Med industrialiseringen ble transporter og infrastruktur grunnleggende endret. Lenge, og før tog og bil endret forutsetningene, var det kanaler som var tidens løsen – med Erie Canal (1825), Göta kanal (1832) og Suezkanalen (1869) som viktige eksempler. Senere fulgte bl.a. Korintkanalen (1893), Panamakanalen (1914) og Kvitsjøkanalen (1933), med varierende grad av suksess. Annerledes var det ikke i Norge – der Fredrikshalds kanal (dagens Haldenkanal) sto ferdig i 1849, mens Norsjø-Skienkanalen kom bare noen år etter.
Disse kanalene var ment å løse varierende utfordringer. Suez- og Panamakanalene var rene skipskanaler, mens f.eks. Fredrikshalds kanal først og fremst skulle lette tømmerfløtingen.
Felles for flere av de store kanalprosjektene fra den gangen var at de hadde vært under planlegging, av og på, i til dels svært lang tid. Kanalisering av strekningen mellom The Great Lakes og Hudsonelva var blitt foreslått allerede i 1699. Korint- og Suez-kanalene hadde forløpere langt tilbake i Antikken.
Et berømt prosjekt som ikke fikk noen moderne oppfølger før i 1992, er Karl den Stores Fossa Carolina – påbegynt i 793, men trolig aldri fullført. Fossa Carolina skulle binde sammen Rhinen og Donau.
Her hjemme ble den relativt korte kanalen mellom Moss og Jeløya åpnet i 1855 – femti år etter at man hadde begynt å grave, og mer enn 200 år etter at prosjektet var blitt fremmet av kong Christian IV i 1647.
Kanalene i Tønsberg og ved Lindesnes
Det bringer oss over til vikingene, eller i hvert fall til tiden lenge før den moderne kanalbyggingens epoke. I 1730-årene fikk overlos Gabriel Christiansen mudret opp løpet mellom Tønsberg og Nøtterøy, den såkalte Stenskanalen. Det skjedde med referanser til en betydelig eldre kanalgravning på stedet. I Håkon Håkonssons saga leser vi nemlig at kongen midt på 1200-tallet lot landtungen her grave ut, «slik at man nå kan fare med kogger, hvor tidligere sjekter knapt kunne flyte».
Nylig har arkeologen Jan Brendalsmo og geologen Rolf Sørensen brakt argumenter til torgs for at heller ikke Håkon Håkonssons kanal var den første i Tønsberg, men at han bare rensket opp en eldre kanal som var blitt for grunn på grunn av landhevning og tilsanding. Den opprinnelige, menneskeskapte kanalen kan ha blitt etablert så tidlig som på 800-tallet.
Beveggrunnene for å grave en kanal mellom Nøtterøy og fastlandet i vikingtiden kan i så fall ha vært å sikre to utløp fra havna der.
Samme motiv får vi tro lå bak en minst like gammel kanal, nemlig den som en gang i jernalderen ble lagt over Spangereid, der Lindesnes møter fastlandet. Arkeologiske funn, blant annet en uovertruffen mengde av langskipsnaust, tyder på at Spangereid var en viktig «marinehavn» allerede før vikingtiden. Ved å grave en kanal over eidet ble det mulig for langskipene å unnslippe «bakveien» i tilfelle angrep. På denne tiden var Lindesnes dessuten vestgrense for «daneveldet» i Viken, og både kanal og flåtehavn skal kanskje helst forstås på bakgrunn av dette.
Kanhave kanal
Militære hensyn var trolig foranledningen til den kanskje best kjente av vikingtidens kanaler, nemlig Kanhavekanalen på Samsø i Kattegat. Den 500 meter lange og 11 meter brede kanalen som delte øya i to, er årringsdatert til 726 e.Kr.
Kanhave kanal forbandt Stavns fjord, som var en viktig flåtehavn, med Kattegat. Arkeologiske undersøkelser som er utført på Samsø indikerer at kanalen ikke var lenge i bruk, og at den etter hvert forfalt og ble grunnet opp. Det understreker vel at funksjonen først og fremst var militær, og kanskje knyttet til konkrete, situasjonsbestemte behov. Ulike forskere har villet se en tidlig kongemakt bak kanalprosjektet på Samsø.
Flere vikingkanaler?
De to andre, mulige kanalene i vikingenes verden, på Orknøyene og på Isle of Skye, er foreløpig mer usikre kandidater.
Kanskje er det ikke tilfeldig at de tre kanalprosjektene vi så langt kjenner fra denne perioden i Norden, alle ligger innenfor danekongens maktsfære? Det gjelder jo både Kanhave-, Spangereid- og Stenskanalen.
Gjennom hele vikingtiden og fram til Magnus den Godes tid var det konflikt om overherredømmet i Viken og det sørligste Norge. Makten skiftet, ofte med danekongen som formell overherre, og så sent som i 1170 kunne kong Valdemar innsette Erling Skakke som sin jarl i Viken.
Kan det tenkes at flere av de kanalene vi kjenner fra senere tid i dette området, også har gamle aner? I forbindelse med kanalprosjektet i Moss på 1850-tallet ble følgende fortalt:
«Efter Sagn skal denne Landstrimmel i ældre Tider have været gjennemskaaren, saa at smaae Baade kunde gaae igjennem…»
Den smale landstrimmelen, Værlesanden, som tidligere forbandt Jeløya med fastlandet, var etter alt å dømme et grunt sund så sent som omkring år 1000. Ut fra det vi i dag vet om landhevningen, var det ca. 1 meter klaring for båttrafikken her 200 år tidligere. Det er vel ikke helt utenkelig at man har gjort tiltak for å holde løpet åpent, slik som i Tønsberg, uten at vi vet noe nærmere om dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar