Gå til hovedinnhold

Mangup Kale

Jeg klamrer meg til seteryggen foran, den tilårskomne jeepen gjør et siste – vellykket – forsøk på å forsere den dype hulveien som i regnværet ser mest ut som en stri bekk. Én siste kneik, og vi er oppe på det vide kalksteinplatået som kalles Mangup Kale. Her, 600 meter høyere enn det omkringliggende landskapet, ligger restene av krimgoternes gamle hovedstad, Doros.

Jeg befinner meg tre mils vei nordøst for Sevastopol. Utsikten fra platået med de karakteristiske fire utstrakte “fingrene” er fantastisk. Langt der nede ser jeg den kunstige innsjøen som sovjetiske myndigheter anla for å forsyne Sevastopol med kraft. I dag bader folk der; hadde vannet vært klarere ville de ha skimtet den neddemte basilikaen på bunnen. Nærmere Mangup ligger landsbyen Haji Sala; det er barn og barnebarn av de tatarene som ble jaget fra hjemstedet av Stalins soldatere i 1944, som gradvis er vendt tilbake fra områder lenger øst og har slått seg ned på den gamle landsbytomten. Innimellom trærne på begge sider av den bratte stien som snor seg mellom landsbyen og Mangup, står og ligger gravsteiner med innskrifter på hebraisk – synlige spor etter karaittene som bodde på kalksteinsplatået helt til slutten av det 18. århundre.

Mangup har en like mangslungen politisk og etnisk historie som Krim som sådan. Blant ruinene her oppe finnes kirker og kristne gravplasser i hopetall, men også en synagoge. Noen moské er ikke funnet, men hvem vet hva de årvisse arkeologiske utgravningene på platået vil bringe i årene som kommer. Det var iallfall tyrkiske muslimer som kontrollerte Mangup i trehundre år etter 1475.

Bosetningen på Mangup går tilbake til 200-årene e.Kr, og platået ble befestet under keiser Justinian midt på 500-tallet. I en lang periode var Doros/Mangup senter i det krimgotiske riket, som i varierende former og under ulike overherrer bestod helt til 1475, da det daværende fyrstedømmet Gothia (Theodoro) måtte gi tapt for sultan Mehmet den 2.s tunge artilleri, som i seks måneder hamret løs mot Mangups forsvarsverker. Ifølge legenden var det to brødre av gotisk herkomst som stod i spissen for forsvaret av Mangup. De var de eneste gjenværende av sin slekt, og da begge omkom, var krimgoternes saga ute.

Mangup Kale har påkalt arkeologenes oppmerksomhet i generasjoner. Himmler ville at Ahnenerbe skulle foreta utgravninger på platået da Nazi-Tyskland okkuperte Krim under 2. verdenskrig. Det ble ikke noe av, men krimgoterne spilte likevel en ikke ubetydelig rolle i nazipropagandaen for et fremtidig tysk “Gotengau” ved Svartehavet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…