26 august 2006

Lommekjent på Jeløy

Som født og oppvokst på Jeløy, Oslofjordens perle, er det alltid en spesiell opplevelse å besøke øya og vandre i dens frodige kulturlandskap. Det er en særskilt spenning i det å studere barndommens landskap med fagmannens øyne. Jeg kjenner denne øya på en måte som jeg aldri kommer til å kjenne noe annet landskap. Jeg kjenner så å si hver stein og hvert tre. Ikke nok med det: Jeg kjenner smaken, lukten og lyden av øya. Det er en form for intens, ja, intim, landskapsfølelse som vel er forbeholdt det landskapet man vokste opp i, og internaliserte. Men tidsdybden har aldri vært spesielt stor i denne min landskapsfølelse.
Det skyldes ikke at jeg ikke har vært opptatt av øyas historie. For det har jeg – i ung alder leste jeg alt jeg kom over av historier om og fra øya. Jeg vet ganske sikkert mer om den enn de fleste. Det skyldes heller ikke at jeg ikke har merket meg de fysiske sporene fra øyas fortid. Når det gjelder det siste, fikk jeg syn for segn nå i sommer.
Men først – litt bakgrunn. Jeløy er på sett og vis historieløs. Den lille øya – den er ikke mer enn knappe to mil fra sør til nord – har aldri fått skrevet sin historie. Men den er ”historieløs” også i den forstand at den har for mye historie, og følgelig mindre kontinuitet og tradisjon enn mange andre områder. Få andre steder har gjennomgått så store skiftninger i nyere tid enn det Jeløy har.
Historisk sett er øya en del av Rygge. Det var først tidlig på 1800-tallet at Jeløy sammen med en del av fastlandsdelen av Moss ble skilt ut under navn av ”Moss landsogn”. Like etter krigen ble ”landsognet” så slått sammen med bykommunen Moss, som trengte ledige arealer og nye boligområder (bilde 2) til arbeiderne ved den ekspansive industrien i byen, og som dessuten ønsket å sanere de tradisjonelle, trangbodde og bynære arbeiderstrøkene.
Gårdene på Jeløy har den samme kompliserte eiendomshistorien i middelalderen som store deler av Østfold har. Blant gårdeierne finner vi de store godsbesitterne på Østlandet: biskop, kirker og klostre i Oslo, aristokratiet og kongen. Etter en kort periode med bondeselveie i første halvdel av 1700-årene, ble en rekke gårder kjøpt av byborgere og tatt i bruk dels som lystgårder, og dels som landbrukseiendommer med kommersiell drift. Familier som Chrystie, Gude, Gerner og Peterson kom til å eie og drive de fleste større gårder på Jeløy, særlig på den søndre og midtre delen av øya – gårder som Alby, Rød, Reier, Kubberød, Grimsrød, Refsnes (bilde 3 og 4), Torderød (bilde 1), Orkerød og Rosnes. Etatsråd Christen Pram, som besøkte øya i 1804, roser flere av byens overklasse, som ”eier gård på landet, på hvis opdyrkning de anvender flid og bekostning”. Det er denne perioden som har gitt søndre Jeløy det karakteristiske parklandskapet, med ridestier, alléer, hager og monumentalbygninger. Noen av disse gårdene har siden blitt ordinære bondegårder, mens flesteparten i moderne tid, og først og fremst fra og med slutten av 1950-årene, har blitt utstykket og tatt i bruk til boligbygging.
Det er altså bare et fåtall mennesker som har særlig dype røtter på øya, noe Jeløy selvsagt har til felles med alle byer og tettsteder, men som i noen grad skiller den fra andre spredtbygde strøk. Alle bygder i Østfold har sine historielag, bare ikke Jeløy.
Fra naturens side er Jeløy noe for seg selv. Den bratte klippekysten med den rødlilla rombeporfyren, de mange trange forkastningsdalene og den særegne botanikken gjør øya svært annerledes enn fastlandsdelen av Moss.
Mange fornminner må ha gått tapt i lystgårdperioden, og en del sikkert nok også når områder som Refsnes og Reier ble bygd ut med boligblokker og eneboliger i 1960- og 1970-årene. Teignavn som Haugejordet og Lunden på Torderød taler sitt tydelig språk om hva som har blitt borte. I dag er det et beklagelig lite antall fornminner registrert på Jeløy, noe som selvsagt bidrar til inntrykket av ”historieløshet”. De registrerte kulturminnene begrenser seg til noen spredte gravhauger og –røyser, én helleristningslokalitet og enkelte steinalderboplasser.
I sommerferien skulle vi – det vil si det nystartede Moss historielag og undertegnede – starte arbeidet med å bøte på dette. For det finnes selvsagt en mengde kulturminner rundt på øya. Til dels dreier det seg om fornminner av kjente typer, først og fremst hulveier og gravhauger, men mange av de synlige sporene på Jeløy er av typer som arkeologer gjerne henlegger til ”nyere tid”, som i stor grad er en sekkepost som omfatter både sikre minner fra de siste århundrene og alle de minner som ikke passer inn i etablerte fornminnekategorier.
Det ble to opplevelsesrike dager i juni! For min egen del ble jeg klar over at den manglende tidsdybden i landskapsopplevelsen min ikke var forårsaket av at jeg ikke visste om kulturminnene. For det aller meste av det vi registrerte, hadde jeg sett før. Jeg hadde bare ikke visst hva det var, eller hvor gammelt – det hadde vært en del av landskapet for meg, men ikke nødvendigvis en del av kulturlandskapet. Men nå var det mange lokaliteter som ble sortert og plassert i mitt mentale bilde av Jeløylandskapet.
Den første dagen, en lørdag, brukte vi på den sørlige delen av Jeløy, innenfor det som de siste 25 årene har vært Søndre Jeløy landskapsvernområde. Heldigvis har denne delen av øya vært forskånet fra utbygging, men vi oppdaget raskt at gjengroing var et problem også her. Enkelte kulturminner klarte vi rett og slett ikke å finne igjen i det tette krattet som er i ferd med å ta tilbake områder som tidligere var dyrket eller beitet. Men det er ikke bare strukturendringene i jordbruket som virker inn. Selv skogbrynene tett opp til boligområdene, og ikke bare på den søndre delen av øya, der stinettet lå tett og velbrukt da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, var i ferd med å gro igjen. Folk bruker tydeligvis nærområdene på en annen måte enn den gangen.
Likevel fant vi mye. Området ute ved Rødsåsen helt sørvest på øya, der oppdagelsesferden vår begynte, viste seg å ha vært intensivt utnyttet og i perioder bosatt (nr. viser til registrerte og kartfestede kulturminner).
I sørenden av den såkalte ”Ridebanen” ligger:
1. Røys, trolig rydningsrøys. Oval, ca. 3x4 m. Påfylt rydningsstein.
2. Rydningsrøys. Rund, ca. 2,5 m i diameter. Består av knyttnevestor stein.
3. Rydningsrøys. Nærmest rektangulær, 4x1,5 m. Oppmurt av hodestor stein. I sørenden påkastet knyttnevestor stein.
I området finnes flere mindre steinansamlinger, groper etc. Det er mulig at disse levningene er spor etter den (kun tradisjonsbelagte) nedlagte gården Rør søndre, eller, like sannsynlig, en husmannsplass. En tidligere registrert gravhaug ligger i beitelandet ute på ”Ridebanen”.
På Rødsåsen påviste vi murrester som tyder på at åsen har vært befestet, en ”bygdeborg”.
4. I nordenden av åsen finnes en nord-sør-gående mur eller gjerde. Muren er utrast og overtorvet. En sti ned mot stranden går gjennom muren. Gjerdet går nærmest parallelt med stien til Rødsåsen.
