30 desember 2005

"Sol" fra Søgne - fra dagliglivet i atlantisk tid

Satirikeren og humoristen Odd Børretzen skrev for noen år tilbake en liten bok som han gav navnet Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Den begynner et sted nede på Kontinentet, en gang helt mot slutten av siste istid. Det er en lykkelig tid - etter alle årene med slit og strev i isødet, puster medlemmene av en liten gruppe tidligere istidsjegere lettet ut: Endelig våres det! Store og små ligger utstrakt på en gressbakke og tar livet med stor ro. Bare én mann bryter mønstret. Han står med flakkende blikk og oppmerksomheten rettet dels mot flokken i gresset, dels mot de siste par reinsdyr på vei nordover, mot brekanten som stadig trekker seg lenger vekk. Til slutt fatter han en beslutning, plukker opp spydet, buen og pilkoggeret og styrter avgårde - nordover, etter reinsdyrene og etter isen. Denne mannen, stammens tulling, var, om vi skal tro Børretzen, den første nordmann.

Han unnlot, kan hende av høflighetsgrunner, Børretzen, å peke på at denne første nordmannen samtidig var den første sørlending. For det var trolig hit de kom, til vestre Agder og Jæren, de første innvandrerne.

For noen tiår tilbake mente toneangivende arkeologer her i landet at det hadde holdt til mennesker i Norge like siden paleolitisk tid, den eldste steinalderen, langt tilbake i istiden. De bygde teoriene sine først og fremst på sammenligning av norske redskapsformer med paleolitiske typer ute i Europa. I dag regner imidlertid de fleste kvartærgeologer med at Norge var fullstendig dekket av is under siste istid, og at det ikke fantes isfrie områder der mennesker kunne “overvintre”. Nå antar arkeologene at den første innvandringen til Norge først skjedde i det som kalles senglasial tid, altså henimot slutten av istiden. Grensen mellom glasial og senglasial tid settes forskjellig. I Norden blir den som regel satt ved isens tilbaketrekning fra Midt-Jylland for 20.000 år siden. I botanikernes pollendiagrammer legges den gjerne vesentlig senere, omkring 11.000 f. Kr., og her markeres den ved en markert temperaturstigning. Isiden var ikke over, selv om noen kyststrøk, som Lista og Lindesnes, var isfrie. Breen lå i fjellet og i innlandet i flere tusen år fortsatt.

Vi har foreløpig ikke funnet så gamle spor etter mennesker i Vest-Agder - og heller ikke i landet forøvrig, for den saks skyld. Men vi tror at folk må ha streifet rundt i våre trakter så tidlig som i senglasial tid, for mellom 12.000 og 13.000 år siden. Boplasser som er nesten så gamle, fra den såkalte Ahrensburgkulturen, er påvist flere steder i heiområdene i Rogaland.

De hittil eldste spor etter mennesker som er gjort på Agder, kommer fra Hidra i Flekkefjord. Ved mudring i Kjerkevågen ble det funnet et vakkert, hakkelignende redskap av horn eller bein, fint dekorert. Hidra-hakken er C14-datert til 9.500 år før vår tid.

Den første innvandringen
I den første tiden etter at isen hadde trukket seg tilbake, har tundradyret fremfor noe, reinen, vært å finne i Danmark. Trolig levde rein også i Søgne, der beitemulighetene nede i strandkanten må ha vært gode på denne tiden. Sammen med reinsdyret har ulv og jerv vandret inn. Fjellrype og snøhare fant også snart brukbare livsbetingelser her, og i sjøer og vann levde gjedde og abbor. Dyrelivet på Sørlandet må i det hele tatt ha vært nokså eksotisk, sett med moderne øyne. På flatlandet streifet bison, villhest og steppeekorn! Da temperaturen steg på grunn av isavsmeltningen, forsvant den typiske tundrafaunaen. Rein og bison ble erstattet av skogsdyr som bjørn, rev, elg, hare, villsvin, bever, grevling, urokse, rådyr, kronhjort - og sumpskilpadde, for å holde oss til det eksotiske.

Alle disse dyreartene vandret inn til våre trakter - men hvorfra? Og hva med menneskene?

I denne sammenhengen er det såkalte Nordsjøfastlandet meget viktig. Vi har såvidt vært inne på at det mot slutten av istiden fantes et mektig kontinent der Nordsjøen i dag ligger. Områder som nå er havbunn i søndre del av Nordsjøen var tørt land i flere tusen år etter istiden, på det meste ned til mer enn 100 meter under havflaten i dag. Funn av trestubber, torv og flintredskaper på fiskebankene er beviser for det.

Den mest sannsynlige innvandringsveien til Sørlandet må ha vært over Jylland og Nordsjøkontinentet. I dag, dersom vi kaster et blikk på kartet, kan det se ut som om Nordsjøen og Kattegat utgjorde en hindring for folk og dyr som ville over til Norge. Men avstanden mellom Sørlandskysten og Nordsjøfastlandet var ikke stor. De jegergruppene som streifet omkring på Nordsjøkontinentet, skulle ikke så langt til havs før de i klarvær kunne se brekanten på våre kyster. Vi vet strengt talt ikke om befolkningen på Nordsjøkontinentet hadde båter, men det fantes da også andre måter å ta seg over Norskerenna på. Kan hende var Norskerenna islagt vinterstid, kan hende benyttet noen drivtømmer eller drivis som fremkomstmidler i overfarten. Andre grupper kan ha kommet veien om den vestsvenske skjærgården.

Agder var et av de første områdene i Norge som ble isfritt for 13-14.000 år siden. En skulle da kanskje vente at mennesket ville ta dette landet i bruk svært tidlig, men foreløpig er det ingen sikre funn etter steinalderfolk på Agder før for cirka 8.000 år siden - Hidra-hakken unntatt. Dersom dette var riktig, måtte Sørlandsskjærgården med sitt rike dyre- og fugleliv ha vært urørt natur i mer enn 5.000 år; i flere varmeperioder omtrent som en Edens hage der jegere og fiskere kunne ha levd svært så godt. På Lista og på Jæren har botanikerne funnet trekullstøv i myrlag fra Allerød-tiden (10.000-9.000 f. Kr). Antagelig stammer støvet fra ildsteder som noen av de første settlerne har hatt. Det er ellers vanskelig å forklare trekullpartiklene utelukkende som et resultat av naturlige skogbranner etter lynnedslag.

