På Viksletta ved Halden i Østfold ligger Nordens nest største gravhaug, Jellhaugen. Den ble trolig bygd på 500-tallet, og haugbyggerne fant det bryet verdt å fjerne all matjord fra et område like stort som seks moderne fotballbaner – og dermed gjøre området ubrukelig for jordbruk i svært lang tid – for å skaffe byggemateriale til det gigantiske monumentet. Jellhaugen er det tydeligste eksemplet på de omfattende endringene som fant sted i landskapene øst for Folden i begynnelsen av yngre jernalder. Sammen med en del arkeologiske gjenstandsfunn og stedsnavn tyder kjempehaugen på Viksletta på at det nå fantes folk i Østfold som regnet sin herkomst fra selve gudene. Og setet for disse gudeætlingene, det skal vi trolig søke i Tune og bygdene rundt Glomma-munningen.
Den første delen av yngre jernalder (tidsrommet ca. 550–800) kalles merovingertiden. Periodebetegnelsen er ikke den samme i de forskjellige skandinaviske landene – i Sverige kalles den vendeltid etter en serie rike graver fra Vendel i Uppland, i Danmark yngre germanertid (danskene bruker betegnelsen eldre germanertid om den perioden vi kaller folkevandringstid). Det norske navnet viser til den samtidige frankiske kongeslekten, merovingerne. I en viss forstand er merovingertiden preget av funnfattigdom sammenlignet med eldre og yngre perioder av jernalderen. Gravmaterialet består for en vesentlig del av våpen og redskaper av jern, og man mente lenge at glassbegre og leirkar ikke lenger ble lagt ned i gravene, og at importen av kontinentalt gull stanset opp ved overgangen fra folkevandringstid til merovingertid. Særlig fra 600-tallet kjenner vi få gravfunn – en opptelling i 1976 viste at det da var kjent nærmere 300 sikre gravfunn på Sør- og Østlandet fra hele merovingertiden, i tillegg til noe over 100 løsfunn.
Lenge kjente ikke arkeologene til bebyggelser fra merovingertiden, og det var alminnelig antatt at perioden var en nedgangstid, som man ville forklare dels som et resultat av pest og befolkningsnedgang, dels som en følge av omlegging av handelsrutene fra kontinentet. Det er liten tvil om at det skjer store og gjennomgripende endringer omkring år 600. På Sørvestlandet ser gårdsanlegg ut til å bli lagt øde i stor utstrekning nettopp ved overgangen til merovingertid – ja, over store deler av Skandinavia mangler bosetningsspor fra merovingertid og vikingtid, mens sporene etter bosetninger fra periodene forut er mange. En rekke steder har det kunnet dokumenteres at bebyggelser og åkersystemer som hadde bestått lenge, da ble oppgitt.[1]
Noe av forklaringen synes å være omlegging av bebyggelsene og innføring av nye driftsformer i jordbruket, muligvis med økt vektlegging av åkerbruket. Påviste bebyggelser fra merovingertid er fremdeles få, men de kjennes i økende antall fra det indre Østlandet, fra Nord-Norge og fra Rogaland. I et sentralt jordbruksområde som Hedemarken ser det ut til at det foregikk en kontraksjon (sammenstrekning) av bebyggelsen i tidlig merovingertid, men at den igjen ekspanderte henimot slutten av merovingertiden og inn i vikingtiden, og trolig har dette bildet gyldighet også for andre regioner. Ikke minst på Vestlandet har det i de senere årene blitt dokumentert at utnyttelsen av utmarksressurser i fjellet og fangst og fiske i skjærgården faktisk ble intensivert i merovingertid.
Bak omstruktureringen av agrarlandskapet omkring 600 e.Kr. mener flere forskere å ane det jordeiende aristokratiet og de selveiende bøndene, som har sittet på de gårdene som var bosatt kontinuerlig fra yngre romertid og videre gjennom folkevandringstiden og merovingertiden.[2] Det er god grunn til å regne med at grunnlaget for vikingtidens samfunn og bosetningsmønster ble lagt i merovingertiden, med jordherrer som med basis i sine hovedgårder kontrollerte større og mindre jordegods som dels ble drevet med ufri arbeidskraft.[3] Det er mulig å finne fram til noen slike hovedgårder i vårt fylke også – delvis ved hjelp av noen særpregede arkeologiske funn, og delvis ved å analysere stedsnavnene.
Også bevæpningen blir en annen i merovingertiden. Spathaen, det tveeggede sverdet fra eldre jernalder, avløses av det eneggede, og de to tradisjonelle spydene blir erstattet av én stor lanse.[4] Innflytelsen kan ha kommet fra frankisk område. Endringene i våpen og våpensammensetning i gravene gjenspeiler etter alt å dømme en ny kampteknikk. Man har gått bort fra folkevandringstidens kampteknikk, der man først kastet det ene spydet med mothaker for å hindre bevegeligheten til motstanderen, for deretter å angripe med det tveeggede sverdet eller en lanse. Den nye bevæpningen med en tung lanse forutsetter at man har rykket fram i tette formasjoner, under en fastere kampdisiplin. De eneggede sverdene har sitt fordelingsmessige tyngdepunkt i vest – på Vestlandet og i de vestlige delene av Østlandet.[5]
I begynnelsen av perioden blir en rekke meget store gravhauger bygd på Østlandet – med Raknehaugen på Romerike som den største, og Jellhaugen i Berg i Østfold som den nest største. Disse eksepsjonelle gravminnene knyttes av flere arkeologer til mer eller mindre kortvarige, regionale overherredømmer. Flere forfattere taler om en tyngdepunktsforskyvning mot øst i merovingertid. Rikdom og makt kan synes å flyttes over fra Vestlandet til Østlandet i løpet av perioden. Noe tilsvarende Åker-komplekset på Hedemarken (se nedenfor) finnes ikke i vest. For Østlandets del blir de danske forbindelsene stadig sterkere i løpet av merovingertiden, særlig utover på 700-tallet.[6] Derimot kan det på Vestlandet spores en klarere frankisk innflytelse, slik også fordelingen av de eneggede sverdene muligens antyder.[7]
Ved siden av storhaugene finnes i Øst-Norge også et antall rikt utstyrte graver som antas å tilhøre mennesker fra samfunnets toppsjikt – også i Østfold, som vi skal se.
I Sverige og Danmark – og i noen grad også i Norge – har nye arkeologiske undersøkelsesmetoder gitt oss kunnskap om en ny type bebyggelser som særlig gjør seg gjeldende i merovingertiden – de såkalte sentralplassene, som har vært regionale og overregionale politiske, økonomiske og religiøse sentra. Vi skal senere i framstillingen forsøke å vise at det også i Østfold finnes en slik sentralplass av høy rang.
Merovingertidsfunnene fra Østfold
Østfold utgjør ikke noe unntak i forhold til det øvrige Østlandet når det gjelder nedgangen i gravfunn fra folkevandringstid til merovingertid. Gravfunnene er få, og vi skal kort gå gjennom dem.
Av våpengraver med periodens karakteristiske eneggede sverd har vi bare to, som kan dateres til henholdsvis begynnelsen og slutten av merovingertiden. Den eldste våpengraven skriver seg fra det store gravfeltet på Store-Dal i Skjeberg, som ellers har gitt oss brorparten av merovingertidsfunnene fra Østfold.[8] Funnet ble gjort i en liten rundhaug, og det består av et enegget sverd, en bladformet spydspiss, en kniv, et ildstål og rester av et leirkar. Ildstålet er av en uvanlig form som det ikke kjennes paralleller til, hverken i Norge eller i utlandet. Spydet og sverdet daterer graven til omkring 600.[9]
Den andre våpengraven er funnet under flat mark på Strømshaug i Råde.[10] Også her fantes et enegget sverd, foruten to spyd- eller lansespisser, en ildslagningsstein og en glassperle. Funnet tilhører siste halvdel av 700-tallet.[11]
En grav fra Ula-feltet i Glemmen inneholdt en øks av merovingertidstype og en del brente bein.[12] Gjenstandene ble funnet i en stor og høy gravhaug, men lå like under torven øverst i haugen, slik at det trolig dreier seg om en sekundærgrav i en eldre haug.
De øvrige våpenfunnene er løsfunn. Trolig kommer flere av dem fra graver, enten flatmarksgraver eller utpløyde gravhauger. Det regnes vanligvis ikke med at flatmarksgravene utgjør mer enn mellom en fjerdedel og en femtedel av gravene i østnorsk merovingertid. I Vest-Norge er derimot ca. halvparten av gravene flatmarksgraver.[13] De løsfunne våpnene utgjøres av en øks fra Østby i Rakkestad[14], en lignende øks fra Løken i Hærland i Eidsberg[15], samt spydspisser fra Hauger i Eidsberg[16], Råde prestegård[17] og Dyre nordre i Rygge.[18] Sistnevnte funn er av typen vendelspyd, men uten de pyntenaglene som av og til pryder slike våpen.
Ellers skal det på Jørsø lille i Råde være funnet en våpengrav omkring 1900. Funnet er tapt, men skal ha bestått av sverd, skjold (?), flere spydspisser og pilspisser, samt en hjelm (?). Dersom opplysningene står til troende, dreier det seg trolig om et funn fra yngre jernalder, og helst et fra merovingertid. Det er i så fall det eneste hjelmfunnet i Østfold fra yngre jernalder. Denne delen av Råde er ellers karakterisert av våpengraver både i merovinger- og vikingtid.
Et par graver fra Store-Dal har gitt funn av pilspisser, som like gjerne kan oppfattes som jakt- som kampvåpen.[19] Disse gravene inneholder ikke gjenstandstyper som gjør at vi med noen grad av sikkerhet kan avgjøre om de har tilhørt kvinner eller menn. De tre våpengravene nevnt ovenfor, må vi derimot forutsette har vært mannsbegravelser.
De fleste kjønnsbestemte merovingertidsgravene i Østfold er imidlertid kvinnegraver. Det er ikke godt å si hvorfor det er slik, men forholdet er det samme også i periodene før og etter – kvinnegravene dominerer.[20]
Kvinnegravene i merovingertiden er i mange tilfeller lett kjennelige på grunn av sitt ofte karakteristiske smykkeutstyr. I en grav fra Haugsten søndre i Rakkestad fantes for eksempel hele 60 glassperler, sammen med en enslig perle av rav og en fragmentarisk bronsespenne.[21] De fleste perlene i Haugsten-graven er ensfargede, men det finnes også noen med innlegg av forskjellige farger – slike perler kalles milliefiori-perler (bokstavelig talt: ”tusen blomster”), og de er nokså vanlige i yngre jernalders graver. Vi har dem også i en grav fra Øberg i Idd.[22] Andre typer av glassperler er funnet i flere graver på Store-Dal[23], og dessuten på Hunn i Borge.[24] Koniske (”kremmerhusformede”) spenner er en annen smykketype som kjennetegner merovingertidens kvinnegraver. Slike spenner har vi fra ukjent sted i Skiptvet[25], fra Isesjøen i Skjeberg[26] og fra Leikvoll i Tune.[27] Et annet karakteristisk kvinnesmykke kalles ryggknappspenne etter det runde ornamentfeltet på ”ryggen” av spennene. I ”knappen” har det i mange tilfeller vært innfelt granater, og slik har det trolig vært også med det eneste eksemplaret av denne spennetypen i Østfold – fra Gjulem i Rakkestad. Gjulem-spennen[28] er trolig laget en gang på 700-tallet, og det er mulig at den stammer fra et verksted som har ligget i Norge. Ryggknappspennene er et utpreget nordisk fenomen, og de fleste av dem er funnet i Øst-Skandinavia – flest på Gotland. Det faktum at de norske spennene er svært forskjellige fra de svenske samtidig som de har innbyrdes fellestrekk, tyder på at de neppe er innført fra Sverige.[29]
De ”glødende” granatene som spennene opprinnelig har vært utstyrt med, har ledet noen forskere til å foreslå at det glødende smykket som omtales i Trymskvida i den eldre Edda, og som var et attributt for gudinnen Frøya, har vært en ryggknappspenne.[30]
Den rike Gjulem-graven inneholdt også en terning laget av bein, foruten to bronsearmbånd.[31] Gjenstandene lå i en haug som ble undersøkt av Anders Lorange i 1860-årene.