5. På østsiden av stien opp mot toppen fra nordsiden av åsen, ligger en sperremur av store porfyrblokker.
6. Ca. 5 m nærmere toppen ligger en tilsvarende mur.
Rødsåsen var ellers vetested i 1600- og 1700-årene.
I lia sør for Rødsåsen ligger et fossilt kulturlandskap med hustufter, rydningsrøyser og gjenlagte åkre. Området er så å si sammenhengende helt ned til bukten rett nord for Bjørnstadvillaen.
7. Vest for stien fra Rødsåsen ligger en tuft, ca. 3x4 m. Sammenrast ilsted i det sørvestre hjørnet. Umiddelbart sør for tuften finnes flere oppmuringer, gjerder og røyser.
8. Rett øst for stien finnes ytterligere en tuft. Den er uregelmessig, muligens vinkelformet.
9. Noe lenger sør, men vest for stien, finnes en fossil åker med rydningsstein i kantene. Punktet markerer en mulig tuft, ca. 3x3 m, på den dyrkede flaten.
10. Noe nærmere Bjørnstadvillaen, og på østsiden av stien, ligger en langoval røys, ca. 6x3 m, h. 1 m. Bygd av hodestor stein. Ingen typisk rydningsrøys. Umiddelbart nord for røysen ligger en tuft. Denne består av to rom, er orientert øst-vest og gir et temmelig moderne inntrykk.
11. Helt nede ved bukten nord for Bjørnstadvillaen ligger flere, mindre rydningsrøyser. De består av mindre, knyttnevestor stein.
12. Nede ved sjøen ligger dessuten en ile som er lagt i rør.
Områdets størrelse og antallet tufter gjør det mulig at vi har for oss en ødegård som i senere tid har blitt utlagt til husmannsplasser. I skriftlige kilder finner jeg ingen opplysninger verken om den eventuelle gården eller husmannsplassene.
På Alby var det ikke stort å finne, men vi merket oss et anlegg fra 2. verdenskrig.
13. Ute på neset på sørsiden av Bredebukt ligger en tysk skyttergrav fra 2. verdenskrig.
På Reier gav letingen vår bedre resultat.
14. På Solbergsletta, innunder Reieråsen, ligger en tuft. Den er uklart markert, men en veggvoll i øst synes sikker. Denne er ca. 10-12 m lang. Tuften gir et nyere inntrykk.
Det finnes flere store huler på Jeløy - Refsneshula, der Olav den hellige skal ha holdt seg skjult, som det heter i det som sikkert bare er en rest av en mer utfyllende tradisjon, og hula i Bjørneåsen er de mest kjente. Men det er også noen flotte huler på Reier.
15. Noe nærmere Reiertangen finnes en stor hule innunder åsen. Den er 5 m dyp og 5 m bred ved inngangen. Hulen består av 2 rom som er delt av en lav, opplagt mur. Det er mye løsmasser utenfor hulen.
16. En del mindre hule, 3 m dyp, 2,5 m høy og 2 m bred ved inngangen.
Mellom 15 og 16 ligger ytterligere en hule.
Ute på selve Reiertangen fant vi en husmannsplass til. Et større inngjerdet område var fylt opp av rydningsrøyser av forskjellig størrelse. Røysene finnes også utenfor gjerdet i nordøst, og det tyder helst på at oppdyrkningen på stedet er eldre enn den historiske husmannsplassen.
17. Sør for stien gjennom området finnes en tuft fra nyere tid. Den er 8x5 m, og har kjeller i østenden. To røyser et stykke øst for tuften minner om gravrøyser.
Det inngjerdede området representerer husmannsplassen Reiertangen.
18. Nærmere Framnes ligger murene etter bolighus fra nyere tid. Flere frukttrær etc. i området.
Oppe på Reieråsen viste det seg likeledes å være mange spor.
19. På Reieråsen, like bak blokkene i Ole Vigs gate, ligger en grop, ca. 3 m vest for stien. Diameter 2,5 m, dybde 0,5 m. Jeg har ingen forslag til tolkning av gropen, som bør undersøkes nærmere.
