Gå til hovedinnhold

Agora - alle torvs mor

Ingvald Undset, arkeologen, besøkte Athen i begynnelsen av 1880-årene. Han lot seg forbløffe og beta av ruinlandskapet i den greske hovedstaden, enda om han var fullt klar over at monumentene fra antikken i mengde og volum bleknet i sammenligning med hva Roma kunne oppvise. Forskjellen, reflekterte han, lå i at han i Athen «intet øieblik kunde se bort fra bevidsheden om, … at denne kultur havde tilhørt det ældste fri menneskelige borgersamfund».

Men han bemerket samtidig at den arkeologiske virksomheten bare så smått var kommet i gang i byen. Om den klassiske periodens bysentrum, Agora, skriver forunderlig nok Undset lite eller ingenting. Men om den het det bare noen år tidligere – i den autoritative Murray's Handbooks for Travellers – at «de antikkene forfatternes opplysninger gjør oss ikke i stand til å stedfeste de fleste av de monumentene som omgav Agora, og det er ingen fysiske spor som kan hjelpe oss». Det bildet skulle etter hvert komme til å se helt annerledes ut.

Agora er blitt kalt for «hjertet» i Athen og andre greske bystater, et offentlig torv der politiske, juridiske, kultiske og økonomiske funksjoner var samlet. På Athens Agora fantes bygninger som rommet de viktigste politiske institusjonene i bystaten, som rådshuset (Bouleterion) og Tholos, foruten templer og flerfunksjonelle søylehaller (Stoa). Disse omgav et åpent torv, med plasser for midlertidige markedsboder etc. I tillegg til å være en markedsplass der athenere samlet seg for å kjøpe og selge, var Agora stedet man gikk til for å treffe andre mennesker og diskutere alt mellom himmel og jord. Det er ikke tilfeldig at Agora gjerne trekkes frem som en forløper og et forbilde for moderne offentlige plasser og torv. Men på Undsets tid var Agora et sted man i all hovedsak kjente gjennom de skriftlige kildene fra antikken.

Siden 1931 har det imidlertid vært gjennomført arkeologiske utgravninger i stor stil i Athens Agora. Institusjonen American School of Classical Studies var blitt etablert i Athen i 1881, og i 1925 – etter at det var blitt klart at den greske stat ikke ville påta seg de arkeologiske undersøkelsene selv, først og fremst på grunn av de store kostnadene som var knyttet til prosjektet – begynte forhandlingene om utgravninger. Det aktuelle utgravningsområdet var stort, og byutviklingen i Athen siden uavhengigheten i 1832 hadde medført at moderne bebyggelse dekket store deler av arealet. Så mange som 365 moderne hus måtte kjøpes og rives før man kunne begynne utgravningene.

I årene som har gått siden den gang har arkeologene kunnet legge alen til kunnskapen om Agoras morfologi og kronologi, og på ulike måter supplert og kastet nytt lys over det de skriftlige kildene har å berette.

Agora ligger på flaten nedenfor åssidene som stiger bratt oppover mot Akropolis og Areopagos. Utgravningene har vist at før Agora ble anlagt, det vil si i yngre bronsealder og jernalder (1600-700 f.Kr.), var området i bruk som gravplass, kanskje som en del av det store Kerameikosfeltet. Deler av området var også bebygd på den tiden, slik det kan dokumenteres gjennom forekomsten av en del brønner. Mengden av keramikkskår i brønnene fra jernalderen tyder på at området opprinnelig var en del av pottemakerkvarteret Kerameikos. Brønnene ser ut til å ha blitt gjenfylt i løpet av 500-årene, og dette kan bety at området gradvis har blitt tatt i bruk til offentlige formål. På et tidspunkt har man så gjort en omfattende terrengbearbeiding for å tilrettelegge for ny bruk.

Ved overgangen til det 5. århundre var den formelle avgrensningen av Agora blitt markert med grensesteiner, men ellers gav eldgamle veifar på tre sider rammene. En utgravning av et veiparti umiddelbart nord for Kolonos Agoraios så tidlig som i 1939, avslørte eldre faser av dagens vei helt ned til 12 meters dyp, og i bunnen fant man neolittisk keramikk. Alt fra yngre steinalder har altså ferdselen fra Peloponnes og de sentrale delene av Hellas gått her. At de andre veiene i området også er av stor elde, langt eldre enn Agora selv, får man en klar oppfatning av når man ser hvordan mange av de forhistoriske gravene i området ligger i grupper langs veiene.

I Agoras første fase ble ulike offentlige bygninger oppført, i tillegg til flere mindre helligdommer. Vannforsyning ble ordnet ved hjelp av en akvedukt. Etter at Athen ble plyndret av perserne i 480 og byen gjenoppbygd, ble det tilføyd stadig nye elementer til Agora gjennom 400- og 300-årene, mens Athen kjempet om den politiske og militære lederrollen blant grekerne.

Gjenoppbyggingen gikk til å begynne med langsomt for Agoras del, og den begynte i det sørvestre hjørnet. Her ble Tholos oppført og det gamle rådshuset restaurert, og en rekke mindre templer ble bygd. Videre anla man gangstier og plantet trær. Fra midt på 400-tallet, i klassisk tid, fikk Agora større oppmerksomhet, og flere viktige offentlige bygninger kom til – en ny Bouleuterion, en stoa i sør og Zevs Eleutherios’ stoa, der Sokrates ofte talte, i nordvest, og, fremfor alt, det vakre Hefaistostempelet fra ca. 440 f.Kr. Arkitektonisk sett var Agora i klassisk tid fremdeles enkelt og uformelt.

