Gå til hovedinnhold

"En eiendommelighed ved den norske kyst"

I 1818 utgav svenske E.G. Fölsch sin «Resa i Norrige år 1817», en bok som nærmest er å regne som en sosialantropologisk introduksjonstekst om Norge og nordmennene, beregnet på det broderfolket som bare fire år tidligere hadde vært en hovedfiende, men som nå var «lead partner» i en ny union. I boken vies også veier og ferdsel stor plass. Etter å ha ridd over Jæren og gjennom Dalane – for øvrig «den fulaste provins i Norrige» - kom Fölsch til Lundevatnet, der en båt stod i beredskap. Båtføreren tok ham over vannet, og deretter gikk han til fots på en «stenig och backig väg» over Flikkeid sammen med to bærere. Ved Lavoll gikk svensken i båt igjen. Denne måten å reise på fremstod tydeligvis som temmelig eksotisk for Fölsch, som skriver:

«Jag gick sedan ofta öfver sådane Eid, eller Ed, för att komma från en Fjärd till en annan, hvarigenom man spar stora omvägar. Vid Lavolden är det ej egentligen en Fjärd, utan en liten Sjö, eller som man här säger, ett Band, som löper ut i Grise Fjorden, genom så trånga och grunda pass, att man ofta, vid lågt vatten, är nödsakad att gå i land och släpa båten i genom.»
Det som slår en moderne leser ved denne beskrivelsen, er vekslingen mellom sjø- og landetapper. Eidene er ”en eiendommelighed ved den norske kyst”, skrev historikeren Yngvar Nielsen i 1905. I århundrer var et ”amfibiøst” transportmønster med veksling mellom sjø- og landetapper vanlig over det meste av landet, ikke minst på Agder.

Disse drageidene kunne være store eller små, og mange av dem var av høyst lokal betydning. Det gjelder for eksempel Eide på Hidra, som i dag er kanalisert, men som tidligere utgjorde en smal landstrimmel som lokale reisende utnyttet på samme måte som på Flikkeid.

Det hendte at man ikke byttet farkost når man nådde den andre siden av eidet, men i stedet fraktet med seg båten over land, fra fjord til fjord. ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm,”skriver Peder Claussøn Friis om Listed ved Farsund i 1590-årene. Over Listeid ble båtene satt med kjølen i en eikestokk som var forsynt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner.

Listeid var sammen med Spangereid et av de viktigste eidene på Sørlandskysten. Gevinsten med båttrekket var innlysende: Ved å frakte fartøyene den nesten 1 km lange strekningen over Listeid, unngikk man det lumske farvannet på utsiden av Listahalvøya. Så stor var fordelen at man så sent som under 1. verdenskrig utredet kanalisering av Listeid (og Spangereid). Spangereids store betydning skyldtes jo at de reisende ikke ville ”vove sin sjæl om Næsset” (Lindesnes), som det heter et sted. Nettopp disse eidene er også blant dem som kan følges lengst tilbake i tiden.

Trekket over Listeid var og er nemlig prydet av en pen liten rekke med gravhauger fra bronse- eller jernalderen som bokstavelig talt viser veien. På østsiden av eidet finner vi dessuten den kjente runeinnskriften fra slutten av vikingtiden. Runene i Framvarden gir bare mening dersom eidet var hovedferdselsåren den gangen skrifttegnene ble hugget inn i berget. De skulle jo sees, selvsagt! Gravhaugene ligger tett også i Spangereid, men her har man gått et skritt lenger enn å markere ruten over land: En gang i vikingtiden eller tidligere gravde man seg tvers gjennom det smale eidet, slik at skipene kunne gå på egen kjøl fra den ene siden til den andre. Spangereidkanalen er et av de største byggeprosjektene vi kjenner fra denne perioden her i nord, og den taler sitt tydelige språk om akkurat denne eidstrekningens betydning.

Eidene finnes også lenger øst i landsdelen. Flere kilder forteller om reisende som gikk eller satt på hesteryggen over eidet mellom Harkmark og Søgne for å unngå Tåneset. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden.

(Fotoet viser båttrekk over Listeid sommeren 2010)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…