07 mai 2012

Ve de beseirede!


Massegraven ved Ridgeway Hill, Dorset. Copyright: Oxford Archeology
«Konge skal en ha til ære, og ikke til langt liv,» var svaret Magnus Berrføtt gav da vennene hans påpekte hvor uvøren han kunne være under sine herjinger utenlands. Kong Magnus var fremdeles ikke fylt 30 år da han falt. Vikinglivet kunne gi både ære og rikdom, men det var også «risky business». Det siste blir dokumentert til fulle av flere temmelig makabre arkeologiske funn som er kommet for dagen de siste årene.

Skandinaviske vikinger møtte naturligvis stor motstand på sine plyndringsferder i øst og vest, og samtidskildene gir mange eksempler på at det kunne ende med forferdelse for den angripende part –at vikingene altså slett ikke alltid kom fra det med liv og helse i behold.

På De britiske øyer har minnet om brutale vikingtokt etterlatt mange spor i folketradisjonen. I Essex finnes flere steder den nokså spesielle fortellingen om «the Dane’s skin», som i korte trekk går ut på at en skandinavisk viking i sin tid forsøkte å plyndre kirken, men ble tatt på fersk gjerning. Den opprørte lokalbefolkningen kastet seg så over vikingen og flådde ham, og skinnet ble deretter naglet til kirkedøren som en advarsel rettet mot andre vikinger. Dette sagnet nådde en slik popularitet i 1700-årenes England at de fleste «Dane’s skin» ble revet av kirkedørene og solgt som suvenirer, slik at bare små rester er bevart under naglehoder og beslag. I ett tilfelle er det utført DNA-analyse av en bevart rest, som viste seg å være av høyst ordinær kuhud.

Da er det større grunn til å feste lit til opplysningene i irske annaler, som flere ganger beskriver skandinaviske nederlag. I 846/847 skal for eksempel 1200 vikinger ha falt i kamper mot kongedømmet Osraighe, og året etter 700 mot Taramennene. Oftest dreier det seg om knappe opplysninger, men i ett tilfelle – oppført under året 864 – får vi vite enkelte detaljer. Dette året plyndret Aed Finnliath alle vikingbasene i nord, og «slaktet dem» (vikingene). Alle hodene deres ble så samlet på ett sted, heter det i kilden.

I de østlige områdene der vikingene herjet, er det først og fremst de norrøne sagaene som forteller om trefninger mellom lokalbefolkning og skandinaviske plyndrere. Men her kommer også arkeologien inn med et nytt og oppsiktsvekkende funn. Ved Salme på Øsel, sagaenes Eysýsla, har de i de senere år vært foretatt undersøkelser av flere båtgraver fra vikingtid. I tilknytning til den ene båten er det funnet så mange som 29 menneskeskjeletter, og utgraveren tenker seg at det dreier seg om skandinaviske vikinger som er blitt beseiret av lokale forsvarsstyrker. At området var viktig for skandinavene, er det liten tvil om. Øsel befinner seg langs en av vikingtidens sentrale ferdselsruter. Innerst i Rigabukten ligger Dvinamunningen, den ene av to mulige innfallsporter for skandinaviske vikinger til Øst-Europa, for via Dvina kunne man ad ulike ruter nå Dnjepr ved Gnezdovo.

Salmefunnet er interessant, men det er foreløpig usikkert hvordan det skal tolkes. En annen «massegrav» som ofte blir trukket frem som eksempel på vikinger som led nederlag, er funnet i Repton noen kilometer sør for Derby, der så mange som 230 skjeletter – langt de fleste menn – er blitt funnet samlet. Men det er flere forhold ved sistnevnte funn som gjør at tolkningen er usikker. Vi er på tryggere grunn når det gjelder to andre nyere funn i Storbritannia.

I 2008 avdekket arkeologer en genuin massegrav ved St. John’s College i Oxford. 35 skjeletter ble funnet i en grop, og samtlige bar bar preg av en voldelig død. Alle de døde var dessuten menn, og alderssammensetningen var påtagelig: Samtlige var mellom 16 og 25 år da de møtte sin skjebne. En serie C14-dateringer tyder på at de unge mennene døde på slutten av 900-tallet eller begynnelsen av 1000-tallet. Helt sikre kan vi ikke være på at de 35 mennene var skandinaviske vikinger. Men isotopanalyser av tennene deres tyder på at de døde har hatt et betydelig innslag av marin føde i dietten, og det er uventet dersom det skulle være tale om mennesker som er vokst opp i innlandet, der Oxford jo ligger. Én mulig bakgrunn for funnet kan være det massedrapet som kildene forteller fant sted på St. Brices dag 1002, etter at kong Ethelred hadde gitt ordre om å drepe «alle danske menn som befinner seg i England». Bakgrunnen for massakren var blant annet gjentatte vikingangrep mot de engelske kystene i årene umiddelbart forut. En samtidskilde forteller at kongens utryddelsesordre ble utført iallfall nettopp i Oxford, ettersom Ethelred alt i 1004 besørget en ny kirke oppført der fordi innbyggerne hadde brent den ned året før – for å få has på skandinaver som hadde søkt tilflukt i kirken.

I 2009 kom nok et funn for dagen ved Ridgeway Hill i Dorset. Dumpet i en grunn fellesgrav fant man 54 hodeløse skjeletter. Igjen var samtlige menn, og langt de fleste av dem like unge som dem i Oxford. Hodene – eller de fleste hodene, for noen manglet – lå stablet i et hjørne av nedgravningen, mens skjelettene var dumpet like ved siden av. Alle de døde var altså blitt halshogd, tilsynelatende forfra. Noen av skjelettene hadde videre spor etter kuttmerker på armene, vel fordi de hadde forsøkt å beskytte seg mot hoggene. Hele bildet minner om det som gis i de irske annalene i 864 – selv om både den kulturelle konteksten og dateringen er forskjellig. C14-analysene viser nemlig at mennene ble drept en gang på slutten av 900-tallet eller noe senere. Og i dette tilfellet kan det visstnok dokumenteres at de døde var vikinger – i det minste antyder isotopundersøkelser at flere av dem var skandinaver, og én ser til og med ut til å ha tilbragt oppveksten nord for polarsirkelen.

En britisk arkeolog har nylig pekt på parallellen mellom de drepte i dette siste funnet og sagaenes arketypiske leiekrigere, jomsvikingene. Dette legendariske mannsforbundet plasseres i sagatradisjonen inn i den sene 900-tallskonteksten, og jomsvikingene fremheves alltid for sitt usedvanlige mot. Det usedvanlige i at de drepte mennene ved Ridgeway Hill var blitt halshogd forfra, har en parallell i Jomsvikingenes saga. Etter slaget i Hjørungavåg vil nemlig Håkon Jarl henrette de overlevende jomsvikingene, og én av dem sier da: «Det er godt å dø, men jeg vil ikke la meg slakte som et får. Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet. Legg nøye merke til om jeg blunker, for vi jomsvikinger har ofte snakket om at vi ikke skulle vike unna i et slikt tilfelle».

Det hører med til historien – eller rettere sagt til legenden – at mannen ikke fortrakk en mine da øksen kom.

2 kommentarer:

Tore Hage sa...

alterantiv tolking av Oxford 2008 funnet: http://www.oxfordmail.co.uk/news/9629462.There_s_no_bones_about_THIS_history/

pellefantomet sa...

fantastisk!