Gå til hovedinnhold

Glemte gotere

Goterne har satt solide spor etter seg i kildene fra tidlig middelalder. De spiller en vesentlig rolle i de store fortellingene, gamle så vel som nye, om Romerrikets fall. Det visigotiske (“vestgotiske”)riket først i Gallia, deretter i Hispania er godt kjent. Det samme er ostrogoternes (“østgoternes”) kortvarige, men mektige rike i Italia under Theodoric den store. Men hva med deres mindre omtalte “fettere”, krimgoterne? De er langt mindre kjent, enda om gotisk språk og identitet levde mye lenger på Krim enn i Vest-Europa.

Arkeologer som arbeider på Krim, ynder å sammenligne halvøya med en smalhalset flaske: Til alle tider har ulike folkeslag og kulturer blitt ledet ned i flasketuten uten å kunne komme ut igjen, slik at Krims historie etter hvert har kommet til å bestå av lag på lag med inntrengere. Goterne utgjør ett av disse lagene. Vi finner spor etter dem i kildene fra 400-årene e.Kr. og i mer enn tusen år fremover; noen er arkeologiske kilder, mens enda flere er skriftlige.

På nordkysten av Svartehavet krysser to ruter av stor betydning i europeisk historie hverandre: nordboernes nord-sør-passasje ved hjelp av de russiske elvesystemene, og rytternomadenes øst-vest-korridor over de store steppene. Området har vært og er strategisk viktig. Her møtte vikinger på vei til Bysants Silkeveien, her ble litauerne stanset på sin fremrykning i 1363 av tatarene, og her ble svenskene under Karl den 12. slått av Peter den stores styrker i 1709. Siden den gang er det Russland som har kontrollert ruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Så vidt vi vet i dag, var det langs den samme ruten, ved å følge Dnjepr fra det baltiske området og sørover, goterne kom til landet nord for Svartehavet. Det skjedde trolig på 200-tallet.

Goternes egen opphavsmyte fortalte, i den grad vi velger å følge den bysantinske historikeren Jordanes, at folket for lang tid siden var kommet fra Skandinavia i en håndfull skip under sin høvding, Berig. Teller man generasjoner, viser det seg at denne innvandringen til sørkysten av Østersjøen i så fall må ha funnet sted alt i bronsealderen. På tryggere grunn er man når man ved å kombinere arkeologiske og andre kilder plasserer goterne ved Weichselmunningen i tiden rett etter Kr.f. Herfra vandret de sørover i løpet av den perioden vi hos oss kaller romersk jernalder.

Det er ulike oppfatninger av hendelsene som fulgte i vandringens kjølvann. I 257 forteller kildene at gotiske pirater herjer sørkysten av Svartehavet for første gang, og at utgangspunktet er én av de ukrainske elvemunningene. En kapasitet som middelalderhistorikeren Herwig Wolfram mener med Jordanes at ostrogoterne hadde et stort og mektig rike nord for Svartehavet på 300-tallet, under Ermanaric som døde i 376. Det er et synspunkt som det er mulig å finne støtte for også i det arkeologiske materialet – selv om det er omstridt om den arkeologiske chernyakhovkulturen representerer de historiske goterne. Dette riket skal i sin tur ha blitt erobret av hunnerne når dette rytterfolket rykket vestover og inn på de russiske steppene. Etterdønningene fra Ermanarics sagnomsuste gotervelde virket fremdeles flere hundre år senere, da kongen under navnet Jormunrek opptrer i den middelalderske Eddadiktningen.

Mens de fleste gotere, etter hvert beskrevet som henholdsvis ostrogotere og visigotere i kildene, senere kom til å gjøre seg bemerket i Donauområdet og lenger vest, ble krimgoterne igjen ved Svartehavet. På slutten av 400-tallet forsøkte Theodoric den store å hente støtte på Krim til sitt erobringstokt fra Balkan til Italia, men lyktes ikke med det. Kan hende hadde krimgoterne nok med å forsvare seg mot hunniske rytterkrigere som dro østover igjen etter Attilas død.

Ser vi på det arkeologiske materialet fra slutten av folkevandringstiden, viser det seg at det finnes interessante likheter mellom funn fra Krim på den ene siden og funn fra ostrogotiske og visigotiske områder i Italia, Frankrike og Spania på den andre. Ellers er det først midt på 800-tallet at skriftlige kilder har mer å berette om krimgoterne. Således hører vi i sankt Kyrillos levnedsbeskrivelse om goterne på Krim at de leste bibelen og æret Gud “på sitt eget språk”. I motsetning til sine gotiske slektninger lenger vest, som var arianere, var krimgoterne ortodokse kristne.

Goterne på Krim skulle komme til å tjene mange ulike herrer før de forsvant ut av sagaen for godt. På Kyrillos’ tid stod de i et avhengighetsforhold til kazarene. Senere finner gotere sammen med blant andre grekere, alaner og tyrkiske folk i fyrstedømmet Gothia eller Theodoro. Så sent som i 1560-årene møtte den østerrikske ambassadøren til Konstantinopel, Ogier Ghiselin de Busbecq, gotisktalende folk fra Krim i sultanens by. Han beskriver dem som “et krigersk folk som fremdeles i dag bebor mange landsbyer”, og han gjengir flere ord av språket deres. Senere referanser til krimgotere og krimgotisk er mer obskure, og da russerne under Katarina den store banet seg vei til Svartehavet på slutten av 1700-tallet, var alle spor etter goterne borte – om vi ser bort fra de arkeologiske.

Kommentarer

Ingemar Nordgren sa…
Tack för denna översikt. Det är alltid lika intressant att se goterna ihågkomna. Det har faktiskt framkommit en hel del nya fynd med skandinavisk anknytning i Polen. Jag pratade med Kokowski i Uppsala på Wulfilasymposiet i juni och han hade gjort en hel del fynd. Det kommer en artikel i dokumentationen från detta nästa år. Jag har själv skrivit en avhandling om goterna i Goterkällan/The Well Spring of the Goths som särskilt skjuterin sig på etniciteten. Norge är inte ointressant i sammanhanget.

Bästa hälsningar
Ingemar Nordgren
Ingemar, jeg har hatt stor glede av The Well Spring of the Goths! Nå gleder jeg meg til publikasjonen fra Wulfilasymposiet!

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…