Gotere fra "Skandza"

"Gotisk" steinsetting Odry, Polen. Przykuta, CC BY-SA 3.0
<https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Goterne – et germansk folk som spilte en vesentlig rolle i europeisk historie i folkevandringstiden som innbitte motstandere av det mektige Romerriket – etablerte riker ved Svartehavet, i Italia og I Spania. Men hvem var de egentlig, og hvor kom de fra? Selv mente goterne at de opprinnelig hadde vandret ut fra Skandinavia.

I de skriftlige samtidskildene møter vi dem for første gang på 200-tallet e.Kr. Da er de bosatt nord for Svartehavet, i det som i dag er Romania, Moldova, Ukraina og Belarus. Når de romerske forfatterne er opptatt av dem, skyldes det at goterne med dette landområdet som utgangspunkt flere ganger angrep de østlige delene av Romerriket. I 250-årene hører vi at de herjer i Svartehavsområdet, fulgt av angrep mot Marmarahavet og Bithynia. Ti år seinere angrep de selve Bysants og flere byer i Hellas. Så, omkring 270, angrep de igjen Bysants med en mektig flåte, og kom så langt som til Kreta, Kypros og Rhodos.

I det neste århundret falt kong Ermanariks (død 376) goterrike ved Svartehavet, idet hunerne og deres allierte steppefolk rykket vestover. Mange gotere trakk deretter mot Romerrikets grenser ved Donau og søkte beskyttelse hos romerne. En gruppe under ledelse av Alaric (død 410) ble romerske allierte, men gjorde opprør og plyndret selve byen Roma i 410. Hans visigotere («vestgotere») etablerte seinere et rike i Gallia og deretter på den iberiske halvøya. Riket deres i Spania og Portugal gikk først under da araberne invaderte halvøya tidlig på 700-tallet.

De goterne som var blitt værende under hunisk overherredømme på Balkan, opprettet sitt eget rike i området etter Attilas død. Under sin berømte konge, Theoderik (død 526), erobret disse ostrogoterne («østgoterne») Italia og gjorde Ravenna til sin hovedstad. Etter Teoderiks død fulgte en langvarig og blodig krig mot det østromerske riket. De goterne som overlevde, ble til slutt absorbert av et annet germansk folk, langobardene, som tok makten i det nordlige Italia i 568.

De rikene som goterne opprettet i Vest-Europa i slutten av folkevandringstiden, var kristne kongedømmer som sto i like stor gjeld til den romerske arven i disse områdene som til den germanske kulturen og identiteten erobrerne bar med seg. Goterne var blitt bygrunnleggere, kirkebyggere og lovgivere. Noen av dem var også historikere og kronikører, og det er fra disses skrifter – samt fra romerske samtidskilder – at vi får et gløtt inn i hvordan goterne selv så på sitt opphav.

Den uten sammenlikning mest berømte av disse skriftene er Jordanes’ goterhistorie, Om goternes opphav og bedrifter. Jordanes levde midt på 500-tallet og oppholdt seg i Konstantinopel. Goterhistorien bygger blant annet på et større, nå tapt verk av Cassiodorus, som hadde vært knyttet til Teoderiks hoff i Ravenna. Cassiodorus’ anliggende var ikke minst å gi Teoderik og hans slekt en ærerik forhistorie, og både hans og Jordanes’ verk må ses i lys av dette.

Jordanes viser i sitt verk også til en annen, eldre forfatter, Ablasius, som ikke er kjent fra andre kilder, men som førstnevnte ser ut til å ha fått flere opplysninger om goternes eldre historie fra. Etter enkeltes mening er denne forfatteren et slags manglende mellomledd mellom Jordanes’ verk og goternes tapte muntlige tradisjoner.

Det er her Jordanes opplysninger om goternes opphav og vandringer kommer inn i bildet.