Børretzens satiriske fremstilling av istidsgjeren som av gammel vane fulgte etter reinen nordover og dermed ble den første nordmann, er faktisk ikke så helt ueffen. For som en følge av isavsmeltningen, fikk de arktiske dyreartene større geografisk utbredelse. Muligheten for en arktisk fauna oppstod etter hvert i Sør-Norge. I Sør-Skandinavia og på Nordsjøkontinentet betød klimaendringene at de store tundradyrene ble trengt tilbake av andre arter. Det er all grunn til å tro at paleolitiske jegergrupper i disse områdene trakk nordover og fant nye jaktmarker, slik at de kunne opprettholde sitt vante levevis. Én slik jaktmark var Søgne.

Vi skal være litt forsiktig med å betegne de første menneskene som fant veien til våre trakter, for de “første sørlendinger”. Sannsynligvis ble norskekysten i den første tiden benyttet som del av en omfattende sesongsyklus. De aller eldste arkeologiske funnene i Sør-Norge har iallfall blitt tolket som midlertidige sommerboplasser for en befolkning som hadde sitt egentlige tilholdsted på Nordsjøfastlandet eller på svenskekysten.

Det gikk imidlertid ikke så svært lang tid før steinalderfolk bosatte seg permanent i vårt område. Så snart innlandsisen hadde trukket seg såvidt langt tilbake at deler av innlandet ble åpent for bosetning, finner vi spor etter en mer stabil, sesongvis flytting innenfor større områder av landet. De få boplassene som er undersøkt, taler sitt tydelige språk om en sterkt mobil befolkning.

Fosnakultur og Nøstvetkultur
Arkeologen Oluf Rygh hevdet i 1885 at det ikke var grunnlag for teorien om at Norge var bebodd i eldre steinalder - selv om et mindre antall redskaper var funnet her og der. Rygh selv hadde undersøkt en boplass på Sigersvoll på Lista, der noen svært grove hakkelignende redskaper tydet på stor elde, men for denne stringente vitenskapsmannen var ikke det nok.

I siste halvdel av det 19. århundre var arkeologer og historikere opptatt av om det hadde eksistert noen fast steinalderbosetning i Norge. Man kunne slå fast at en hadde de samme oldsaksformer i Norge som i Sør-Skandinavia i steinalderen. “Man har saaledes allerede paa mange Steder i Landet fundet saakaldte værksteder fra Stenalderen, dvs Steder, hvor de paa Jorden omstrøede Brudstykker af Sten vise, at det har været drevet Tilvirkning af Redskaber i Stenalderen,” skrev Rygh.

I løpet av de første åtte, ti år av 1900-tallet, var situasjonen dramatisk endret. En rekke riktig gamle steinalderfunn hadde kommet til, og arkeologene regnet nå med fast bosetning i landet i flere tusen år før jordbruket gjorde sitt inntog. To ulike kulturer var skilt ut og hadde fått navn etter hvert sitt funnsted: Fosna og Nøstvet.

Noen av de eldste boplassene som kjennes langs norskekysten, tilhører Fosnakulturen. Det er Fosnaboplassene som “mangler” på Sørlandet, antagelig fordi de i dag befinner seg under havets overflate eller under strandvollene fra Tapes-transgresjonen. Hidrafunnet må henføres til denne kulturen. Ekspertene tror nå at redskapet fra Hidra er laget av hvalbein. Kanskje skal det forstås dithen at folk på Agder allerede på et så tidlig tidspunkt hadde sjøfangst som en viktig del av næringsgrunnlaget sitt? Bare flere Fosnafunn herfra kan gi oss svaret.

Steinalderkvinnen Sol må ha tilhørt dette Fosnafolket.

Nøstvetboplasser finnes i hopetall i våre trakter - og hvert år oppdager vi flere. De er noe yngre enn Fosnaboplassene - fra atlantisk tid, da havet steg kraftig og tok tilbake områder som lenge hadde vært tørt land. Få Nøstvetboplasser er eldre enn omlag 7.000 år.

Nøstvetboplassene er resultatet av omfattende endringer i menneskenes næringsgrunnlag, en omlegging fra storviltjakt til utnyttelse av de mer stabile ressursene i sjøen. Folk var blitt mer stedbundne. I sjøen fantes det mat året rundt, bare en nå var i stand til å få tak i den. Til det trengtes andre redskaper enn tidligere - fiske- og fangstredskaper av ulikt slag. Det er sannsynlig at de nokså snart fikk seg båter, selv om vi fortsatt ikke har funnet spor etter dem her til lands. I hundreårene mellom 9.000 og 8.500 år før vår tid skjedde mange endringer i redskapsbruken. Og nye redskapsmaterialer som grønnstein og diabas ble tatt i bruk. Det arkeologiske funntilfanget skifter karakter. Samtidig tok en kulturepoke slutt - den som begynte på de europeiske tundraslettene for mer enn 10.000 år siden.

Steinalderliv
Det inntrykk en får av de eldste boplassene, er at de har tilhørt folk som levde i små grupper. De har aldri vært lenge på hvert sted, og de må ha vært på stadig flyttefot. Trolig har disse menneskene bedrevet reinsdyrjakt, slik funn fra boplasser i nærheten av Hamburg i Nord-Tyskland viser. Utover i eldre steinalder ser det ut til at folk flytter innenfor mindre og mindre områder. Reinsdyrjegerne flakket over store områder - i stor grad må de ha fulgt reinen på dens vandringer

Men Fosnakulturens folk fartet fortsatt vidt omkring. Vi finner blant annet tallrike spor etter dem i høyfjellet og på viddene. Allerede i Fosnatid finner vi imidlertid tegn til at havets og kystens ressurser økte i betydning for menneskene. Det eldste funnet vi har i vårt område, hakken eller hakapiken fra Hidra, tyder på at folk allerede for 9.500 år siden drev med sjøfangst. Foreløpige undersøkelser tyder nemlig på at hakken er tilvirket av hvalbein. Dersom reinsdyrjakt fortsatt hadde vært folks viktigste matauk, skulle vi ha forventet at redskapsmaterialet istedet hadde vært horn.

I forbindelse med et stort registreringsprosjekt i Indre Oslofjord gjorde man et overslag på boplasstørrelse og grad av mobilitet (egentlig bosetningsintensiteten). Materialet herfra tyder på at boplassene i Nøstvettid var opp til 10 ganger så store og 4 -5 ganger så mange som i periodene forut. Vi må forstå dette mønsteret dithen at Nøstvetfolkene både var større og mer “bofaste” enn befolkning i tidligere stadier av mesolitikum.

Et stykke på vei skyldes nok den økte graden av bofasthet at værlaget var blitt gunstigere. På Sørlandet har naturvitenskaplige undersøkelser godtgjort at vi har å gjøre med et klimaoptimum i atlantisk tid. Det fuktige klimaet var gradvis blitt mer kontinentalt. Temperaturen var høyere nå, ikke minst vinterstid. I denne perioden var eikeblandringsskogen fullt utviklet. For selv om Nøstvetjegerne holdt til i de samme områder som de tidligere menneskene, var landskapet blitt et annet: Furuskogen var etterhvert blitt avløst av løvskog med or, lind og alm som vandret inn sørfra da klimaet ble bedre. Senere var eik og ask kommet. I furuskogen hadde elgen vært et viktig vilt. Etter hvert ble vel hjort og villsvin mer vanlig. Det er mulig at steinalderfolket drev en slags “pleie” av denne skogen. Store mengder kullstøv som botanikere har påvist stammer fra nettopp denne perioden, kan tyde på menneskene laget kunstige lysninger i den atlantiske skogen gjennom å svi av underskogen og kylle de store trærne. Slik “skogsdrift” har i så fall favorisert hassel, gress - og vilt.

Egil Mikkelsen har foreslått at denne “menyen” kan ha vært vanlig blant folk på våre kanter (egentlig litt lenger øst) for seks, syv tusen år siden:

· Torsk og andre arter av saltvannsfisk
· Fjordsel/steinkobbe
· Småhval som nise og kvitnos
· Ulike sjøfuglarter: Alke, lomvi, kan hende også måke

· Østers og krabbe
· Elg
· Hasselnøtter, frø, røtter og annen planteføde

Et overskuddssamfunn
Det er så lett å forestille seg at jeger- og fiskerlivet i eldre steinalder bare dreide seg om matauk og kamp for å overleve fra én dag til den neste. Ofte er det da også det inntrykket en får i litteraturen, selv i temmelig nye fremstillinger: Folk jaktet, sanket, fisket - og sov. I den rekkefølgen.

Arkeologene har mye av skylden. For dessverre har steinalderens boplasser ligget åpne for vær og vind i flere tusen år. Det vi finner rester av i dag, er stort sett bare redskaper av stein og flint - saker som forteller om steinalderens arbeidsliv. Alt det som har bidratt til å gjøre livet rikere, ting av organisk materiale som klær, båter, fuglenett, fiskegarn og telt, er for lengst forsvunnet - sammen med folks tro- og forestillingsverden; deres historier, myter og sagn. Men det er feil å tro at det vi ikke lenger finner spor etter, heller aldri har eksistert. Og selv om vi nok aldri blir i stand til å gjenfortelle de historier som ble fortalt rundt leirbålene her lengst sør for seks, syv tusen år siden, så skal det kunne gå an å si noe om hva og hvordan folk tenkte den gangen.

Det er et faktum at vi har å gjøre med et nokså kompleks samfunn allerede på et så tidlig tidspunkt - og dessuten med en kultur som var i stand til å frembringe et materielt overskudd.

Noen har kalt den eldre steinalder for “det opprinnelige overflodssamfunnet” - ikke fordi folk på den tiden arbeidet så mye at de kunne legge “medel” til side og deretter leve i overflod, men fordi behovene deres var begrensede, og arbeidsinnsatsen som skulle til for å fylle behovene, ikke nødvendigvis var så svært stor. Moderne undersøkelser konkluderer med at folk som lever i rene jeger-sanker-fisker-kulturer, bare bruker tre til fire timer daglig til jakt og sanking! Slike kulturer har dessuten en “pensjonsalder” på rundt 60 år. Resten av tiden bruker de til andre sysler - til alt det som vi ikke lenger finner spor etter.

Men hva så med Sol?

Landets eldste funn av et menneskeskjelett ble gjort i Søgne for få år siden. Sol, som var det navnet skjelettfunnet fikk, var en kvinne som levde for omkring 8.600 år siden. Naturvitenskapelige analyser har vist oss at Sols kosthold i hovedsak må ha bestått av marin føde. Når vi med sikkerhet kan hevde at Sol fikk mye av føden sin fra sjøen, så har det med naturvitenskapelige forhold å gjøre. For i en viss forstand er vi hva vi spiser.

I den karbondioksiden som alle planter henter fra luften, finnes det to ulike typer av karbon - C12 og C13. Sjøplanter bruker relativt mer C13 enn andre planter. Når fisk og havdyr tar til seg næring, forplantes dette relative forholdet mellom C12 og C13 seg videre oppover i næringskjeden.

Mennesker som spiser mye marin føde, vil derfor ha en større andel av C13 i kroppen enn mennesker (eller dyr) som i hovedsak spiser landplanter og -dyr. Dette forholdet kan bringes på det rene ved å undersøke benmateriale fra skjelettfunn, slik man har gjort med Solfunnet.

Solfunnet er imidlertid særlig interessant fordi det viser oss at menneskene i steinalderen av utseende var nesten helt like moderne mennesker - de så omtrent ut som oss. De var lavere enn normalen på Sørlandet i dag, men neppe noe vesentlig lavere enn det sørlendinger var for hundre år siden. I en undersøkelse fra Sverige, konkluderes det med at gjennomsnittshøyden for menn var 1,68 og for kvinner 1,55. Hvis Sol og hennes samtidige ble utstyrt med moderne klær, ville vi neppe ha klart å skille dem ut fra mengden av folk i Høllen en sommerdag. Dersom de da ikke åpnet munnen og snakket til oss - for språket deres var trolig svært forskjellig fra vårt. Kan hende hadde vi tatt dem for å være turister?

