'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

20 oktober 2020

"Sittende i min slede..."

Boris og Gleb, miniatyrer fra 1300-tallsmanuskript

 Året er 1015, og storfyrst Vladimir av Kiev dør i Berestovo utenfor byen. Liket blir lagt i en slede og ført til graven, slik skikken var. Da to av Vladimirs sønner, Boris og Gleb, samme år blir drept av sin bror, forteller den russiske krøniken likeledes at likene ble lagt i sleder og båret inn i kirken for å gravlegges der. Omtrent samtidig døde en stormann på Ringerike, og sleder ser ut til å ha vært et viktig element også i ritualene som omgav hans gravlegging. Tilfeldig? Neppe.

Kildene forteller at russiske fyrster og stormenn ble ført til graven i sleder også lenge etter den tid, og trolig også før. I Kiev-riket kom sleden til å bli assosiert ikke bare med begravelser, men med alderdom og død. Storfyrst Vladimir Monomakh, som døde i 1125, etterlot seg et testamente, som innledes med formuleringen om han nå «sitter i sin slede», og som nettopp viser til at han er døden nær. Da Theodosius, Huleklosterets prior, ble alvorlig syk i 1074, bad han munkene om å bære ham ned i gården; de la ham i en slede og satte den foran kirken.

De mangeårige byutgravningene i Novgorod har frembrakt hundrevis av slededeler, og det er ingen tvil om at sleder var en avgjørende faktor også for dagliglivets transportbehov i Rus-riket. Undersøkelser av gravhauger som tradisjonelt har vært knyttet til skandinaviske leiekrigere (druzhina) i russisk tjeneste, som det berømte gravfeltet i Plakun ved Staraja Ladoga, har dessuten sannsynliggjort at skikken med å legge de døde på sleder ikke var begrenset til storfyrster i Kiev. I hvert fall tyder nyere vurderinger av nagler og jernbeslag i disse gravene på at det som forskerne tidligere mente var båtrester, heller er sleder som er lagt i gravene sammen med de døde.

Sledekrok fra Ø. Englaug, Løten.
Foto: Kulturhistorisk museum

Hva så med stormannen som gikk i graven på Ringerike rundt år 1000? Det dreier seg om ingen ringere enn den kjente «Gjermundbo-høvdingen» og en grav som ellers er mest kjent for at den – som eneste vikingtidsgrav overhodet – inneholdt en hjelm og en ringbrynje. Men den innholdsrike graven på Gjermundbo har mye mer å by på.

Blant gravgodset – som er blitt brent på likbålet sammen med den døde mannen, for dette er en kremasjonsgrav – fantes blant annet fire karakteristiske kroker av jern. «Sledekroker», kaller arkeologene dem, og eksperimenter har vist oss at slike kroker antagelig har vært brukt for å feste skjækene på sleder eller vogner til trekkdyras seletøy.

På Gjermundbo var det også annet utstyr som kan knyttes til hest og kjøreredskap: Fire munnbitt (til bissel), én rangle (som jeg og en del andre arkeologer oppfatter som en slags «dombjeller») og én isbrodd til hest. Dersom vi antar at det meste av jern er plukket opp etter selve likbrenningen, og så er blitt tatt vare på av dem som gjenfant gravhaugen nærmere vår egen tid, tyder det på at begravelsen har foregått på vinterstid, og at fire hester og to sleder kan ha vært involvert.

Andre, vel så kjente vikingtidsgraver her i landet inneholder én eller flere sleder. Osebergfunnet skiller seg – også i denne sammenheng – ut med tre praktsleder; kanskje én for hver av de gravlagte, men dette er ikke tid og sted for å ta opp igjen diskusjonen om hvor mange som egentlig ble gravlagt om bord i Osebergskipet. I skipsgravene fra Tune, Gokstad og Gunnarshaug på Karmøy ble det også funnet spor etter sleder.

Osebergfunnet, "Gustafsons slede". Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo

Ellers er sledene, om vi skal dømme etter forekomsten av sledekroker i gravene – et utpreget østlandsfenomen, og vanligere i innlandsbygder enn i mer kystnære strøk. En opptelling i 1951 konkluderte med 174 funn av slike kroker i Norge, langt de fleste fra mannsgraver. På det tidspunktet hadde Vestfold flest funn (40) fulgt av Oppland (32), Hedmark (27, Akershus (19) og Telemark (17). Noen eksemplarer er også funnet i Sverige og Finland.

Den første arkeologen som faktisk påviste at den døde i en vikingtidsgrav faktisk lå i en slede, var en svenske, Knut Kjellmark. Tidlig på 1900-tallet undersøkte han gravplasser et stykke nord for Östersund i Jämtland, bl.a. noen rikt utstyrte jordfestegraver fra 1000-tallet med gode bevaringsforhold, og der det ikke var tvil om at sledekroker, nagler og jernbeslag utgjorde restene av sleder. Gravene som Kjellmark undersøkte, inneholdt eksklusive våpen med paralleller i funnene fra Birka. Andre forhold ved disse gravene tyder på at de gravlagte var samer, som stod i forbindelse med den velkjente handelsplassen i Mälaren.

Det er verdt å nevne at pulker opptrer i samiske graver i vikingtid og senere, over store deler av Nordkalotten, slik Audhild Schanche har vist. Men i «norske» graver nord for Trondheim er altså sledegravene svært sjeldne, om vi skal dømme ut fra forekomsten av sledekroker.

Ulik terminologi og nasjonale forskningstradisjoner setter av og til begrensninger for vår forståelse av fortiden, og det inkluderer vikingtidens gravskikk. Fra Danmark og Sør-Sverige kjennes ikke sleder eller sledekroker som i Norge, mens derimot «vognfadingsgraver» er en etablert gravtype, i stor grad knyttet til kvinnegraver, på 900-tallet. Det er ikke vanskelig å forstå og ha sympati med at danske kolleger tolker graver der den døde er lagt i «vognfadinger» (karmer), i retning av at vedkommende er lagt i graven med en vogn som kiste. Imidlertid viser det eneste vikingtidsfunnet vi har der vogner og sleder er bevart (Osebergfunnet), at datidens sleder hadde løs karm, slik at understellet kunne være enten hjul eller meier. «Vognfadingsgravene» kan dermed, i hvert fall i noen tilfeller, like gjerne være tilfeller der den døde har fått sin siste hvile i en slede, som i en vogn.

Dette er viktig, fordi det utgjør en vesentlig del av (de angivelige) forskjellene mellom overklassens gravskikk i ulike deler av Skandinavia i vikingtiden.

Når det gjelder de østlandske sledegravene om den eventuelle sammenhengen med gravleggingstradisjoner lenger øst, er det mangt – i arkeologisk så vel som skriftlig kildemateriale – som knytter særlig det indre østlandsområdet til en østlig kontekst. Holder vi oss til utstyret i Gjermundbo, er koblingen slående: De mest påkostede og eksklusive gjenstandene i funnet har sine nærmeste paralleller i Sverige og landene lenger mot øst. Så klar er sammenhengen, at det er grunn til å spørre om ikke «Gjermundbo-høvdingen» selv kan ha erfart hvordan fyrstelige begravelser ble gjennomført i østerled.


15 september 2020

"Brennalderen"

Snorre skrev at «brennalderen» varte lenge i Sverige og Norge, mye lenger enn i Danmark. Moderne analyser av gravskikken i vikingtid gir ham langt på vei rett.