Han innleder nemlig sin goterhistorie med et geografisk overblikk, og skriver om den skandinaviske halvøya, som han i tråd med datidens praksis benevner «Skandza»:

I dette same uhorvelege havet, i den arktiske eller nordlege luten, ligg det òg ei stor øy som heiter Skandza; og der skal forteljingi vår med Guds hjelp taka til; for det folket som du vil vita upphavet til, det braut fram som ein biesvarm og morfanget åt denne øyi, og kom til Europa derifrå…

Ifølge Jordanes kom altså goterne opprinnelig fra «Skandza», og derfra reiste de til sjøs og under ledelse av en kong Berig til et område sør for Østersjøen som Jordanes kaller «Gothiscandza». Det regnes av mange for å betegne Wisładeltaet i dagens Polen. Videre forteller han at goterne etter kort tid også overtok et landområde som hadde tilhørt «Ulmerugi». Fem generasjoner senere skal så goterne ha forlatt «Gothiscandza» og vandret videre til et sted som Jordanes kaller «Oium» i skyternes land. Flere forskere plasserer dette «Oium» et sted ved Svartehavet, der goterne oppholdt seg når de første gang dukker opp i de romerske kildene.

Jordanes støtter seg i denne forbindelsen blant annet på muntlig tradisjon, som han skriver – her i Sigmund Skards norske oversettelse:

Soleis er det vanleg fortalt i fornkvedi deira òg, mest som i ei sogebok; og Ablabius, som so meisterleg hev skildra gotefolket, sannar det same i det sers pålitelege sogeverket sitt. Sume av dei eldre òg held på dette.

For å oppsummere: Ifølge Jordanes krysset goterne Østersjøen fra sin hjemstavn et sted i Skandinavia og slo seg ned i det nåværende Polen. Ut fra det han skriver, skjedde det rundt vår tidsregning begynnelse. Derfra vandret de seinere videre sørover, til områder I dagens Ukraina og Sør-Russland.

I generasjoner har historikere, arkeologer og filologer diskutert goternes påståtte skandinaviske opphav og vandringer, uten at det kan sies å være oppnådd enighet. Det er ikke så underlig, ettersom Jordanes er den eneste bevarte skriftlige kilden som beskriver denne vandringshistorien. Hadde Jordanes eller hans kilder igjen faktisk tilgang til gotiske muntlige overleveringer, eller har han selv (eller hans forgjengere) bevisst villet gi goterne en opprinnelse i det fjerne nord? Og hvis opplysningene er basert på faktisk tradisjonsmateriale – dreier det seg i så fall om «historie» i moderne forstand eller om en overklasse-ideologi som hevdet skandinavisk opphav?

Arkeologer har lenge ment å kunne se spor i sitt kildemateriale etter de gotiske vandringene. I Polen dreier det seg først og fremst om den såkalte Wielbark-kulturen – et arkeologisk funnkompleks som dukker opp i Wisładeltaet i det første århundret e.Kr., og som på flere punkter representerer et nytt innslag der.  Husene på Wielbark-boplassene er av samme type som i Skandinavia, og på gravplassene finner vi både kremasjons- og jordfestegraver – som i deler av Skandinavia. Stedvis forekommer også gravhauger, samt andre synlige gravminner I form av runde steinsettinger («dommerringer»). Det er ikke helt urimelig å tenke seg at dette representerer Jordanes’ «Gothiscandza».

Hundre år senere opptrer en annen arkeologisk «kultur», den såkalte Chernyakov- eller Sântana de Mureș-kulturen, nord for Svartehavet. Den oppviser noen av de samme trekkene som Wielbark-kulturen, blant annet når det gjelder miksen av brente og ubrente begravelser. Kan hende viser Chernyakov-kulturens utstrekning det området som Jordanes kaller «Oium», og som var goternes kjerneområde på det tidspunktet de havnet i fokus hos de romerske forfatterne.

Hva med Skandinavia? Gitt den usikre forutsetningen om at goterne faktisk kunne føre sine røtter tilbake til Skandinavia, er spørsmålet: Hvor i Skandinavia? Her er det først og fremst arkeologien som kan bidra, selv om det også f.eks. har vært pekt på likheter mellom folkenavnet goter og gutene på Gotland eller gautene i fastlands-Sverige.