Enkelte forskere mener at språket er like gammelt som kunsten å lage redskaper. I så fall har menneskelignende vesener hatt et språk og dermed en kultur i over en million år. De fleste fagfolk kan i hvert fall enes om at den moderne mennesketypen, homo sapiens sapiens, har hatt en utviklet talespråk så lenge den har eksistert. Da snakker vi kanskje om så meget som 100.000 år. Det innebærer at allerede de første innvandrerne på våre kanter, istidsjegerne, snakket med hverandre; diskuterte dagens gjøremål og fortalte historier fra gamle dager - kan hende også fortellinger fra det store kontinentet som sank i havet, Nordsjølandet...

Men kan vi egentlig finne ut noe om hva de tenkte, Fosnafolkene - kan vi om ikke annet prøve å forstå hvordan de oppfattet den virkeligheten de levde i, deres verdensbilde?

Det har - med en spissformulering - vært sagt at jegere og sankere helst bærer kulturen sin med seg i hodet, og ikke på ryggen. I en virkelighet der man stadig flytter omkring, er det begrenset hvor mye jordisk gods det er hensiktsmessig å drasse på. De fleste av de flint- og steinredskapene vi finner på steinalderboplassene, har da også vært typiske bruksgjenstander - det var temmelig fort gjort å lage en pilspiss eller en skinnskraper, og det må i mange tilfelle ha vært enklere å etterlate dem på en boplass når man forlot den, enn å frakte dem med seg videre. Man kunne alltids finne et brukbart emne og lage nye redskaper på neste boplass.

Men en annen bit av kulturen hadde de alltid med seg, steinalderjegerne. For den mentale siden av kulturen - sanger, fortellinger, myter og danser - må ha vært av avgjørende betydning. Uten en uviklet verdensoppfatning, uten en religion og uten en forståelse av tingenes sammenheng, kunne menneskene verken leve i verden eller handle i den. Derfor ligger selve nøkkelen til å forstå dette samfunnet i de store kunnskaper og all den erfaring som folk var i besittelse av, og ikke først og fremst i steinteknologi og redskapsbruk.

Fangstfolket var i høy grad en del av miljøet omkring - de levde med naturen og i naturen. Og mens kvinnene i flokken kjente hvert tre i skogen og godt visste hvilke planter som var spiselige og hvilke som ikke var det, og holdt god greie på hvilke danser og hvilke sanger som kunne blidgjøre maktene og sørge for at solen stod opp hver morgen og at sel og fisk stadig trakk til de vante fangst- og fiskeplassene, var mennene dyktige ”zoologer” med svært omfattende kunnskaper om dyrenes liv og bevegelser. De måtte ha inngående kjennskap til dyrenes biologi; og måtte vite når på året pelsdyrene har høyest kvalitet på pelsen, når dyrene er fetest og når de få unger.

Selv om mange av de steinalderboplassene vi har kjennskap til, er slik plassert i landskapet at folkene som bodde der hadde adgang til flere forskjellige økologiske soner - det kystnære skogkledte landskap, den beskyttede fjorden og det åpne havet - og derfor gjorde det mulig med bosetning året rundt, gir ikke det oss lov til uten videre å regne med at slike naturlige skattkammere var utbredt. Mange grupper må ha holdt til i områder som kun tillot midlertid eller sesongvis bosetning. For disse var fleksibilitet avgjørende. Slike grupper var avhengige av å skape et flyttmønster som bandt årstider, ressurstilgang og økologiske soner sammen i en nitidig overlevelsesstrategi. Enkelte grupper løste floken gjennom å ha en meget fleksibel samfunnsordning - i visse deler av året delte de seg opp i mindre grupper, i andre var hele stammen sammen.

Men det var ikke utelukkende på grunn av økologiske faktorer at dette fleksible mønsteret fantes. Slike årlige sammenkomster av flere grupper hadde også andre, viktige funksjoner. De bidro til å vedlikeholde forbindelsene ulike grupper imellom. Under de årvisse samlingene ble statusgjenstander utvekslet - her ble ekteskap arrangert og viktige seremonier avholdt.

Steinaldermenneskenes verdensbilde, den delen av kulturen som de hele tiden bar med seg, var preget av denne forbindelsen med andre grupper - med utveksling av ulike former for gaver og med de felles ritualer under de store sammenkomstene.

Utvekslingen ble styrt av faste og klare regler om hvem som til enhver tid skulle giftes bort fra hver gruppe. De fleste mesolitiske grupper benyttet et relativt enkelt skjema, der utvekslingen av gifteklare individer enten umiddelbart eller over tid jevnet seg ut, slik at en stamme til enhver tid bestod av mindre grupper som bare kunne inngå ekteskapsforbindelser med andre, tilsvarende grupper. Ved de anledningene der hele stammen kom sammen, kan hende én gang pr. år, grupperte de delene av stammen som kunne gifte seg innbyrdes, på et tilsvarende, men symbolsk vis innenfor leirområdet, slik at de motsatte gruppene inntok posisjoner motsatt av hverandre (øst- vest, innenfor - utenfor). Slik ble disse folkenes parvise kulturelle og samfunnsmessige orden samtidig en måte å ordne landskapet og bosetningen på.