Hjelmen fra Gjermundbu på Ringerike skriver seg fra en rikt utstyrt branngrav fra slutten av 900-årene. Foto: Kulturhistorisk museum UiO/Kirsten Helgeland, CC BY-SA 4.0

«Den første alderen blir kalt brennalderen, da var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem,» skriver Snorre, og legger til danene var tidligere ute enn sine nordiske naboer med å ta i bruk ubrent begravelse: «Brennalderen holdt seg hos svear og nordmenn lenge etterpå». Man kan saktens spørre hva den lærde islendingen, som levde to hundre år etter at kristendommen var blitt innført ved lovbud på sagaøya, egentlig kunne vite om gravskikker i på 900-tallet og tidligere? Men det viser seg at han nok målbærer eldre tradisjon – i hvert fall har han et godt poeng når det gjelder forskjellene mellom skikkene i Danmark, Sverige og Norge i vikingtiden, og «brennalderens» ulike varighet.

I Danmarks vikingtid er det ubrente jordfestegraver som er i flertall, mens branngravskikken dominerer i både Norge og Sverige – i vikingtid som i tiden forut. Men innenfor dette svært så grovmaskede bildet er det mange variasjoner. Det gjelder det relative forholdet mellom ubrent og brent begravelse fra region til region, der Nord-Norge f.eks. skiller seg ut ved at kremasjonsgravene der er i klart mindretall. Dessuten er det stor variasjon, både mellom og innenfor de enkelte regionene, når det gjelder hvilke former for brann- eller kremasjonsgraver som finnes.

Mange av jordfestegravene fra vikingtid er svært rike på gjenstander, og de ubrente skipsgravene som Oseberg og Gokstad er med rette berømte. Man kunne kanskje tenke seg at kremasjonsgravskikken av den grunn er «fattigere», men det er ikke tilfellet. Den brente skipsgraven fra Myklebost i Nordfjord er bare ett eksempel på en rikt utstyrt kremasjonsgrav.

Faktum er at svært mange, kanskje de fleste, av de sverd, økser og spyd vi har bevart fra vikingtiden, og som det er flere av i Norge enn noe annet sted, er funnet nettopp i forbindelse med branngraver. Årsaken er at det dannes et glødeskall på overflaten når gjenstander av jern varmes opp, slik at f.eks. våpen som har vært på likbålet, ofte er godt bevart. Men når det gjelder draktutstyr av bronse eller edelt metall, glassperler, kammer og nåler av bein osv., er det selvsagt bare fragmenter som er igjen, mens tekstiler og annet organisk materiale er helt borte.

Så vel jordfestegraver som branngraver er levninger etter komplekse ritualer som arkeologen bare har tilgang til gjennom disse fysiske restene. Basert på dette «sluttproduktet» skiller en gjerne mellom forskjellige «typer» branngraver.

Vanligst er brannflaket, der bålrestene – brente bein, gravgaver, kull og aske – ligger spredt ut på den gamle markoverflaten, av og til på samme sted som likbålet stod. Over disse restene er så kastet opp en gravhaug eller -røys, eller en steinsetning. Det er ikke uvanlig å finne dyrebein blant de brente beina – av hest, hund, sau, gris, høns eller rovfugler. Det hender også at det i selve brannflaket er satt ned et leirkar eller en annen beholder med en del av de brente beina. Variasjonen er betydelig også i så måte: I det store brannflaket på Myklebost var en rekke skjoldbuler fylt med brente bein, mens en jernkjel, et trespann, en klebergryte eller en av de karakteriske ovalspennene som ellers var en temmelig fast del av kvinnedrakten, er brukt i andre tilfeller.

Brannflak som dette representerer altså den mest vanlige vikingtidsgravskikken her til lands. På Vestlandet er brannflaket så å si enerådende blant branngravene, og den dominerer også på Sør- og Østlandet.

Men sør og øst i landet finner vi også innslag av en annen gravform, nemlig urnegravene. I disse er det ikke noe brannflak med bålrester; brente bein og andre rester er i stedet puttet oppi et kleberkar eller en annen form for beholder, vanligvis en jerngryte. Det er særlig på østsiden av Oslofjorden, i Østfold og Akershus, at urnegravene er noe mer enn unntak. Der er det stort sett kleberkar som er brukt som beingjemme. Urnegraver forekommer også på Jylland, på Lolland og til en viss grad lengst sør i Sverige. I Sør-Skandinavia er det nesten alltid leirkar som er brukt som beholder i urnegravene.

Ilden må ha spilt en sentral rolle i gravritualene i vikingtiden, og ikke bare i forbindelse med kremasjoner. Flere av de store gravhaugene på Østlandet  fra denne perioden inneholder store mengder trekull, og i kystdistrikter på Sørlandet hender det at det som ser ut som brannflak, ikke inneholder det minste spor etter brente bein.

Snorre hadde sin egen oppfatning av branngravskikken. Han skrev at det var Odin som hadde lovfestet at «alle døde skulle bli brent, og det de eide, båret på bålet med dem.» Videre mente Snorre at det

var en tro de hadde at dess høyere røyken steig i lufta, dess høyere plass fikk han i himmelen, han som ble brent, og han ble så mye rikere om det brant mye med ham.


10 august 2020

Sannheten om ålen

Ålekjeret på Blørstad i Lindesnes er fremdeles i brukbar stand, men har ikke vært brukt siden ålefangst ble forbudt i 2010.

«Den er Ormens Broder,» skriver Peder Claussøn Friis om ålen i 1599, og refererer til bønder «langt oppe i Landet» som ikke vil spise fisken. Utsagnet er blitt stående som en gyldig oppsummering av nordmenns tradisjonelle forhold til den kanskje merkeligste av alle slekter i fiskefaunaen her nord, ålen. Men det er så galt som det kan få blitt – og representativt verken for den faktiske fangsten og bruken av ål eller, for den saks skyld, hr. Peders egen oppfatning.

La oss legge sistnevnte ball død, først som sist. For i ulike sammenhenger har Undalspresten Friis blitt tatt som sannhetsvitne for påstander om at ål aldri var noe vanlig spise i Norge. Men skriftet det vises til, «Om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrige», sier faktisk det motsatte. Hr. Peder nevner en passant at opplendingene nødig spiser ål, men hans hovedbudskap er altså dette:

 Aall er den gieueste Fisch i Norrige, oc haffuer verret i fordum Tid regnet ligesaa gieff som Smør,        dog den som fanges i fersch Vand, thj den er feed oc vellsmagendis om Sommeren, oc om Høsten gaar hand du, naar stor Regen er oc Vandflom er, oc vill till-haffs, oc bliffuer saa thagen i Gierder og Korffue i Becher oc Elffuer, førind hand udkommer.

Med andre ord: fra et utsiktspunkt like før år 1600 var det naturlig å betegne ålen for «den gjeveste fisken i landet», like verdifull som smør, og fet og velsmakende. Men Peder Claussøn, som var prost i det nåværende Lindesnes, skildrer også noen av forestillingene om ålen, som kanskje dels også var hans egne. Noen mente således at ålen lever av dugg og tåke, og at den ikke yngler, men «bliffuer aff Dynd og Slim oc Solens Varme». Den siste oppfatningen går for øvrig helt tilbake til Aristoteles.

I senere topografisk litteratur ble disse forestillingene vektlagt, mens Hr. Peders for øvrig saklige opplysninger om at ålen på hans tid og tidligere ble fanget i stor skala og spist, fikk mindre oppmerksomhet.

Da den finske naturforskeren Pehr Kalm kom fra Bohuslän til Grimstad i 1747 – litt tilfeldig, for han var egentlig på vei til Amerika – hadde han opplevd lystring etter ål på den svenske vestkysten. På Sørlandet ville han undersøke Peder Claussøns «påstand» om ålen ikke spises i Norge. Men da han spurte sin vert om dette, svarte denne at

han ännu aldrig hördt eller sett någon Norrsk, som icke gerna ätit ål, då han den kunnat bekomma.

