 |
| Illustrasjon: Arkikon |
«Haugbrott» – praksisen med å bryte seg inn i gamle gravhauger for å hente ut spesielle gjenstander og levninger – har vært tema i spalten flere ganger opp gjennom årene. Nyere dateringer av slike innbrudd viser at de foregikk i overgangstiden mellom hedendom og kristendom. Kanskje kan kristne forestillinger kaste nytt lys over hvorfor man åpnet gravhauger på slutten av 900-tallet?
Arkeologen A.W. Brøgger pekte på at «ættegravene og grendegravene fra folkevandringstid og vikingetid – og de utgjør det overveldende flertall av de mangfoldige tusen av gravhauger i Norge – som regel ikke er rørt». De haugbrottene vi har nærmere kunnskap om, begrenser seg til storhaugene fra yngre jernalder og vikingtid, som på Borre, Gokstad og Oseberg i Vestfold.
Kongshaugen i Sandefjord, den som gjemte det berømte Gokstadskipet, ble utgravd i 1880. Da fant man spor etter et gammelt innbrudd. Noen hadde for lenge siden tatt seg inn fra østsiden av haugen og gravd seg innover mot skipssiden, som de hadde hogd seg gjennom og gått rett på gravkammeret, som også var blitt brutt opp. Det må ha vært et omfattende og tidkrevende arbeid; innbruddsgangen var 14 meter lang fra utsiden av haugen og inn til skipet.
Fra gravkammeret hadde haugbryterne fjernet både levningene av den døde og flere gjenstander. Noen deler av skjelettet ble funnet i 1880 i den gamle innbruddsgangen. Der lå også tøyrester, ødelagte deler av en seng, et spillebrett og en ridesal.
Brøgger publiserte sitt viktige arbeid om haugbrott i 1945. Den gang visste man svært lite om når dette og andre haugbrott hadde funnet sted. I dag er vi bedre stilt. Takket være årringsdateringer av spader og bårer som ble benyttet ved innbruddene i haugene på Gokstad og Oseberg, kan haugbrottene der nå sannsynligvis dateres til andre halvdel av 900-tallet. Andre haugbrott er ikke like nøyaktig datert, men C14-dateringer fra Borre, Jellhaug (Østfold) og Grønhaug (Rogaland) tyder på at innbruddene i disse tilfellene kan ha foregått på samme tid som i skipshaugene i Vestfold.
Tolkningen av haugbrottene har variert over tid. Brøgger oppfattet praksisen først og fremst som et resultat av magiske forestilinger, der gjaldt å enten beskytte seg mot gjengangeri eller sikre seg visse magiske gjenstander. Andre har pekt på et maktpolitisk aspekt ved haugbrott, nemlig at en ved å ødelegge og vanære konkurrerende slekters eller dynastiers monumenter kunne framheve sin egen slekt og makt.
Når det gjelder haugbrottene rundt Oslofjorden mot slutten av vikingtiden er det arkeologen Bjørn Myhres forståelse av fenomenet som i stor grad er blitt stående. Han tok til orde for at innbrudd i gravhauger var ideologisk motivert, og knyttet til overføring av makt og legitimitet mellom generasjoner og dynastier. Haugbrottene i Vestfold og Østfold var dermed et uttrykk for et brudd i maktkontinuitet i Viken. «Punkterte maktsymboler» er betegnelsen han bruker om storhaugene på Borre som har vært gjenstand for haugbrott.
Den samme tolkningen legges til grunn av Jan Bill og Aiofe Daly, som – utstyrt med mer presise dateringer enn det Myhre hadde tilgang til – mener at haugbrottene i storhaugene ved Oslofjorden inngikk i en større kampanje i regi av danekongen Harald Blåtann for å undertvinge lokale dynastier i Viken og ødelegge maktsymbolenes deres.
Når vi nå har nærmere dateringer tilgjengelig er det imidlertid grunn til å se nærmere på om haugbrottene kan ha sammenheng med selve kristningsprosessen – og med forholdet mellom levende og døde i overgangstiden. Kan det rett og slett heller være slik at man har villet hente ut de døde for å gi dem en kristen begravelse i en kirke eller på en kirkegård?
Haugbrott er et gjennomgangsmotiv i en del islandske sagaer. Sagaene er ofte relativt unge, men kanskje er det ikke helt tilfeldig at haugbrottene som nevnes, skal ha funnet sted nettopp i overgangstiden?
Det har vært gjort flere forsøk på å kople konkrete haugbrott i sagaene til arkeologisk dokumenterte innbrudd i gravhauger. Nevnte Brøgger foreslo i sin tid at innbruddet i Båthaugen i Rolvsøy, med Tuneskipet, var omtalt i sagaen om Hord og Holmverjene. Denne sagaen er en av de eldste islendingesagaene, men skriver seg fra 1300-tallet i den formen den er overlevert.
