01 juli 2018

Den siste av ladejarlene (utdrag)


En sommerdag i slutten av 1040-årene kom et skip fra Island til Kaupangen i Nidaros. En mann fra Nordlandet holdt vakt om bord mens skipet lå oppe i Nidelva, der det het Skipakrok, og en natt ble han vár at det foregikk noe utenom det vanlige oppe i Byåsen, i bakkant av bebyggelsen i byen: I halvmørket så han to skikkelser der oppe, og det så ut som om de var i ferd med å grave i jorden. Uten at noen la merke til ham, gikk han fra skipet, gjennom byen og opp i åsen. Da islendingen var kommet helt innpå de to mennene, så han at de hadde tatt opp en kiste, og at den var full av gull og sølv. Han skjønte nå at skattegraverne hadde tenkt å holde funnet hemmelig, slik at de selv kunne beholde alt sammen, og ikke gi kongen hans andel.

Så gav han seg til kjenne, og sa at han ville ha tre merker veid sølv for å ikke avsløre hemmeligheten. Den ene av mennene, som het Torfinn, godtok det vilkåret. Da først så islendingen at det var ristet runer på kistelokket, og at det stod at rikdommen hadde tilhørt den mektige Håkon jarl, og at jarlen selv hadde skjult den i jorden før han ble drept av Olav Tryggvason mange år tidligere. De tre medsammensvorne forstod godt at de lå tynt an dersom kong Harald fikk vite at de hadde holdt skatten unna ham. De tenkte nok også på hva høvdingen Einar Tambarskjelve på Gimsan ville mene om saken. Einar var hadde i flere år nå ført seg nærmest som en konge i Trøndelag, til kong Haralds store ergrelse, og de to kom ikke godt ut av det med hverandre. Verre var det at Einar Tambarskjelve var gift med Bergljot, datter av Håkon jarl, og at han dermed som arving nok ville gjøre krav på hele skatten – om han skulle få nyss om at den var funnet.

Torfinn ble nå uansett en rik mann, og han ble snart kjent i Kaupangen som Torfinn rike eller Torfinn kjøpmann. Ingen kunne forstå hvordan han hadde kommet til rikdom over natten. Med islendingen gikk det verre; han hadde snart brukt opp pengene, og da Torfinn nektet å gi ham en større andel, gikk han til Einar Tambarskjelve for å fortelle hele historien. I mellomtiden hadde imidlertid kong Harald fått vite om skatten, og han hadde tatt alt sammen fra Torfinn. Islendingen på sin side fikk hjelp av Einar til å komme seg hjem til Island, men høvdingen beklaget at han ikke hadde kommet til ham tidligere, ettersom han mente å være rette eier av skatten.

Noe senere var Einar i Kaupangen med et stort følge. Utenfor Olavskirken møtte han på kong Harald og hans følge. Nå spurte Einar kongen om det var slik at han hadde tatt vare på det godset som Torfinn hadde funnet? «Ja,» svarte kongen, og viste til at det stod i landsloven at skatter som ble gravd opp av jorden, tilhørte kongen. Einar svarte at dette bare gjaldt gods som det ikke fantes noen eier til. I dette tilfellet viste både runene på kisten og noen karakteristiske, store gullringer at skatten hadde tilhørt Håkon jarl, og at Bergljot og Einar var arvinger og rette eiere av den rikdommen som kongen hadde tatt fra Torfinn. «Hvis du ikke vil gi meg disse dyrgripene,» sa Einar til kongen, «skal jeg gjøre mitt beste for å få tak i dem likevel».

Sagaen utbroderer ikke innholdet i den oppgravde skatten, men nøyer seg med å nevne eierrunene og de tunge gullringene. Men vi får tro at skattens karakter ikke var uten betydning, utover den rene pengeverdien. Fremdeles på det kristne 1000-tallet var arm- og halsringer av gull og sølv gjenstander med en særlig status. Armringer var et synlig tegn på det spesielle forholdet mellom en hersker og hans håndgangne menn, slik sagaene forteller at det hadde vært i slutten av 1020-årene, da danekongen Knud den mektige skaffet seg allierte blant de norske stormennene i kampen mot Olav Haraldsson blant annet gjennom å gi slike ringer i gave. Da Håkon jarl fremdeles var i live, og hedendommen fremdeles rådet grunnen i landet, var dessuten halsringer av gull en gjenstandstype som i særlig grad var assosiert med fyrsteverdighet, og med sakrale overtoner. I jarlens hov på Lade hadde gudebildet som forestilte Håkons egen skytsgudinne, Torgerd Holgabrud, vært utstyrt med en slik gullring. Det fortelles at da Olav Tryggvason brøt ned hovet, tok han ringen og sendte den til Sigrid Storråde i Sveariket. Da det så gikk opp for Sigrid at ringen ikke var av gull, men av forgylt kobber, bidro det til å forsure forholdet mellom de to, og var – om vi skal tro sagaen – litt av foranledningen til slaget ved Svolder i år 1000.

Ringer med mening

Det er lite trolig at folk i Kaupangen, selv om jarleskatten kom for dagen en generasjon eller to senere, ikke fikk med seg disse konnotasjonene. Det samme gjelder sagaskriveren. En skatt bestående av så meningstunge gjenstander hadde symbolverdi som gir perspektiver til kampen om eiendomsretten til den. Det handlet ikke bare utelukkende om penger, men om makt og legitimitet: Hvem var ladejarlenes rettmessige etterfølgere som herskere i Trøndelag og Norge – Harald eller Einar?

Etter dette var det stadig konflikt og uvennskap mellom Harald Hardråde og Einar Tambarskjelve. Kongen var dyktig lei – og ikke så lite skremt – av den aldrende trønderhøvdingen, som stadig utfordret hans posisjon, og som ikke la skjul på at han foretrakk den avdøde kong Magnus – eller endatil den høyst levende danekongen Svein, Haralds svorne fiende – fremfor Harald. Flere forsøkte å forsone Einar og Harald, men det nyttet ikke. I 1050 fikk maktkampen en brutal utgang; da lot Harald Hardråde både Einar Tambarskjelve og sønnen hans, Eindride, drepe. Likene ble gravlagt i Olavskirken. Med dette var det også slutt på det jarlestyret som hadde preget det meste av vikingtiden i Norge.

Einar var bortimot 60-70 år gammel da han døde, ifølge sagaene. Han var altså født omkring 990 eller noe tidligere, og vokste opp mens Håkon jarl var på høyden av sin makt og styrte Norge som en konge, så godt som uavhengig av danekongene Harald Blåtann og sønnen Svein Tjugeskjegg. Det er på den tiden vi også må begynne vår fortelling.

(Min biografi om Einar Tambarskjelve og hele den spennende fortellingen om kampen om Norge kommer på forlaget Saga Bok).

Ingen kommentarer:

1015: Kampen om England

I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og ...