Såkalt primitive kulturer over hele verden har dessuten latt denne skikken med å organisere samfunnet i parvise motsetninger, få bestemme også den måten de formet oppfatningen av natur og kultur, ja selve verdensbildet kan være ordnet i parvise motsetninger. I regelen sorteres disse motsetningene i enkeltstående, altomfattende inndelinger som både omfatter naturen og menneskelivet. Voksterliv, dyreliv og livsbetingelser deles inn i slike parvise motsetninger - når det gjelder det siste kan vi bare tenke på de motsetningsparene som har med værlag og klima å gjøre: vått eller tørt, fruktbart eller skrint og overflod eller fattigdom. På den måten kom steinalderfolkenes verden til å bestå av to halvdeler, som var forskjellige fra hverandre, men likevel forutsatte hverandre. Naturen, det vil si land, sjø, dyr og vegetasjon, hadde en religiøs, sosial og kulturell betydning, som bolig for forfedre og guder og som symbol for sosiale forbindelser. Fjell, sjøer, dyr og planter utgjorde tankeredskaper som menneskene kunne bruke til å konkretisere abstrakte forhold og lage sosiale og mytologiske kart med. Dersom topografiske trekk ble endret, for eksmpel ved at skogen trakk seg tilbake fra kysten, måtte kanskje kartene justeres etter det nye terrenget, eller de gamle kartene måtte utvides med nye områder.

Den sammenblanding av samfunn og natur som forekommer i denne måten å organisere livet på, tjener til å skape forbindelser mellom ting - det være seg grupper av mennesker, naturfenomener eller egenskaper - som tilhører hver sin side av kulturens verdensbilde. Dette fenomenet kommer klarest til uttrykk når skjemaene ikke skiller klart mellom personlige, kulturelle, geografiske eller mytologiske forhold. For ikke bare var for eksempel bosetningens struktur, naturomgivelsene og universet som helhet organisert på identisk vis for steinaldermenneskene. Folk har også forholdt seg til disse likhetene som var de identiske - selv om vi oppfatter dem som høyst forskjellige ting. Jegersteinalderens mennesker levde i like stor grad i en mytologisk som i en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. På samme måte forholdt det seg med omgivelsene. Landskapet ble delt inn i områder som var enten/eller, innerst/ytterst, høyre/venstre, øvre/nedre eller orden/kaos.

18 desember 2005

Boathouses in post-medieval Norway


Boathouses of different types are still common along the Norwegian coast from Vest-Agder in the south to Troms in the far north. Only in the south east, in the Oslofjord area, are boathouses from the modern period almost unknown.

Why are there no boathouses in South east Norway?
The reasons for the absence of boathouses in South east Norway are, most likely, manifold. It has often been pointed out that as a consequence of the relatively little difference between ebb and tide in the Oslofjord area, boats can be safely left floating on the water. In wintertime, they are hauled ashore and turned up-side down.

Another fundamental cause for the diverging sheltering practices seems to be the difference between the type of boats used in Western and Eastern Norway respectively in the post-medieval period. Two different boat building traditions meet in southernmost Norway, the transitional point seemingly being Cape Lindesnes in Vest-Agder.

To the east of Lindesnes we find the Skagerrack-Kattegat tradition with tree-nailed boats. In the western area the West Nordic tradition with iron-nailed boats dominates. The boats in the Skagerrack-Kattegat area are rather heavy and built of oak, while the boats in Western Norway are lighter, narrower and built of pine or spruce.

The eastern, oak-built boats are somewhat more robust than their western conifer counterparts, and this fact may be of some significance for the unequal distribution of buildings used for the protection of boats. Also, the greater weight alone might have done it less appealing to haul the vessels ashore on a regular basis.

Furthermore, the salty winds will do more damage to the iron nails commonly used in western boats than to the tree nails used in the southeastern area (Westerdahl 1989:249)..

Western and Northern Norway
From the above, the reasons for sheltering vessels on the Western coast should be clear. The effects of the spring drought, the rain and the wind on boats being stored ashore made special buildings or roof constructions a neccessity to protect the vessels. While there are some examples in Scandinavia of boat houses being used only in the summer (Rolfsen 1974:12), the vessels in question are relatively small boats that could just as well be brought ashore and turned upside down (Westerdahl 1989:249). During summer it might be enough to leave the boats on water. But this was usually no option at the open, western coast.

The long western coast of Norway from Vest-Agder to Troms, then, is the classical naust area in Scandinavia.

Types of nausts
Traditional boathouses in Norway come in a variety of types and shapes. Some of the types have a distinctly regional, even local distribution. However, three main types can be isolated:

Stone nausts:
In Jæren, parts of Lista and the western outer coast stone nausts are a characteristic feature. These have dry stone walls. A wooden frame on top of the stone walls supports the wooden roof. The stone nausts are often dug partly into the ground for stability, depending on the type of stone used. Where flagstones are used, one get very stable walls, and thus it is not neccessary to dig the walls into the ground. This was the case for instance in Hardanger.

Framework nausts:
There are two basic types of wooden boat houses. Framework (‘grindverk’) nausts have wooden, roof-bearing posts joined two and two into frames with with horizontal beams. Framework nausts are, together with stone nausts, the most common type of boat house in Western Norway. They occur regularly from Vest-Agder to Romsdal.

The framework construction have ancient roots. An identical or similar building technique must be presumed for the pattern of pairwise post holes found in prehistoric boathouses like the ones from Nordbø/Rennesøy and Stend. Traditional framework nausts do not have dug-down posts, however. Instead, the posts are positioned directly on the ground or on stone bases.

Somewhat similar to the ‘grindverk’ nausts are the ones constructed in ‘stavline’ construction, the difference being that the horizontal beams in the latter runs along both long walls of the building. Thus, the posts do not make pairs (‘grinder’), and may in fact stand at irregular intervals. Nausts with different variants of ‘stavline’ construction are found from Møre og Romsdal and further north.

In the far North, Saami nausts (‘naustgammer’) are constructed in a technique rather similar to the cruck construction found in a number of traditional barns in the British isles.

Log nausts:
Log nausts constructed with horizontal timbers using cog joints are primarily found in Møre and further north, but also in some inner fjord districts further south. Judging from the available material, the lafting technique seems to be an Eastern loan to Scandinavia in the Viking period. In Northern Norway log nausts may be combined with the so called ‘skjeltervegg’ technique, where parts of the wall(s) are constructed with vertically placed planks fitted into the logs below and above, making it easy to temporarily remove parts of the wall(s) – to make it easier to place a boat inside the building, for instance.