Brøgger tok også til orde for at innbruddet i Kongshaugen på Gokstad er skildret i sagatåtten om Olav Geirstadalv. I den fortelles det om hvordan vikingen Rane den vidfarne og Svein Håkonsson jarl tar seg inn i den hedenske kong Olavs gravhaug en natt, skiller den dødes hode fra kroppen og tar med seg en armring av gull, et belte og et sverd ut igjen. Etter haugbrottet oppsøker Rane Åsta og forløser henne med beltet fra gravhaugen. Hun føder så en sønn, og gutten – Olav Haraldsson – arver den døde kongens navn, ring og sverd.
Tåtten om Olav Geirstadalv er vel den av de norrøne tekstene som tydeligst antyder et kristent motiv for haugbrott. Legendariske saga framstiller vestfoldkongen Olav Geirstadalv nærmest som «naturlig kristen», mener for eksempel religionshistorikeren Gunnhild Røthe.
Både sverdet og beltet som ble hentet ut av gravhaugen spiller en rolle som kristne relikvier i den seinere helgentradisjon om Olav Haraldsson. I Morkinskinna hører vi om sakserhertugen Otto, hvis sår blir leget da helgenkongens datter, Ulvhild, legger beltet på sårene hans. Om sverdet, kalt Bæsing, fortelles det at en svensk leiekriger tok det med seg etter at kong Olav var falt på Stiklestad i 1030, og at det til slutt endte opp i Konstantinopel, der keiseren plasserte det over alteret i væringenes kirke i byen – det vil si det Olavskapellet som var knyttet til Mariakirken, og som lå i nærheten av Hagia Sofia.
Hvordan skulle en forholde seg til «verdige», for lengst henfarne, men hedenske slektninger etter at kristningen var et faktum? Fra ulike deler av vikingenes verden har vi skriftlige kilder som forteller om hvordan man i praksis løste problemet. En gjenganger er at man flytter den dødes levninger til en kristen kontekst. For hvorfor skulle man ikke kunne «kristne» hedenske forfedre, så lenge spebarn kunne døpes fordi foreldrene ønsket det, eller folket fordi høvdingen ville det?
Harald Blåtanns beteende i Jelling og gjenbegravelsen av faren, kong Gorm, er vel det mest kjente, men ikke det eneste eksemplet. Vi kjenner fenomenet fra gammelrussisk område, der fyrst Jaroslav i 1044 åpnet graven til to av sine onkler, Oleg og Jaropolk som begge var døde som hedninger mange år tidligere, og lot levningene gjenbegrave i Tiendekirken i Kiev.
Fra Island fortelles det blant annet om hedningen Egil Skallagrimsson, hvis levninger ble flyttet fra gravhaugen hjemme på gården til Hrísbrú da det ble bygd kirke der, og siden gravlagt på kirkegården i Mosfell. Vi har også fortellingen om den mektige Snorri Goði, som døde som kristen i 1031, men hvis levninger 150 år senere ble flyttet og lagt under gulvet i en ny kirke – sammen med levningene av hans mor og onkel, som begge hadde vært hedninger da de døde. På Island har man dessuten ment å kunne påvise slike beinflyttinger ad arkeologisk vei.
Det er også eksempler på at «verdige» hedninger eller «naturlig kristne» blir døpt i eldre kilder, med utgangspunkt i den tidlige Kirkens oppfatninger om Kristi nedstigning til Helvete og hans frigjøring av de (hedenske) sjelene der. Disse idéene fant også grobunn på nordisk grunn, gjennom oversettelsen av Soga om nedstiginga i dødsriket til norrønt på 1100-tallet. Motiver fra denne sagaen gjenfinnes blant annet på Borre-korset, og det er liten tvil om at teksten – og motivet – inngikk i forkynnelsen i Norge i tidlig middelalder.
Om den hellige Erkenwald, som var biskop i London på slutten av 600-tallet, fortelles det at han døpte levningene av en «verdig» dommer i det førromerske London. Pave Gregor den store skal ha forbarmet seg over keiser Trajan, som døde fem hundre år tidligere, og døpt ham. Irlands St. Patrick døpte likeledes flere for lengst avdøde hedninger.
Denne formen for dåp er basert på overbevisningen om at dåpssakramentet er en forutsetning for frelse. Kanskje er også haugbrottene, som gjerne kan ha sammenheng med tidlige misjonsinitiativ på Østlandet, knyttet til translatio a la Gorm den gamle, Oleg, Jaropolk og Egil Skallagrimsson. Med andre ord at levningene av utvalgte forfedre bevisst er blitt hentet ut av gravhaugene for å begraves i kristen kontekst.
Det er mer tvilsomt om noen på 900-tallet hadde så stor makt, og vilje, til å rive ned forbindelsen, reell eller ikke, mellom gamle og nye slekter. Det ville i så fall ha vært en strategi uten sidestykke i samtiden, som vi ville forvente å finne spor av i kildene.
