Gå til hovedinnhold

Mangup Kale

Jeg klamrer meg til seteryggen foran, den tilårskomne jeepen gjør et siste – vellykket – forsøk på å forsere den dype hulveien som i regnværet ser mest ut som en stri bekk. Én siste kneik, og vi er oppe på det vide kalksteinplatået som kalles Mangup Kale. Her, 600 meter høyere enn det omkringliggende landskapet, ligger restene av krimgoternes gamle hovedstad, Doros.

Jeg befinner meg tre mils vei nordøst for Sevastopol. Utsikten fra platået med de karakteristiske fire utstrakte “fingrene” er fantastisk. Langt der nede ser jeg den kunstige innsjøen som sovjetiske myndigheter anla for å forsyne Sevastopol med kraft. I dag bader folk der; hadde vannet vært klarere ville de ha skimtet den neddemte basilikaen på bunnen. Nærmere Mangup ligger landsbyen Haji Sala; det er barn og barnebarn av de tatarene som ble jaget fra hjemstedet av Stalins soldatere i 1944, som gradvis er vendt tilbake fra områder lenger øst og har slått seg ned på den gamle landsbytomten. Innimellom trærne på begge sider av den bratte stien som snor seg mellom landsbyen og Mangup, står og ligger gravsteiner med innskrifter på hebraisk – synlige spor etter karaittene som bodde på kalksteinsplatået helt til slutten av det 18. århundre.

Mangup har en like mangslungen politisk og etnisk historie som Krim som sådan. Blant ruinene her oppe finnes kirker og kristne gravplasser i hopetall, men også en synagoge. Noen moské er ikke funnet, men hvem vet hva de årvisse arkeologiske utgravningene på platået vil bringe i årene som kommer. Det var iallfall tyrkiske muslimer som kontrollerte Mangup i trehundre år etter 1475.

Bosetningen på Mangup går tilbake til 200-årene e.Kr, og platået ble befestet under keiser Justinian midt på 500-tallet. I en lang periode var Doros/Mangup senter i det krimgotiske riket, som i varierende former og under ulike overherrer bestod helt til 1475, da det daværende fyrstedømmet Gothia (Theodoro) måtte gi tapt for sultan Mehmet den 2.s tunge artilleri, som i seks måneder hamret løs mot Mangups forsvarsverker. Ifølge legenden var det to brødre av gotisk herkomst som stod i spissen for forsvaret av Mangup. De var de eneste gjenværende av sin slekt, og da begge omkom, var krimgoternes saga ute.

Mangup Kale har påkalt arkeologenes oppmerksomhet i generasjoner. Himmler ville at Ahnenerbe skulle foreta utgravninger på platået da Nazi-Tyskland okkuperte Krim under 2. verdenskrig. Det ble ikke noe av, men krimgoterne spilte likevel en ikke ubetydelig rolle i nazipropagandaen for et fremtidig tysk “Gotengau” ved Svartehavet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…