Enkelte graver inneholder leirkar, men av andre typer enn de som hadde rådet grunnen i eldre jernalder. Ikke minst fra det store gravfeltet på Store-Dal er det leirkar i en del graver – kar med innstemplet dekor. Disse karene har nære paralleller i Sverige og på kontinentet. Et leirkar av ganske annen type er funnet i en gravhaug på Bakke i Ingedal, Skjeberg.[32]
Fra Huseby i Råde har vi en spenne som er en sjelden fugl her i landet. Den er flat og skiveformet og av en type som ellers er karakteristisk for Gotland. Det kjennes bare ett annet eksemplar i Norge – og begge spennene er funnet helt nylig. Spennen fra Huseby ble funnet med metalldetektor, og er med på å understreke hvordan denne teknologien er i ferd med å forandre det tradisjonelle bildet av yngre jernalder i Østfold. Vi vet imidlertid ikke om dette funnet skriver seg fra en grav – det kan like gjerne tenkes at det har ligget en merovingertidsbebyggelse på stedet. Når arkeologer så ofte tilskriver løsfunne gjenstander fra yngre jernalder flatmarksgraver eller fjernede gravhauger, har det sammenheng med at vi fremdeles kjenner så få bebyggelser fra denne perioden. I Danmark, der det er undersøkt ikke så rent få gårder og landsbyer fra merovinger- og vikingtid, regner man like gjerne med at løsfunnene skriver seg fra bebyggelser.
En annen merovingertidsspenne ble for få år siden funnet på Huseby i Onsøy.[33]
Den er fra 600- eller 700-tallet. Den karakteristiske valknutedekoren kjennes på en del gjenstander fra merovingertiden, blant annet fra svenske funn, og er ofte kombinert med nordisk dyrestil. En tilsvarende spenne, om enn med noe annen dekor, skriver seg fra en berømt båtgrav fra Valsgärde i svensk Uppland. Den svenske spennen er datert til midt på 600-tallet. Dermed tilhører spennen fra Onsøy den såkalte Vendel-kulturen, som har et visst nedslagsfelt også i Øst-Norge for øvrig (Åker-komplekset). Mange bronsegjenstander fra merovingertiden er enten forgylte eller ”forsølvede”, i det siste tilfellet gjerne med en legering av tinn og små mengder kopper, slik tilfellet er med spennen fra Onsøy. Onsøy-spennen er trolig et importstykke – den kan være kommet fra Østersjø-området, eller fra De britiske øyer.
Pr. i dag har vi bare kjennskap til ett eneste hus som muligens kan være fra merovingertid i Østfold. I forbindelse med de arkeologiske undersøkelsene i 1990-årene på Rør i Rygge, ble det avdekket et grophus som trolig har vært benyttet til verkstedhytte eller lignende. Fra dette grophuset foreligger en C14-datering til 670 –880, altså merovingertid eller tidlig vikingtid.[34] Det er liten tvil om at det vil dukke opp flere bebyggelser fra yngre jernalder i årene som kommer. Tidligere mente man at gårdshusene generelt ble bygd kortere i yngre jernalder, og at romfunksjonene til dels var blitt skilt ut i egne, mindre bygninger. Men nye undersøkelser har vist at store langhus fremdeles var et karakteristisk trekk ved bebyggelser av en viss status i merovingertid og vikingtid.[35]
Høystatusgraver i Tune
De gravfunnene vi hittil har sett på, grupperer seg i bygdene rundt den nedre delen av Glomma. Med unntak av funnene fra Råde, Idd og Rakkestad, er samtlige fra de nåværende kommunene Sarpsborg og Fredrikstad. Gravfunnene viser at det et sted i dette området må ha ligget én eller flere bebyggelser med en særlig status. En liten gruppe gravfunn som vi straks skal ta nærmere i øyesyn, avslører at denne eller disse bebyggelsene – merovingertidssenteret i Østfold, om man vil – trolig er å finne i Tune. Herfra kommer nemlig tre funn som, hver på sitt vis, slutter seg til en fornem gruppe østlandske graver fra perioden.
Gravskikken i merovingertiden innebar generelt sett en forenkling i forhold til det som hadde vært vanlig i eldre jernalder. De nevnte gravene fra Tune er for så vidt ikke noen unntak fra den regelen – to av dem er branngraver, og bare i ett tilfelle var det bygd haug over graven. Én grav var en flatmarksgrav, og den tredje og siste fantes i en steinsetning av den typen som vi først og fremst kjenner fra gravfeltet på Hunn i Borge.
I en liten gravhaug på Leikvoll i Tune fant Lorange en rikt utstyrt kvinnegrav fra begynnelsen av merovingertiden.[36] I graven fantes en konisk spenne og en spenne formet omtrent som en ”S”, foruten et spinnehjul, en beinkam, to nåler (?) av bein og en del bronsestykker som nå er tapt. Slike S-formede spenner er det ikke funnet mange av på Østlandet. Fra Østfold har vi bare dette ene eksemplaret, og én av de fåtallige andre østnorske S-spennene kommer fra det berømte Åker-funnet fra Vang i Hedmark.[37] Disse spennene hadde et vidt utbredelsesområde på 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet. Flest funn er gjort i Italia og Sør-Tyskland, men ellers opptrer S-spennene også i Mellom- og Vest-Tyskland, samt i Frankrike og Belgia. De østnorske eksemplarene kan være framstilt ved et verksted her hjemme.[38]
I en steinsetning på Opstad ble de brente restene av et mannslik stedt til hvile en gang i tiårene omkring 600. Det tilsynelatende anonyme gravgodset viser, når vi ser nærmere på det, at den døde mannen ikke har vært noen hvem som helst. En liten, rektangulær bronseplate med hull etter nagler i hjørnene har opprinnelig vært et beslag på et belte eller lignende. Beslaget fra Opstad er dekorert med en etterligning av cloissonémønster (granatinnlegg i mosaikkmønster), bygd opp av tynne sølvtråder. Mellomrommene er utfylt med niello. Slike innlegginger skapte liv og variasjon i mønsteret. Niello er en mørk masse som består av blant annet sølv-, kobber- og blypulver. Denne teknikken var svært utbredt på kontinentet i perioden 550–650.[39] Opstad-beslaget er sannsynligvis innført derfra – beslag med lignende dekor er temmelig vanlig i deler av Tyskland og i Frankrike og Nord-Italia, men relativt sjeldent i Skandinavia. Blant restene av likbålet fantes også en ildslagningsstein. Ikke alle beinrestene stammet fra den døde mannen, det lå nemlig også hestebein i graven. Opstad-graven er dermed én av bare tre graver i Øst-Norge der vi med sikkerhet vet at en hest er blitt lagt ned sammen med den avdøde. Det er således all grunn til å regne graven fra Opstad med til en temmelig eksklusiv gruppe av østnorske høystatusgraver.
Den tredje graven har blitt funnet på Tingvoll. Det dreier seg om en kvinnegrav, og i motsetning til de to andre gravfunnene skriver denne seg fra slutten av merovingertiden.[40] Graven var anlagt under flat mark, og den inneholdt et rikt utvalg av gjenstander. Blant annet fantes to nøkler av jern, et sett med glassperler (derav noen millefioriperler), en beltedåse av fortinnet bronse og to ovale draktspenner av bronse. Slike spenner er karakteristiske for vikingtidens kvinnegraver, men de eldste ovalspennene opptrer alt i merovingertid. Tilsvarende spenner er funnet i en merovingertidsgrav fra Hauge i Onsøy, like ved den omtalte Huseby-gården. I Tingvoll-graven fantes dessuten et skår av et lyseblått, gjennomsiktig glassbeger, og glassbegre er meget sjeldne på Østlandet på 700-tallet.
Det kan være grunn til å trekke paralleller mellom funnene fra Tune, Råde og Onsøy på den ene siden, og det såkalte Åker-komplekset på Hedemarken på den andre. Åker-komplekset er en liten gruppe med stempelornert belteutstyr, ringsverd og hjelmer fra tidlig i perioden. Selve Åkerfunnet består blant annet av en praktfull remspenne i forgylt sølv, flere forgylte sølvbeslag fra et skjold og en knapp som har tilhørt et såkalt ringsverd. Konsentrasjonen av funn av ringsverd og hjelmer til Mjøs-traktene setter dette området i en særstilling i tidlig merovingertid.[41] Dette komplekset har stått sentralt i tolkningen av utadrettede kontakter og av samfunnsstrukturen i den tidlige merovingertiden. Funnene ser ut til å representere et høystatussjikt fra slutten av 500-tallet. Etter begynnelsen av 600-tallet kan vi ikke lenger spore Åker-komplekset i gravfunnene. Men det betyr neppe at det makt- og ressursgrunnlaget som foranlediget de rike funnene, ikke lenger er til stede. For også på kontinentet synes de absolutte toppsjiktgravene å forsvinne etter ca. 650.
Åker var et naturgitt senter i et område med rike jordbruksbygder, og det er dessuten et samferdselsknutepunkt. Det har vært pekt på at det finnes påfallende mange bebyggelser med sakrale navn i kretsen rundt Åker – navn som Vang, Disen, Torshov, Vidarshov.[42] Som vi etter hvert skal se, er forholdet det samme i Tune og bygdene rundt. Når disse navnene ses i forbindelse med de arkeologiske funnene vi her behandler, gjør de det rimelig å snakke også om et Tune-kompleks i merovingertiden.
Jellhaugen og andre storhauger på Østlandet
La oss imidlertid først se på et par andre fenomener.
Til en særskilt gruppe funn fra Øst-Norge i perioden omkring 600 hører Åker-funnet som det fremste, men også hjelmfunnene fra By og Englaug i Løten, Stabu på Toten og Nes i Hedrum i Vestfold. Funn av knapper som har hørt til ringsverd, må også regnes til denne gruppen, og slike knapper er funnet på Kjærstad i Vestby, Akershus og Nes i Hedrum – i vår sammenheng er det naturlig også å nevne et funn fra Hög Edsten i Kville i Bohuslän.[43] Kville og Tanum antas ellers å være ett av to sentralområder i Bohuslän i yngre jernalder.[44]
Det antas at hjelmer og ringsverd har vært rangsymboler i datidens samfunn. Skriftlige kilder fra kontinentet tyder på at de frankiske kongene og andre germanske herskere baserte mye av sin makt på et væpnet følge eller en hird av stormenn. Merovingerkongen Klodvig hadde for eksempel et væpnet følge på 3000 mann fra ulike folkegrupper. Gjennom en høytidelig seremoni sverget følgesmennene troskapsed til kongen, mens han på sin side påtok seg å beskytte og underholde dem. Det er mulig at stormennene i frankerkongenes hird alt på 500- og 600-tallet fikk tildelt jordegods av kongen som ledd i den avtalen som gjorde dem til kongens håndgangne menn.[45] I den sammenheng har det vært foreslått at ringsverdene kan ha vært gaver gitt av kongen til hirdmennene under de seremoniene som ledsaget edsavleggelsen, som et synlig tegn på edsbåndet, mens hjelmene kan ha vært båret bare av de ledende hirdmennene.[46] Av og til finnes sverdknapper der ringen øyensynlig har blitt fjernet. Det kan være et symbolsk uttrykk for at kontakten mellom konge og stormann har opphørt.
Videre har det vært hevdet at ringsverd og hjelm er uttrykk for et lignende system i Skandinavia. Hvis det er riktig, blir disse gjenstandstypene en bekreftelse på at det alt i merovingertiden fantes kongeriker i de nordiske land som etterstrebet den samme politiske ideologien som hos merovingerne i Frankerriket.[47] Men, gitt disse forutsetningene, så representerer jo gravene med ringsverd og hjelmer menn som har tilhørt en konges krigerfølge, og ikke kongen selv. Hvor finner vi da kongen? Eller – sagt på en annen måte – hvor er da det eller de ”egentlige” merovingertidssentrum/-sentra i Øst-Norge? Arkeologen Bjørn Myhre[48] har forsøkt å gi et svar på det spørsmålet, et som har direkte relevans for oss som her er mest opptatt av Østfold.
Myhre mener at de nevnte funnene fra Østlandet ikke representerer datidens øverste samfunnssjikt, men heller stormenn som har underordnet seg herskere over småriker organisert etter kontinentale forbilder. Han hevder at det er storhaugene som i stedet særmerker de stedene der disse smårikene har hatt sine sentra.