Så sent som i 1927 benytter en så kompetent forsker som Fredrik Grøn («Om kostholdet i Norge») Peder Claussøn som kilde for at ålen bare i liten grad ble benyttet som føde i Norge. Og det samtidig med at han viser til tollregnskaper som tydelig forteller at betydelige kvanta med ål ble innført til byer som Christiania og Tønsberg på 1660-tallet – over Langesund ble det fortollet ikke mindre enn 600 tønner saltet ål «med Fremmede och Indlendische Schibe» bare 1667.

Peder Claussøn beskriver en ålefangst som var utbredt og betydelig på hans tid, og som han mente hadde vært enda viktigere tidligere. Det er ikke veldig mange kilder om ålefangsten i middelalderen i Norge, men de finnes. Viktigst er kanskje bestemmelsen i Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene, om at den som ødelegger et ålefiske for noen, skal bøte til kongen og til den som eier fisket.

Det rike ålefisket i Enningdalen i Østfold er omtalt i rettstvister i 1387 og senere. Det var Oslobispen som eide dette fisket. Fra Jæren hører vi i 1462 om en «ålegård» som var eid av prestene ved domkirken i Stavanger, og i samme område hadde erkebiskopen i Trondheim et annet ålefiske. Den store verdslige jordeieren Hartvig Krummedige eide i 1450-årene et ålefiske i Vestfold.

Det er neppe tilfeldig at det er interessene til de store jorddrottene i landet når det gjelder ålefangsten, som fremkommer av diplomene. Men dette er helt sikkert bare toppen av isfjellet; selv om det nok fantes betydelige lokale og regionale forskjeller i så måte, viser kildene at mange bønder har drevet med fangst av ål, og ikke bare til husbruk.

Trolig går fangsten av ål mye også mye lenger tilbake i tid. Fra Danmark vet vi at ål ble lystret fra båt eller på isen i eldre steinalder, og også fanget i ruser. Faste fangstinnretninger i form av tømrede ålekister og ålegårder settes gjerne i sammenheng med klostrenes virksomhet på 1100- og 1200-tallet.

Her hjemme ble små ål stekt og spist mens den var fersk, mens større fisk ble saltet ned i bøtter og brukt til ålesuppe om vinteren. I andre bygder ble ålen kokt etter langvarig salting og fortært kald.

Jæren og Dalane var områder der ålefangsten ser ut til å ha vært spesielt utbredt. Der fantes det flere gårder som betalte skatt og avgifter i form av ål.

Da det ble utarbeidet en matrikkel over alle gårder i regionen i 1660-årene, ble det for et tyvetalls gårder anført at det lå et ålefiske til dem. Men – i overensstemmelse med Hr. Peders oppfatning av at ålefangsten var i tilbakegang – stort sett med tilleggsopplysningen om at fisket på det tidspunktet var «meget ringe» eller «nesten gandsche øde». Da en ny matrikkel ble laget seksti år senere, var det bare en tredel av disse gårdene som ble opplyst å drive ålefangst.

Bryne var en av de gårdene som i perioder drev stort med ålefiske. I Bryneåno lå ålegårdene tett. Hvor verdifullt dette fisket ble ansett å være, understrekes av at den første av ålegårdene tilhørte nabogården Rossaland, og ikke Bryne. Forklaringen var at en Brynebonde i sin tid hadde gitt åleretten i bryllupsgave da en av døtrene hans ble gift til Rossaland.


09 august 2020

Gullsporen

 Østfolds vikingtid dreier seg ikke bare om gamle og nye skipsgraver, selv om disse er viktige nok. Det vikingtidsfunnet som tydeligere enn disse fyrstelige gravene kaster lys over den spesielle politiske historien som landskapene øst i Viken gjennomgikk i perioden frem til slutten av den egentlige vikingtiden i første halvdel av 1000-årene, er én enkelt gjenstand – uten at vi av den grunn kan kalle den en enkel gjenstand. Det dreier seg om den kjente gullsporen fra Rød under Værne kloster i Rygge, som nå pryder våpenet til storkommunen Moss. Klarere enn noe annet funn illustrerer gullsporen «daneveldet» i Viken på slutten av 900-tallet.

Foto: Kristin Helgeland/Kulturhistorisk museum. CC BY-SA 4.0.

Da den senere helgenkongen Olav Haraldsson gav opp sin vikingtilværelse og kom til Norge i 1016, slo han seg i første omgang ned i Borg ved Sarpsfossen. Over natten ble hevdvunne politiske allianser på tvers av Skagerrak og Kattegat – forbindelser som vi gjennom skriftlige kilder og arkeologiske funn kan ane helt tilbake til tiden omkring 800 og kanskje enda tidligere – nullstilt og uønsket.

Den danske arven var med ett ikke lenger en ressurs, men et problem. Snorre forteller i Olav den helliges saga at kongen jaget dem som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken. Satt en av de «danske» underkongene på storgården Varna, og havnet gullsporen i jorden i forbindelse med at denne kongelige representanten måtte rømme hals over hode fra Olav Haraldssons nye regime?

Mer om dette snart, men først må vi se litt nærmere på funnomstendighetene, og på hva slags funn vi har med å gjøre.

Funnet

Sporen kom for dagen i 1872. 8. mai det året kunne «Moss Tilskuer» bringe følgende notis:

Tjenestedreng Sakarias Andersen har i disse Dage fundet i Jorden paa Gaarden Rød under Værnekloster en Ridespore af Guld, efter sigende vægtig 18 ½ Lod og 22 Karat. Det vil blive draget Omsorg for, at Fundet bliver indsendt til Universitetet, ligesom der formodentlig af Kyndige vil blive undersøgt, hvorvidt der skulde være Opfordring til paa Stedet at anstille Gravning efter flere Oldtidslevninger.

Funnstedet var en liten dalsenkning 100 alen (ca. 60 m) øst for tunet på Rød, i et dike som var blitt gravd opp i skogkanten to år tidligere. Funnet av sporen førte til den rene «gullfeber» i området, og den 25. mai kom Moss Tilskuer med en oppdatering:

Omtrent pas samme Sted paa Gaarden Rød under Værnø Kloster, hvor der, som før omtalt, blev fundet en Guldspore i Jorden, har man nylig fundet en Roset af Guld, med fuldkommen samme Slags Arbeide som paa Sporen. Rosetten skal være omtrentlig 2 Lod og har antagelig været anbragt som Spænde til Sporen.

 «Rosetten» viste seg å være en smøygestol eller remløper, utsmykket på samme måte som selve sporen, og som denne av gull. Den ble funnet 12 alen (7-8 m) fra sporen. Eieren av Værne kloster, Georg Sibbern som var norsk statsminister i Stockholm, sørget så for at begge gjenstandene ble innsendt til Universitetets oldsaksamling, som kjøpte både spore og remløper.

Til tross for «skattejakten» i maidagene i 1872, skulle det vise seg at jordet på Rød hadde flere overraskelser å by på. Høsten 1917 kom nemlig nok en gullgjenstand for dagen da man pløyde det samme jordet på Rød der funnene var blitt gjort 45 år tidligere. Det nye funnet bestod av et tungeformet rembeslag, med dekor som tydelig viste at gjenstanden hørte sammen med sporen. Halvannet år senere havnet også beslaget i Oldsaksamlingens forvaring, gitt i gave av godseier Sundt på klosteret.

