Presten og historikeren Jonas Ramus (1649-1718) mente at den greske sagnhelten Odyssevs på sin sagnomsuste og strabasiøse ferd – som er skildret i diktet Odysseen og skal ha vart i ti år – kom til Nord-Norge. Han var ikke alene om å tenke i slike baner – en svensk samtidig av ham, Oluf Rudbeck, hadde noen år tidligere med brask og bram «bevist» at Platons Atlantis var identisk med Gamla Uppsala.
I dag høres det bokstavelig talt fantastisk ut, men for
historikere omkring år 1700 var mye av dette gjengs tankegods. Moderne
oppfatninger og kunnskap om kronologi, etymologi og kildekritikk var knapt i
sin spede barndom, og referanserammen for forfattere som Ramus og Rudbeck var
Bibelen, sagnmateriale og et vell av andre skrifter av høyst ulik verdi og
ditto utsagnskraft.
Ramus var prestesønn fra Gossen i Aukra, og etter langvarige
studier i København ble han selv prest, først i Sørum og så i Norderhov. Han
var fremdeles på Romerike da han utga sitt første historiske verk i
Christiania, en framstilling på latin om den tidligste norske historien, Nori
Regnum. Boka kom i oversatt utgave i 1711 ved slottspresten på Akershus,
Anders Jensen Borch, og under tittelen Det Gamle og Hedenske Norge, oversat
i vort ædele Danske Tungemaal af det Latinske.
I Nori Regnum finner vi ansatsene til noen av de
idéene som Jonas Ramus skulle bli kjent for, men som først en del år senere
skulle rendyrkes i et nytt verk, Ulysses et Otinus (1702). Hovedtesen i Ulysses
er at Odyssevs og den nordiske Odin i virkeligheten var én og samme person, og
at de stedene Odyssevs besøkte, kunne gjenfinnes i Norge, spesielt i
Nord-Norge. Boka kom seinere i flere opplag, med forord og anbefalinger av
ulike lærde. I flere kommende verker tok Ramus opp de samme idéene, i mer eller
mindre raffinert form.
Odyssevs hadde selv ved et tilfelle kalt seg «Outis» (gresk
«Ingen»; Ramus skriver «Outin»), som Ramus mente minte om Odins navn. Ellers
var det en miks av stedsnavn og topografiske forhold som var de viktigste
argumentene hans for at Odyssevs måtte ha vært i Norge.
I Odysseen er hovedpersonen gudinnen Athenes yndling, men
havguden Poseidon er hans arge motstander. Det er sistnevnte som sørger for at
Odyssevs møter så mange vanskeligheter på reisen hjem fra Troja. Helten kommer
blant annet til øya der Kirke, solgudens datter, bor. Hun inviterer Odyssevs’
mannskap inn i palasset sitt, før hun forvandler dem til svin. Odyssevs kommer
seg til slutt vekk fra øya, og får gode råd fra Kirke med på ferden videre.
Takket være Kirke er Odyssevs blitt advart mot det
sekshodete uhyret Skylla og malstrømmen Kharybdis, og han unngår begge ved
sette kursen midt imellom dem. Da de når øya Thrinakia, oppdager de solgudens
husdyr, som går og beiter. Kirke hadde advart dem mot å røre de hellige dyra.
men etter lang tid på øya, med matrasjoner som er i ferd med å ta slutt og
ingen utsikter til bør, slakter de én okse. Deretter får de vind og drar
videre, men møter solgudens hevn i form av skipbrudd. Odyssevs er den eneste
overlevende og skylles i land på den mørke og dystre øya Ogygia, der han møter
nymfen Kalypso og oppholder seg i sju år før han endelig kommer hjem til
Ithaka.
Ramus sitt trumfkort var hele tiden Moskstraumen i Lofoten.
I 1719 avviste han andre forfattere, som hadde ment å gjenfinne Skylla og
Kharybdis ved Sicilia:
At Ulysses… kom til de Haf-Svelge
Scyllam og Charybdin, som brusede som en sydende Gryde med Skum og Røg, som
stod op i Luften, det kand ikke… forklares om det Sund ved Sicilien, fordi der
paa Steden findes hverken saa høye Bierge, som de mørke Skyer ligge paa,
ejheller saa mørk Land, hvor Solen aldri skinner, ejheller saa farlig Strøm, at
de sejlende jo kan uden Skade komme der igiennem, men det kommer i alle maader
overeens med MoskøeStrømmen paa Helgeland, som ved den Øe Moskøen deeler sig i
tvende Strømme…
De «høye Bierge» fant Ramus igjen i Hellsegga på
Moskenesøya. Og hvem vet om ikke Skylla egentlig var Skarholm? Thrinakia, der
solguden Helios holdt buskapen sin, passet best med Træna, mente han. På
tilsvarende vis argumenterte han for at Kalypsos Ogygia måtte være Hinnøya
(«den Øe Hindren»),
som laa ved enden af Havet… paa
hvilken Øe der var fire Floder nær hos hinanden, som hafde hver sin særdelis
udgang: Det siunis at kunde forstaaes om den Øe Hindren: Hvilken Øe ligeledis
ved 4 Fjorder bliver igiennemskaaren og delt i 4 Parter…
Ramus dro også paralleller til hjemlige kilder; Kirke fant
han f.eks. igjen i eddadiktenes sterke jotnekvinne, Hyrrokkin.
Idéene hans fikk stor tilslutning i samtiden. Fremdeles i
1763 kunne Peter Frederik Suhm (1728-1798) skrive at Ramus var «en af de
lærdeste Mænd, som Norge har havt», at hans Norges Beskrivelse var «den
beste Geographie, vi hidindtil have over dette Rige», og at Ulysses et
Otinus var «hans sindrigste og lærdeste Skrift».
Hundre år senere var dommen over Jonas Ramus’ forfatterskap
en ganske annen. Paul Botten-Hansen (1855) viste til «hvilken Galskab» hans «Oldtidssværmerier
ledede til», mens Ludvig Daae (1886) avfeide hele hans «lidet betydningsfulde
Bane som Historiker». Hos Francis Bull het det (1924) at Ramus «baade av samtid
og eftertid ofte (har) været opfattet som en halvveis latterlig figur».
Seinere forfattere har gjerne vist til en uttalelse fra Árni
Magnússon i 1706, da Tormod Torfæus lå alvorlig syk. Árni skrev at dersom
Torfæus døde, fryktet han at Jonas Ramus «eller saadan Een» skulle få embetet
«og skrive noget hvishvass, som confuderer semidoctos og prostituerer væsenet
hos de lærde». Uttalelsen er ekte nok, men den er hentet fra et brev med
oppfordring til en bekjent om å hjelpe Árni selv til å få stillingen. Og ti år
seinere var det Árni Magnússon selv som hjalp to av Ramus’ verker gjennom
sensuren i København. Om Norges Beskrivelse skrev han at den ville være
«nøttig for alle dem som ret ville vide Norges Beskaffenhed, og til gavns læse
den Norske Historie».
