Gå til hovedinnhold

Innskriftene i Bufossen

I Bufossen i Tveit i Kristiansand finnes en rekke innskrifter av betydelig lokal- og personalhistorisk interesse. Her har både konger og lensherrer bokstavelig talt satt sine merker. Flere av innskriftene har vært kjent lenge, først og fremst kongemonogrammene. Men her finnes også en merkelig runeinnskrift.

Runeinnskriften er lite kjent, og den er heller ikke så lett å finne. Den befinner seg på Flekkeskjær, en hundre meter eller så nedenfor fossefallet. Det har blitt benyttet yngre runer, og de transkriberes som Torkild Suændson. Under runene står årstallet 1631 risset inn. Høyden på runene er 5 -6 cm, og bredden på strekene varierer fra 0.2 til 0.4 cm.

Runeinnskriften ble dokumentert og tegnet av stiftsprost Engelhart i Kristiansand i begynnelsen av 1800-årene. Engelhart nevner i sin innberetning (i Riksarkivet) at det dessuten skal finnes ytterligere én runeinnskrift i nærheten, men at denne vanligvis ligger under vann.

Det er grunn til å tro at ”1631” viser oss året da runene ble hogget. Torkild Suændson er etter alt å dømme identisk med ”Torkel Svendsen i Bua”, som forpaktet Boen gård fra 1616 til 1668. Torkel drev blant annet kongens laksefiske i elven, og han – og etter hvert sønnene hans - ble mektige personer i Tveit. Gravsteinen over sønnen Jakob, som døde i 1690-årene, kan fremdeles beskues like innenfor inngangen til Tveit kirkegård.

Runeinnskriften på Flekkeskjær er spesiell, i og med at runer fra 1600-tallet er så uvanlige. Så vidt meg bekjent, finnes det ikke tilsvarende tidlige innskrifter andre steder i Norden. De runeinnskriftene som opptrer en del steder fra og med slutten av 1600-årene, regner man med skyldes påvirkning fra den lærde litteraturen om runer som utkom på den tiden.

At runeinnskriften er fra samme år som Kristian den 4.s monogram litt lenger opp i fossen, er kanskje heller ikke tilfeldig.

På en bergknaus i selve Bufossen ligger fire inskripsjoner innenfor et område på noen få kvadratmeter. Lengst mot sør finnes monogrammet C4 med krone. Under er årstallet 1631 risset inn. Ca. en meter lenger nord er risset inn F3 (kongemonogram) OFFEH SCHADE 1651, og rett ved siden av finnes en lignende innskrift: F3 (kongemonogram) HANS IUEL 1657. Høyden på bokstavene variere her fra 5-10 cm, og strekene er til dels svært tynne. Ytterligere mot nord ligger inskripsjonen OII (kongemonogram) 21 7 1891. Denne innskriften er av en annen karakter enn de eldre inskripsjonene. Monogrammet er svært forseggjort og profesjonelt laget. Monogrammet er ca. 80 cm høyt og 45 cm bredt.

Boen (uttales Bua, et eldre navn på gården var Eid) var len under kongemakten på 1600-tallet, og var blant annet kjent for det gode laksefisket. Senere ble det også anlagt sagbruk her, og det la grunnlaget for industrien som fremdeles ligger ved fossen. Både konger og lensherrer har villet sette sitt merke på knausene i Bufossen. Her har tre forskjellige konger fått monogrammet sitt risset inn. Først Kristian den 4. i 1631, så Frederik den 3. ved to anledninger. Under Frederiks monogram står navnet til de daværende lensherrene – Offe Skade i 1651 og Hans Juel i 1657. Disse to inskripsjonene er nærmest identiske når det gjelder monogram, skrifttype og oppsett. Den viktigste forskjellen består av kronen over F- bokstaven. Senere har unionskongen Oskar den 2. fått innskrevet sitt monogram. Det skjedde i forbindelse med hans besøk på Boen i 1891.

Boen fungerte i perioder som sommerresidens for lensherrene. Offe Skade (1609-1664) til Kærbygaard var lensherre på Agdesiden 1651-1653, og han hadde sin residens på Kongsgård i Oddernes. Etter at eneveldet ble innført i 1660, ble han medlem i riksrådet, assesor i Kancellikollegiet og kancelliråd og dessuten medlem av Høyesterett. Hans Juel til Starupgaard var lensherre 1657-1664, men bodde visstnok mest på godset sitt i Danmark.

Nærmere broen over fossen er navnet C. GRØNVOLD risset inn. Christian August Grønvold (1810-1889) var huslærer hos statsråd Hegermann på Boen i 1830-årene. Senere ble han sogneprest til Værøy i Lofoten og prest ved St. Jørgens Hospital i Bergen. Han har skrevet om sin tid på Boen i boken ”Mit liv i aarene efter 1814”, som ble utgitt av Didrik Grønvold i 1943.

Innskriftene ble registrert og dokumentert av Vest-Agder fylkeskommune i 2005, og i år har de blitt malt opp for første gang på mange år. I tråd med gamle konvensjoner innenfor kulturminnevernet er det brukt hvit maling (tidligere ble det jevnt over brukt gul farge når man skulle male opp veideristninger, rød når det var tale om jordbruksristninger og hvit når det gjaldt innskrifter fra nyere tid).
Arkivert i:

Kommentarer

Anonym sa…
Finner man nå igjen den andre innskriften som stort sett ligger under vann?

Er det mest sannsynlig at denne innskriften i likhet med de andre innskriftene du nevner er et resultat av at det var kommet litteratur om runer?
FAS sa…
Jeg har ikke lett nærmere etter den "undersjøiske" innskriften. Men jeg trodde heller ikke i utgangspunktet på at 1631-innskriften kunne være bevart i bakgården til en moderne industribedrift heller etter så lang tid, så hvem vet...
Dette med påvirkning fra lærde verker om runer er et vanskelig spørsmål, synes jeg. Runologene forteller meg at de sentrale 1600-tallsverkene som nevnes i den forbindelse, i all hovedsak er yngre enn 1631, så sammenhengen i dette konkrete tilfellet synes jo iallfall uklar.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…