Det samlede funnet består altså av en spore, en remløper og en remtunge av gull, alt av gull, og med en samlet vekt på bortimot 300 g. Gjenstandene er håndverksmessig svært forseggjorte, og er forsynt med filigransdekorasjoner og påloddede ornamenter. På selve sporen er begge de runde endestykkene og den midterste del av bøylen dekorert med dyrehoder og slyngninger i filigransteknikk. Motivet på rembeslaget er en slags fletning med dyrehoder ut til hver side. Remløperens overside er delt inn i fire felter, hver med en ansiktsmaske vendt inn mot det koniske midtfeltet.

Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet. Den karakteristiske dekoren er utført i såkalt «hiddensee-stil», en stil som så å si utelukkende er knyttet til den mest eksklusive gullsmedkunsten i denne perioden. Vi kan gjerne være enda mer konkrete: Det er en stil og et håndverk som hører hjemme i kretsen rundt de danske Jellingkongene, Harald Blåtand og sønnen Svend Tveskæg. Førstnevnte var han som lot risse den berømte runeinnskriften i Jelling på Jylland, der det heter at han vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne.

Når det gjelder den arkeologiske bakgrunnen for gullfunnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er den usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Selve funnstedet hadde i manns minne vært dekket av skog, og var først blitt dyrket opp i senere tid. Enkelte har tenkt seg at det dreier seg om et gravfunn eller resultatet av et haugbrott, men sannsynligheten taler for at det er et depotfunn vi har å gjøre med.

Sporen bærer tydelig preg av faktisk å ha vært brukt til sitt egentlige formål: De mest eksponerte delene av dekoren på sporen er nemlig tydelig slitt ved bruk på begge sider av bøylen, om enn noe sterke på den ene. Sporen har altså vært brukt både på høyre og venstre fot. Dette enkle faktum viser at gullsporen naturlig nok har hatt en make, som aldri er blitt funnet.

En spore til makt – og underordning

Det finnes ikke én eneste kjent parallell i Europa til funnet fra Værne kloster. Ikke én! Men om vi ser på sporer som sådan og forgylte sporer spesielt, finnes det noe sammenligningsmateriale. Forgylte sporer var nemlig et attributt ved selve herskermakten i denne perioden, men også knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets.

Om frankerkeiseren Ludvig den tyske (805-876) fortelles det at han i offisielle sammenhenger satt på en opphøyd trone og var iført silketunika med gylne broderier og sko med gullsporer. Hans sønn, Ludvig den yngre (835-882), ble gravlagt i klosterkirken i Lorsch, og da graven ble åpnet i år 1800, viste det seg at han var blitt stedt til hvile med et utstyr tilsvarende sin fars, inkludert gullsporer.

Om danekongen Harald Klak, som lot seg døpe i Mainz i 826, fortelles at han sammen med sin hustru og sine sønner seilte opp Rhinen til Ludvig den frommes palass i Ingelheim med et stort følge, og at alle lot seg døpe i Albanuskirken i Mainz. Keiseren, Ludvig den fromme (778-840), stod gudfar for Harald og tok på ham hvite dåpsklær. Etter dåpen fikk danene rike gaver; Harald Klak fikk blant annet en purpurfarget kappe kantet med gull og edle steiner, et sverd med hjalt av gull som hadde vært keiserens eget, et praktfullt belte, en forgylt krone og et par gullsporer.

Fra omtrent samme tid (863-864) har vi bevart et testamente tilhørende Eberhard og Gisela. Han var hertug av Friuli, mens hun var datter av Ludvig den fromme. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket. Testamentet fastslår at parets nesteldste sønn skal arve et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Langt senere, da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

I tidlig middelalder kunne det å bruke forgylte sporer dessuten brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. En anonym forfatter på begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull».

Poenget i vår sammenheng er at forgylte sporer, om enn ikke sporer av gull, hører hjemme blant konger og kongsmenn. På Kontinentet betyr det at gylne sporer er knyttet til de grever som hadde sverget troskap til keiseren, slik også Eberhard av Friuli hadde gjort.

Harald Blåtand og Viken

Innskriften på den store Jellingsteinen forteller om én viktig utenrikspolitisk begivenhet i Harald Blåtands regjeringstid (han vant seg Norge), og én innenrikspolitisk (kristningen av danene). Men utenrikspolitisk var den langvarige konflikten med de mektige tyske keiserne av enda større betydning, og innenrikspolitisk var kristningen bare én av de nyordningene som Harald og sønnen Svend stod bak innenfor militær, politisk og religiøs organisasjon i Danmark. Fyrkat, Aggersborg og de øvrige «trelleborgene» skriver seg fra deres tid, og det gjør kanskje også ordninger som herredsinndelingen og de kongelige huseby-gårdene.

Den pågående konflikten med keiseren gir noe av bakgrunnen for disse reformene. Men de er nok til dels også mer eller mindre direkte inspirert av ordninger i keiserriket. Når det gjelder kirkeorganisasjonen, er dette utvilsomt. Det har også vært foreslått at husebyene som kongelige administrasjonsgårder er kommet i stand etter tysk modell.

Jellingsteinens påstand om at Harald Blåtand vant seg Norge, referer til at han hadde hjulpet Håkon Ladejarl til makten i Norge. Håkon hadde på sin side kjempet på kongens side mot keiser Otto den 2. Håkon fikk styringen i Trøndelag og på Vestlandet som kongens jarl, mens Harald Blåtand beholdt Viken. Denne delingen – direkte dansk styre i Viken og jarlestyre i landet for øvrig – finner vi igjen også på 1000-tallet, og danekongens krav på Viken forble et tema også langt senere.

Hva innebar det at Harald styrte Viken direkte? Jo, han styrte gjennom underkonger, som sagaene kaller dem. To av dem spiller viktige roller i den senere sagatradisjonen, nemlig Harald Grenske og Tryggve Olavsson – far til henholdsvis Olav Haraldsson og Olav Tryggvason.

Vi vet ikke så mye om disse underkongene i Viken, verken om omfanget av myndigheten deres eller hvor mange det var av dem til enhver tid. Men det vi kan si, er at systemet minner om de markgrevene som styrte de østlige grenseområdene i keiserriket fra Karl den stores tid og frem til slutten av 1000-tallet, og som var av stor betydning for den indre sikkerheten i riket og blant annet hadde oppsyn med grensene. Markgrevene hadde av den grunn større hærstyrker og større militær og politisk handlingsfrihet enn keiserens øvrige vasaller, og kunne i en viss forstand fylle keiserens rolle når det gjaldt veitslerettigheter osv. Derfor hendte det også at de underla seg nærliggende områder og i noen tilfeller etablerte mer eller mindre uavhengige riker. Fra keiser Otto den 1.s tid (912-973) fantes det i de østlige (slaviske) markene dessuten et nett av borger eller hovedgårder som stod under kommando av en «burgward». Befolkningen i disse mindre distriktene kunne søke beskyttelse på borgen, mot at de sørget for forsyninger og stod for vedlikeholdet.

Det er en nærliggende tanke at ordningen med underkonger i Viken, danenes grenseområde i nord, også har hentet inspirasjon fra keiserriket og dettes administrasjon av sine marker, særlig i sørøst og øst, der bl.a. hertug Eberhard i markgrevskapet Friuli viste sin status ved å bære et gullbeslått sverd og iføre seg gullsporer. Ser vi til husebyene igjen, er fordelingen i Norden slående: I Danmark opptrer de først og fremst i vest, dvs. i Jellingkongenes umiddelbare nærhet, i Sverige først og fremst i øst, og i Norge med få unntak bare i Viken og i i Trøndelag. En mulig tolkning for Vikens del er at det dreier seg om et lignende nett av «borger» som i de slaviske markene, og at systemet er innført etter modell av disse i danenes «nordmark». De trøndske husebyene er det like rimelig å knytte til ladejarlene, selvsagt.

