Å legge sin elsk på...

Bergen museum eier en gammel kirkedør fra Avaldsnes. Den er bortimot 2 m høy og 80 cm bred, men har vært både høyere og bredere i sin tid. Antagelig skriver døra seg fra middelalderkirken på Avaldsnes. Det som først og fremst slår en med døra, er at yttersiden er oversådd med ristninger i form av bumerker, initialer, navn og årstall – det eldste kan leses «1610».

Døra på Nesseby kirkegård. Foto: FAS

Slike ristninger er ikke uvanlig å finne i eldre tømmerbygninger. I kystbygdene kompletteres ofte slike samlinger av innrissede skip, mens hester og jaktmotiver er like framtredende i innlandet. Noen ganger er motivkretsen enda større:

I den gamle uthavna Kleven ved Mandal står en sjøbu fra 1700-tallet, og på utsiden av døra er det risset inn en mengde initialer og figurer. Det fortelles at ristningene skriver seg fra seilskutemannskaper som hentet ferskvann i bekken bak bua. Spesielt framtredende er de minst fire figurene som viser kirkebygninger, med varierende bokstavkombinasjoner innskrevet i dem.

På Nesseby kirkegård i Varanger står en tømmerstue som trolig er kommunens eldste bygning. Stua har en komplisert bygningshistorie, men skriver seg antagelig fra da det første kapellet ble oppført på Agnsnes lenger inne i fjorden i 1718. Bygningsmaterialene den gangen kom bl.a. fra kirken i det nedlagte fiskeværet på Vadsøya. Også her er døra full av bumerker, initialer og årstall.

Lista kan gjøres mye lengre: Borgund stavkirke har svært mange ristninger, f.eks., og særlig mange på døra mot vest.

Slike ristninger er neppe bare krot og tidtrøyte. I mange tilfeller representerer de magiske handlinger. Om døra fra Avaldsnes kirke ble det sagt at navn og merker ble skåret i den som et middel mot «elsk» - en sykelig tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. Tusseelsk og huldreelsk er andre navn på sykdommen. Også en avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn.

Rådene mot elsk var flere. i Nordfjord kunne en henge en hestesele på kvinner som var plaget av elsk. I Hordaland kunne man be om sølv hos ni koner (nikonesølv) og lage et nikonesølv av det, som den syke alltid skulle bære på seg. Men et gjennomgående middel mot denne og andre tilstander – som når folk mente at et barn «forbyttet» – var å skrive offerets navn eller initialer på kirkedøra.