Blant de storhaugene han diskuterer i denne sammenhengen, er den mektige Jellhaugen på Gjellestad i Berg, ikke langt fra dagens kommunegrense mellom Sarpsborg og Halden. Jellhaugen er trolig Nordens nest største gravhaug. Den er tilnærmet oval i fasongen, med en grunnflate på ca. 85 x 70 m, og har en største høyde på ca. 9 m. Av de gjenværende gravhaugene på Østlandet er det bare Raknehaugen på Romerike som er større – den har en diameter på ca. 90 m og er ca. 12 m høy. I følge lokaltradisjonen i Berg skal ”kong Jell” være gravlagt i Jellhaugen i skipet sitt.[49] Haugen er fremdeles i dag et mektig skue, men i sin tid, før pløying og andre inngrep gjorde den lavere og flatere enn opprinnelig, må den ha framstått som et monument av de helt sjeldne – en kunstig ås på den ellers så flate Viksletta. Arkeologene mente lenge at Jellhaugen måtte være en naturdannelse, men Erling Johansens undersøkelser i 1968 og 1969 godtgjorde at vi har å gjøre med et menneskeskapt monument. Jellhaugen er imidlertid bygd rundt en fjellknaus, slik at man har fått litt hjelp av naturen.
Men noen skipsgrav er ikke Jellhaugen, og den er neppe fra vikingtiden heller. Det foreligger to C14-dateringer fra undersøkelsen i 1960-årene. Den første og eldste daterte prøven skriver seg fra en enkel brannbegravelse i en kjernerøys på bunnen av haugen. Den kalibrerte dateringen er 426–598 e.Kr., dvs. folkevandringstid eller tidlig merovingertid.[50] Den andre daterte prøven kommer fra et lag som trolig stammer fra et senere innbrudd i haugen (se neste kapittel om haugbrott), og her er den kalibrerte dateringen 692–896 e.Kr., med andre ord sen merovingertid eller tidlig vikingtid.[51] Tidligere har man villet tolke graven i kjernerøysa som et selvstendig gravanlegg fra eldre jernalder, som var blitt liggende under den senere storhaugen, som skulle ha blitt bygd i tidlig vikingtid. Selv om vi ikke helt kan utelukke den muligheten, tyder de foreliggende opplysningene på at det laget som er datert til sen merovingertid/tidlig vikingtid, har med haugbrottet å gjøre. Under enhver omstendighet må vi kunne konkludere med at Jellhaugen i det minste i sin eldste utforming går tilbake til folkevandringstid eller tidlig merovingertid.[52]
Erling Johansen beregnet at haugen er bygd opp av mer enn 20000 kubikkmeter matjord og gresstorv, omhyggelig lagt opp i faste lag. Byggingen av Jellhaugen må derfor ha vært et betydelig prosjekt, både når det gjaldt arbeidsinnsats og planlegging. Johansen mente at minst 100 mann måtte ha vært beskjeftiget med å bygge haugen gjennom et helt år. Slike dagsverksberegninger er vanskelige, og de varierer da også ganske kraftig i arkeologisk litteratur.[53] For Raknehaugen, der C14-dateringer av tømmer viser en sannsynlig byggetid innenfor perioden 533–551 e.Kr., har det vært antatt at én arbeider kunne legge på plass én kubikkmeter masse pr. dag. Anders Hagen regner for Sveinhaugen i Ringsaker med 0,5 kubikkmeter.[54] Det er flere usikkerhetsmomenter ved disse beregningene. Massene som Jellhaugen består av, er for eksempel trolig spadd opp ved hjelp av trespader uten skoning av jern, slik at beregninger basert på formler fra 1700- og 1800-tallet, da jernskodde spader var vanlige, trolig gir et for høyt volum pr. dagsverk. En annen usikkerhetsfaktor er transporten. Når det gjelder Raknehaugen, vet vi at deler av fyllmassene i haugen ble hentet fra haugens nærområde. Men var det samme tilfelle med Jellhaugen? Det vet vi rett og slett ikke. Hvis vi tenker oss at man har hentet all massen fra ett og samme område, og gravd seg ned til en jevn dybde av 1 m, har man i tilfelle renset et område på 20000 kvadratmeter for torv og matjord. Det tilsvarer et areal like stort som tre moderne fotballbaner. Dersom man derimot har gravd seg ned til en halv meters dybde, er vi oppe i et areal tilsvarende seks fotballbaner. Det kan selvsagt tenkes at all denne massen har kommet fra Jellhaugens nærområde, men den kan også ha vært hentet fra et større område. Johansens dagsverksberegninger skal trolig betraktes som minimumstall. Beregningen forutsetter imidlertid at haugen er bygd som ett kontinuerlig tiltak, men de tilgjengelige dataene tillater ikke en slik slutning. Raknehaugen, som vi kjenner best i så måte, har for eksempel vist seg å være bygd i løpet av et halvt år, med det større antallet arbeidere det tilsvarer. I påvente av nye undersøkelser av Jellhaugen, kan vi ikke gjøre annet enn å ta utgangspunkt i Erling Johansens utregninger.
Selve Berg sogn besto i nyere tid av 66 matrikkelgårder, hvorav neppe alle kan føres tilbake til middelalderen. Kan bebyggelsen i nærmiljøet ha maktet å avse 100 arbeidsføre personer gjennom et helt år? Det er ikke videre sannsynlig. Trolig skal vi heller oppfatte byggingen av Jellhaugen som et prosjekt som omfattet folk fra flere bygdelag, kanskje fra store deler av ytre Østfold. Arkeologen Dagfinn Skre, som har undersøkt byggingen av Raknehaugen, mener at dette byggeprosjektet må ha vært et tiltak som involverte store deler av Romerike, og at den som ble begravet i Raknehaugen, hadde herredømme over hele regionen.[55] Det er rimelig å legge samme tolkning til grunn når det gjelder Jellhaugen. Om så den bebyggelsen som ”hørte til” Jellhaugen skal søkes i Berg eller et annet sted i Østfold, se, det er et helt annet spørsmål. Storstilte begravelser som den i Jellhaugen kan like gjerne ha funnet sted helt i utkanten av en politisk enhet som i selve senteret.[56] Slik sett, kan Jellhaugen tenkes å tilhøre Tune-komplekset.
Andre storhauger på Østlandet som kan sammenlignes med Jellhaugen og Raknehaugen, er Halvdanshaugen på Ringerike (trolig bygd mellom 471 og 532 e.Kr), Sveinhaugen i Ringsaker (enkel branngrav datert til 670–780), de eldste haugene på Borregravfeltet i Vestfold, samt haugene på Huseby i Lier i Buskerud og Hundorp i Gudbrandsdalen. Også omkring Åker i Vang og på Bjørntvet i Solum i Grenland finnes det flere store gravhauger. De fleste undersøkte storhaugene har vist seg å inneholde enkelt utstyrte branngraver. Det ser ut som om gravhaugen som monument har vært viktigere enn en rikt utstyrt begravelse.
Bjørn Myhre mener at Grenland-området i Telemark, Hedrum i søndre Vestfold, Borre i Vestfold, Drammen–Lier i Buskerud og nedre Glomma-regionen i Østfold peker seg ut som sentra i kystområdene i folkevandringstid og tidlig merovingertid gjennom en kombinasjon av rike gravfunn og storhauger. I denne perioden finnes rike funn og storhauger også i det indre østlandsområdet. Fra slutten av 600-tallet og fram til tidlig vikingtid kjennes det imidlertid få storhauger og få rike funn fra innlandet i Øst-Norge. En mulig tolkning er at maktsentrene ved kysten etter hvert har tilrevet seg mer kontroll over innlandsrikene og gjort herskerne her til underkonger eller vasaller, slik Myhre mener.[57] Det kan tenkes at det er kampene mellom disse sentrene ved Oslofjorden om kontrollen over høvding- og kongedømmene i innlandet og de ressursene som fantes der, som diktet Ynglingatal beskriver.[58] Dette resonnementet hviler på et par andre forutsetninger: for det første at byggingen av storhauger fortsetter i og rundt kystsentrene utover i yngre jernalder og vikingtid, slik at de områdene der makten har en viss permanens, skiller seg ut ved å ha mange storhauger, og for det annet at disse storhaugene kan dateres. Myhres hypotese har blitt kritisert for å bygge på et for lite antall sikkert daterte storhauger, og det har blant annet blitt pekt på at bare et fåtall av storhaugene på Østlandet med sikkerhet er fra samme tid som de hjelmene og ringsverdene som knyttes til Åker-komplekset.[59] For Borre og Vestfolds del må begge disse forutsetningene sies å være oppfylt.[60] Men hva med Østfold?
For å kunne besvare det spørsmålet, må vi først få et klarere begrep om hva en ”storhaug” egentlig er. For de topografiske forfatterne i opplysningstiden og senere – folk som Wilse og Klüwer – kunne ”kjæmpehøie” være fra 12–15 meter i diameter og større.[61] Ved Råde prestegård så Klüwer det han beskriver som én av de største gravhauger han hadde sett i landet. Om den haugen vet vi at den ble ødelagt og slettet i 1835, og at den var 33 m i diameter og 7 m høy. I dette tilfellet var det nok høyden like mye som diameteren som imponerte Klüwer. Arkeologen A.W. Brøgger betegnet som storhauger ”bare unntagelsesvis hauger under 30 meters diameter, i almindelighet hauger på 30–50 m, og med høi reisning og markert beliggenhet i landskapet”.[62] I svensk litteratur skiller man ofte mellom ”storhögar” og ”kungshögar”, slik at storhaugene har en diameter mellom 20 og 29 m, mens kongshaugene er hauger med en diameter over 30 m.[63] Også i Norge er det etter hvert blitt vanlig å ta utgangspunkt i hauger som er over 20 m i diameter.[64]
I Danmark kjenner vi gravhauger fra yngre romertid med diameter mellom 20 og 23 meter på den rike Himlingøje-gravplassen på Sjælland.[65] Både i Østfold og Vestfold finnes monumentale hauger med tilsvarende diameter alt i eldre jernalder, på Hunn i Borge så tidlig som i romertid.[66] Generelt er det også slik, på begge sider av Oslofjorden, at de undersøkte gravhaugene i gjennomsnitt har større diameter i eldre jernalder enn i yngre jernalder og vikingtid.[67] Antagelig er det i hovedsak et generelt mønster at store gravhauger fra yngre jernalder har en mer toppet profil enn de eldre haugene.[68] Dersom vi ser bort fra haughøyden og bare ser på diameteren, viser det seg at det finnes et betydelig antall gravhauger med diameter større enn 20 m i Østfold. Totalt dreier det seg om 94 hauger. Derav har langt de fleste, hele 68 hauger, diameter mellom 20 og 25 m. 16 hauger ligger mellom 25 og 30 m, mens ni hauger er større enn 30 m. Hva så med dateringen? I den første, og største, gruppen finnes åtte hauger som kan dateres – tre til vikingtid, én til merovingertid og fire til romertid. I den mellomste gruppen kan to hauger dateres, begge til vikingtid. Den minste gruppen, den som består av hauger større enn 30 m i diameter, har fem daterbare hauger – fire av dem er fra vikingtid og én fra folkevandringstid/merovingertid (Jellhaugen). I tillegg har én langhaug på 36 x 14 m gitt funn fra vikingtid. Som tilfellet er for Vestfolds del, synes altså ikke begrepet ”storhaug” å gi god mening i Østfold før i yngre jernalder, og da helst som en karakteristikk forbeholdt hauger med diameter større enn eller lik 30 m.[69] Om vi så skal skille ut disse største haugene som en egen gruppe ”kongshauger”, i motsetning til de mindre ”storhaugene”, er en annen diskusjon. Her kaller vi dem kjempehauger, for ikke å forskuttere hvilke(n) samfunnsgruppe de skal tilskrives.
Ser vi på den geografiske fordelingen av stor- og kjempehaugene i Østfold, tegner det seg et interessant bilde. Kjempehaugene finnes i Askim (én haug på Haraldstad), Skiptvet (én haug på Skog), i Rakkestad (én haug på Gjulem), i Eidsberg (én haug på Randum og én haug på Kolshus), i Berg (Jellhaugen), i Tune/Rolvsøy (to hauger på Haugen) og i Råde (én haug på Råde prestegård). Grensebygdene i øst (Idd, Aremark, Marker og Rømskog), vest (Rygge, Moss, Våler, Hobøl) og nord (Spydeberg og Trøgstad) har ingen kjempehauger. Vi sitter igjen med to ”storhaugkomplekser” – ett på det ytre Raet mellom Råde i nordvest og Berg i sørøst, og ett i indre Østfold mellom Rakkestad i sør og Askim i nord. Mellom og rundt disse konsentrasjonene finnes større, ”tomme” områder.