Jeg nevner i forbifarten at den eneste gangen sporer av gull er nevnt i kongesagaene, er det «småkongen» Sigurd Syr på Ringerike, Olav Haraldssons stefar, som bærer dem. Han omtales for så vidt ikke som dansk underkonge på lik linje med Harald Grenske og Tryggve Olavsson, men gitt at han faktisk har hatt en politisk status som «småkonge», må den ha vært knyttet til danekongens overherredømme.

Også arkeologiske funn peker på at det skjedde store endringer i Viken på Harald Blåtands tid. Gamle maktsentra som Borre, Gokstad og ikke minst Kaupang var for nedadgående, og tidligere tiders monumenter, maktsymboler som Jellhaug, Tuneskipshaugen og de andre skipshaugene fra eldre vikingtid, ble åpnet og brutt ned.

Når det gjelder funnstedet for gullsporen, kom den som nevnt for dagen på et jordstykke som i 1872 tilhørte Værne kloster. Johanitterklosteret på Varna ble etablert på slutten av 1100-tallet på kongelig initiativ. Eierforhold og annet forut for klostergrunnleggelsen vet vi mindre om, men kongen må i hvert fall ha hatt betydelige eierinteresser i nærområdet, uten at vi har kunnskap om hvor langt tilbake i tiden disse interessene strakte seg. Én av Østfolds åtte Husebygårder er for øvrig nabogård til Værne kloster.

Det er ellers til sagnhistorien vi må vende oss for å finne opplysninger om konger i Viken (dersom vi ser bort fra Snorres utlegninger om ynglingekongene i Vestfold). Saxo Grammaticus forteller f. eks. om en kong Bjørn som hersket i Viken da skjoldungekongen Frode regjerte i Danmark. Han skriver også om hvordan en annen danekonge, Harald Hildetann, en gang i midten av 700-årene dro til Norge og kom Asmund, vikverjenes konge, til unnsetning da denne var blitt berøvet makten av sin søster

Snorre gjengir i Ynglingesaga sagnet om den trollkyndige kong Skjold på Varna, han som sørget for at vestfoldkongen Øystein falt over bord og døde. I sagnhistorien regnes jo ellers Skjold for å være den mytiske stamfaren til danekongene, og flere har tenkt seg at sagnet om kong Skjold er et ekko av daneveldet øst i Viken – kanskje rett og slett et minne om en av danekongens underkonger. I en redaksjon av sagahåndskriftet Fagrskinna fortelles det om «det riket som kong Skjold hadde rådet for, og som da kaltes Odinssalr». Av sammenhengen fremgår det at forfatteren mener hele distriktet mellom Mossedal og Glomma, og videre til Svinesund. Historikeren Gustav Storm mente at teksten er skrevet på Huseby i Onsøy, hos Jon og Sigurd Havtoresønner, på den tiden da de gjorde krav på kongelig syssel i Borgarsyssel, dvs. i første halvdel av 1300-tallet.

Danekongen og gullsporen

Samme år som gullsporen ble funnet på Rød, fant man en berømt gullskatt på øya Hiddensee ved Rügen i Østersjøen. Hiddenseeskatten har klare forbindelser til gullsporen; gjenstandene i skatten er utført i samme karakteristiske stil som sporen, og er som denne fremstilt i et av Jellingkongenes verksteder.

Skatten settes i sammenheng med danekongenes alliansepolitikk mot keiseren på slavisk område sør for Østersjøen. Harald Blåtand selv var gift med en datter av de slaviske obodritenes hersker, mens Svend Tveskægs første kone var datter av kong Mieszko i Polen. En annen eksklusiv gjenstandsgruppe som trolig representerer fyrstelige gaver fra Jellingkongene og deres krets til mulige alliansepartnere i utkanten av keiserriket, har vi blant annet i de praktfulle skrinene med paneler av elghorn og hvalrosstann som i dag befinner seg i henholdsvis Kamień i Polen og Bamberg i Tyskland, samt i et praktsverd med hjalter av hvalrosstann som beror i St. Vituskatedralen i Praha. Utskjæringene på disse gjenstandene viser at de må være laget en gang i annen halvdel av 900-årene.

Det er i lys av allianser som dette at også gullsporen må ses. Som gjenstandstype skiller imidlertid sporen seg fra de nevnte gavene, ved at kildene entydig peker ut sporer av gull som symboltunge gjenstander som tilhører det ritualiserte forholdet mellom herskere av ulik rang. I den sene 900-tallskonteksten er det vanskelig å unngå konklusjonen om at giveren av gullsporen må ha vært Harald Blåtand eller Svend Tveskæg, og at den som mottok gaven, var danekongens underkonge, hans «markgreve», i Viken.

Vi vet selvsagt ikke når gullsporen havnet i jorden på Rød, utover at det neppe har vært så svært lenge etter at den ble laget og var i bruk. Daneveldet i Viken fikk en foreløpig brå slutt da Olav Haraldsson, sønn av underkongen Harald Grenske, kom til makten i 1016 og i første omgang slo seg ned i Borg. Når sagaene forteller at kong Olav straks kvittet seg med danekongens stedlige representanter («de som hadde hatt sysler»), er det nærliggende å tenke seg at det er underkongen(e) og deres støttespillere på husebyene som menes. De som så den praktfulle sporen f.eks. i 990, var neppe i tvil om at den tydelig symboliserte det nære forholdet til den mektige danekongen. I 1020, dersom sporen fremdeles var i omløp, var symbolikken like tydelig, men politisk ikke lenger gangbar. Det beste bud for nedleggelsen er derfor i begynnelsen av Olav Haraldssons regjeringstid – og kanskje var det faktisk én av dem som måtte rømme fra Olav i 1016, som gjemte sporen, kan hende til og med i den tro at han skulle grave den opp igjen når tidene igjen skiftet, slik de jo faktisk gjorde på slutten av 1020-tallet? Vi kan bare spekulere om hvorfor det skulle ta 950 år før skatten kom til heder og verdighet igjen.


13 juni 2020

"Will the real Huns please stand up?"

Attila var den siste, og den mektigste, av hunernes herskere. Hans rytternomader spilte en avgjørende rolle i de politiske og militære begivenhetene som førte til det vestromerske rikets nedgang og fall. Hunerne kom fra Sentralasia, og krysset Volga på begynnelsen av 370-tallet. Der underla de seg alaner og andre rytterfolk, for så å angripe goternes rike mellom Karpatene og Donau. Fra de romerske grenseprovinsene ved Donau kom det illevarslende meldinger om den fryktinngytende nye fienden, som dukket opp så raskt at det så ut som om de kom fra ingensteds.
Attila Attila (A.Berger / CC BY-SA https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)

Foran seg drev de huniske «hordene» gotere, alaner, vandaler, burgunder og svebere, som snart kom til å true Romerrikets kjerneområder. Keiser Valens lot goterne slippe over Donau og håpet på deres hjelp for å forsvare grensene, men døde selv i kamp mot nettopp goterne ved Adrianopel i 378. I 406 trengte vandaler, burgunder og alaner inn i Gallia, og fire år senere invaderte goterne Italia og plyndret Roma.
På det tidspunktet var Attila kommet til verden, og han vokste opp i det som nå var blitt hunernes nye hjemland, den ungarske pusztaen. Han tilhørte den herskende familien, og da onkelen Ruga døde i 434, kom Attila til makten sammen med broren Bleda. Bleda døde omkring 445 – myrdet på Attilas ordre, ifølge Jordanes.

Selv om det hunernes nærvær førte til stadige germanerangrep og -invasjoner på romersk territorium, var romerne og hunerne selv i realiteten allierte gjennom det meste av den «huniske» perioden. Ambassadører og gisler ble utvekslet, men mens hunerne oppfattet at romerne betalte tributt, mente romerne at det dreide seg om betaling for utførte militære tjenester.