Other types of boathouses
Nausts can be combined with a number of other functions. Buildings combining naust functions with storage facilities for fishing equipment etc (‘sjøbu’) are rather common, for instance in Hardanger, while combinations of naust and sleeping facilities for fishermen (‘rorbu’) are found many places in Western Norway.

Especially in the southernmost part of Norway there occurs a type of ‘naust’ being constructed ‘off-shore’, so to speak. These buildings are placed partly on the beach, and partly off the beach, meaning that boats can be floated into the boathouse, where they remain safely on water. These ‘nausts’ often have a ‘sjøbu’ on top of them, and they can be attached to regular houses. For obvious reasons, they are only found where the difference between ebb and tide is little.

This type of boathouse now have a rather widespread distribution, but this is a very modern development, and one linked to the expansion in the use of boats for leisure since the 1930s (Molaug 1985). One core area for these boathouses seems to be the Feda fjord in Vest-Agder, where they seemingly goes back to at least the 17th century. A similar solution to the sheltering problem is found in parts of Sweden, as well, for example in Åland and Roslagen (Westerdahl 1989:255).

In the Feda fjord the boathouses in several cases had a hook fastened to the ceiling, so that the boats could be lifted up in case of bad weather.

The naust rows
At many places in Western and Northern Norway the beach is lined with a great number of nausts. These rows of nausts owe their existence to two different facts.

The first has to do with the limited supply of proper harbour sites. In Spangereid in Vest-Agder, of the 50 or so multi-occupant farms only one did not have access to a beach or harbour – although many farms did not border on the sea. This meant that the nausts or storage buildings of several farms often were located in one and the same harbour. This phenomenon was widespread in many parts of Western Norway, as well, especially where many farms did not have direct access to the sea. The occupants of one such inland farm often shared a naust together on a neighbouring farm that bordered on the sea.

The forms of landownership in Western Norway also contributed to the densely built farm harbours. There was usually no direct link between the number of owners and the number of occupants of a farm, as the right of ownership in the post-medieval period ordinarily amounted to little more than the extraction of rent. From the 17th century onwards population grew, and through inheritance the occupancies were divided into ever so many lesser plots. Thus, a large and resourceful Western farm could have several dozens occupants in the pre-industrial era, each of them often with their own naust at the beach in the farm harbour.

09 desember 2005

Steinfallosene i jernalderen

Steinfallosene, de "hellige hvite steinene", er en særpreget funngruppe i det arkeologiske jernaldermaterialet. Tilsammen kjenner vi nå flere enn 70 slike funn i Norge. Steinenes størrelse varierer - den største, Dønnasteinen fra Nordland, er 90 cm høy, men det finnes miniatyrer som ikke er mer enn 10 cm høye. Felles for alle steinfallosene er at de er laget av lys bergart (marmor, kvartsitt), og at de har et rundt toppstykke, en innhugget rundtløpende ring under toppen og en oftest søyleformet, rett avskåret fot (tegningen til venstre viser tre varienter - funnet sammen på Kallum i Rygge, Østfold). På folkemunne kalles de for pikksteiner.

Funnomstendighetene varierer. Mange steinfalloser er funnet på eller i gravhauger, og da dreier deg seg nesten alltid om hauger fra yngre romertid eller folkevandringstid. Men enkelte er også funnet i hustufter, i myrer m.v. Mange er også funnet i Sverige, og da under lignende omstendigheter.

Like siden W.F.K. Christie skrev om steinfallosene i Urda i 1837, har man tolket dem inn i en kultisk sammenheng. Christie forklarte dem som "Billeder forestillende Guddomme eller Skytsaander". En del år senere beskrev C.A. Holmboe steinfallosene som "hellige, symbolske Stene, der i Oldtiden dyrkedes som et Slags Gudebilleder".

Bergljot Solberg, som er den som sist har behandlet steinfallosene, knytter dem til fruktbarhetskulten i eldre jernalder, konkret relatert til Njordkulten. Hun viser til sammenfallet mellom utbredelsen av stedsnavn som inneholder gudenavnet og det spredningsmønsteret som steinfallosene oppviser.

Solberg (2001) kjenner ikke de upubliserte funnene fra Østfold. Men den sammenhengen hun peker på, synes enda tydeligere når man tar de østlige funnene med i beregningen. Ser vi på Norge isolert, fordeler både Njord-navnene og forekomsten av steinfalloser seg relativt jevnt utover kysten fra Østfold til Nordland.

Nedenstående liste bygger på Solbergs oversikt fra 2001, men har med en del "nye" funn.