På selve Reieråsen, og på østsiden av stien som går ned til Reiertangen, ligger nok et område med tufter og røyser.
20. Tuft, 5x5 m. Pent opplagt vegg nærmest stien.
21. Røys, rett øst for stien og i kant med denne. Røysen er 7-8 m lang og 1 m høy. Mulig rydningsrøys, men det er ingen spor etter rydning i nærområdet.
Ca. 20 m nord for røysen ligger en mulig tuft til. Det er vanskelig å anslå utstrekning av denne. Et morelltre vokser midt inne i.
Det er mest sannsynlig at vi i 20-21 har å gjøre med en husmannsplass.
Den gamle veien ut til Alby går opp skråningen fra Solbergsletta til området ved Reier skole. Bakken her kalles Jomfrubakken.
22. På sørsiden av Jomfrubakken, nær bunnen av bakken, ligger en røys. Den består av småstein, er oval i form og ca. 5x4 m stor. En stor furu vokser midt i. Mulig gravrøys.
Søndagen satte vi kursen nordover. Vi begynte på Rosnes, der det ligger flere hustufter.
23. Lokaliteten Skysskafferen/Skysskafferplassen. Tuft, ikke nærmere lokalisert. I nordenden av jorde, ytterst på brinken mot Skysskafferbekken. Aldershjemmet og Mossesundet rett i sør. Det er tradisjon om skysskaffing knyttet til stedet. I nyere tid bodde det en mann som het Gjerthytta her. Han var kamerat med Hjalmar Trollet.
24. Noe lenger vest ligger en tuft, ca. 3x4 m. De fire hjørnesteinene fremstår tydelig. Moderne tegl finnes spredt i området, men kan muligens være tuften uvedkommende. Tuften er adskilt fra lokaliteten 23 av en liten bergknatt.
25. Hule, åpning mot øst. 2,5 m dyp, opprinnelig ca. 1,5 m høy og 3 m bred ved åpningen. Det var tidligere (1890-1910) et stort massetak øst for hulen.
26. Tuft, ca. 3x3 m. Ligger på og dels nord for en liten topp. Veggene, som består av stein, er markerte. Inngang på nordsiden. Tuften gir et alderdommelig inntrykk.
På Rosnes ligger også den praktfulle Bøkeskogen – som 200 år etter at den ble anlagt, fremdeles er en opplevelse. I barken på de høye løvtrærne langs den såkalte ”Kjærlighetsstien” har Jeløyfolk i flere generasjoner risset inn navnene sine.
27. Bøkeskogen. Parkanlegg etablert av Moss Jernverk ca. 1800. Stor bøkeskog, med stier, kunstig bekk og tjern. I området, som omfatter 8-10 mål, finnes flere rydningsrøyser som trolig er eldre enn parkanlegget.
28. Murer, kalles Lysthuset i Bøkeskogen. Opprinnelig vid utsikt mot Mossesundet og fastlandet i øst.
I den nordvestre delen av området går en hulvei på skrå oppover mot Nesveien.
Rydningsrøysene indikerer at området har vært dyrket før Bøkeskogen ble anlagt. Det er mulig at det er den nedlagte gården Rosnes nordre som har ligget her.
Vi registrerte også en del kulturminner fra moderne tid på Rosnes.
29. Sjøflyhavna. Rester av brygge og kontorbygning. I området er det også flere fortøyningsbolter. Det var sjøflyforbindelse mellom Moss og Oslo i en kort periode midt i 1930-årene.
30. Trafo. Fra mellomkrigsårene og eldst i kommunen.
31. Rosnes’ steinbrygge. Bryggen (eller en forløper) er vist på kart fra 1700-tallet. Tidligere hadde alle de Jeløygårdene som grenset til sundet, brygger. Rosnesbrygga er antagelig den eneste som er igjen.