Det forhindret ikke at Attila ble oppfattet som den fremste av Romerrikets fiender. Riket var blitt delt i to i 395, med Konstantinopel i øst og Ravenna i vest som de respektive hovedsteder. Attila og Bleda invaderte den østlige delen av riket i 440-årene, og utstyrt med rambukker og beleiringstårn tok de by etter by og massakrerte innbyggerne. I 443 beleiret hunerne Konstantinopel, men klarte ikke å innta byen. Fire år senere angrep de Balkan så langt som til Thermopylene.

Imens havnet store mengder gull på hunernes hender. Avtalevilkårene i 443 gikk ut på at keiseren i Konstantinopel skulle betale over 6000 romerske pund i gull som en éngangserstatning, samt årlige tributter på mer enn 2000 pund (ca. 700 kg) i gull.

Suksessen i øst inspirerte Attila til å rette oppmerksomheten mot Det vestromerske riket. I 451 krysset hunerne Rhinen og ville erobre det romerske Gallia. De kom helt til Aurelianum (Orleans) før fremrykkingen ble stanset. Så fulgte en ny militærkampanje i Italia, der hunerne herjet i de nordlige provinsene. Attila planla nye angrep mot romerne, men døde så brått i 453. Etter Attilas død kom det til opprør blant hunernes germanske vasaller, og kombinert med interne stridigheter om arven etter Attila, gikk det mektige riket i oppløsning.


Huniske graver
Oppunder jul 1961 kom et usedvanlig arkeologisk funn for dagen ved anleggsarbeid midt i Budapest, nærmere bestemt i bydelen Zugló, et kort stykke vest for den store byparken, Városliget. Det var en grav arbeiderne hadde støtt på: Skjelettet av en ung mann fantes sammen med en hesteskalle, plassert opp-ned ved den dødes føtter, noen karakteristiske beslag av gull og et par små bjeller. Graven tilhører begynnelsen av 400-tallet.

Langt fra storbyen ved Donau, på et landsens gravfelt der Krims steppelandskap møter fjellene som skiller det fra Svartehavets strender, ble en jevngammel grav undersøkt bare for noen år siden. Gravfeltet ved landsbyen Neyzats var i bruk i yngre romertid, blant annet av alaner med sine typiske store og dype sjaktgraver. Én av de 600 undersøkte gravene skilte seg ut: En ung kvinne var blitt gravlagt i en av de alanske gravene, lenge etter at gravplassen ellers var gått ut av bruk. Gravgavene skilte seg også fra det som ellers karakteriserer Neyzatsfeltet; den døde kvinnen hadde blant annet fått med seg en forgylt draktspenne med innlegg av glass og karneol. I likhet med graven fra Budapest, er funnet fra tiden etter 400 e.Kr.

Begge graver tolkes som huniske, og det er ikke helt tilfeldig at jeg trekker dem frem, til tross for den store geografiske avstanden som skiller dem. For selv om hunernes betydelige politiske og militære makt og store landerobringer nettopp i denne perioden ikke kan trekkes i tvil, er det bare unntaksvis at «sikre» huniske graver kommer for dagen.

Siden 2. verdenskrig har det vært undersøkt et stort antall gravplasser fra romertiden og folkevandringstiden på den ungarske pusztaen, Alföld, og på steppene nord for Svartehavet. Til sammen dreier det seg om mange tusen gravfunn. I dette omfattende materialet er det neppe mye mer enn et par hundre gravfunn som er blitt karakterisert som huniske. Det dreier seg om graver der de døde er utstyrt med buer, såkalte huniske kobberkjeler eller utypiske draktsmykker, eller der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunere og andre steppefolk.

Ulpiano Checa: La invasión de los bárbaros o La entrada de los Hunos en Roma, 1887

Det som faktisk er kommet for dagen på slettene ved Donau, er derimot en mengde graver som mest av alt ser ut som de skriver seg fra de germanske folkene som stod under hunernes kontroll. Ofte møter en velutstyrte skjelettgraver, med smykker og personlig utstyr som i dekor og stil utgjør en miks av senromerske, germanske og mer østlige former, som så godt som alle har forløpere innenfor en germansk kontekst i perioden forut for hunernes ankomst: Øreringer med anheng, halsringer av gull, spesielle varianter av draktspenner, hestesaler og lange sverd som er egnet til kamp fra hesteryggen.
Så hvor er de huniske gravene? Har vi å gjøre med en gravskikk som ikke har satt like tydelige spor som de Donau-germanske gravene, eller er det rett og slett slik at de nevnte gravfunnene rommer både huner og germaner, og at de første ikke markerer seg særskilt gjennom gravskikken?


Germaner og hunere
Dette er utvilsomt kompliserte spørsmål med like kompliserte svar. Men et utgangspunkt kan være at hunerne var i klart mindretall på pusztaen. Alföld er stor, men for et rytterfolk med bakgrunn i Sentral-Asia vil beiteressursene ved Donau likevel ha vært begrenset, og bare ha utgjort en liten brøkdel av det som fantes f. eks. i dagens Mongolia. Om vi regner med at pusztaen kan ha brødfødd 150 000 hester, og at hver nomadekriger hadde behov for ti hester hver, vil det samlede antallet hunerkrigere i Ungarn ha ligget rundt 15 000 på Attilas tid.

Det var langt flere germanske krigere som frem til da var blitt en del av hunerriket. Så tidlig som i 370-årene sloss alaner, som hunerne på det tidspunktet hadde beseiret, på deres side mot goterne ved Svartehavet. Det fortsatte på samme vis: Alle som tapte militært for hunerne, ble en del av de hurtig fremrykkende huniske «hordene». Selve grunnlaget for riket var å ta opp i seg stadig nye folkegrupper, og ikke territorielle erobringer. Da en rekke hunere deserterte og søkte asyl i Det bysantinske riket på begynnelsen av 400-tallet, oppdaget romerne til sin overraskelse at nykommerne var skirer, et germansk folk. I 420-årene ville østromerne begrense hunernes makt vest for Karpatene, men fant at de hunerne de skulle kjempe mot, i realiteten var germanske goter. Fra samtidige beretninger vet vi at gotisk var et av hovedspråkene i hunerriket, og navn som Attila og Bleda er germanske; Attila betyr «Lille far» på gotisk.

Ser vi kanskje konturene av en materiell kultur – og til og med en kulturell identitet – som har vært felles for både hunerne og ledersjiktet hos de germanske gruppene som hadde underkastet seg dem? I så fall fremstår denne felleskulturen vel så mye som germansk som hunisk. At ledersjiktet i riket på Attilas tid ikke bare bestod av huner, fremgår av de skriftlige kildenes omtale av ledere som goterne Valamir, Videmer og Teodemir, gepiden Ardarik og skiren Edika. Og da har jeg ikke nevnt samrøret med romerne; Flavius Aëtius, den romerske magister militum som fikk æren for den store seieren over Attila i 451, hadde f. eks. vært gissel hos hunerne i mange år som ung gutt.

Nyere analyser av isotoper i tenner og skjeletter fra gravplasser på pusztaen peker på noe av det samme. I en studie gjennomført av Universitetet i Cambridge fant man at på samtlige undersøkte gravplasser var to slags individer representert: Mennesker som hadde vokst opp med et kosthold som svarer til bofaste bønders, og mennesker som i oppveksten spiste som typiske nomader, med et stort innslag av animalske proteiner og hirse. Og ikke bare det: Analysen viste at en del av de gravlagte hadde endret livsstil i løpet av livet; nomader var blitt bofaste bønder og bønder var blitt nomader – og antagelig sluttet seg til steppekrigerne fra øst.