  1. Urstad, Rygge, Østfold, Privat (se foto)
  2. Balke I, Rygge, Østfold, C?
  3. Balke II, Rygge, Østfold, C?
  4. Kallum I, Rygge, Østfold, Tapt
  5. Kallum II, Rygge, Østfold, Tapt
  6. Kallum III, Rygge, Østfold, Tapt
  7. Jeløy I, Moss, Østfold, Privat
  8. Jeløy II, Moss, Østfold, Privat
  9. Berg kirke, Larvik, Vestfold
  10. Digernes, Seljord, Telemark, Privat
  11. Bygland, Bygland, Aust-Agder, Privat
  12. Heggland, Bygland, Aust-Agder, C?
  13. Tjomsås I, Vennesla, Vest-Agder, Privat
  14. Tjomsås II, Vennesla, Vest-Agder, Privat
  15. Vigmostad, Farsund, Vest-Agder, C22603
  16. Rossland, Sokndal, Rogaland, Privat
  17. Tu, Klepp, Rogaland, S5681
  18. ”Jæren” , Rogaland, C?
  19. Østvoll, Sandnes, Rogaland, B2727
  20. Røyneberg, Sola, Rogaland, Privat
  21. Hanstad, Randaberg, Rogaland, S3742
  22. Noreim I, Finnøy, Rogaland, S5680
  23. Noreim II, Finnøy, Rogaland, C16221
  24. Hidle I, Finnøy, Rogaland, S4176a
  25. Hidle II, Finnøy, Rogaland, S4176b
  26. Eik I, Finnøy, Rogaland, S5090
  27. Eik II, Finnøy, Rogaland, S5174
  28. Gard, Finnøy, Rogaland, S5173
  29. Fister I, Hjelmeland, Rogaland, S5175
  30. Fister II, Hjelmeland, Rogaland, S5176
  31. Vestbø, Vindafjord, Rogaland, Privat
  32. Høyvik, Tysvær, Rogaland, S5970
  33. Byrkjedal, Forsand, Rogaland, S8240
  34. Mjelde, Osterøy, Hordaland, B7869
  35. Toft, Lindås, Hordaland, B9002
  36. Hauso, Ullensvang, Hordaland, B9922
  37. Bolstad, Voss, Hordaland, B10540
  38. Sunndal, Kvinnherad, Hordaland, B10576
  39. N. Haugland, Radøy, Hordaland, B12044
  40. Nautøy, Bømlo, Hordaland, B?
  41. Ålhus, Jølster, Sogn og Fjordane, Privat
  42. Loen I, Stryn, Sogn og Fjordane, B3311
  43. Loen II, Stryn, Sogn og Fjordane, B12563
  44. Fosnes, Stryn, Sogn og Fjordane, B4407
  45. Tunold, Stryn, Sogn og Fjordane, Privat
  46. Y. Kandal, Gloppen, Sogn og Fjordane, B12116
  47. Myklebust, Fjaler, Sogn og Fjordane, B?
  48. Njøs, Leikanger, Sogn og Fjordane, Privat?
  49. Hov, Ålesund, Møre og Romsdal, B4615
  50. Hjelmeset, Herøy, Møre og Romsdal, B6455
  51. Oppsal, Vanylven, Møre og Romsdal, B9639
  52. Ose, Ørsta, Møre og Romsdal, B8539
  53. Barstad, Ørsta, Møre og Romsdal, B9997
  54. Vik, Ørsta, Møre og Romsdal, Å1623
  55. Kuli, Smøla, Møre og Romsdal, Privat
  56. Longva, Haram, Møre og Romsdal, B12397
  57. Kleiva, Ulstein, Møre og Romsdal, Å1110
  58. Våge, Ulstein, Møre og Romsdal, Å1111
  59. L. Hatløy, Ulstein, Møre og Romsdal, Å992
  60. Høydalsnes, Volda, Møre og Romsdal, Å1783
  61. Kursetgjerdet, Sykkylven, Møre og Romsdal, Å4214
  62. Litlebø, Sande, Møre og Romsdal, Privat
  63. Kvernes, Averøy, Møre og Romsdal, Privat?
  64. Myklebust, Norddal, Møre og Romsdal, B?
  65. Hangran, Trondheim, Sør-Trøndelag
  66. Berg, Stjørdal, Nord-Trøndelag , T12666
  67. Rykke, Skatval, Nord-Trøndelag, T8946
  68. Varøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, T7363
  69. Mid-Gutvika, Leka, Nord-Trøndelag, T7869
  70. Eide, Skogn, Nord-Trøndelag, T14357
  71. Flåtten, Verdal, Nord-Trøndelag, T14634
  72. Hellmoen, Verdal, Nord-Trøndelag, Privat
  73. Dun, Fosnes, Nord-Trøndelag, T14616
  74. Jøren, Sparbu, Nord-Trøndelag, Tapt
  75. Ranem, Overhalla, Nord-Trøndelag, Tapt
  76. Gjedsfjorden, Dønna, Nordland, B731
  77. Glein, Dønna, Nordland, B109217

03 desember 2005

Leirblot og avvergelsesmagi i folkevandringstid


Kan det være noen sammenheng mellom et helt ekstraordinært funn av to leirfigurer i en kvinnegrav fra 300-/400-årene i Spangereid i Vest-Agder, en bestemmelse om ”leirblot” i den middelalderske Eidsivatings kristenrett og en folketradisjon fra 1800-årene?

Det var i 1879, i juli, at Kristiania-arkeologen Oluf Rygh undersøkte 44 gravhauger i Spangereid. Resultatene ble publisert senere samme år, i årsbe­retningen til foreningen med det uhyrlig lange navnet, Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Det er en av langhaugene Rygh undersøkte, som her skal oppta oss. Rygh kalte den for Haug 11. Haugen lå på det store gravfeltet på Presthusmonen, et stykke øst for kirken. Det er i dag intet spor etter den. Haug 11 var den gang, altså for nærmere 120 år siden, 47 fot lang og orientert ca. øst-vest. Bredden var 16 fot, høyden 3 ½. Da Rygh kom til Spangereid, var torven skrellet av hau­gen og det var tatt ut masse i østenden. Midt i haugen, som ellers bestod av sand, fantes en steinrøys.

Et stykke opp i kjernerøysen fant Oluf Rygh et dekorert leirkar. Karet lå hvelvet over en del brente menneskeben, og sammen med disse fantes også et spinnehjul, kitt fra et trekar, en liten, grønn glassperle og skår fra ytterligere to leirkar. Funnene har katalognr. C9358-9364 i Kulturhistorisk museum.

I leirkaret fantes også en liten liten menneskefigur av brent leire, sammen med de sørgelige restene av en annen, tilsvarende figur. Den bevarte leirfiguren er 55 mm høy, og den er grovt utført. Verken ansiktstrekk eller hår er antydet, bare armer, ben, torso og hode. De brente bena i leirkaret tilhørte et kvinnelig individ. Hun var blitt gravlagt en gang i yngre romertid eller folkevandringstid.

Jeg kjenner bare én parallell til de to leirfigurene fra Spangereid. Den skriver seg fra en grav fra Bjørke i Hedrum, Vestfold (C17824). Leirfiguren fra Bjørke ble funnet sammen med en annen klump av leire, så det er mulig at vi også her har å gjøre med leirfigurer som forekommer i par. Det er ellers verdt å merke seg at figuren(e) fra Bjørke, på samme måte som de fra Spangereid, fantes i en langhaug - trolig er også Hedrumgraven derfor en kvinnegrav. Av mulige sammenlignbare funn ellers kan man tenke på et antall små, plastiske byster av leire fra (eldre) romertid som er funnet forskjellige steder i Danmark og Sør-Norge, og enkelte tyske funn av leirfigurer. Men leirbystene er altså eldre, og de er så langt bare funnet i boplasskontekster. Den eneste helt troverdige parallellen til Spangereidfunnet er altså fra Hedrum.