Storhaugene med diameter mellom 25 og 30 meter bryter ikke med dette mønsteret, men utfyller det, slik at Trøgstad (tre hauger på Langset nordre), Skjeberg (én haug på Solberg nordre) og Rygge (én haug på Værne kloster) nå er med, mens brorparten av haugene fremdeles finnes i Askim (tre hauger), Skiptvet (én haug), Rakkestad (én haug), Eidsberg (fem hauger) og Råde (én haug). Først når vi betrakter fordelingen av den største gruppen storhauger, de med diameter mellom 20 og 25 m, gjør Spydeberg (tre hauger), Aremark (én haug), Borge (seks hauger), Varteig (én haug) og Onsøy (fem hauger) seg gjeldende. Men hovedmengden også av disse storhaugene finnes i distriktene med kjempehauger, flest i Rakkestad (ni hauger), Tune/Rolvsøy (ni hauger) og Råde (seks hauger).
Vi har utvilsomt å gjøre med to adskilte hierarkisk oppbygde bebyggelsesdistrikter i Østfold i yngre jernalder – ett i det indre og ett i det ytre av fylket. Det er det samme bildet som gullfunnene fra folkevandringstid viser. I det indre området har vi således funn av gullbrakteater og sverdskjedebeslag av gull fra Sletner i Eidsberg[70] og en gullbrakteat fra Lille Skjør, også det i Eidsberg.[71] Til denne gruppen skal vi også regne et filigransdekorert hengesmykke av gull fra Dingstad i Spydeberg.[72] Fra Fredrikstad og ”i nærheten av Fredrikstad” har vi to gullbrakteatfunn.[73]
Av de to storhaugkompleksene – la oss kalle dem ”Tune-komplekset” og ”Eidsberg-komplekset”, men ikke glemme at hver av dem omfatter noe mer og større enn henholdsvis Tune og Eidsberg – er det bare det førstnevnte som kan oppvise sikker kontinuitet gjennom yngre jernalder og vikingtid. Det er imidlertid ingenting i veien for at noen av kjempehaugene i indre Østfold i likhet med Jellhaugen kan vise seg å være fra overgangen eldre/yngre jernalder. Om flere undersøkte storhauger i fylket, heter det bare at man fant lag på lag med kull. Selv om Eidsberg-komplekset har sin andel av kjempehaugene fra yngre jernalder, er det ingen av dem som når opp mot størrelsen til Jellhaugen eller Båthaugen på Haugen i Rolvsøy, den som gjemte Tuneskipet, eller til den rikdom i gravutstyr som den sistnevnte haugen og kammergraven fra samme gård kan oppvise. Slik sett kan forholdene i Østfold synes å underbygge det bildet Bjørn Myhre gir av en forskyvning i maktens tyngdepunkter på Østlandet i løpet av yngre jernalder fra innlandet til kystdistriktene. Men det er viktig å understreke at vi snakker om relative størrelser her – Eidsberg-komplekset er tydelig markert også i merovingertid og særlig vikingtid, men ikke med de samme ekstreme uttrykkene som Tune-komplekset. Det kan dreie seg om en tyngdepunktforskyvning, eller det kan skyldes at de to områdene rett og slett slår inn på forskjellige utviklingsveier i yngre jernalder. Vi kommer tilbake til problemstillingen i neste kapittel.
I et større, sør-skandinavisk perspektiv skal den intensive storhaugbyggingen på begge sider av Oslofjorden helst tolkes som et uttrykk for den ustabilitet og turbulens som antagelig har preget herredømmet i yngre jernalder. En stadig tiltagende rivalisering konger og høvdinger imellom var en sentral drivkraft i utviklingen fram mot vikingtidens plyndringstokter og, langt senere, høymiddelalderens stabile kongedømme. I Danmark og Sør-Sverige er storhauger og rikt utstyrte gravfunn så godt som fraværende i merovingertid. Vi har å gjøre med maktkonsolidering i dette området i merovingertid, muligens også med etableringen av en tidlig kongemakt. De store krigsbytteofringene og en konkurransepreget gravskikk tyder på at det forut for dette, i romertid og folkevandringstid, foregikk voldsomme maktkamper lengst sør i Skandinavia.[74] I utkantene av dette kjerneområdet – i regioner som Gotland, Uppland, Vestfold og Østfold – kan maktposisjonen til fyrster og høvdinger ha vært mer ustabil, og dermed ble sosial status demonstrert på et helt annet vis enn i kjerneområdet, dels gjennom storhaugbygging og dels gjennom rikt utstyrte begravelser. Det påfallende fraværet av typiske maktsymbolske gjenstander som ringsverd og hjelmer i Danmark, gir støtte til en slik tolkning. Nyere studier av den nordiske dyreornamentikken konkluderer også med at det er det danske kjerneområdet som har vært ledende i utviklingen av nye stilformer, og ikke Mälardalen, som tidligere antatt.[75] Når vi i Østfold finner en intensiv storhaugbygging, men ikke merovingertidens rangsymbolske gjenstander som hjelmer og ringsverd, er en nærliggende tolkning at dette landskapet har stått i en mellomposisjon mellom den stabile, tidlige kongemakten i Danmark på den ene siden og de urolige Opplandene på den andre.
Et gullgubbestempel fra Borge?
Noen små figurer laget av presset gullblikk har den siste mannsalderen inntatt en sentral rolle i diskusjonen om førkristen kult og, særlig i de seneste år, politiske sentra i yngre jernalder. Figurene, som sjelden er større enn 1,5 x 1,5 centimeter, kalles gullgubber. Navnet går tilbake til 1700-tallet, og muligens til Ravlunda i Skåne, der det hendte at vinden blåste og blottla slike ørsmå gullfigurer – det var ”guldgubbar”, sa man.[76] I Norge er det vanligste motivet en motstilt kvinne og mann, av og til i omfavnelse. Andre motiver er enkeltindivider eller dyr. Enkelte ”gubber” er klippet ut av gullblikk, men ikke preget.
Gullgubbene var sjeldne inntil for få år siden. Nå kjenner vi noe slikt som 3000 gullgubber i Skandinavia. På ett enkelt sted, boplasskomplekset Sorte Muld på Bornholm, har man funnet ikke mindre enn 2350, mens noe over 100 ble funnet på Tange Å/Lundeborg ved Gudme på Fyn.[77] Man mener at gullgubbene viser mytologiske opptrinn, kanskje det ”hellige bryllupet” mellom guden Frøy og jotunkvinnen Gerd, slik vi kjenner det fra eddadiktet Skirnismål. Andre har tolket parmotivet som et uttrykk for nordisk fyrsteideologi, der det guddommelige og det menneskelige møtes. Mannsfiguren kan da være Odin, som mytologisk stamfar til mange fyrsteslekter. I så fall har gullgubbene det samme hovedmotiv som brakteatene.[78]
Langt de fleste gubbene i Skandinavia er funnet på eller i nærheten av bebyggelser; det er bare et lite antall som sikkert skriver seg fra gravfunn. Disse bebyggelsene utmerker seg gjennom arkeologiske funn og stedsnavn på en slik måte at de synes knyttet til kult, handels- og håndverksvirksomhet, slik tilfellet er på Sorte Muld og Gudme/Lundeborg. De foreløpig temmelig få norske gubbefunnene kommer blant annet fra Mære i Trøndelag og Borg i Lofoten, der de i begge tilfeller har blitt satt i forbindelse med høysetet i hallbygninger fra yngre jernalder.[79] Også funn av gullgubber fra Slöinge i Halland og Helgö i Uppland ser ut til å være knyttet til hallbygninger. Gubbene som er funnet på Lundeborg på Fyn, har man tolket som en slags ”tempelpenger”, et offer som har blitt ytt i forbindelse med kulthandlingene i det rituelle senteret i Gudme, 5 kilometer inn i landet fra landingsplassen ved Lundeborg. Gubbene kan man ha ervervet seg på stranden før man skulle delta i de rituelle festene i Gudme.
Gullgubbene kan trolig dateres til fra slutten av folkevandringstid og fram til tidligste vikingtid, med et tyngdepunkt i merovingertid.[80] Undersøkelsene i Slöinge har gitt en årringsdatering av nedleggingen av gubber i et stolpehull til etter 689 e.Kr.[81] Ellers er menneskefigurene på enkelte gubber utstyrt med noen av merovingertidens karakteristiske gjenstandstyper, som ringsverd og ryggknappspenner.
Den danske arkeologen Margrethe Watt, som har studert de skandinaviske gullgubbefunnene, peker på at dateringen av gullgubbene til merovingertiden faller sammen med den perioden da vi får mer konkrete vitnesbyrd om egentlige senterdannelser i Skandinavia, og at det finnes en klar sammenheng mellom gubbenes geografiske utbredelse i kystnære områder og tilknytningen til flere av de viktigste sentra for handel og håndverk.[82] Da er det interessant i vår sammenheng at det på hennes kart over utbredelsen av gullgubbene i de skandinaviske land finnes et funn også fra Østfold, nærmere bestemt fra Borge.
Opplysningene om dette funnet skriver seg fra arkeologen Nicolay Nicolaysen, som i Norske Fornlevninger skriver følgende:
”I en gravhaug ved kirken fandtes før 1825 ”et sirat”, som udgjorde no. 37 i generaladjutant Holcks antikvitetssamling, men ikke medfulgte, da denne samling blev overdragen til Bergens Museum. Holck siger i sin katalog, at stykket, som det synes, var af messing og forestillede en mand og kvinne i omarmende stilling, manden med hjelm eller stridshue paa hovedet. Holck fant det ikke rimeligt, at stykket havde været skaft paa en kniv, og tilføjer, at et lignende tilforn var funden i en gravhaug i Sandsverv ved Kongsberg”.[83]
”Sirat” betyr her noe slikt som et ornert metallstykke. Gjenstanden må regnes som tapt, og vi har bare Nicolaysens opplysninger å bygge på om hvordan den så ut. O.E. Holcks katalog finnes nemlig heller ikke lenger.[84] Beskrivelsen av ornamentet som forestilte en mann og en kvinne i omfavnelse, gjør antagelsen om at gjenstanden var en gullgubbe, høyst rimelig. Denne tolkningen ble da også fremmet med styrke av Erling Johansen, og slik kom Borge-funnet med på arkeologenes spredningskart.[85] Men det kan være grunn til å stille spørsmål ved denne tolkningen. For Holck har tydeligvis ment at gjenstanden var laget av ”messing”. Erling Johansen var sikker på at han hadde tatt feil, og at det ”egentlig” var gull. Imidlertid er argumentene for at det skal ha oppstått en slik forveksling mellom ”messing” og gull, lite holdbare. Det vises til at gullgubbene er så små og tynne at vekten ikke avslører at det dreier seg om edelmetall, og det er jo for så vidt riktig. Men hva slags oldsaker er det som sies å være av ”messing” i kilder fra første halvdel av 1800-tallet? Jo, slike som er laget av bronse eller andre kobberlegeringer, og det er sannsynlig at det er en slik legering Holck må ha ment at ”siratet” var laget av. Det er ikke rimelig at den arkeologisk interesserte Holck skal ha tatt gull for å være bronse (Holck var blant ”subskribentene” til Urda – landets første antikvariske tidsskrift – fra starten av, så noen grønnskolling var han ikke). I det hele tatt er det vanskelig å finne noen eksempler på slike misforståelser i samtiden. En gjennomgang av de første 1000 gjenstandene i Universitetets Oldsaksamlings hovedkatalog, som skriver seg fra den første halvdel av 1800-tallet, viser at et stort antall gjenstander har blitt katalogisert som laget av ”messing”, men ikke i noe tilfelle dreier det seg om gjenstander laget av noe annet enn bronse eller andre kobberlegeringer. Heller ikke finnes det i dette materialet noe eksempel på det motsatte, altså at uedle legeringer er blitt mistolket som gull.