32. Ile, nå ødelagt av pløying.
På Fulevik (Fuglevik, skrives det i dag, men førsteleddet er fúll, som betyr stinkende, og stinke gjør det fremdeles ved lavvann her ute) støtte vi på en mulig bygdeborg til. På Bjørnelabbane ligger det nemlig sperremurer (33-34) som indikerer at åsen har vært befestet. Murene ligger nær toppen, på sørøst-siden.
Vi fant dessuten flere nedlagte bebyggelser på Fulevik.
I utmarken, et stykke sør for gården, ligger et område med fossile dyrkningsspor i form av rydningsrøyser, gjerder og en tuft.
35. Hustuft.
Dette må være den nedlagte plassen Berg under Fulevik. Skogen vokser nå tett i området.
Over mot Kjellandsvik ligger en boplass til.
36. Tuft, kvadratisk, ca. 2,5x3 m, orientert nord-sør. Inngang i nordvest.
37. Grunnmur, ca. 6 m lang.
36-36 ligger på et platå på sørsiden av den gamle Postveien, over mot Kjellandsvik. Det er tatt ut store mengder masse her tidligere. Særlig 36 gir imidlertid et arkaisk inntrykk, og det er rimelig å anta at det dreier seg om en husmannsplass, kanskje plassen Skogen som nevnes under Fulevik.
37. Mellom Berg og Skogen, like sør for Fuleviks nåværende jorder, ligger flere rydningsrøyser. Her er også en ile.
***
En del kulturminner ble ikke kartfestet denne gangen. Her følger en liste:
Tuftene etter husmannsplassen Ramberghøyda. Må være dem som ligger på en flate rett nordvest for Rambergåsen.
Tuft, Jederfjellet. Utløe? Ligger like nord for boligeiendommen på sørsiden av fjellet.
Tuft (?), i skogen like sørvest for Ramberg skole.
Gravhaug langs sti fra Postveien/Rambergløypa til Kjellandsvikdalen.
Kullmile/flatmile på vestsiden av Rambergløypa.
Kullmile/flatmile ved Orkerødløypas begynnelse.
Rydningsrøyser vest for Bangvillaen på Ramberg.
Hulveier sør for den nedlagte gården Skipping.
Mulige nausttufter på Refsnes, langs Postveien ut mot Svartskjær.
Mulige nausttufter på Ramberg, ved stranden. Det går en hulvei gjennom skogbrynet inntil Nebbåsen fra Ramberg øvre og ned til disse tuftene. Langs hulveien ligger minst én sikker gravhaug. Også langs veien, men nær Ramberg øvre, ligger en mindre hustuft, som gir et alderdommelig inntrykk. Nede ved Rmabergbukta, ved et bekkeos, ligger en hustuft, trolig relativt moderne. Langs postveien ned mot Refsnes, på det høyeste punktet, ligger ytterligere en gravhaug.
På Rambergtoppen ligger en sikker gravrøys.
To fjernede gravhauger på lokaliteten Faders Minde på Orkerød.
I skogen nordøst for Gjerthytta finnes en rekke rydningsrøyser.
Områder med rydningsrøyser finnes også nord for Ramberg skole.
Den såkalte ”Postveien” har flere steder hulveikarakter.
Mellom Bergersborg og Refsnes lå det tidligere en gravhaug, og en mulig gravhaug fantes også på Revet på Refsnes.
Arkivert i:

2 kommentarer:

Harald sa...

Interessant. Men jeg har aldri tidligere hørt noen kalle høyden i Reierskogen for Rødsåsen. Den eneste Rødsåsen jeg kjenner til ligger i nærheten av Røed gård helt sørvest på Jeløy.

Frans-Arne Stylegar sa...

Det har du rett i, og her har det gått fort i svingene! Ser du bedre etter, så ser du også at det skrives om Rødsåsen på Rød ("Røed") litt tidligere i teksten, og at Reieråsen kalles Reieråsen - som seg hør og bør.