1 sin gjennomgang og analyse av Spangereid-funnene som helhet, skriver Rygh:

”De mærkeligste af de her fundne Stykker ere de to smaa Menneskefigurer af Ler i Haug 11. Noget sidestykke til dem ved jeg ikke at anføre, ligesaali­det som jeg tør udtale nogen bestemt Mening om deres Betydning.”

I den eldre Eidsivatings kristenrett heter det i bestemmelsene om den tradi­sjonelle, men forbudte hedenske kultpraksis at det ikke lenger skal være til­latt med ”matblot eller leirblot, gjort i menneskeskikkelse av leire eller deig”. ”Men den Grav, hvori Billederne fandtes,” skriver Rygh videre, ”maa være mange Aarhundreder ældre end Lovbestemmelsen; jeg tør derfor her kun nævne en saadan Forklaring som mulig.”

Det ”leirblotet” som omtales i den middelalderske lovteksten, er fortsatt uforklart. Men selv om vi må gi Rygh rett i at det er vanskelig å slutte fra en middelaldersk normativ bestemmelse til et praktisk døderituale fem, seks, syv hundre år bakover i tid, så er tolkningen hans fascinerende. Bestemmelsen om matblot og leirblot i Eidsivatingsloven er dessuten så å si identisk med et forbud i den kontinentale Indiculus Superstitionum fra 700-årene (dette må vel være forelegget for bestemmelsen i E.s kristenrett), og det gjør tolkningen langt mer rimelig.

En annen tenkbar forklaring, er at ”seigmannen” har vært en slags leke. Men en humanostelogisk undersøkelse av de brente bena tyder på at det var en voksen kvinne som var blitt brent alene på likbålet. Likeledes kunne man tenke seg at den døde hadde vært en "klok kone", en volve, i levende live. I så fall kunne leirfigurene ha vært blant remediene hennes. Men det er ingenting ved det øvrige gravutstyret som peker i den retningen. Heller ikke graven fra Hedrum inneholdt andre "spesielle" gjenstander. Leirfiguren i sistnevnte grav bærer imidlertid tydelige spor etter å ha vært båret i et kjede e.l. Så hvor står vi da?

Et sagn som gjengis av folkeminnesamleren Tore Bergstøl, ledet meg på litt andre tanker. Han forteller:

”På Garde i Spangereid var det ei kona som døydde i barselseng. Men bar­net levde. Så var det samla nokre koner som skulle leggja henne i kista. Ei av dei tok då og laga ei lita dokke og la i armen på kona som var død. Det var for at ho ikkje skulle koma heim att og søkja barnet.”

Tradisjonen fra Gahre er ikke nødvendigvis så svært gammel. Men den gjen­gangerfrykt som kommer til uttrykk i sitatet, den er det. Er leirfiguren fra Spangereid egentlig ”ei lita dokke” – et magisk objekt brukt for å avverge gjengangeri? Døde kvinnen i haug 1l i barselseng – mens barnet (eller barna – det var jo to leirfigurer i graven) overlevde? Og fikk hun ”dokka” med seg i graven slik at hun ikke skulle gå igjen, på evig søken etter barnet sitt?

Som sagt, er gjengangerforestillingene meget gamle. De er f. eks. rikt doku­mentert i de norrøne sagaene. Troen på gjengangere var i utgangspunktet ikke utbredt når det gjaldt vanlige døde. Det var heller mennesker som i løpet av livet hadde vist seg som onde eller vrange, man fryktet skulle gå igjen. Frykten for gjengangere var stor i det norrøne samfunnet. Man forestilte seg dem som onde og hevngjerrige – og de voldet gjerne sykdom, galskap eller død. Av og til hører vi om at gjengangerens offer selv blir gjenganger, og at gjengangere opptrer i flokk og krever nye ofre.

Av utseende var gjengangerne lett gjenkjennelige – og avskrekkende. De bar sin tilstands tydelige kjennetegn, tilsølte av jord og med fillete klær. I folke­troen hender det at man åpner en gjengangers grav. Da finner man at liket er like helt, men svart og oppsvulmet. Gamle dagers gjengangere har lite til fel­les med ”ånder” som hjemsøker de levende. Man forestilte seg gjenganger­ne som fysiske og kroppsliggjorte – ”likspøkelser” er kan hende den mest presi­se betegnelsen.

Gjengangerne har gjerne en voldsom opptreden – det drønner når de ”rir” på husene til folk. De metoder man tok i bruk for å uskadeliggjøre gjengangere, samsvarer med denne kroppslige tilstedeværelsen. Fra tidlige, skriftlige kil­der vet vi at kampesteiner ble brukt for å ”feste” gjengangere til graven. I noen tilfeller blir liket til en avdød gravd opp igjen – og brent. Først da stop­per spøkeriet. Endel gjengangerskikkelser har levd i folketroen inntil nylig – gasten, utburden og draugen er vel de mest kjente.

At man knytter gjengangerforestillinger til døde mødre, slik som i fortel­lingen fra Gahre, er ikke uvanlig. Det finnes mange eksempler på at mors­skikkelser går igjen. I Peder Syvs danske folkevise, nedskrevet i 1695, heter det: "Det første de horde de smaa hunde tude, saa frygtede de for den døde deru­de".

I en fra nyere tid kjent tradisjon fortelles at kvinner som dør uforløst, føder sitt foster i graven. Får de ikke vann, svøp, saks, nål og tråd med, går de igjen for å lete opp disse tingene. Fra Søgne skriver Peder Lunde om Elen Olsdotter på Lunde, som døde i bar­selseng så sent som i 1819:

”Ho vart ikkje løyst med barnet. Hans (mannen hennes, min anm.) sytte for at dei la nål og tråd og saks og ein tybite i kista til henne, so ho fekk det med seg i gravi. Dei hadde høyrt at konor som var døde under slike høve, hadde gjenge att på kyrkjegarden og gråte for dei ikkje hadde klæde til barnet.”

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...