Det avgjørende argumentet mot Erling Johansens antagelse, er likevel at Holcks gjenstandsbeskrivelse passer helt utmerket – og uten bortforklaringer – på en annen gjenstandstype enn gullgubbene, men det kunne ikke ”han Erling” vite i 1978. Siden den tid har det nemlig i Danmark og Sverige framkommet en del patriser eller stempler som har blitt brukt til å framstille gullgubber. De ser mer eller mindre ut som gullgubber, er små og tynne som dem – men de er laget av bronse.[86] To slike patriser er funnet på Sjælland, én på Bornholm og flere på den rike Uppåkra-boplassen i Skåne.[87] Eksemplaret fra Bornholm har blitt brukt til å lage flere av de gubbene som er funnet på Sorte Muld. Det er overveiende sannsynlig at det var en slik patrise som ble funnet ved Borge kirke en gang før 1825. Selv om det er liten variasjon i motivene på de gullgubbene som er funnet i Norge, er de framstilt med et stort antall patriser. De 16 gubbene i et kjent funn fra Hauge i Klepp i Rogaland er for eksempel framstilt med åtte forskjellige patriser.[88]
”I en gravhaug ved kirken” – hva betyr nå det? Tidligere fantes det virkelig et gravfelt på selve kirkebakken, men om funnstedet skal søkes her eller ved gravfeltet på Borge-gårdene ved den nåværende kirkegården lenger sør, er usikkert.[89] Det er heller ikke avgjørende – Borge-funnet sannsynliggjør uansett at gullgubber har blitt laget i dette området i merovingertid. Igjen må vi stille spørsmålet vi stilte innledningsvis, men med en liten vri: hva slags samfunn og hva slags sted er det som har hatt behov for å produsere gullgubber her ved utløpet av Glomma på 600- eller 700-tallet? Og nå skal vi endelig forsøke oss på et svar.
Sentrale bygder ved munningen av Glomma
Det vi tidligere har betegnet som Tune-komplekset, kan oppvise en rekke av de karakteristika som særmerker jernalderens sentralplasser i Skandinavia. Sentralplasser er lokaliteter eller, helst, komplekser som synes å ha hatt spesielle funksjoner i forhold til samfunnet rundt seg. Funksjonene har vært av ulik type – religiøse/rituelle, politisk-administrative, økonomiske, militære og administrative.[90] Sentralplassene opptrer omgitt av et omland i form av rike jordbruksbygder, og de ligger kommunikasjonsmessig fordelaktig til.[91] De synlige levningene etter slike sentralplasskomplekser utgjøres av storhauger, bebyggelser med hallbygninger,[92] store gravfelt, havner/landingsplasser mv. Sakrale stedsnavn og navn som speiler en politisk organisasjon, er likeledes knyttet til disse kompleksene.[93] Sentralplassene representerte maktens tilstedeværelse i jernalderens landskap, og de har hatt noen av de samme funksjoner som de tidlige byene senere fikk – blant annet som lokaliteter der overskuddsproduksjonen fra jordbruk og andre virksomheter kunne mobiliseres av eliten og utnyttes for å bygge et mer komplekst samfunn.[94] De er altså å betrakte som før-urbane sentra.
I merovingertid har vi for Tunekompleksets del sett konturene av et slikt bilde, og også i folkevandringstid. Men komplekset kan følges gjennom gravfunnene tilbake til begynnelsen av romersk jernalder. De romerske importgjenstandene i Østfold – og slike er det mange av – er i ekstrem grad konsentrert hit. Statuspreget drikkeutstyr av bronse og glass er påvist som gravgaver på Ula-feltet i Glemmen, på Hunn, Vesten og Haugen i Borge, på Store-Dal i Skjeberg, på Grålum og Tingvoll i Tune, i Rådalen i Rolvsøy, på Hauge i Onsøy og på Løken i Råde.[95] Bare to slike funn – fra Rør nordre i Rygge og Ski i Rakkestad – ligger utenfor komplekset vårt. Til de romertidsgjenstandene som er funnet, men siden tapt, på det store gravfeltet på Grålum i Tune, hører, som Erling Johansen har dokumentert så langt det er mulig, en sølvkopp av samme type som i den berømte ”Hoby-høvdingens” grav på Lolland – det fremste eksemplet på en fyrstegrav fra romersk jernalder i Skandinavia.[96] At det var forbindelser mellom Lolland og Tune-komplekset i eldre romertid, understrekes også av den rike kvinnegraven i haug 6 på Store-Dal, der draktutstyret viser stor likhet med kvinnegraver fra nettopp Lolland.[97] Utstyret i graver fra blant annet Leikvoll, Tingvoll og Opstad i Tune, Hunn og Vesten i Borge og Store-Dal i Skjeberg har ellers spilt en viktig rolle de seneste årene i tolkningen av det store våpenofferfunnet fra Illerup Ådal på Jylland.[98] Fra en senere del av eldre jernalder har vi rike gravfunn fra blant annet Opstad[99] og Tingvoll i Tune og Rostad i Rolvsøy, graver med hektespenner fra flere av de samme gårdene[100] og dyrestilsornerte gjenstander fra Isesjøen i Skjeberg.[101]
Enten det gjelder romertid eller folkevandringstid, er det store antallet funn i bygdene rundt Tune påpekt av mange arkeologer.[102] Det er interessant at det ikke bare er import som kan konstateres, men også produksjon. For produksjon, særlig finere metallhåndverk, kjennetegner sentralplassene.[103] Alt fra det første århundre e.Kr. finnes det et innslag av keramikk med fremmed preg i området. Ofte har man framhevet likheten med jysk keramikk, og regnet med at det dreier seg om importerte kar. Heid Gjøstein Resi har imidlertid vist at disse karene er laget i Øst-Norge, kanskje nettopp i Østfold.[104] Slike kvalitetskar forutsetter en lang pottemakertradisjon, så kanskje har håndverkere fra Danmark slått seg ned ved Glomma under løfte om beskyttelse fra en høvding eller stormann? Når det gjelder gullsmedarbeider, har det nylig blitt lagt fram analyser som tyder på at det i eldre romertid fantes lokale verksteder i det sørøstlige Norge.[105] Siden Tune-komplekset er det eneste området som framstår som et senter i Øst-Norge i den tidlige delen av romertid, er det sannsynlig at verkstedet fantes her.[106] I forbindelse med arkeologiske undersøkelser i forkant av utbyggingen av Tingvollheimen i Tune ble det påvist omfattende spor etter smievirksomhet fra eldre jernalder i form av slagg og blåsebelgbeskyttere av leire. Slike beskyttere er kjent også fra Danmark og kontinentet.[107] Fra en senere tid, trolig vikingtid, har vi et detektorfunn av en barre av bly fra Bjørnstad i Tune.[108] En del funn av blybarrer er gjort på Kaupang i søndre Vestfold, og noen av disse barrene er svært like den fra Bjørnstad. Blybarrer er også funnet på Birka i Sverige og andre sentrale vikingtidsbosetninger. På Bjørnstad har vi likedes et funn av en støpeform av kleber til sølvbarrer.[109] Det var vanlig å oppbevare metall i barreform i vikingtid. Når vi kommer i hu det som trolig var en gullgubbepatrise fra Borge, får vi et bestemt inntrykk av at vi har for oss en lang tradisjon for metallbearbeiding innenfor Tune-komplekset.
Når man lar blikket sveipe over de synlige monumentene fra jernalderen i ytre Østfold, stanser det uvilkårlig ved utløpet av Glomma. Her finner vi ikke bare de store og arkeologisk godt kjente gravfeltene på østsiden av Glomma – Hunn i Borge og Store-Dal og Gunnarstorp i Skjeberg. Nei, i tidligere tider, før moderne by- og tettstedsutbygging gjorde innhogg i fornminnebestanden, har gravplassene på selve Tunøya gitt et minst like mektig inntrykk. Det gjelder gravfeltet på Borregård/Kulåsparken, og det gjelder Opstadfeltet. Men i særlig grad gjelder det gravfeltene på Trompeteren og Grålum i Tune, som opprinnelig strakte seg helt fra Grålum idrettsplass i vest til kirkegården ved Tune kirke i øst, der Tunesteinen sto tidligere. Det er sannsynlig at de to feltene på Raet i Tune i forhistorisk tid utgjorde ett stort gravfelt, som i så fall er det største jernaldergravfeltet vi kjenner i Østfold.[110] I alt er det kjent et hundretall synlige gravminner av ymse slag herfra. Fornminnene på Tune-Grålum har øvet sin tiltrekningskraft på leg og lærd gjennom tidene. “Hvilken talløs Mængde af Oldtidsminder, som her er at se, tror jeg endnu ingen har gjort sig Begreb om. Gravhøie i hundredevis, Røser, Stensætninger, Bautastene og Helleristninger findes spredte overalt hvor Ploven endnu ikke har naaet frem,” skrev Anders Lorange etter et besøk i 1860-årene.[111] På samme vis var det lenger vest i Tune-komplekset, i området rundt Råde kirke. Klüwer, som besøkte Råde i 1823, skrev om moreneryggen mellom Borge i øst og Karlshus i vest at ”den (…) næsten overalt full af oldtidsminder (…)”. Også slettelandet umiddelbart vest for Karlshus ”havde tilforn været opfyllt med kampesten lig en brolægning, hvorpaa mange opreiste stene havde staaet”.[112]
Vi har i Tune-komplekset et lignende mønster som i Gudme på Fyn, der rike funnlokaliteter inngår i et miljø med sentralplassindikatorer spredt over et større område.[113] Til den helheten arkeologer nå tegner av en “Gudme-bygd” rundt selve “Gudme-senteret”, hører blant annet den store gravplassen ved Møllegårdsmarken og flere anløpsplasser for sjøveis trafikk, der Lundeborg hittil er den eneste undersøkte. Så vel når det gjelder Gudme som en rekke andre viktige funnmiljøer fra jernalder i Sør-Skandinavia, har det vist seg at de utgjør omfattende komplekser med en viss spredning i landskapet. For Gudmes vedkommende handler det om et omlag 100 kvadratkilometer stort landskapsrom rundt de mest funnrike bosetningsområdene i utkanten av dagens Gudme-landsby.
Vi har vært inne på en rekke forhold ved sentralplassene allerede. Men, med utgangspunkt i svenske og danske undersøkelser, kan det stilles opp noen forutsetninger som må være oppfylt for at et område kan betegnes som sentralplass. Det er for det første de arkeologiske funn, i særdeleshet praktfunn som kontinentalt framstilte gullsaker, gullbrakteater og gullgubber, men også verkstedsfunn (edelmetall) og våpen. Dernest er det arkeologiske anlegg av ymse slag, konkretisert ved hallbygning(er), større samtidig bebyggelse, større gravplass og anløpsplass/havn. Videre er det sakrale og organisatoriske stedsnavn, som vi kommer nærmere innpå noe senere. En fjerde kategori er lokalitetens plassering i landskapet, der lett adkomst, gunstig ressursmessig plassering og spredning av bebyggelsens ulike funksjoner over et større område alle er faktorer som antyder en sentralplass i jernalder. Man opererer dessuten med en femte og siste kategori – kalt strukturell kontinuitet. Det vil si en kontinuitet i funksjonen som sentralplass fra jernalder til middelalder. For Sør-Skandinavias vedkommende er aktuelle stikkord i den forbindelse skattefunn (sølvskatter), tidlig romansk kirke, adelig setegård og annen adelig eller kongelig eiendom. Det har vist seg at slik strukturell kontinuitet i mange tilfeller kan belegges for middelalderens hovedgårder i Danmark og Sør-Sverige.[114]
Det er hevet over tvil at disse kriteriene er oppfylt for Tune-kompleksets vedkommende. Universitetets Oldsaksamlings store boplassundersøkelse på Tingvoll for noen år siden ga oss kjennskap til deler av den trolig omfattende bebyggelsen som finnes i Tune.[115] Et hus som utfra C14-dateringene sannsynligvis er fra sen folkevandringstid, viste seg å være av en uvanlig type. Huset var bare 17 meter langt, men med sin bredde på 7-8 meter var det usedvanlig bredt i forhold til lengden.[116] Både lengde/bredde-forholdet og noen av de konstruktive trekkene ved bygningen minner om enkelte hus fra det sør-skandinaviske området, som Dejbjerg i det vestlige Jylland (400- og 500-tallet), Dankirke i det sørlige Jylland (500-tallet), den minste av hallbygningene i Gudme (400-tallet), samt de mindre bygningene som er funnet sammen med hallene i Lejre og Tissø på Sjælland. I Sverige kjennes lignende bygninger i Uppåkra i Skåne og Borg i Östergötland. Det dreier seg om bygninger som dels er tolket som haller, dels som kultbygninger.[117]
Gravplassen og runesteinen er omtalt tidligere, likeledes Tunes sentrale kommunikasjonsmessige plassering. Tuneskipsgraven og kammergraven fra Haugen understreker områdets fortsatte betydning i vikingtid. I senere kapitler vil Tune kirke og de andre steinkirkene fra middelalderen i området bli behandlet. Noen havn eller anløpsplass som går tilbake til en så tidlig periode, kjenner vi foreløpig ikke. Men som vi har sett, er det er ikke utenkelig at den har vært der. Erling Johansen har beskrevet seilrennene i området i vikingtiden, og han betegner bassenget innenfor Rolvsøy som en sikker havneplass på den tiden – ”i trygg avstand fra den ytterste kysten, skjermet mot storm og strandhugg og dertil et godt gjemmested for den som ville skjule sitt skip. Og hvis det likevel kom ufredsfolk i det ene innløpet, kunne man rømme sin vei i et annet,” som han skriver.[118] Spesialiserte anløpsplasser kjennes i et ganske stort antall fra blant annet Danmark i merovingertid.[119] I Sør-Skandinavia synes det å være et mønster i at sentralplassene fra yngre jernalder er trukket noe tilbake fra ytterkysten, der anløpsplassene befinner seg, og slik sett kan det hende at det vi med et yngre begrep kan kalle ”kaupanger” knyttet til Tune-komplekset, først og fremst er å finne nærmere kysten. Merovingertidsspennen fra Onsøy er, som nevnt, funnet på Huseby, innerst i Elingårdskilen. Fra jordene mellom bunnen av kilen og den nåværende bebyggelsen på Huseby har vi også et unikt funn av et underhjalt til et sverd, trolig fra slutten av 900-tallet. Disse funnene kan tyde på at vi skal forvente en dag å finne spor etter en anløpsplass i dette området. Ellers er det karakteristisk for landingsplassene i yngre jernalder at det finnes samtidige gravplasser der.[120] Det er kanskje i en slik sammenheng vi skal forstå de omfattende gravfeltene på Hunn i Borge og Store-Dal i Skjeberg, som jo ligger i bunnen av hver sin kil. Havnemulighetene må ha vært svært gode der i yngre jernalder, da sjøen fremdeles fylte daldraget nord for Ullerøy og bandt sammen Tosekilen og Hornneskilen.
