Forhistorisk byggeskikk i Vest-Agder

Noen av de aller første moderne arkeologiske undersøkelsene av forhistoriske hustufter fant sted i Vest-Agder – nærmere bestemt på Lista – i årene rett etter 1. verdenskrig. Det var arkeologen Helge Gjessing som stod for disse undersøkelsene. Siden ble dette arbeidet videreført av en annen kjent arkeolog, Sigurd Grieg. Sent i 1940-årene undersøkte Anders Hagen jernaldergården i Sosteli i Åseral gjennom flere sesonger. I årene som har gått har en større antall forhistoriske hustomter blitt påvist og undersøkt i Vest-Agder, slik at vi nå mener vi har en brukbar oversikt over den generelle bygningshistoriske utviklingen i regionen gjennom forhistorisk tid.

Det vi betegner som ”hus”, er knyttet til fremveksten av gården i yngre steinalder og bronsealder. Fremveksten av gården henger sammen med innføringen av husdyrhold og åkerbruk i yngre steinalder. Arkeologisk sett, er gården likevel resultatet av en langtrukken utviklingsprosess som først finner sin ”endelige” form i yngre bronsealder. Det er i denne perioden (ca. 1800-500 f.Kr.) at vi for første gang kan påvise faste åkerarealer og funksjonsdelte langhus med mennesker og husdyr under samme tak.

Langhus kjennes i yngre steinalder også. Flere slike hus er undersøkt i Rogaland. Disse eldste gårdshusene er toskipede, dvs. at de bare har hatt én rekke med takbærende stolper etter midtaksen i huset. Slike bygninger kan også kalles midtsulehus. Fordi de bare har hatt én stolperekke, og fordi avstanden mellom stolpene kan være betydelig, er det nokså vanskelig å påvise disse eldste langhusene. Yttervegger, indre skillevegger etc. er sjelden bevart i de forhistoriske husene arkeologene finner. I mange tilfeller, særlig når vi graver i dyrket mark eller områder som tidligere har vært dyrket, er det kun avtrykkene etter de takbærende stolpene som er bevart. Det kan ofte være vanskelig å finne system i alle avtrykkene.
Ingen midtsulehus er så langt kjent fra Vest-Agder.

Bronsealderhus i Vanse
Husene i yngre bronsealder er helt annerledes. De er for det første treskipede – de har altså hatt to rekker med parvise stolper, grinder, som de kalles. Dessuten er disse husene alltid delt i to rom – ett for folk, og ett for husdyr. I prinsippet er dette den samme planløsningen som vi fremdeles kan finne i Listahusene (de sammenbygde husene). For få år siden fant arkeologer et slikt bronsealderhus – kanskje så mye som 3.000 år gammelt – i Vanse på Lista.

Bronsealderhuset fra Vanse er av en type som forekommer over et meget stort område. I det hele tatt er det viktig å merke seg at byggeskikken gjennom mesteparten av forhistorien er nokså lik i store deler av Sør-Skandinavia.

Dette poenget blir ekstra tydelig om vi ser på de arkeologiske undersøkelsene som Perry Rolfsen ledet på Kongsgård i Kristiansand i slutten av 1980-årene.

”Dansk” landsby i Kristiansand
I forbindelse med byggingen av en rundkjøring på E39 på Kongsgårdjordene, et stykke øst for Oddernes kirke, avdekket arkeologer det som vanskelig kan betegnes som annet enn en landsby fra førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f.). Landsbyen har bestått av flere bruksenheter, og hver gård ser ut til å ha bestått av et funksjonsdelt langhus og et mindre grophus (et nedgravd hus). Langhusene er nokså korte, og i ett av dem fantes tydelige spor etter båsskiller.

Det finnes ikke noen egentlige paralleller til Kongsgårdlandsbyen her til lands. Men på Jylland kjennes flere lignende bebyggelser fra førromersk jernalder. Vi står ofte i den situasjonen, vi som arbeider med forhistorisk byggeskikk i det sørligste Norge: de nærmeste parallellene til de husene vi avdekker, er å finne i områder lenger sør, først og fremst i Danmark.

Omkring Kr.f. blir husene på gårdene betydelig større enn tidligere. Pollenanalyser forteller om intensivert beiting og åkerbruk mot slutten av førromersk jernalder, og forklaringen er trolig en bebyggelsesekspansjon knyttet til økt husdyrhold. Over hele Skandinavia blir jordbruksarealene utvidet i disse århundrene, og arkeologiske funn og fornminner viser hvordan antallet gårder blir flere. Jernaldergården, som vi særlig kjenner den fra Lista og Jæren, representerer antagelig en innordning av den driftsformen som hadde blitt etablert i løpet av bronsealderen, i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres.

Sosteli
Det kulturlandskapet som kom til å utvikle seg fra omkring 200 e. Kr. og som er karakteristisk for perioden frem til 600-årene, skiller seg markant fra det som hadde eksistert tidligere. I mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, gjerder og fegater overlagrer de eldre åkersystemene. De synlige strukturene på bevarte gårdsanlegg som Sosteli i Åseral og Ullandhaug i Rogaland vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene. Den økte bruken av stein som byggemateriale i hus og gjerder gjenspeiler kan hende et endret syn på eiendomsrett og arv.

Bebyggelsen i romertid og folkevandringstid består av gårder med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 m langt og 7 m bredt, og ett mindre, inntil 20 m langt og 5 m bredt. Fra midten av yngre romertid – ca. 200 e. Kr. – kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet i bosetningen. Det er denne overgangen til tomtekontinuitet som, i kombinasjon med den utstrakte bruken av stein som byggemateriale, tidligere ledet arkeologer til å tro at etableringen av gården og et egentlig åkerbruk først fant sted i yngre romertid. De undersøkte gårdene fra folkevandringstiden består til dels av flere adskilte tun innenfor en felles, sammenhengende innmark, altså en form for landsby med spredt bebyggelse.
Klassiske jernaldergårder av denne typen har vi flere av i Vest-Agder. De fleste ligger på Lista, men også ellers i vestfylket kjenner vi mange gårdsanlegg. Det gårdsanlegget som er best undersøkt av samtlige i Vest-Agder, er Sosteli i Åseral. Det følger det skjemaet som er skissert ovenfor – med et stort (45 m langt) og et parallelt, mindre langhus. Men alene størrelsen på langhuset – som kan ha hatt så mange som fire eller fem rom – avslører at Sosteli aldri har vært noen vanlig gårdsbebyggelse i folkevandringstid. Det understrekes av at det finnes spor etter minst én bygning til i tunet. Denne tredje bygningen har trolig vært en smie eller et verksted. Kanskje er det jernvinna i heiestrøkene ovenfor som har gitt beboerne i Sosteli en særlig status for 1500 år siden.

Andre kjente folkevandringstidsgårder i Vest-Agder er Birkeland i Kvås og Knutstad på Lista.

Stormannsgårder på Oddernes
Fra den etterfølgende perioden, merovingertiden, kjenner vi så langt ingen hus fra Vest-Agder. I landet som helhet, har vi imidlertid kjennskap til et lite, men stadig økende antall hus. Kjente eksempler er Borg i Lofoten, Sørbø på Rennesøy og Hov i Vingrom. I sentrale jordbruksområder ser det ut til at det foregikk en bebyggelseskontraksjon omkring 600 e.Kr., men at bebyggelsen ekspanderte igjen i 700-årene og gjennom vikingtiden. På Sande i Herad, Farsund, foreligger det flere C14-dateringer til merovingertid, og her har vi også påvist bosetningsspor. Dersom dette området blir gjenstand for videre undersøkelser, kan det tenkes at man kan avdekke en merovingertids gård.

Hustypen på gårdene i merovingertid og vikigntid har i mange tilfeller vært det klassiske, flerfunksjonelle langhuset. Tidligere mente man at gårdshusene generelt ble bygget kortere i yngre jernalder, og at romfunksjonene til dels ble skilt ut i egne, mindre bygninger. Gårder med slike mindre hus er påvist bl.a. på Ytre Moa i Årdal i Sogn og Fjordane. Men utgravninger bl.a. på Åker ved Hamar og Borg i Lofoten har vist at store langhus fremdeles var et karakteristisk trekk på gårder av en viss status i vikingtiden, og de flerfunksjonelle langhusene var i bruk på Østlandet til inn på 1100-tallet – på Vestlandet i modifisert form til inn i nyere tid, slik Listahuset og den hustypen som representeres av Sandvatn i Gyland, er eksempler på.

I Oddernesområdet kjenner vi etter hvert flere av disse gårdene med store langhus. Men disse synes å ha vært rene bolighus, uten fjøsdel. Det ene av disse langhusene lå like vest for og i flukt med kirken, altså der innkjøringen til parkeringsplassen ved kirken er i dag. Denne hustypen er kjent fra 1000- og 1100-årene (se fig. 3), og det skal ikke så svært mye fantasi til for å tenke seg at det var i dette huset de bodde, de som besørget den første kirken reist på Oddernes en gang i 1000-årene. I så fall ble kirken reist så å si i tunet på gården.

Mangfold
Denne korte gjennomgangen har vektlagt det som er felles og generelt ved det arkeologiske husmaterialet i Vest-Agder. Men det finnes en del andre hus som ikke passer like godt inn i mønsteret. Jeg skal bare gi et par eksempler.

I 1970-årene undersøkte Oldsaksamlingen en bebyggelse utenom det vanlige på Augland i Torridal. Det viste seg at det dreide seg om en spesialisert bosetning for leirkarproduksjon fra romertid. Ingen andre slike ”pottemakergårder” er kjent i Norden, og leirkar fra Augland er funnet igjen på flere jernaldergårder andre steder på Agder, bl.a. i Fjære. Poenget i denne sammenheng er det blant husene på Augland fantes et rundt hus. Jeg kjenner ingen direkte paralleller til dette huset. Runde hus er kjent fra De britiske øyer, og i Rogaland er det påvist ett hus (fra vikingtid). Men disse husene er likevel nokså annerledes enn Augland-huset.

Man regner ofte med at teknikken med jordgravde stolper forsvinner i løpet av vikingtiden, og da lafteteknikken overtar. Det er ikke helt sant – iallfall ikke i Vest-Agder. Et 18 m langt hus som ble avdekket på Tangvall i Søgne i 2002, viste seg å være bygd i 1200- eller 1300-årene. Mens laftede bygninger tilsynelatende rådet grunnen i størstedelen av Norge i denne perioden, bygde man altså i Søgne fremdeles bygninger med jordgravde stolper. Bygninger av samme type har imidlertid stor utbredelse i danske landsbyer fra samme tid. De går under betegnelsen ”1-skipede tagremsbygninger”. En lignende konstruksjon kjennes fra Nordvestlandet og fra Nord-Norge, men ikke med jordgravde stolper. Her kalles disse bygningene for stavlinehus.
Det er grunn til å tro årene som kommer vil gi viktige bidrag til tilfanget av forhistoriske hus i vår region – både av slike ”fremmede fugler” og av mer klassiske hus.