Athens politiske betydning avtok utover i 300-årene, men byens kulturelle betydning vedvarte. Agora gjennomgikk to større endringer i de kommende århundrer. Først da kongene av Pergamon, som var store beundrere av hellensk kultur, utstyrte Athen og Agora med flere storslagne monumenter, og siden i romersk keisertid, da spesielt Hadrian gjorde tilføyelser. I senromersk tid ble Athen og Agora utsatt for flere invasjoner, og de germanske herulernes ødeleggelser i 267 e.Kr. rammet også Agora. Etter goternes tokt i det 5. århundre og slavernes i det 6. ble Agora mer eller mindre forlatt og neglisjert i flere hundre år, og fikk aldri igjen den posisjonen stedet hadde hatt i antikken.

Ingvald Undset og hans samtidige mente at det var få synlige spor etter Agora. Slik er det ikke lenger. Men selv om både ruiner og rekonstruerte monumenter nå pryder stedet – f. eks. ble kong Attalos av Pergamons mektige søylehall fra ca. 140 f.Kr. rekonstruert av amerikanske arkeologer på 1950-tallet – er det fremdeles slik for de fleste som besøker Agora, at torvet ikke først og fremst er viktig for sine praktfulle byggverk, men for den viktige rollen det i sin tid spilte – og fremdeles spiller, kan vi kanskje legge til.

Folket på torget i fakta og fiksjon


I den første danskspråklige bibeloversettelsen, Christian den 3.s fra 1550, fortelles det i Apostlenes gjerninger om «Nogle onde Mend aff det menige Folck». Det greske ordet i originalteksten er agoraios, «av torvet». De «onde Mend» samler en pøbelflokk, setter byen i opprør og stormer Jasons hus. I den antikke litteraturen er forakt for fattigfolk og andre mennesker med lav sosial status et gjennomgangstema. Agoraios brukes nesten uten unntak i nedsettende betydning, om handlende, omstreifere, spåmenn og andre som frekventerte torvet.

Athens Agora var ikke bare stedet der Sokrates og andre filosofer mante borgerne til å reflektere over kunnskap og rett, der politikere som Demosthenes agiterte blant folket i forkant av de formelle forsamlingsmøtene, eller der lovbrytere og slike som hadde forbrutt seg mot samfunnets konvensjoner gjennom tyveri, utroskap eller vold mot sine foreldre, ble stilt til skue.

Poeten Eubulos (4. årh. f.Kr.) skriver om Agora at «alt føres til torvs på dette stedet: fikener, stevningsmenn, klaser med druer, neper, pærer, epler, vitner, roser, mispeltrær, pølser, honning, erter, stevninger, råmelk, råmelkspudding, myrt, loddtrekningsapparater, iriser, lam, timeglass, lovforslag, anklager».

Agora var med andre ord ikke bare Athens politiske og juridiske sentrum, men et sted der offentlige bygninger og funksjoner fantes side om side med fiskehandlere, smeder og barberere. Det fortelles om sverdslukere som underholder folkemengden i Agora, og en senere forfatter, Dio Chrysostom, klager over prostituerte som byr frem sine varer på torvet i en annen gresk by. Kort sagt var Agoro et sted der borgere, metoiker (fremmede) og slaver, menn og kvinner, møttes for å ordne et bredt spekter av offentlige og private ærender, en arena der både formelle og sosiale forskjeller mellom folk var mer utydelige enn ellers, og der mennesker fra alle samfunnslag brøts.

Torvet som sosial arena med frigjørende politisk potensial er blitt aktualisert gjennom navn som Tahrir, Taksim og Maidan i det moderne nyhetsbildet. Men det finnes også en omfattende litteratur om og inspirert av dette aspektet ved «agora», fra Bakhtins arbeid om Rabelais og karnevalskulturen i middelalderen, via Rudés studie av «The Crowd in History» til Bermans «On the Town» - om Times Square i New York (2006).

Bakhtin bemerker om Agora i antikken at den var «en bemerkelsesverdig kronotop», et sted som på én og samme gang var statens øverste domstol, hele vitenskap, hele kunst, og med hele folket som aktive deltagere.

Plutark skriver om rikfolk at han har sympati med dem som av og til har behov for å trekke seg unna Agora og det offentlige livet og heller puste ut i landlige omgivelser. Men han insisterer samtidig på at man før eller siden må tilbake på torvet. De rike og mektige – til tross for sin motvilje mot agoraios – var stadig forpliktet til å vise seg for å rettferdiggjøre sin privilegerte status.

Kommentarer

Gjenoppdagelsen av antikkens Athen og identifisering av monumenter der begynte med reisen Jaques Spoon og George Wheeler foretok dit i 1675. Hele historien utforskning og kartlegging antikken i vestlige middelhav 1600-1900 tallet er omfattende belyst i boken Land of Lost goods, forfatter Richard Stonemann.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Norsk arkeologis ukjente fedre