Med et slikt regionalt, landskapsmessig perspektiv på bosetningen i området, trer et gedigent Tune-kompleks fram fra kildene. Og det er naturlig å knytte de overordentlig rike vikingtidsminnene fra Rolvsøy til samme kompleks. Avstanden fra miljøet rundt Tune kirke til Rolvsøy med de store skipsgravene er ikke mer enn fem kilometer. Til sammenligning er avstanden fra rikdomssentret i Gudme og til havnen/handelsplassen ved Lundeborg den samme - altså fem kilometer. Dermed får vi – og her slår vi følge med historikeren Asgaut Steinnes - ikke bruk for noen innvandret “Rolvsøyætt”, slik andre forskere har vært inne på.[121] Som vi kommer tilbake til i neste kapittel, synes det mer fruktbart å tolke vikingtidsbegravelsene fra Rostad og Haugen – og en sannsynlig havneplass ved Visterflo – som uttrykk for én av mange funksjoner knyttet til det omfattende komplekset Tune.
Er så Tune-komplekset et arkeologisk uttrykk for “det forhold” – og her siterer vi de danske arkeologene Charlotte Fabech og Jytte Ringtved – ”som vel beskrives i de senere islandske sagaer: Jernalderens samfund samlede sig omkring stormændene. Det var stormanden som ledede kulten og udøvede magten. Det var ham, som administrerede handelen med andre samfund, og ham som førte folket i krig “?[122] Stedsnavnene – det viktige tredje kriteriet – gir en annen og selvstendig innfallsport til problemstillingen. Og det er stedsnavnene som ikke bare underbygger, men også utfyller bildet av Tune som et stormannsstyrt sentralplasskompleks i eldre og yngre jernalder.
Tune mellom guder og mennesker
Gårdsnavnene i Tune har vært gjenstand for diskusjon i en årrekke. Stedsnavnsforskere som Magnus Olsen og Asgaut Steinnes har diskutert ulike problemstillinger med utgangspunkt i Tunes rike stedsnavnstilfang. Vi tar vårt utgangspunkt i et arbeid av sistnevnte om sagaens Alvheim, som han mener er identisk med gården Alvim i Tune.[123] Spredt i landskapet rundt Alvim ligger flere gårder med gamle, dels uforklarlige navn. Alvim ligger mellom to bekker – i øst Torsbekken og i vest Yvenbekken. Vest for Yvenbekken ligger Yven-gårdene, og nord for Yven ligger Tune. Øst for Tune og nord for Alvim ligger Tune prestegård. Lenger nord ligger Lande. Så langt tilbake vi kan etterprøve det, er Alvim den største gården i området. Prestegården kalles i 1397 Valaskioll, i 1594 Valeskioll og så sent som i 1723 Waalleschiold. Flere forskere antar at dette navnet er identisk med det Valaskjalf som omtales i den eldre Edda.
Jernalderens mennesker hadde ikke noen oppfatning av et abstrakt landskap. De hadde ikke noe begrep som tilsvarer geografers og arkeologers bruk av denne termen. For østfoldinger i jernalderen har trolig kulturlandskapet hatt to sider som ikke klart kunne skilles ad – i forgrunnen hverdagslivets virkelighet, og i bakgrunnen et potensielt, forestilt og tidløst ideal. Det ”virkelige” landskapet og det forestilte landskapet var uløselig sammenvevd, på den måten at menneskene i dagliglivets mange gjøremål gjennom ritualer forsøkte å virkeliggjøre de tidløse idealene. Vanlige gjøremål som å pløye en åker eller vokte en bøling kunne i noen tilfeller være de ”hverdagslige” handlingene som vi gjerne oppfatter dem som, men ved andre anledninger kunne de samme handlingene vekke assosiasjoner til en tilværelse bortenfor dette, eller, i egenskap av ritualer eller myter, erfares som iscenesettelser av en guddommelig modell.[124] Jernalderens østfoldinger levde med andre ord i like stor grad i en kosmologisk som i en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. I én forstand var det som lå ”bortenfor” – kosmologien eller gudeverdenen – mer meningsbærende enn det som lå rundt dem. Fra dette ”bortenfor” – gudeverdenen – hentet man den modellen som det fysiske og sosiale landskapet ble ordnet etter.
Jernalderens sentralplasskomplekser ser ut til å være organisert etter slike ”himmelske” modeller. Kulturlandskapet rundt sentralplassene synes å ha vært organisert til noens fordel, og disse ”noen” – jernalderaristokratiet – har påtvunget landskapet en ny mening. Den økonomiske og politiske makt som hadde sitt sentrum i bestemte sentralplasser, ble legitimert gjennom kosmologi og ritualer. Bosetningsdistriktene rundt Tune og andre sentralplasser må ha vært organisert som et ledd i opprettholdelsen av senteret. Det å vedlikeholde en sentralbebyggelse som var knyttet til det øverste aristokratiet og det væpnede følget som hadde til oppgave å vokte og forøke rikdommene her, må ha krevd betydelige forsyninger.[125] Den hierarkiske ordningen av landskapet rundt slike sentralplasser ble framstilt som tingenes rette og naturlige, ja, gudegitte.[126] Forekomsten av symbolske sentra var ikke noe nytt i jernalderen. Det som var nytt og betydningsfullt, var at ledende individer og slekter så å si “tilranet” seg symbolikken og tok den til inntekt for seg, slik at aristokratiets status ble framhevet og styrket av dets kontroll over det symbolske sentret, og omvendt. På det viset gled den kontrasten mellom “det der oppe” og “det her nede” som var så karakteristisk for eldre verdensbeskrivelser, over i en kontrast mellom sentralplassens hellige landskap og orden og den verslige verden som omga den – selvsagt til elitens store fordel.
Historikeren Asgaut Steinnes henledet i sin tid oppmerksomheten mot navnene på de gudeboliger som nevnes i eddadiktet Grimnismål. Dette diktet ser ut til å ha hatt en pedagogisk hensikt, og er nærmest for en ”lærebok” i norrøn mytologi å regne. Steinnes hevder at flere av disse navnene gjenfinnes i Tune – og bare der. Det dreier seg om versene fem og seks, som lyder som følger:
5. Ydaler er stedet
der Ull fordum
bygde sine saler;
Alvheim fikk Frøy
i opphavs tider
av alle æser som tannfé.
6. I tredje garden
har gode æser
tekt hver sal med sølv;
Vålaskjalv bygde
med veldig kunst
en ås i opphavs tider.
I den gammelnorske teksten heter de tre gudeboligene Ýdalir, Alfheimr og Valaskjalf. Ýdalir er utlagt som “barlinddalene”. Det første leddet er ýr, “barlind”. Av barlind ble det laget bueemner, og Ull var etter det Snorre forteller i Edda, en god bueskytter. Navnet Yven, Ývin, tolkes som en sammensetning av ýr og -vin. Ifølge Steinnes er det ikke påvist noe annet gårdsnavn i Øst-Norge sammensatt med ýr.[127] Tune prestegård ble, som vi var inne på tidligere, en gang i tiden kalt Valaskjold. Ingen annen gård eller lokalitet med et slikt navn er kjent. Både Sophus Bugge og Magnus Olsen holder det for sannsynlig at dette navnet formelt er identisk med det mytiske namnet Valaskjolf i Grimnismål. Som Steinnes skriver:
“Vi har såleis i Tune tre gardar på rad som i gamal tid har heitt Yvin, Alfheimar og (truleg) Valaskjalf. Det er ein fullkomen parallell til namna på dei tre gudeheimane som er opprekna i same rekkefylgja i vers 5 og 6 i Grimnismål. (...) Anten er dei tre gardane i Tune oppkalla etter dei tre gudeheimane i G., eller så har skalden tenkt på hovudbygda i Tune då han dikta dei to versa.”[128]
Selv mener Steinnes at det er gudeboligene som er oppkalt etter gårdene, og ikke omvendt.[129] Han trekker fram et annet indisium til støtte for denne teorien. Skalden har nemlig tenkt seg gudelandet som en øy mellom strømmer av rennende vann. Det er et bilde som stemmer med Tune, men neppe passer på noen annen norsk bygd – det måtte i så fall være Rolvsøy.[130] “Vi lyt tenkja oss,” skriver han, “at dei som fyrste gongen høyrde diktet framsagt, med ein gong har kjent att landskapet. Vi kan tenkja oss at dei óg har teki det som noko sjølvsagt, noko som dei hadde høyrt før: her har gudane ein gong butt.”[131]
Det er flere forhold som her bør nevnes. For det første finner vi flere av de guder som omtales i Grimnismål, igjen innenfor Tunekomplekset. Vi har Torsnes og Tose (av Torshov), Ullerøy og Onsøy. I Grimnismål opptrer guden Forsete og hans bolig, Glitne. Forsete-skikkelsen er forsvunnet i historiens halvmørke, og hans navn nevnes bare i Grimnismål (og i Gylvaginning, som siterer Grimnismål.). Ett eneste norsk stedsnavn minner trolig om hans kult, nemlig Forsetlund i Onsøy.
Det ikke urimelig å anta med Steinnes at det er en sammenheng mellom navnene på gudenes boliger, slik de er omtalt i Grimnismål, og enkelte stedsnavn innenfor Tune-komplekset, med et klart tyngdepunkt i selve Tune.
Men sammenhengen er neppe så enkel som Steinnes’ oppkallingsteori vil ha den til. Som Magnus Olsen skriver om Válaskjalf og andre -skjalf-navn, skylder de gudemytene sin oppkomst og er oppkalt etter disse mytiske stedsnavnene. Vi har å gjøre med et samspill mellom myte og kult. Det kunne forekomme at ærverdige kultiske sentra inspirerte til mytisk diktning, men også at en gitt gudefigur ”la beslag på” et hellig sted, der han kunne oppholde seg blant mennesker. Olsen mener at det sikreste er å betrakte kultsteder som en utkrystallisering av menneskers kjennskap til og omgang med velkjente myter. Ifølge ham kan Valaskjolf og andre stedsnavn av denne typen neppe ha gitt opphav til gudemytene – de ser tvert imot ut til å forutsette de samme mytene.[132]
Hverken Steinnes eller Olsen er i denne sammenheng synderlig opptatt av Grimnismåls karakter og innhold – utover omtalen av gudeboligene ved deres navn. Det er likevel et spørsmål om ikke diktets tendens antyder at vi her har for oss noe mer enn bare “utkrystallisering av menneskers kjennskap til og omgang med velkjente myter”.
