19 oktober 2010

Knappologene

Strindberg hengte den ut som ”knappologi” i De lycksaligas ö, men typologien medførte i realiteten et stort steg fremover for den arkeologiske vitenskapen på slutten av 1800-tallet. Problematisk ble metoden først da enkelte arkeologer hevdet at typologien ikke var noe annet enn Darwins utviklingslære overført på tingenes verden.

Hos Strindberg opplever en gruppe fanger, inkludert to studenter som har fornærmet Majesteten, flere forlis på sin reise til en straffekoloni langt borte et sted. De kommer aldri frem til bestemmelsesstedet; i stedet oppretter de under studentenes ledelse et eget samfunn. Det går riktig dårlig, noe meningsløse, selv-refererende sysler som ”knappologien” og den nært beslektede ”konglologien” er eksempler på.

Den ”lykksalige øen” blir nemlig etter kort tid oversvømmet av overklassebarn som ikke har noe spesielt fore, men som har vondt for å gjøre ingenting overhodet. Så selv om staten betaler livsoppholdet, finner de unge på stadig nye sysler, den ene mer tøysete enn den andre:

”En tog sig för att samla knappar, en annan samlade kottar av gran, tall och en; en tredje skaffade sig ett stipendium för att resa ut i världen. … Den som samlat knappar hade fått ihop en förfärlig samling. Som han icke visste var han slutligen skulle bevara dem, erhöll han ur statskassan medel att bygga ett hus för samlingens inrymmande. Här satte han sig att ordna knapparne. Det fanns många sätt att indela dem: man kunde dela dem i kalsongknappar, byxknappar, rockknappar o.s.v., men vår man hittade på ett mera artificiellt och därför mera svårt system. … På två år hade han utarbetat det och det var ett underbart jätteverk, ty under dess klasser kunde alla världens knappar inordnas.”

”Knappologi” er altså hos Strindberg noe som er meningsløst og pedantisk systematiserende. Som tilfellet er med så mye annet i denne fortellingen, er både ”knappologi” og ”knappolog” hentet fra forfatterens svenske samtid. Modellen for novellens professor i knappologi er utvilsomt én av to arkeologer – enten professor Oscar Montelius eller riksantikvaren Hans Hildebrand. Og knappologien, det er like utvilsomt den nye typologien som de samme to diskuterte hvem som egentlig hadde æren for å funnet frem til.

I all enkelhet er typologi en måte å klassifisere gjenstander på. Basert på likheter og ulikheter med hensyn til form og stil kan man skille ut en rekke typer av – for eksempel – flintøkser. Man kan videre stille opp typologiske serier, som i sin tur kan gi grunnlag for kronologier. Uten en slik systematisering er arkeologien dømt til å være et studium av enkeltgjenstander. Mange arkeologer har én eller flere av disse typologiene, og kronologiene, under huden, og det er det som gjør at man – forhåpentlig! – kan gi et rimelig treffsikkert svar dersom man eksempelvis skulle få spørsmålet om hvor gammel en gitt flintøks kan være.

For å forklare metoden, gjorde Montelius blant annet bruk av etnografiske eksempler og eksempler hentet fra samtidens rivende teknologiske utvikling, så som hans berømte utviklingsrekke fra diligence til moderne jernbanevogner, der han med enkle grep viser hvordan jernbanevognen så å si bærer hestedrosjen i seg. Montelius tok utgangspunkt i enkle, funksjonelle former som utviklet seg slik at en typologisk serie oppstod. I løpet av denne utviklingsprosessen kunne attributter som opprinnelig hadde vært funksjonelle, bibeholdes, omtrent som i den biologiske evolusjonen. Dermed kunne attributtene brukes til å utsi noe om gjenstandens alder: Gjenstander med attributter som hadde mistet sine opprinnelige funksjoner, er yngre enn gjenstander med funksjonelle attributter.

I 1880-årene var dette temmelig nytt og revolusjonerende. Mens vi i dag har tilgang til en hel rekke naturvitenskapelige dateringsmetoder, kunne absolutte dateringer den gangen bare oppnås gjennom heldige funn eller baseres på indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, i praksis i Middelhavslandene. Derfor spilte relative dateringer i form av blant annet typologi en stor rolle for arkeologer som Montelius og Hildebrand.

De to ser ut til å ha begynt å tenke i samme baner nokså uavhengig av hverandre, og det er vanskelig å gi den ene eller den andre æren for å ha oppfunnet det som raskt kom til å bli hetende ”den svenske typologien”. Dels lå jo også slike tanker i tiden, og de var for lengst tatt i bruk innenfor en del andre disipliner da arkeologene fant anvendelse for dem. Det gjaldt eksempelvis numismatikken, der Hildebrands far var en nestor.

Det er et tydelig islett av evolusjonisme i særlig Montelius’ utlegning av typologien. Og i dag er det lett å trekke på smilebåndet av utsagn som dette, fremført av professoren på det 15. Skandinaviske naturforskermøtet i Stockholm i 1898:

”Det som arten är för naturforskaren, det är typen för fornforskaren. Till samma art räknas de naturens alster, som i allt väsentligt likna hvarandra, och som hafva gemensam härkomst. Samma definition kan, då frågan är om alster af menskligt arbete, användas pä typen.”

Kritikken uteble da heller ikke; alt i 1884 pekte Københavnsarkeologen Sophus Müller på at Montelius’ forståelse av typologien ikke var særlig ny, og at den heller ikke kunne regnes som en vitenskapelig metode. Hans egen resept var å studere funnkombinasjoner, og ikke utelukkende typeutvikling. Senere ble det også stilt spørsmål ved om de attributtene typologene konsentrerte seg om, var faktiske, meningsbærende trekk ved gjenstandene, eller om de først og fremst eksisterte i typologenes hoder, og likeledes ved om det var praktiske hensyn eller estetiske vurderinger som var årsak til at typene endret seg over tid.

De kronologiene som Montelius utarbeidet for godt over hundre år siden med utgangspunkt i typologi, har likevel stått seg godt mot C14 og andre naturvitenskapelige dateringsmetoder.

Ingen kommentarer: