Gå til hovedinnhold

Fortiden er ikke (bare) et fremmed land

Det har vært hevdet at fortiden er et fremmed land – et eget univers, så forskjellig fra vårt eget at vi vanskelig kan si noe sikkert om hvordan det var å leve og virke der. Og det er sant at hverdagen til folk flest i Hidra har forandret seg drastisk i løpet av to, tre generasjoner – kan hende har endringene de siste femti årene vært større, raskere og mer omfattende enn noen gang tidligere i Hidras historie.

Gamle Hidra herred er borte. Med dagens kommunikasjonsmønstre i mente, er det ikke en gang gitt at Hidrøyna fra gammelt av hørte «naturlig» sammen med gårdene på fastlandet vest for Flekkefjord og i Åna-Sira.

Den gang bandt sjøen folk sammen, og bønder og fiskere fra hele dette kystriket sognet til den vesle kirken i Kjerkehavn. I dag er det heller byen – Flekkefjord – enten det nå er som arbeidssted eller som handelssentrum, som utgjør fellesnevneren for dem som bor i det tidligere Hidra herred. Det bor heller ikke like mange i Hidra som for en del år tilbake. På mange gårdsbruk er driften opphørt. Stadig større krav til effektivitet har gjort mindre bruk som tidligere ble regnet for gode, fordi de som bodde der kunne kombinere gårdsdriften med et liv på og delvis av sjøen, ulønnsomme. Mange hidrefolk bor ikke lenger i Hidra. Husene deres er blitt fritidsboliger – fredete pletter som oppsøkes i helger og ferier for å slippe vekk fra hverdagens og det moderne livets kjas og mas.

Endringsprosessene blir neppe mindre radikale i årene som kommer. Hvordan vil en eventuell landfast forbindelse påvirke livet på øya?

Signaturer fra svunne tider
Likevel er bildet av det som en gang var som et «fremmed land», litt for negativt. Det er da også uløselig knyttet til en historieoppfatning som lærer at den "egentlige" historien finnes i folks hoder, og at sammenhengen mellom tanker, mentalitet og verdensbilde på én side og praktisk liv og levned på den annen, i beste fall er vanskelig å gripe. Men finnes det ting som knytter forbindelsene til fortiden – ja, som så å si gjør det mulig for dagens mennesker å gå i dialog med forgangne generasjoner? Joda, den muligheten har vi. Enkelte av forbindelseslinjene til fortiden ligger nokså oppe i dagen. Ta nå for eksempel biologien. Vår biologi, inkludert vår evne til å omforme de naturgitte omgivelsene og vår evne til å tilskrive ting mening – kort sagt, det som vi kaller kultur, er grunnleggende sett uforandret siden de første menneskene tusener av år før vår tidsregnings begynnelse slo seg ned i den skjærgården som skulle bli Hidra.

Om vi til tider stusser ved tidligere generasjoners forklaringer på hvordan ting henger sammen, så kan vi dog umiddelbart identifisere oss med behovet for og ønsket om å forklare slike sammenhenger. Og selv om samfunnet har gjennomgått store endringer siden 1670-årene, kan vi vel kjenne oss igjen i og føle empati med hidrebonden som dro til kongens København for å klage over skattetrykk og byråkrati, men som ble utsatt for en «spøk» av det grovere slaget ved hoffet?

Naturlandskapet – landformene og fordelingen av berggrunn og løsmasser, sjø og fast land – er likeledes nokså stabilt. Kulturlandskapet, det menneskepåvirkede landskapet, er i konstant forandring – men et viktig kulturlandskapselement som lyngheiene, resultatet av utallige generasjoners beitebruk og sviing i utmarksområdene, er fremdeles et dominerende trekk mange steder i Hidra. Det vi kan kalle det maritime kulturlandskapet – systemet av havner og farleder, fiskeplasser og annet – endres også, men mest indirekte, ettersom det for stadig flere blir et fritids-, og ikke et næringslandskap.

Men tidligere generasjoner har etterlatt seg andre slags vitnesbyrd også. Vi har historiske kilder av ulike slag. Skriftlige kilder som i større og mindre grad forteller om livet i Hidra, har vi bevart fra adskillige hundre år tilbake. De arkeologiske kildene – fornminner og oldfunn – fører oss like tilbake til de første menneskene som gjorde øyriket vårt til sitt hjem.

Det finnes også to andre slags kilder. Det er for det første stedsnavnene, og dernest muntlig overlevert tradisjonsmateriale. Dette er kilder som ikke så ofte blir brukt av dem som forsøker å skrive kulturhistorie. Men stedsnavnene forteller historie – oftest hverdagslivets historie. De forteller historien med lavmælt stemme – ulikt de arkeologiske og de skriftlige kildene, som gjerne viser oss fortiden sett gjennom «brillene» til et fåtallig, velberget sjikt av befolkningen. Muntlig tradisjon er likeledes i mange tilfeller mer «demokratisk» enn de tradisjonelle kildetypene.

Men verken stedsnavn eller muntlig tradisjon er uforanderlige. Stedsnavn kan endres eller forvanskes til det ugjenkjennelige. Enkelte navn i Hidra er så gamle at ingen har kunnet forstå dem siden norrøn middelalder. Slike navn har for lengst blitt «bare navn» – de refererer til en lokalitet, men den opprinnelige betydningen er for lengst glemt. Også muntlige overleveringer er utsatt for endringer. Folk har til alle tider lagt noe til – og trukket noe fra. I en del tilfeller har tradisjonen fått tilskudd fra boklig lærdom. Likevel forteller sagn og eventyr oss noe om fortidens mentalitet og verdensbilde – men ofte mindre om den tid og det sted som de utgir seg for å si noe om. Tradisjonen kan sammenlignes med en elv som bukter seg gjennom tiden. Den har sitt utspring et bestemt sted, og etter hvert som den nærmer seg horisonten – nåtiden, eller helst fremtiden – skyller den med seg brokker og biter herfra og derfra, og legger noe av det fra seg i neste sving – eller neste deretter.

Folk har til alle tider satt sitt preg, sine signaturer, på det landskapet vi ferdes i til daglig. Det er disse signaturene, forstått som historiske kilder, som setter oss i stand til å forstå fortiden.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…