Det er særlig innenfor en svensk forskningstradisjon at «goter-problemet» har vært et viktig tema, og debatten har i stor grad dreid seg om hvor i Sverige goternes «fødested» skal søkes. Kulturkontakter mellom Øst-Skandinavia og baltisk område kan spores langt tilbake i tid, like til bronsealderen, og de ser ut til å ha blitt holdt vedlike også i romertid og folkevandringstid. Ofte har det vært pekt på at ikke bare materiell kultur, men også trekk ved det rituelle livet og gravskikken viser tydelige forbindelser mellom Sør-Sverige og WIelbark-kulturen. Det gjelder både den karakteriske blandingen av kremasjonsgraver og jordfestegraver og forekomsten av gravhauger og – særlig – de runde steinsettingene.

Steinsettinger av den denne typen har sitt hovedutbredelsesområde i de vestlige delene av Sør-Sverige, som i Västergötland og Bohuslän. I Danmark finnes de ikke, mens de altså utgjør et lite, men slående innslag på enkelte av WIelbark-kulturens gravplasser i Polen. Det hører med til historien at det arkeologiske materialet fra det sørøstlige Norge rommer de samme elementene – så vel kulturkontaktene mot dagens Polen allerede fra bronsealderen av som de nevnte trekkene ved gravskikken, inkludert steinsettingene, som i stor grad er et Oslofjordsfenomen.

Goterne var slett ikke alene om å hevde at de opprinnelig kom fra en fjern del av verden. Det gjaldt nemlig de fleste av de nye rikene som oppstod etter Romerveldets sammenbrudd. Langobardenes historikere mente også at deres «urhjem» var Skandinavia, mens andre bygde på mer klassiske myter og motiver. Frankerne regnet kongeslekten sin tilbake til kong Priamos i Troja, mens kongene i Wessex trumfet de fleste med å føre sin opprinnelse gjennom en rekke slektsledd helt tilbake til Adam, via blant andre Hrathra, «som var født om bord i Noas ark», og Odin.

Haugbrott og verdige hedninger

Illustrasjon: Arkikon

«Haugbrott» – praksisen med å bryte seg inn i gamle gravhauger for å hente ut spesielle gjenstander og levninger – har vært tema i spalten flere ganger opp gjennom årene. Nyere dateringer av slike innbrudd viser at de foregikk i overgangstiden mellom hedendom og kristendom. Kanskje kan kristne forestillinger kaste nytt lys over hvorfor man åpnet gravhauger på slutten av 900-tallet?

Arkeologen A.W. Brøgger pekte på at «ættegravene og grendegravene fra folkevandringstid og vikingetid – og de utgjør det overveldende flertall av de mangfoldige tusen av gravhauger i Norge – som regel ikke er rørt». De haugbrottene vi har nærmere kunnskap om, begrenser seg til storhaugene fra yngre jernalder og vikingtid, som på Borre, Gokstad og Oseberg i Vestfold.

Kongshaugen i Sandefjord, den som gjemte det berømte Gokstadskipet, ble utgravd i 1880. Da fant man spor etter et gammelt innbrudd. Noen hadde for lenge siden tatt seg inn fra østsiden av haugen og gravd seg innover mot skipssiden, som de hadde hogd seg gjennom og gått rett på gravkammeret, som også var blitt brutt opp. Det må ha vært et omfattende og tidkrevende arbeid; innbruddsgangen var 14 meter lang fra utsiden av haugen og inn til skipet.

Fra gravkammeret hadde haugbryterne fjernet både levningene av den døde og flere gjenstander. Noen deler av skjelettet ble funnet i 1880 i den gamle innbruddsgangen. Der lå også tøyrester, ødelagte deler av en seng, et spillebrett og en ridesal.