24 mai 2020

Gåtefullt skip fra Sunnmøre

Kvalsundskipet, funnet for snart hundre år siden på Nerlandsøya på Sunnmøre, ble nylig årringsdatert. Dateringen kullkaster mye av det vi trodde vi visste om utviklingen av båtbyggerkunsten i jernalder og vikingtid. Og den forsterker bildet av Vestlandet som stedet der vikingene utviklet det hurtiggående langskipet med seil.

Fra utgravningen i 1920. Foto: Haakon Shetelig/
Universitetsmuseet i Bergen
CC BY-NC-ND 3.0
I juni 1920 var bonden Johannes J. Kvalsund og sønnen Jacob opptatt med torvskjæring lengst ute i innmarka på gården, ikke langt fra sjøen. Kanskje var det ikke helt uventet at de støtte på båtrester i myra, for det hadde man funnet der før. Men denne gangen fikk det ansvarlige museet, i Bergen, behørig beskjed om at spant, ror og årer fra ett eller flere fartøyer var kommet for en dag. Samme dag meldingen om funnet kom, reiste arkeologen Haakon Shetelig til Kvalsund,

Kvalsund ligger i øyriket i Herøy i Møre og Romsdal, og utgjør en beskyttet havn på en ellers svært utsatt del av vestlandskysten, rett nord for det med rette fryktede Stadlandet. Funnstedet i 1920 lå på gården Kvalsund, på den sørvestre spissen av Nerlandsøya. Sundet like på utsiden, mellom Nerlandsøya og naboøya Bergsøya, er så grunt at det knapt var seilbart før det ble mudret og kanalisert. Selve lokaliteten der funnet ble gjort, lå ca. 8 meter over havet.

Replika av Kvalsundskipet. Foto: Andrva/Wikimedia Commons
CC BY-SA 3.0
Shetelig og hans medhjelpere kunne etter hvert slå fast at den deponeringen Johannes og Jacob hadde støtt på, bestod av et større og et mindre fartøy. Jeg skriver «deponering», fordi det meste tyder på at det dreier seg om båter som er blitt forsettlig ødelagt og lagt i en torvmyr, og at vi altså verken har å gjøre med et gravskip eller restene etter et forlis.

Begge fartøyene hadde vært klinkbygd, men ingen av dem var komplette. Den minste båten (Kvalsund 1, også kalt Kvalsundfæringen) hadde vært 9,5 m lang, 1,5 m bred og hatt to par årer. Det største fartøyet (Kvalsundskipet) hadde hatt en lengde på 18 m og en bredde på litt over 3 m, og hadde hatt 10 årepar. Det kunne ikke påvises entydige tegn til at skroget på noen av båtene var bygd for å tåle belastningen av en mast, selv om Kvalsundskipet har en kjølplanke som kan peke i denne retningen. Det ble derimot funnet en furuspire som Shetelig tolket som restene av nettopp en mast, så det er et åpent spørsmål om det lengste fartøyet har kunnet føre seil.

Shetelig selv mente at Kvalsundskipet var atskillig eldre enn Osebergskipet, og han sammenlignet funnet med Nydambåten og andre danske myrfunn. I 1980 ble det gjennomført en C14-datering av materiale fra Kvalsundfunnet, og dateringen så ut til å underbygge tolkningen av skipet som et mellomledd mellom Nydambåten og Osebergskipet. C14-dateringen tilsa at skipet kunne være bygd på slutten av 600-tallet.
Nylig ble 11 fartøysdeler fra Kvalsund årringsdatert av eksperter fra Nationalmuseet i København. Det er ikke i alle tilfeller klart hvilke deler som hører til båten og hvilke som er fra skipet, men analysen tyder uansett på at de to fartøyene er jevngamle. Yngste bevarte årring er dannet i 766, men ingen av prøvene har geitved – enten fordi bevaringsholdene i myra ikke har vært gode nok, eller fordi ytterveden er blitt hogd bort av båtbyggeren den gangen. Legger vi til et statistisk tillegg for de manglende årringene i geitveden, ligger byggetidspunktet innenfor perioden 780-800.

Fartøyene fra Kvalsund er sammenlignet med årringskurven for Vestlandet, som den passer inn på. Vestlandskurven består ellers av skipsgravene fra Karmøy og Osebergskipet (som er bygd på Vestlandet).

Det er en god nyhet for norsk arkeologi at Kvalsundskipet endelig er skikkelig datert; vi har tross ikke så mange forhistoriske skipsfunn i landet, og det gir dateringen verdi i seg selv. Men det er også det mye større og mer kompliserte spørsmålet om den skipsteknologiske utviklingen gjennom jernalder og vikingtid. For ikke så mange år siden så bildet nokså enkelt ut: Mellom de to godt daterte skipsfunnene fra Nydam i Sønderjylland fra første halvdel av 300-tallet (310-320) og det 500 år yngre Osebergfunnet (820) kunne vi peke på en jevn teknologisk utvikling i form av en håndfull fartøyer som viste en gradvis utvikling gjennom 600- og 700-tallet, fra rene roskip (Nydam) til skip som også førte seil (Oseberg).

Nå må dette bildet, og dermed også denne oppfatningen av hvordan skipsteknologien endret seg i disse århundrene, forkastes. Først «forsvant» gravskipene fra Karmøy, Grønhaugskipet og Storhaugskipet, som lenge ble antatt å være fra 600-tallet. Storhaugskipet, «Nordens eldste skipsgrav», var opprinnelig godt over 20 m langt, men ikke fullt så gammelt som antatt. Skipet ble bygd omkring 770, og gravlagt sommeren 779. Grønhaugskipet er på sin side datert til 780, mens det ble satt i haugen 10-15 år senere.

De gamle, nå tilbakeviste dateringene var basert dels på typologiske betraktninger («et rent roskip må være eldre enn et skip som også kan føre seil»), og dels på C14-dateringer. Sistnevnte gir sjelden et direkte galt resultat, men kommer med betydelig usikkerhet og hviler på statistiske beregninger. De nye dateringene er årringsdateringer. Slike gir langt bedre presisjon, og gjør det i heldige tilfeller mulige å tidfeste funn på året – til og med når på året, når en kombinerer med andre data.

Status pr. nå reiser flere spørsmål enn den gir svar. Det som en gang var en overbevisende utviklingsrekke Kvalsund – Grønhaug/Storhaug – Oseberg fordelt på i hvert fall et par hundre år, viser seg å være skip bygd innenfor en periode på bare noen tiår (770-820). Den geografiske fordelingen er også slående – alle disse fartøyene er bygd på Vestlandet.

Hvor representativ er egentlig fordelingen? Neppe spesielt representativ, og en bør være varsom med å dra altfor omfattende slutninger basert på den. Hva kan vi så (ny-)lese av teknologisk utvikling ut av disse funnene? Fantes det rene roskip og rene seilskip side om side i tidlig vikingtid? Svaret på det siste er nok ja. Når det gjelder spørsmålet om teknologisk utvikling, først og fremst «overgangen» fra roskip til seilende farkoster, kan en ut fra det nåværende funnbildet gjerne spekulere på om det faktisk var på Vestlandet at en utviklet de første seilskipene, de egentlige vikingskipene, etter å ha eksperimentert med ulike løsninger i generasjonen før Osebergskipet ble bygd.

Det ville ikke være overraskende om vestlendingene var først ute – det var jo fra Vestlandet at de første vikingraidene utgikk nettopp på denne tiden. Men da må vi også huske på at seilskip hadde eksistert i farvann lenger sør i lang tid allerede. Så tidlig som på slutten av 400-tallet høres vi f. eks. om saksiske pirater som herjer i Gallia med sine hurtige seilskip. Det kan ha vært møtet med slike skipsbyggingstradisjoner som i så fall ledet båtbyggere på Vestlandet til å eksperimentere med nye løsninger på slutten av 700-tallet.