Religionshistorikeren Gro Steinsland har framhevet Grimnismål som et fyrsteideologisk dikt.[133] Hun finner i diktet spor etter en myte som omhandler en ekteskapelig allianse – et hellig bryllup – mellom gud og jotunkvinne, og som i norrøn kultur har hatt en funksjon innenfor den kongeideologiske sfæren. Høysetemotivet i Grimnismåls prosainnledning signaliserer også kongeideologi. Hun viser at både litterært materiale og gjenstands- og billedmateriale bærer vitnesbyrd om høyseteinstitusjonens sammenheng med fyrstemakt, slik for eksempel de gullgubbene som i noen tilfeller er funnet i tilknytning til høyseter og hallbygninger (der høysetet hørte hjemme), gjør det.
Skal tro om ikke vi her begynner å sirkle inn jernaldermiljøet knyttet til Tune-komplekset?
Det er et gjennomgående trekk ved kongeideologien at kongen står i et spesielt forhold til landet han rår over. Fyrstens relasjon til landet kan i enkelte kulturer beskrives som et kjærlighetsforhold mellom herskeren og hans landområde.[134] Innenfor det aristokratiet som vi finner spor etter i Østfold fra et tidlig tidspunkt av, kan et mindre antall slekter ha vunnet et mer varig herredømme, slik merovingertidsmaterialet fra fylket kan tolkes, som vi har sett. Det var bare naturlig at disse nye herrene forsøkte å underbygge sin nye stilling på alle mulige måter. Gitt at de mektigste kreftene som virket i jernaldersamfunnet var de tråder som gudene trakk i, var det bare å forvente at de søkte gudenes støtte for sin opphøyede stilling i samfunnet. Hvordan dette konkret kom til uttrykk, er vanskeligere å fastslå. To alternativer kan skisseres, formulert som ytterligheter på en skala. I den ene enden finner vi dem som forsvarte sin stilling med at siden stammens stamfedre var gudeætlinger og siden de selv var nærmest beslektet med dem, så var det også de som var best skikket til å formidle mellom stammen og gudene. I den andre enden av skalaen finner vi de stormannsslekter som selv regnet seg som gudeætlinger. Den ideologien som kommer til uttrykk i Grimnismål og andre kongeideologiske dikt, hevder altså at den prototypiske fyrste er resultatet av et hellig bryllup mellom en gud og en jotunkvinne. Mange arkeologer vil i dag mene at enkelte av de gjenstandstypene som er funnet innenfor Tune-komplekset, som gullbrakteatene, er et klart uttrykk for at det er gudeætling-scenariet som har gjort seg gjeldende i ytre Østfold.[135]
Det var tilsynelatende denne nye formen for herredømme, aristokratiets nyvunne status som gudeætlinger, som førte til en gjennomgripende omorganisering av det symbolske landskapet i området. På samme måte som aristokratiet var i besittelse av viktige posisjoner når det gjaldt organiseringen av politikk og økonomi, tok de en gang i jernalderen på seg en mer sentral rolle i den rituelle oppfølgingen av kosmologien.[136] Dette innebar neppe at menige bønder i distriktet ikke lenger deltok i ritualene. Men hevet over den ordinære og tradisjonelle kultus knyttet til den enkelte gård, oppsto nye seremonier konsentrert rundt aristokratiet. Også disse ritualene skulle tjene til å opprettholde og fornye livet og tingenes orden, men ettersom de i tillegg hadde til hensikt å legitimere og begrunne elitens makt og posisjon, fikk de også en større, mer intens mening. Med utgangspunkt i den norrøne fyrsteideologien kan vi tenke oss at denne overordnede kultusen har inneholdt referanser til det hellige bryllupet og høysetesymbolikken slik vi finner den blant annet i Grimnismål. For Sør-Skandinavias del har det vært foreslått at disse ideologiske endringene, som kan ha funnet sted i overgangen eldre/yngre jernalder, muligens har sammenheng også med hvilke gudemakter samfunnet søkte å kontakte og takke, og en endring fra Njord, Frøy og Frøya – guder for blant annet fruktbarhet og fred, til Odin, Tyr og Tor – krigens, magiens, kunnskapens, maktens, rettens og styrkens guder.[137] Både gullbrakteatene og gullgubbene har vært satt i sammenheng med Odinkult,[138] og i landskapet i og rundt Tune er det de sistnevnte gudeskikkelsene som gjenfinnes i stedsnavnene. Ikke bare i de navnene som Steinnes i sin tid festet seg ved, men også i andre navn innenfor komplekset.
Huseby i Råde og Huseby i Onsøy – de to bebyggelsene hvor de spesielle detektorfunnene fra merovingertid ble gjort – het tidligere henholdsvis Tesalr og, muligens, Odinssalr. ”Sal” betyr en hallbygning,[139] og navnet Odinssalr betyr rett og slett ”Odins hall”. Navnet Tesalr er vanskelig å tolke, men det har vært foreslått at det skal bety ”Tyrs hall”.[140] Valaskjalf, det navnet som var utgangspunktet for Steinnes’ dristige tanke, er ifølge Snorre den ene av tre haller som Odin eier. Odins høysete, Lidskjalf, stod i Valaskjalf, og det er fra dette høysetet han overblikker alle verdener. Den forsvunne gården Sigerstad i Borge, som lå i nærheten av Gamlebyen i Fredrikstad, og som i senmiddelalderen var adelig hovedgård, har et navn som antagelig er sammensatt med mannsnavnet Sigarr. Sigarr var i alminnelig bruk i Danmark i middelalderen, men ser ut til å ha vært sjeldent i Norge. Men Sigarr var også et ”Odinsheite”, et av de mange alternerende navnene Odin var kjent under. Det har vært hevdet at navn som begynner med ”Sig-” har sammenheng med Odin-kulten i yngre jernalder.[141] Gitt det navnemiljøet det forekommer i her, så må det være lov å spekulere på om en slik tolkning kan gjøres gjeldende i denne sammenheng. Fremdeles i Borge, men vis-a-vis Alvim, ligger Vesten (Vésteinn, av vé, helligdom, hellig sted). På Opstad i Tune har vi Tysilbrekka, som skal være sammensatt med navnet på et oppkomme, Tysilen, og som lokalt av mange regnes for å inneholde gudenavnet Ty(r). Uten eldre skrivemåter av navnet, må det bli med muligheten. Navnet Tune hører likeledes med i denne gruppen. Navnetypen, på svensk ”Tuna”, er i Sverige i mange tilfeller knyttet til sentralplasser fra jernalderen.[142] Noen av bebyggelsene som omgir Tune, kan ha vært sete for stormenn med bestemte funksjoner knyttet til kult, vakthold etc.
Det er ikke vanskelig å forstå at den nye og utvidede mening jernalderaristokratiet ga sentralplassen Tune, hadde som konsekvens at landskapet omkring Glomma-munningen ble omformet i symbolsk forstand. Jo mer aristokratiet framhevet sin status som gudeætlinger for å styrke sin ledende stilling, jo mer ble det symbolske senteret rundt Valaskjold et landskap for seg, et hellig sted med mer til felles med "det der oppe" enn med den øvrige verden her nede. Kanskje er det dette forholdet vi gjenfinner i Grimnismål, der det gamle sentralområdet rundt Tune, tolket på dette viset, framstår som en jordisk utgave av gudeverdenen – et passende sted for gudeætlinger og fyrster, og omflytt av elver som adskiller Tunekomplekset fra de verdslige omgivelsene. Tune skal oppfattes som et seremonielt senter, der myter om aristokratiets guddommelige opphav kom til uttrykk i ritualer og opptog – et sted der eksotiske gjenstander fra verden utenfor kunne skaffes til veie (“handel”) og omdannes til prestisjegjenstander (“produksjon”) innvevd i den symbolske verdensordningen (”religion”).[143] Tune-komplekset er gjennom jernalderen et i norsk sammenheng betydelig sentralplasskompleks. Det kan selvsagt ikke måles opp mot Gudme, som er uten paralleller i Skandinavia. Men den symbolske modellen som ble benyttet når man (om)organiserte landskapet i og rundt Tune en gang i jernalderen som et slags Åsgard i miniatyr, kan godt ha kommet fra nettopp Gudme.[144]
Tune-komplekset har det til felles med Gudme på Fyn, Uppåkra i Skåne og et lite antall andre kjente sør-skandinaviske sentralplasser at det ser ut til å ha hatt funksjon som et maktsenter gjennom hele jernalderen.[145] Fremdeles i vikingtiden kan Tune-komplekset oppvise alle de elementer som man forbinder med en sentralplass: handel, håndverk, internasjonale forbindelser, religiøse og aristokratiske manifestasjoner. Tune kan ha vært i sentrum for de politiske begivenhetene da Borg blir anlagt ved Sarpsfossen, kanskje i slutten av vikingtiden. Idet vi endelig møter Tune, Alvim, Valaskjold og de andre gårdene i sentrum av komplekset i de skriftlige middelalderkildene, er de ordinære jordbruksbebyggelser. Nå er det bare eiendomsforholdene, som vi skal se nærmere på i senere kapitler, som ymter om hva som en gang var. Men Alvim var fremdeles på begynnelsen av 1600-tallet ikke bare den største gården i Østfold, men den mest oppdelte. I 1604 besto den av sju fullgårder, og hadde en samlet landskyld som for eksempel var mer enn tre ganger større enn den adelige setegården Hollebys.
Én region i yngre jernalder – eller to?
Når vi betrakter den landskapsmessige fordelingen i Østfold ikke bare av gravfunnene fra yngre jernalder, men av de ulike tegnene på sentralplasser, framtrer et tydelig mønster. Funnene grupperer seg dels i ytre Østfold, fra Rygge i vest til Idd i øst og med et markant tyngdepunkt ved den nedre delen av Glomma, og dels i indre Østfold fra Rakkestad i sørøst til Hobøl i nordvest uten et like klart dominerende tyngdepunkt, men med påfallende funnkonsentrasjoner i Rakkestad, Eidsberg og Askim.
Mellom disse indre og ytre områdene med rike funn går et belte så å si tvers gjennom Østfold – fra svenskegrensen nord i Halden gjennom de nordlige delene av Sarpsborg, Svinndal og helt til Moss. I dette området er det gjort svært få gravfunn fra yngre jernalder, og heller ikke stedsnavn av de typene vi har diskutert tidligere, finnes.
Noe av forklaringen er at vi har å gjøre med et skille mellom åkerbruksbygder og skogsbygder – mellom de rike jordbruksbygdene i indre Østfold og på det ytre Raet på den ene siden, og de mellomliggende skogbruksbygdene på den andre. Men er det hele svaret? Hvorfor er da Varteig så å si uten funn? Eller de nordlige delene av Tune? Det er ingen grunn til å tro at disse områdene har vært folketomme. Langt senere, i middelalderen, møter vi adelige setegårder flere steder i mellombygdene, så det kan neppe bare være ressursgrunnlaget som gir den slående funnfordelingen i yngre jernalder. Det må ligge noe mer bak dette mønsteret.
Sammenligner vi den indre og den ytre funnkonsentrasjonen, viser det seg at det finnes noen karakteristiske forskjeller mellom de to områdene. I neste kapittel skal vi se at dette skillet gjenfinnes som en tendens i gravskikken i vikingtid, blant annet med båtgraver som et kjent fenomen i de ytre bygdene, og graver med hesteutstyr like vanlig i de indre. De arkeologiske funnene fra merovingertid er for få til at man kan trekke sikre slutninger. I vikingtid synes det imidlertid som om de indre Østfold-bygdene slutter seg til innlandsområdene lenger nord og øst, mens kystbygdenes kulturforhold peker sørover, nedover langs den svenske vestkysten og delvis også mot Danmark. Her skal vi peke på noen andre klare forskjeller.
Stedsnavn av typen Svenneby og Smedby er knyttet til den yngre jernalderens sentralbebyggelser, og vi skal se nærmere på dem i neste kapittel. I Østfold finner vi disse navnene utelukkende i de indre delene av fylket. Navnet Svenneby finnes, i tillegg til i Østfold, på Opplandene. I Sverige finnes det, foruten et par utløpere i Bohuslän, bare i Värmland, Småland, Väster- og Östergötland. Smedby-navnene treffer vi på i indre Østfold og på Opplandene. Uten å legge altfor stor vekt på de få forekomstene av navnet Tegneby (Skjeberg, Vestby i Akershus, samt Orust i Bohuslän), bør det nevnes at disse navnene, i motsetning til de førnevnte, har et klarere vestlig tyngdepunkt.[146]
Når vi ser på fordelingen av stedsnavn som vitner om bebyggelser som har spilt en særlig rolle i den førkristne kulten, finner vi de navnene som inneholder gudenavnet Odin som et ledd, i den ytre delen av Østfold (Onsøy/Odinssalr), mens de navnene som vitner om Frøy-kultus, finnes i den indre (Frøshov, muligens bygdenavnet Frøyland – av Frøya). Det er tenkelig at Frøy-kulten har stått sterkt i indre Østfold, mens den ”nye” Odin-kulten relativt sett har hatt sitt tyngdepunkt i ytre Østfold med sentrum i Tune-komplekset.
Magnus Olsen mente i sin tid at stedsnavnet Fylkishaugr på det indre Østlandet markerte lokaliteter som hadde fungert som sentra i en tidlig rettsorganisasjon.[147] Førsteleddet i navnet mente han var det gammelnorske ordet fylkir, som kan bety ’konge’. Fylkets midtpunkt var etter dette kongshaugen, den gode konges gravhaug, hvor den offentlige kultus fant sted i forbindelse med tingsamlingene. Olsen oppfattet at vi her sto overfor noe primitivt og ramhedensk, som bunnet i en gammel oppfatning om at landets velstand var et resultat av den gudekraften som hadde tilhold i kongens person. Denne kulten identifiserer han så med Frøy-kulten., ”som er betinget i den primitive og utbredte tro på guddomskraften i ættefarens gravhaug”. Koplingen er interessant, ettersom det også har vært foreslått at fylkir i Fylkishaugr-navnene kan være likebetydende med leddet folkins- i de uforklarte Folkenborg-navnene i indre Østfold (Eidsberg og Rødenes).
Det var ikke uvanlig i eldre tid at store ubygde strekninger skilte mellom bosetningsområder. Den gamle germanske betydningen av mark var ’grense, merke’, og trolig er det betydningen ’bygd grenseområde’ som ligger til grunn for gamle landskapsnavn som Vingulmark og Marker.[148] Det kan se ut som om det er en slik ”mark” som skiller mellom de to delene av det landskapet vi i dag kaller Østfold, i yngre jernalder. Kanskje er det symptomatisk at den eneste fornminnetypen fra jernalderen som vi hittil har funnet mange av i dette ”mark”-området, er borger. Kan hende skal vi også forestille oss denne og andre ”marker” som jordiske paralleller til mytologiens Utgard – som ville, farlige og ukjente områder der jotner og andre mytiske skikkelser rådet, og der de ulike sentra med sine hallbygninger, kultplasser, markeder, tingsteder osv., framsto som trygge øyer i et hav av villskap og truende fare.[149]
Herre og brødgiver
I Tune er vi i den usedvanlige situasjonen at vi kjenner navnene til to av de personene som må ha spilt viktige roller i samfunnet ved munningen av Glomma for mer enn 1500 år siden. Innskriften på Tunesteinen fra omkring 400 e.Kr. ble hugget til minne om en Wodurid, og den som risset runene het Wiw.
Runesteinen fra Tune omtales så vidt man vet første gang i 1627, da dr. Peder Alfssøn ved katedralskolen i Kristiania nevner den i en innberetning til professor Ole Worm i København. Da sto steinen i kirkegårdsmuren omkring Tune kirke. I 1857 ble steinen kjørt til Christiania. Nå står den utstilt på Historisk museum i Oslo.
Av tegningen til Peder Alfssøn ser det ut til at steinen sto på en lav gravhaug. Derfor er det sannsynlig at steinen sto på sin opprinnelige plass i 1627. Men mange runesteiner er trolig flyttet til kirkegårdene i tidlig kristen tid, så helt sikre kan vi ikke være.
Tunesteinen er over 2 m høy og ca. 40 cm tykk. Bredsidene smalner av oppover. Runene står på de to bredsidene. Runeradene løper vekselvis nedover og oppover steinen. Språket i teksten på runesteinen kalles urnordisk. Det er innskrift på to sider av steinen, og de kalles for a-siden og b-siden. Innskriften på Tunesteinen er den lengste og viktigste vi har bevart på urnordisk språk.
Runeforskeren Ottar Grønvik tolker runene slik:
”Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet.”
”Tre døtre gjorde gravølet hyggelig (gjorde i stand et hyggelig gravøl), som de mest hengivne av arvinger”.
Den avdødes navn, Wodurid, er en sammensetning. Det andre leddet har sammenheng med verbet ’ri(de)’, og det betyr altså ’rytter’. Samme etterledd har vi i Odin-tilnavnene Atrídr og Frárídr (’han som rir til/fra). Førsteleddet betyr noe slik som ’rasende’ vill’. Et tilsvarende substantiv finnes fremdeles på tysk i formen Wut, som betyr ’raseri’. Gudenavnet Odin er avledet til det samme ordet. Wodurid betyr dermed ’den rasende, hissige rytter’.
I den sammenhengen navnet opptrer i Tune, er det rimelig å tenke seg at Wodurid har hatt en rolle i Odinkulten i Tunekomplekset. Det har vært foreslått at det er sjamanen Odin i egenskap av ’rasende rytter’ som er avbildet på gullbrakteater av samme type som dem fra Glemmen og Sletner.
Runeinnskriften på Tunesteinen ser dessuten ut til å vise at Wodurid ikke bare har vært kultleder, men også verdslig høvding. ”Han som sørget for brødet” er Grønviks tolkning av ordet witadahalaiban, som skal leses witandah laiban. Men ”brød-giver” gir klare assosiasjoner til et herre-tjener-forhold. På gammel-engelsk betyr ordet hlaford, som vi kjenner som ’lord’ eller herre, nettopp brød-giver (loaf-giver). I tidlige engelske lovtekster omtales dessuten folk med en avhengig sosial status som ’brød-etere’.
Mer direkte enn dette kan neppe sammenhengen mellom kult og politisk makt på overgangen mellom eldre og yngre jernalder uttrykkes.
[1] Pedersen 1999:50.
[2] Iversen 1999; Myhre 2002a:191; Pilø 1993; Stylegar 2001b.
[3] Myhre 2002; Skre 1998; Stylegar 2001a.
[4] Gaustad 1966.
[5] Gjessing 1934; Helgen 1982.
[6] Gudesen 1980.
[7] Opedal 1998.
[8] C. 21567.
[9] Gudesen 1980.
[10] C. 22505.
[11] Nørgård Jørgensen 1999.
[12] C. 29484.
[13] Solberg 2000:186.
[14] C. 15783.
[15] C. 18294.
[16] C. 21219.
[17] C. 37053.
[18] C. 36625.
[19] C. 21538 og C. 21591.
[20] Forseth 1993; Løken 1974; Stylegar 1995a.
[21] C. 15879-15885.
[22] C. 35087.
[23] C. 21563.
[24] C. 33264.
[25] C. 17643.
[26] C. 15666.
[27] C. 15714.
[28] Gudesen 1980.
[29] Ibid.
[30] Arrhenius 1962, 2001.
[31] C. 4040-4042, 15773.
[32] C. 15611.
[33] C. 38342.
[34] Berg 1997.
[35] Stylegar 2003a.
[36] C. 15714-15718.
[37] Rolfsen 2000.
[38] Gudesen 1980.
[39] Om denne og andre teknikker i jernalderens gullsmedkunst, se Jørgensen og Vang Petersen 1998.
[40] C. 37687.
[41] Hagen 1979, 1992; Nybruget 1992; Rolfsen 1992, 2000; Slomann og Christensen 1984.
[42] Olsen 1928; Hagen 1992.
[43] Myhre 1992; Moberg 1963:73.
[44] Dahnberg og Sandin 1995.
[45] Steuer 1987.
[46] Ibid.
[47] Ibid.
[48] Myhre 1992.
[49] Johansen 1953.
[50] T-887.
[51] T-888.
[52] Myhre 1992.
[53] Skre 1997.
[54] Hagen 1991.
[55] Skre 1998:320.
[56] Opedal 1998:171.
[57] Myhre 1992.
[58] Ibid.
[59] Solberg 2000:201.
[60] Myhre 1992; Gansum 1995.
[61] Gansum 1995.
[62] Brøgger 1937:50.
[63] Hyenstrand 1974.
[64] Gansum 1995; Ringstad 1992.
[65] Lund Hansen 1995.
[66] Stylegar 1995b.
[67] Gansum 1995; Løken 1974, 1977.
[68] Johansen 1957.
[69] Jf. Gansum 1995:165.
[70] C. 2468-2492.
[71] C. 4068.
[72] C. 50484.
[73] C. 648 og C. 689.
[74] Hedeager 1992; Axboe 1991; Näsman 1999.
[75] Høilund Nielsen 1991.
[76] Johansen 1978.
[77] Watt 1991a, 1991b, 1999; Thrane 1993.
[78] Steinsland 1990a, 1990b.
[79] Lidén 1969; Stamsø Munch 1991:328f.
[80] Watt 1999; Rønne 1999.
[81] Lundquist 1996.
[82] Watt 1991b:384.
[83] Nicolaysen 1866: 4-5.
[84] Johansen 1978.
[85] Johansen 1978.
[86] Jf. Watt 1999.
[87] Larsson 2002.
[88] Rønne 1999:72.
[89] Johansen 1978.
[90] Brink 1996, 1999a, 1999b; Fabech 1999, 2001; Fabech og Ringtved 1995; Hedeager 2002.
[91] Fabech 2001; Näsman 2000.
[92] Se for eksempel Herschend 1993, 1997; Løken 2001.
[93] Brink 1996, 1999b.
[94] Näsman 2000:47.
[95] Lund Hansen 1987; Slomann 1960.
[96] Johansen 1978.
[97] Petersen 1916:38f..
[98] Ilkjær 1990, 1993.
[99] Haug 34 med romersk-inspirerte beltebeslag, jf. Magnus 1975:38f.
[100] Hines 1994.
[101] Hougen 1967.
[102] Hougen 1929; Slomann 1961; Resi 1986.
[103] Hjärthner-Holdar, Lamm og Magnus 2002; Callmer 2002a; von Carnap-Bornheim 2001.
[104] Resi 1986.
[105] Andersson 1995:172.
[106] Jf. Solberg 2000:95.
[107] Jöns 1999.
[108] C. 52755.
[109] C. 18527.
[110] Johansen 1976; Resi 1986:28.
[111] Johansen 1976:98; jf. Ab. 1868.
[112] Etter Nicolaysen 1866:23.
[113] Jf. Fabech og Ringtved 1995:21.
[114] Fabech og Ringtved 1995:21; jf. Fabech 1999, 2001.
[115] Det er påvist bebyggelsesspor også tidligere i dette området. Således kan enkelte av de ”flatmarksgravene” som Erling Johansen beskriver (1955:231f.), og som ble oppdaget under pløying i 1954, ut fra beskrivelsen like gjerne være stolpehull og kokegroper.
[116] Andersen 1991.
[117] Larsson 2002; jf. Jørgensen 1998; Lindeblad og Nielsen 1997; Løken 2001.
[118] Johansen 1994:59.
[119] Ulriksen 1998.
[120] Carlsson 1997.
[121] Steinnes 1951:394; jf. Brøgger 1921.
[122] Fabech og Ringtved 1995:18f.
[123] Steinnes 1951.
[124] Hirsch 1995; Dodgshon 1987; Bergstøl 2002.
[125] Nicklasson 2002.
[126] Dodgshon 1987:90.
[127] Steinnes 1951:396. Se ellers Olsen 1931.
[128] Op. cit.:397.
[129] Op. cit.:399.
[130] Op. cit.:401.
[131] Ibid.
[132] Olsen 1928:326.
[133] Steinsland 1990a:315.
[134] Op. cit.:120.
[135] Andrén 1991.
[136] Fabech 1992.
[137] Fabech 1992:145-146.
[138] Hauck 1988.
[139] Brink 1999a.
[140] Olsen 1922.
[141] Ohlmarks 1983:239.
[142] Brink 1999b; Vikstrand 2000.
[143] Jf. Hedeager 2002.
[144] Ibid.
[145] Jf. Näsman 2000:43f.
[146] Brink 1999b.
[147] Olsen 1928:306ff.
[148] Jørn Sandnes i NSL.
[149] Jf. Fabech 1999; Hedeager 2002.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Over stokk og stein
Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...
-
Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før... -
13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på...
-
Mens fagdebatten om Halvdanshaugen på Stein har pågått en stund, har det arkeologiske vikingtidsmaterialet fra Ringerike sjelden vært gjenst...
1 kommentar:
Tusen takk for en fantastisk redegjørelse om Merovingertiden, da særlig om Tune. Til stor inspirasjon!
Legg inn en kommentar