08 september 2006

Kvellandsloftet og dendrokronologi

Kvellandsloftet i Lyngdal er noe for seg selv. Ikke bare er det uvanlig med loftsbygninger så langt nede i dalen som her. Nei, i motsetning til loftene som tidligere fantes i Hægebostad og Eiken, og som var bygd av furutømmer, er Kvellandsloftet i sin helhet bygd av eik. Og loftsbygningen på Kvelland er bokstavelig talt sagnomsust. I flere bygder på Sørlandet finnes det sagntradisjon om hvordan bygdefolket overlevde Svartedauen midt i 1300-årene. I Lyngdal heter det seg at alle døde i pesten, bortsett fra én kvinne og én mann. De to skal ha slått seg ned i en loftsbygning på Kvelland. Tradisjonen om at Kvellandsloftet er oppført i tiden før Svartedauen, er gammel. Allerede arkeologen Nicolay Nicolaysen hørte det da han var i dalen i 1871.

Nå i år - etter gjentatte forsøk gjennom 15 år – ble Kvellandsloftet endelig datert. Det viser seg at bygningen er oppført i 1690-årene en gang.

10 tidligere uttatte prøver av eik fra Kvellandsloftet har blitt undersøkt av eksperter ved det danske nasjonalmuseet i København. Alle prøver er uttatt som boreprøver. 7 av prøvene er datert. Antallet av årringer i de enkelte prøver varierer mellom 36 og 148. Ved dateringen er det brukt referensekurver av eik fra Nordeuropa. Loftet på Kvelland er oppført av trær som er felt 1690-95. Denne dateringen angir også byggetidspunktet.

Dendrokronologi
Vest-Agder fylkeskommune samarbeider med Nationalmuseet for å få utarbeidet en dendrokronologisk grunnkurve for eik fra Vest-Agder. Initativet kom fra undertegnede, og bakgrunnen var et annet funn nettopp fra Lyngdal.

For få år siden ble det oppdaget at eiketømmer fra en stavkirke var blitt gjenbrukt da Austad kirke ble nybygd i 1803. Takket være en årringsprøve fra et par av stokkene, fant man ut at den eldre kirken var blitt reist i 1187 – eller noen år senere. Men som en ”bieffekt” oppdaget man at middelalderskipene Sørenga 3 fra Gamlebyen i Oslo og Roskilde 6 fra Sjælland hadde en sekvens av årringer som var til forveksling lik den fra stavkirken i Lyngdal. Forklaringen måtte være at disse skipene var bygd av tømmer fra Lyngdal eller iallfall et sted i landskapene rundt Lindesnes.

Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle årringene. Det er sikkert færre som vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre trekonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid.

Ikke bare når, men hvor
En grunnkurve bygges opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringene i levende trær og i en stor mængde eldre tømmer fra f. eks. gamle bygninger og arkeologiske undersøkelser i området. Gjennom årene er det bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i Nordeuropa. For Norges del finnes det en eikekurve for Oslofjordområdet, men den dekker kun en begrenset periode i yngre jernalder og vikingtid. Den ble utarbeidet av Niels Bonde ved Nationalmuseet for å kunne datere tømmeret i vikingskipene fra Gokstad, Oseberg og Tune, og har senere blitt brukt i dateringen av tømmerkonstruksjoner fra Kaupang i Vestfold.

I Norge som helhet har furu vært det viktigste byggematerialet, og den nasjonale satsingen innenfor dendrokronologi har naturlig nok vært rettet mot oppbyggingen av grunnkurver for furu. Initiativet til å bygge opp slike kurver kom fra Det norske arkeologmøtet i 1939 – på A. W. Brøggers initiativ. I dag utføres dette arbeidet ved NTNU i Trondheim. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder har brukt betydelige ressurser på å bygge opp en slik furukurve for vårt fylke. Pr. dags dato har vi en sammenhengende kurve tilbake til 1100-årene – mye takket være arbeidet som er gjort for å datere eldre tømmerbygninger i Åseral og andre innlandsbygder.

Men eik har i århundrer spilt en avgjørende rolle for kultur og næringsliv i landsdelen. Austad stavkirke er ikke den eneste bygningen i Vest-Agder som har vært bygd av eik – av de bygningene som er bygd av eik og som fremdeles eksisterer, er vel Kvellandsloftet den mest praktfulle, men det finnes mange flere. Ofte ser vi at særlig utsatte deler av bygninger som ellers er tømret i furu, er i eik.

Enda viktigere har eika vært innenfor skipsbygging. Og eksporten av sørlandsk eik – til skips- eller husbygging – har lange tradisjoner. I havner over store deler av verden ligger vrak bygd av tømmer fra Agder. Men foreløpig mangler vi redskapet som kan datere eikebygningene og proveniensbestemme skipsvrakene.

Vi trenger mer eik!
Samarbeidet med Nationalmuseet er i sin spede begynnelse, men har gitt imponerende resultater så langt. Etter hvert som vi får analysert flere bygninger og bygningsdeler fra Vest-Agder for å få etablert en provisorisk årringskurve, kan vi begynne å skille ut vest-egdsk tømmer som er funnet i stående bygninger eller gjennom arkeologiske undersøkelser i Danmark og på Kontinentet. Det viser seg nå at for eksempel Københavns havn i stor utstrekning er bygd på tømmer fra vårt område. Likeledes er undersøkt tømmer i et stående hus i Niedersachsen i Tyskland importert fra Agder.

Ved hjelp av slike ”krysspeilinger” har vi nå en brukbar, sammenhengende årringskurve for eik fra Vest-Agder tilbake til Svartedauen.

Men vi trenger tips og opplysninger om egnede steder å hente flere prøver! Det kan dreie seg om levende eiketrær (vi trenger fremdeles mange prøver fra relativt moderne tid, dersom vi skal få en fyldig og god kurve), om eiketømmer brukt i bygninger eller om eikestammer som er funnet i myr og vann. Særlig myrfunnet virke blir viktig når vi skal forsøke å føre kurven ned i forhistorisk tid.

1 kommentar:

Jan Nordberg sa...

Hei jeg bor i Rælingen i Akershus og vi har et eiketre her i kommunen som sies å være 1300 år gammelt, den mest kjente eika vår er Hektnereika, det er ikke denne men en eik som tidligere har stått på tunet til Østre Strøm ikke langt fra Løvenstad, den har pga en voksende ravinedal skridt ned i denne. Man kan se at den ikke alltid har stått så lavt i terrenget da den er lav og enormt omfangsrik, man kan gå bortover på de nedeste greinene