30 oktober 2010

Terra sigillata i Norge?


På den gamle storgården Egge i Steinkjer finnes en mengde monumentale gravminner fra jernalderen, og i flere av haugene er det gjort rike gjenstandsfunn som viser at Egge var et sentralt sted lenge før Kalv Arneson residerte der i første halvdel av 1000-tallet. Et lite påaktet funn fra området ble gjort så tidlig som i 1806, og det kan vise seg å være det mest interessante av dem alle. For kanskje – men bare kanskje – har vi å gjøre med et i norsk sammenheng enestående funn av importert bordkeramikk fra Romerriket, såkalt terra sigillata.
Blant de mange gravminnene på Eggehvammen fantes tidligere også et felt med runde steinsetninger. Opprinnelig var det minst åtte av dem. Flere av dem var gjenstand for utgravninger i 1860-1870-årene, og steinsetningene viste seg å inneholde begravelser fra romersk jernalder. Vi kjenner imidlertid også til en tidligere utgravning her, en som ble foretatt av rittmester Isach Rosenvinge i 1806. Han undersøkte to gravanlegg, begge var 18 meter i diameter. I det ene av dem gjorde han et spesielt funn. At det lå to sverd og en spydspiss av jern, og dessuten en spenne eller lignende av bronse i graven, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men rittmestere fant også en ”urne” av usedvanlig fint leirgods, og denne var dekorert med ”havheste og ukjendte sødyr”. Den over to hundre år gamle opplysningen fremstår for en arkeolog i dag som meget presis – dersom det var romersk keramikk av typen terra sigillata Rosenvinge beskrev. Men noe slikt er altså ikke kjent fra et eneste annet norsk funn.
Hva er så ”terra sigillata”? Som navnet sier, er det leirgods forsynt med ”små bilder” (sigilla), men vel så karakteristisk er den røde fargen og den glinsende, nærmest glaserte overflaten. I Romerriket ble slik keramikk først og fremst fremstilt i perioden fra det første århundret f.Kr. til det tredje århundret e.Kr. Ofte er denne keramikken forsynt med relieffdekor med motiver hentet blant annet fra myter og legender. Hemmeligheten bak den glinsende overflaten er en tynn ferniss med svært finkornet leire.
Plinius den eldre (død år 79) omtaler flere sentra i Middelhavsområdet som på hans tid produserte keramikk av høy kvalitet. Flere av dem svarer til arkeologisk kjente produksjonssteder, som Arretium (dagens Arezzo i Italia) og Pergamon (dagens Bergama i Tyrkia). Men det fantes også stor produksjon av terra sigillata i Gallia – den romerske provinsen som omfattet dagens Frankrike og Belgia, foruten de deler av Tyskland og Nederland som ligger vest for Rhinen. Terra sigillata – av og til benevnt ”antikkens porselen” – hadde en langt større utbredelse enn andre keramikktyper i Romerriket. Mye av forklaringen ligger i det faktum at produksjonen var et svar på samtidens etterspørsel etter relativt billige etterligninger av kar laget av sølv, ikke minst ute i provinsene. Produksjonen foregikk i industriell skala.
Den store spredningen av terra sigillata gjør at keramikktypen har stor betydning for arkeologer og historikere som vil studere politisk økonomi og handelsforbindelser innenfor Romerriket. Ettersom terra sigillata’en forekommer i en mengde typer som det av og til er mulig å datere så presist som innenfor en 30-40-årsperiode, har keramikken dessuten vært – og er fremdeles – viktig for å datere annet arkeologisk materiale, også utenfor Romerrikets grenser. Denne fine bordkeramikken forekommer nemlig også i Barbaricum, i det minste så langt opp som til og med Danmark, der det er påvist graver med terra sigillata som en del av gravgodset. Men i Norge har vi altså ingen sikre funn.
Romertidsgraver her i landet inneholder imidlertid flere andre typer romersk import, så som glassbegre, bronsekar, våpen og gullsmykker som trolig er fremstilt av omsmeltet romersk mynt. Danmark, og til en viss grad Sverige, har et større utvalg av de ettertraktede romerske produktene. Det gjelder ikke bare i den forstand at det i Danmark forekommer typer – så som terra sigillata – som ikke forekommer hos oss, men også at variasjonene innenfor hver enkelt type er atskillig større sør for Skagerrak. Gjennom store deler av romersk jernalder, dvs. de første 300 årene av vår tidsregning, kan det med andre se ut til at Danmark har fungert som et slags filter overfor områder lenger nord med hensyn til romerske importgjenstander. Mer konkret har danske arkeologer foreslått at det var et politisk maktsentrum på Øst-Sjælland som videreformidlet de romerske produktene – men bare et utvalg av dem – til det øvrige Skandinavia.
Om det så for 1800 år siden fantes en stormannsfamilie i Inntrøndelag som hadde ”antikkens porselen” på spisebordet, er vanskelig å si. Selve ”urnen” som Rosenvinge fant, er for lengst borte, og vi har bare beskrivelsen hans å basere resonnementet på. Men tanken er spennende – og ikke helt usannsynlig!

Ingen kommentarer: