12 januar 2010

Spinneside og sverdside

Spinneside og sverdside – smak litt på disse ordene. De fleste av oss forstår fremdeles hva de betyr, og hvilke assosiasjoner de gir. Som et eksempel på det språkforskeren Hjalmar Falk kalte ”kulturminder i ord”, er begrepsparet svært gammelt, men i en viss forstand er vi likevel ikke så langt unna det samfunnet som skapte motsetningen mellom sverdside og spinneside, at vi ikke mer eller mindre umiddelbart forstår meningen.

”Skal A, skjønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde / Fordi hun går med Skiørt, fordømmes til at Spinde?” skriver Ludvig Holberg i et av sine forsvarsskrifter for ”Qvinde-Kiønnet”. Spinning og redskaper knyttet til spinning og andre tekstilhåndverk har i langt tid og over store områder vært symboler for det kvinnelige. Etter sagnet sendte svenskekongen Albrekt av Mecklenburg dronning Margrete av Danmark ”en lang Huedsteen (dvs. et bryne) hun skulde skarpe hendes Naale oc Kniff paa”. Tradisjonen er neppe historisk, men forteller mest om senmiddelalderens syn på hva som var verdige sysler for kvinner – statsstyre var tydeligvis ikke blant dem, mens søm var det. I sagakildene hører vi av og til om spottegaver, altså gaver som gis for å spotte gavemottakeren. I Setesdalssagnet om ”Harde-Aslak” sender Aslak en håndrokk og en en håndten eller snelle (”Rok og Snelde”, etter Jørgen Moes oppskrift) til Kallhovdkjempene i spotte-gave, og får siden betale med livet for sin spott. Fornærmelsen ble regnet for svært grov; om noen sammenlignet en mann ”við berendi eitthvert” – hunkjønn av ethvert slag, skulle han etter Gulatingsloven bøte fullt, men den fornærmede hadde også rett til å drepe ham.

Den teknologien som ligger bak denne språkbruken, ble introdusert i yngre romertid, omkring år 200, i form av spinning med håndten og veving på oppstadvev. Før den tid hadde folk klart seg av med en enklere vevtype og en håndten uten spinnehjul. Håndtenen var enerådende frem til hjulrokken ble alminnelig utbredt i Norden fra 1600-årene av. Håndtenen eller snellen var en smal og spiss (vi husker jo at Tornerose stakk seg på en slik!) trepinne som midt på var utstyrt med et rundt og relativt tungt snelle- eller spinnehjul av stein eller annet materiale. Ullen som skulle spinnes, ble festet rundt snellen, som så ble satt i sving, slik at fibrene ble tvinnet til tråd. Snellehjulet gav snellen tyngde og jevn rotasjon. Den ferdige tråden kunne vikles om en annen trepinne, som ble kalt rokk eller håndrokk.

På gammelnorsk ble snellehjulet kalt snúðr. Ordet finnes fremdeles i islandsk, men er for lengst borte i de fleste norske dialekter, der snellehjulet i stedet heter f. eks. rennel eller, på Østlandet, snåld. I Gulatingsloven leser vi om jord som har gått gjennom tre slektsledd av odelsbårne kvinner, at den er kommet ”þrysvar undir snúð ok undir snældu”. I stående uttrykk som dette, har rokk senere overtatt for snúð, for eksempel i ordtak (”den mister rokk og snelle, som sjelden spinner”), i folkeviser (”tok han seg rokk og snelle, sette seg og spann”) og i sagntradisjon (Harde-Aslaks ”Rok og Snelde”).

