Gå til hovedinnhold

Stovelandsfunnene

Det er ikke ofte at gjenstandsfunn fra ett og samme gravfelt lar oss få et så godt innblikk i jernalderenes kulturforbindelser, som på Stoveland i Mandal kommune, Vest-Agder. Majoriteten av funnene fra Stoveland fremkom ved Oluf Ryghs utgravninger på gården i 1878.

Gravfunnene viser oss en befolkning som stod i nær forbindelse med områder fra England i vest til Finland og Baltikum i øst. Og vi befinner oss i en periode flere hundre år før vikingtiden!

Agder - England
Ett av kvinnesmykkene fra Stoveland har en karakteristisk dekor med en ansiktsmaske mellom to gapende dyrekjefter. Samme motiv finner vi på en gjenstand fra Spangereid. Hva formen angår, har imidlertid Spangereidsmykket klare paralleller i Nottinghamshire i England.

Det viser seg at visse former for draktutstyr i folkevandringstid finnes på begge sider av Nordsjøen, i England og i Skandinavia – og bare der. Disse forbindelsene opptrer fra slutten av 400-tallet. Opprinnelsesstedet til den innflytelsen som bragte bl.a. hektespennene til England, lå i det sørlige og vestlige Norge.

Noe senere følger andre smykketyper og gullbrakteater etter over Nordsjøen. Visse vevede bånd – av den typen som bl.a. fantes i Snartemofunnet fra Hægebostad – er dessuten særlig karakteristiske for Norge og østlige deler av England. Spennen fra Stoveland er en liten brikke i det som må ha vært en kontinuerlig utveksling av idéer og former på tvers av Nordsjøen – flere hundre år før vikingtiden.

Andre av gjenstandsfunnene fra Stoveland peker derimot mot øst, og til forbindelser inn i Østersjøen. En fuglenål som fantes i én av kvinnegravene, har for eksempel klare paralleller i finske funn.

Agder - Samland
I romertid hadde ettertraktede luksusvarer kommet til Skandinavia både østfra og vestfra. Østfra kom edelmetall i form av mynt sikkert langs Vistula og Oder og de andre store elvesystemene i Øst-Europa. Områder på sørkysten av Østersjøen var viktige transittstasjoner langs disse østlige handelsrutene. Halvøya Samland i dagens russiske enklave mellom Polen og Litauen innehadde en særskilt stilling som et viktig økonomisk og kulturelt sentrum i jernalder. Samfunnene her pleiet vidtrekkende handelsmessige og kulturelle forbindelser, og fungerte som mellomstasjoner for spredningen av kulturelle og stilistiske nyvinninger i hele den østlige delen av Østersjøen. Samlands viktige stilling skyldtes delvis områdets rike forekomster av rav.

At skip fra Agderkysten må ha frekventert disse og andre østersjøhavner, viser en av bronsespennene fra Stoveland. Slike spenner var blant de mest populære draktsmykkene i Norge i folkevandringstid. Spennene finnes i mange varianter, men de vanligste har en fot som munner ut i et dyrehode. Noen eksemplarer har imidlertid en fot i form av en halvsirkelformet plate. De fleste av disse atypiske spennene er funnet i Sør- og Vest-Norge, og det finnes 11 av dem bare i Vest-Agder. Spennen fra Stoveland er en av disse. Disse spennene har antagelig blitt laget her hjemme. Men vi finner paralleller til Stovelandspennen blant annet i Danmark, der de er funnet på handelsplasser ved Limfjorden og på Fyn. Dithen må spennene ha blitt fraktet fra havner bl.a. på Agderkysten.

Spennene med halvsirkelformet avslutning er likevel fremmedelementer hos oss, og det er liten tvil om hvor opprinnelsen til den uvante formen skal søkes: Forbildene til Stovelandspennen finnes i Samland og områdene rundt. Slike funn viser at det var nære forbindelser mellom Agder og det baltiske området i folkevandringstid. Kan hende var det det ettersøkte ravet som trakk egdene til Samlands kyster?

Agder - Vestfold
Motivet med ansiktsmasken mellom to gapende dyrekjefter finner vi igjen på enda et smykke fra Vest-Agder – nemlig fra Lunde på Lista. Disse tre gjenstandene – fra Stoveland, Spangereid og Lunde – tilhører det samme stormannsmiljøet. Kanskje er det ett og samme verksted som har laget smykkene? Særlig interessant er det at nøyaktig samme komposisjon og praktisk talt samme utformning både av masken og dyrehodene i profil gjenfinnes på en berømt praktspenne fra Ommundrød i Vestfold. Ommundrødspennen virker eksotisk og fremmed i Vestfold, og det er sannsynlig at verkstedet som en gang laget den, lå i Vest-Agder.

Dersom vi tenker oss at draktspennene har fungert som etniske markører – som folkevandringstidens ”bunadssølv” – gir disse funnene ny mening: Kvinnen fra Ommundrød kan ha vært fra Vest-Agder mens kvinnen på Stoveland som fikk en spenne av uvanlig type med seg i graven, kan ha hatt sine slektsrøtter i det fjerne Samland. Begge disse kvinnene kan ha inngått i arrangerte ekteskap med slekter langt borte, slekter som stod i politisk forbund med folkene på Stoveland.

Stoveland i 1878
Stoveland var fra gammelt av en stor gård, og i den gamle matrikkelen var den delt i to gårder – øvre og nedre Stoveland. Begge hadde gammel skyld på 2 1/2 huder. Folketallet på gården i 1875 var 37. Frem til en minnelig utskiftning av innmarka i 1847, lå husene på gården samlet i to klynger.

Gravfeltet ligger på Stovelandsmonen, og delvis på Bringsdal øvres grunn. På monen – i området mot Bringsdalbyttet – lå tidligere flere husmannsplasser.

Bakgrunnen for at Oluf Rygh reiste den lange veien fra Kristiania til Holum i 1878, var sannsynligvis et rikt gravfunn som hadde blitt sendt inn til Oldsaksamlingen noen år tidligere fra øvregården. En gård som hadde gitt et slikt rikt funn, kunne jo ha mer å by på! Dette funnet var innsendt av stortingsmann Svend Gundersen Røyseland (1808-1885).

Oluf Rygh benyttet tiden godt i Vest-Agder i disse årene. Bølgen av utskiftninger gjorde at den som ville redde oldsaker og fornminner, måtte handle raskt. Rygh var bl.a. på Snartemo i Hægebostad samme sommer som han grov på Stoveland. På Snartemo hadde man i forbindelse med et jordskifte fjernet en stor gravhaug som inneholdt en rikt utstyrt våpengrav fra folkevandringstid. Året etter lot Rygh grave ut et stort antall gravminner i Spangereid.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…