Brøgger publiserte sitt viktige arbeid om haugbrott i 1945. Den gang visste man svært lite om når dette og andre haugbrott hadde funnet sted. I dag er vi bedre stilt. Takket være årringsdateringer av spader og bårer som ble benyttet ved innbruddene i haugene på Gokstad og Oseberg, kan haugbrottene der nå sannsynligvis dateres til andre halvdel av 900-tallet. Andre haugbrott er ikke like nøyaktig datert, men C14-dateringer fra Borre, Jellhaug (Østfold) og Grønhaug (Rogaland) tyder på at innbruddene i disse tilfellene kan ha foregått på samme tid som i skipshaugene i Vestfold.

Tolkningen av haugbrottene har variert over tid. Brøgger oppfattet praksisen først og fremst som et resultat av magiske forestilinger, der gjaldt å enten beskytte seg mot gjengangeri eller sikre seg visse magiske gjenstander. Andre har pekt på et maktpolitisk aspekt ved haugbrott, nemlig at en ved å ødelegge og vanære konkurrerende slekters eller dynastiers monumenter kunne framheve sin egen slekt og makt.

Når det gjelder haugbrottene rundt Oslofjorden mot slutten av vikingtiden er det arkeologen Bjørn Myhres forståelse av fenomenet som i stor grad er blitt stående. Han tok til orde for at innbrudd i gravhauger var ideologisk motivert, og knyttet til overføring av makt og legitimitet mellom generasjoner og dynastier. Haugbrottene i Vestfold og Østfold var dermed et uttrykk for et brudd i maktkontinuitet i Viken. «Punkterte maktsymboler» er betegnelsen han bruker om storhaugene på Borre som har vært gjenstand for haugbrott.

Den samme tolkningen legges til grunn av Jan Bill og Aiofe Daly, som – utstyrt med mer presise dateringer enn det Myhre hadde tilgang til – mener at haugbrottene i storhaugene ved Oslofjorden inngikk i en større kampanje i regi av danekongen Harald Blåtann for å undertvinge lokale dynastier i Viken og ødelegge maktsymbolenes deres.

Når vi nå har nærmere dateringer tilgjengelig er det imidlertid grunn til å se nærmere på om haugbrottene kan ha sammenheng med selve kristningsprosessen – og med forholdet mellom levende og døde i overgangstiden. Kan det rett og slett heller være slik at man har villet hente ut de døde for å gi dem en kristen begravelse i en kirke eller på en kirkegård?

Haugbrott er et gjennomgangsmotiv i en del islandske sagaer. Sagaene er ofte relativt unge, men kanskje er det ikke helt tilfeldig at haugbrottene som nevnes, skal ha funnet sted nettopp i overgangstiden?

Det har vært gjort flere forsøk på å kople konkrete haugbrott i sagaene til arkeologisk dokumenterte innbrudd i gravhauger. Nevnte Brøgger foreslo i sin tid at innbruddet i Båthaugen i Rolvsøy, med Tuneskipet, var omtalt i sagaen om Hord og Holmverjene. Denne sagaen er en av de eldste islendingesagaene, men skriver seg fra 1300-tallet i den formen den er overlevert.

Brøgger tok også til orde for at innbruddet i Kongshaugen på Gokstad er skildret i sagatåtten om Olav Geirstadalv. I den fortelles det om hvordan vikingen Rane den vidfarne og Svein Håkonsson jarl tar seg inn i den hedenske kong Olavs gravhaug en natt, skiller den dødes hode fra kroppen og tar med seg en armring av gull, et belte og et sverd ut igjen. Etter haugbrottet oppsøker Rane Åsta og forløser henne med beltet fra gravhaugen. Hun føder så en sønn, og gutten – Olav Haraldsson – arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Tåtten om Olav Geirstadalv er vel den av de norrøne tekstene som tydeligst antyder et kristent motiv for haugbrott. Legendariske saga framstiller vestfoldkongen Olav Geirstadalv nærmest som «naturlig kristen», mener for eksempel religionshistorikeren Gunnhild Røthe.