Men det var altså dette med spinneside og sverdside. Vi finner begrepsparet igjen i flere germanske språk. I engelsk skilles det således mellom spindle eller distaff side og spear side, der ’distaff’ ordrett betyr snelle (håndten). Distaff kunne også betegne ’kvinne’; i Robert Fabyans The Concordaunce of Hystoryes fra 1516 heter det om en mann at han ikke ville la ”so noble a lordshyp runne amonge, or to be deuydyd atwene so many dystauys” (dvs. delt mellom hans fire døtre). I tysk har man Spindelmage på én side og Schwertmage på den andre, som betegnelser på slektninger på henholdsvis mors- og farssiden. Man hadde det samme i angelsaksisk: spinelmæg og spermæg. Vi kan komme enda lenger tilbake – i de ripuariske (frankiske) lovene fra 600-årene tales det om ”spatha et conucula”, dvs. sverd og snelle, som betegnelse på henholdsvis manns- og kvinnesiden.

I kristen middelalder var sverdsiden og spinnesiden også betegnelser på de to sidene i en kirke; mennene holdt til på sørsiden og kvinnene på nordsiden under gudstjenesten, og vanligvis finner vi det samme skillet igjen også på kirkegården. Kvinnene ble gravlagt på nordsiden, mennene på sørsiden av kirken.

Flere av de snellehjulene fra vikingtid som er funnet, er forsynt med runeinnskrifter. ”Gunnhild gjorde (dette) snellehjul”, står det eksempelvis på et fra Hoftuft i Valle i Setesdal. Innskriftene er vanligvis eierinnskrifter, og det er nesten utelukkende kvinner som opptrer som eiere. Det forteller oss at spinning var en kvinnesyssel også den gangen.

I kvinnegravene forekommer snellehjulene – sikkert også selve snellene, men de er sjelden bevart i dag – alt i yngre romertid, dvs. omtrent fra det tidspunktet den nye teknologien blir innført. Snellehjulene kan være fremragende utført i kostbare materialer, slik som bronse eller glass. En del rikt utstyrte kvinnegraver kan i tillegg inneholde utstyr til veving. I overklassens mannsgraver har sverdet og andre våpen en like selvsagt plass.

Det er ideelle kjønnsroller som møter oss i gravskikken fra romertid til vikingtid, og selv om det viktige tekstilhåndverket ser ut til å ha vært knyttet til kvinner først og fremst, så er det sannsynlig at redskaper som snellehjul og vevsverd i gravskikken også kan være assosiert med ”skjebneveven” og ”livets tråd”. Så vel det kjønnsspesifikke gravutstyret som det faktum at snellehjulet tydeligvis ble oppfattet som et typisk kvinnelig attributt og sverdet som et typisk mannlig attributt alt i romersk jernalder, tyder under enhver omstendighet på at oppfatningen av at familien og samfunnet består av en spinne- og en sverdside, kan ha en like lang historie.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Apropos, tenkte spørre om du kjente til uttrykket "kne" om ens to forfedregrener - kvinnekne og karkne, tror jeg det het; morssiden og farssiden, henholdsvis - men jeg husker ikke i hvilken forbindelse utrykket ble brukt, om det var når man regnet opp forfedre eller hvem man slektet på eller noe annet. Kom over uttrykket igjen nyligen - dog uten forklaring - på en side som snakket om slektsforskning, og jeg kom til å tenke på det gamle ritualet "knesetting" der man tok barnet opp som medlem i ætten - kan det være en sammenheng der?

Lilleduck sa...

Jeg lurer på hvor du har info om det du sier om distaff:

spindle eller distaff side og spear side, der ’distaff’ ordrett betyr snelle (håndten). Distaff kunne også betegne ’kvinne’;

I moderne spinnespråk betyr spindle håndten og distaff noe man holder fiber med, f.eks en stav som linet festes til eller et tau rundt håndleddet for å feste fiber på "Wrist distaff" Det hadde vært interessant å vite om dette begrepet har forandret seg i tidens gang eller om kilden kan være feil.

Frans-Arne Stylegar sa...

Lilleduck: Tror jeg har det fra en gammel artikkel signert Knut Liestøl. Men du har nok rett i forståelsen av 'distaff'.
Anonym: http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Kne