19 april 2020

Alfiva - sagaenes onde stemor

Ælgifu fra Mercia er sagatradisjonens «onde stemor» fremfor noen, og beryktet for sitt hardstyre i Norge etter Olav Haraldssons død.

I 1030 kom den engelske stormannsdatteren Ælfgifu fra Mercia til Norge med sin sønn, unggutten Svein, som var landets nye regent. Ælfgifu var mor til to konger og selv en svært kompetent aktør i det storpolitiske spillet på 1030-tallet. I den norrøne tradisjonen kalles hun Alfiva, og sagaene tegner et dystert bilde av perioden frem til Svein «Alfivason» reiste fra landet noen år senere. Særlig det store skattetrykket trekkes frem, og i et vers av skalden Sigvat Tordsson heter det om «Alfivatiden» at «oksemat åt vi da, som bukker eter skav».

Strengt styre

Svein og Ælfgifu styrte som Knud den mektiges representanter i Norge. I ettertid er det først og fremst de såkalte «Alfivalovene» kongemoren huskes for – en serie lovbestemmelser som ble opphevet av senere konger. De bekrefter inntrykket av sterk kongelig kontroll og nye skatter. Ingen skulle kunne reise fra landet uten kongens tillatelse, og gjorde man det likevel, tilfalt ens jord og gods kongen. Ble en mann lyst fredløs, mistet han arveretten – som kongen overtok. Kongen skulle ha avgift av alle handelsskip, og av alt fiske. Kretser på syv bønder skulle stille med en stridsdyktig mann til den sjømilitære leidangsordningen, og det ble innført faste skatter. Dessuten skulle bøndene utføre pliktarbeid og oppføre de hus som kongen måtte kreve på sine egne gårder.

Dette var nye, radikale og inngripende bestemmelser – som førte til misnøye av et slikt omfang at Svein og Ælfgifu måtte dra fra Trøndelag i 1033 og søke tilflukt i Viken, før de forlot landet høsten 1035. kanskje kom inspirasjonen fra England, men der hadde Knud den mektige valgt en langt mer forsonende linje etter at han kom til makten i 1016.

Viktig familie

Ælgifu tilhørte en betydningsfull familie i Mercia. Hennes far, jarlen Ælfhelm, var blitt myrdet i 1006, trolig på kong Æthelreds ordre, og brødrene hennes blindet. Familiens lojalitet til det engelske kongehuset var igjen kommet under lupen da danekongen Svein Tjugeskjegg invaderte England i 1013-1014, og flere av de skandinavisk-ættede områdene i nord underkastet seg ham uten kamp. Den unge kongssønnen Knud hadde så giftet seg med Ælfgifu for å besegle den nye lojaliteten. Svein Alfivason kom til verden året etter, og så fulgte en yngre bror, Harald Harefot, et år etter to derpå.

Da så Knud gjenerobret England etter farens død, tok han den avdøde engelske kong Æthelreds enke, Emma av Normandie, til kone. Men ingenting tyder på at han støtte Ælfgifu fra seg. Sagaene oppfatter Ælfgifu som Knuds «frille», mens kildene for øvrig indikerer at samtiden oppfattet henne som hans legitime, tidligere ektefelle. Selv om bigami ikke var tillatt, ser det ut til at «seriemonogami» som i Knuds tilfelle, ble akseptert i vår periode.

Tiden i Norge

Det er få, om noen, spor etter Ælfgifu i kildene før hun så dukker opp i Norge. Hit kom hun sammen med Svein, trolig sommeren 1030. To år tidligere var Olav Haraldsson fordrevet, og den siste av ladejarlene, Håkon Eiriksson utpekt som riksstyrer på kong Knuds vegne. Høsten 1029 ble imidlertid Håkon jarl borte under en storm på Pentland Firth mellom Skottland og Orknøyene (han var nært knyttet til England etter å ha vært Knuds jarl i Worcestershire i mange år, og hadde familien sin der). Etter at nyheten om Håkons død nådde Norge, hadde nok stormennene i Norge, ikke minst i Trøndelag, holdt det for rimelig at Knud ville velge en ny jarl som skulle styre som hans representant i Norge. I mellomtiden hadde jo de samme stormennene ordnet opp med Olav på Stiklestad, og regnet vel med at Knuds overmakt ville komme dem selv til gode.

Men til syvende og sist pekte altså den mektige englandskongen på sin unge sønn, Svein. Og selv om Knud spilte på ladejarlenes tradisjonelle stilling som herskere, ser det ut til at den gjengse oppfatningen i Norge har vært at Ælfgifus og Sveins rett først og fremst har vært erobrerens. Det var et dårlig utgangspunkt for et kongedømme som var avhengig av lojale støttespillere rundt i riket.

Olavskulten

Sagaene ser begivenhetene som ledet frem mot Stiklestad i lys av den personlige konflikten mellom Olav Haraldsson og Knud den mektige. Ifølge en høyst legendarisk overlevering hadde Knud og Olav kjempet om Ælfgifus gunst i England. Sagatradisjonen vet ikke beskjed om når Ælfgifu og Svein faktisk kom til landet. Det er ingenting i veien for at de var på plass i Trøndelag allerede før slaget på Stiklestad, og at deres krigere var blant Olavs motstandere i det avgjørende slaget.

Sagaene fremstiller da også Ælfgifu som en aktiv motstander av helliggjøringen av den døde kong Olav. Glælognskviða inneholder imidlertid formuleringer som tyder på at det nye regimet aktivt har fremmet Olavs helgenstatus, og på andre måter forsøkt å bygge videre på ladejarlenes ideologiske styringsrett i Norge.

Men prosjektet som sådan var mislykket. Da Knud den mektige døde senhøstes 1035, var trolig Ælfgifu og Svein allerede i eksil i Danmark.

Nye muligheter i England

Knuds død åpnet likevel nye muligheter for den ærgjerrige Ælfgifu. Vi kan heller ikke se helt bort fra at maktvakuumet i England i forbindelse med kongens død har vært en medvirkende faktor til at Ælfgifu og Svein forlot Norge. Hennes andre sønn med Knud, Harald Harefot, endte opp med å dele makten i England med halvbroren, Hardeknud, som var Knuds sønn med Emma. I mellomtiden var Svein avgått ved døden, og Ælfgifu var ivrig opptatt med å sikre sin andre sønn en trone.

Et brev skrevet av Immo, en geistlig i keiser Konrad 2.s følge, avslører at Ælfgifu og Harald var tilbake i England sommeren 1036. Immo beskriver Ælfgifu som en «ond stemor», som forsøkte å frarøve Hardeknud den engelske tronen, og at hun hadde stelt i stand et stort gjestebud for landets ledende menn, og at hun der hadde forsøkt å sikre seg deres støtte. Dette strevet ser hun ut til å ha lykkes med, og i 1037 ble Harald enekonge i England.

I 1040 døde Harald Harefot, og Hardeknud overtok riket i England. Hvor Ælfgifu ble av, sier ikke kildene noe om. Fallet fra maktens tinder ble trolig like stort i England som det hadde vært i Norge. William av Malmesbury forteller at én av Hardeknuds første «embetshandlinger» var å grave opp den døde kroppen til Harald Harefot og halshogge liket, før hodet ble slengt i Themsen.

"Sittende i min slede..."

Boris og Gleb, miniatyrer fra 1300-tallsmanuskript  Året er 1015, og storfyrst Vladimir av Kiev dør i Berestovo utenfor byen. Liket blir lag...