Både sverdet og beltet som ble hentet ut av gravhaugen spiller en rolle som kristne relikvier i den seinere helgentradisjon om Olav Haraldsson. I Morkinskinna hører vi om sakserhertugen Otto, hvis sår blir leget da helgenkongens datter, Ulvhild, legger beltet på sårene hans. Om sverdet, kalt Bæsing, fortelles det at en svensk leiekriger tok det med seg etter at kong Olav var falt på Stiklestad i 1030, og at det til slutt endte opp i Konstantinopel, der keiseren plasserte det over alteret i væringenes kirke i byen – det vil si det Olavskapellet som var knyttet til Mariakirken, og som lå i nærheten av Hagia Sofia.

Hvordan skulle en forholde seg til «verdige», for lengst henfarne, men hedenske slektninger etter at kristningen var et faktum? Fra ulike deler av vikingenes verden har vi skriftlige kilder som forteller om hvordan man i praksis løste problemet. En gjenganger er at man flytter den dødes levninger til en kristen kontekst. For hvorfor skulle man ikke kunne «kristne» hedenske forfedre, så lenge spebarn kunne døpes fordi foreldrene ønsket det, eller folket fordi høvdingen ville det?

Harald Blåtanns beteende i Jelling og gjenbegravelsen av faren, kong Gorm, er vel det mest kjente, men ikke det eneste eksemplet. Vi kjenner fenomenet fra gammelrussisk område, der fyrst Jaroslav i 1044 åpnet graven til to av sine onkler, Oleg og Jaropolk som begge var døde som hedninger mange år tidligere, og lot levningene gjenbegrave i Tiendekirken i Kiev.

Fra Island fortelles det blant annet om hedningen Egil Skallagrimsson, hvis levninger ble flyttet fra gravhaugen hjemme på gården til Hrísbrú da det ble bygd kirke der, og siden gravlagt på kirkegården i Mosfell. Vi har også fortellingen om den mektige Snorri Goði, som døde som kristen i 1031, men hvis levninger 150 år senere ble flyttet og lagt under gulvet i en ny kirke – sammen med levningene av hans mor og onkel, som begge hadde vært hedninger da de døde. På Island har man dessuten ment å kunne påvise slike beinflyttinger ad arkeologisk vei.

Det er også eksempler på at «verdige» hedninger eller «naturlig kristne» blir døpt i eldre kilder, med utgangspunkt i den tidlige Kirkens oppfatninger om Kristi nedstigning til Helvete og hans frigjøring av de (hedenske) sjelene der. Disse idéene fant også grobunn på nordisk grunn, gjennom oversettelsen av Soga om nedstiginga i dødsriket til norrønt på 1100-tallet. Motiver fra denne sagaen gjenfinnes blant annet på Borre-korset, og det er liten tvil om at teksten – og motivet – inngikk i forkynnelsen i Norge i tidlig middelalder.

Om den hellige Erkenwald, som var biskop i London på slutten av 600-tallet, fortelles det at han døpte levningene av en «verdig» dommer i det førromerske London. Pave Gregor den store skal ha forbarmet seg over keiser Trajan, som døde fem hundre år tidligere, og døpt ham. Irlands St. Patrick døpte likeledes flere for lengst avdøde hedninger.

Denne formen for dåp er basert på overbevisningen om at dåpssakramentet er en forutsetning for frelse. Kanskje er også haugbrottene, som gjerne kan ha sammenheng med tidlige misjonsinitiativ på Østlandet, knyttet til translatio a la Gorm den gamle, Oleg, Jaropolk og Egil Skallagrimsson. Med andre ord at levningene av utvalgte forfedre bevisst er blitt hentet ut av gravhaugene for å begraves i kristen kontekst.

Det er mer tvilsomt om noen på 900-tallet hadde så stor makt, og vilje, til å rive ned forbindelsen, reell eller ikke, mellom gamle og nye slekter. Det ville i så fall ha vært en strategi uten sidestykke i samtiden, som vi ville forvente å finne spor av i kildene.