Gå til hovedinnhold

Skattejakt i mulm og mørke

Jeg har sett det tidligere, men ikke festet meg noe videre ved det: Av og til forteller eldre arkeologiske innberetninger, helst slike fra 1700- eller 1800-tallet, om utgravninger som har foregått nattestid. Det dreier seg hver gang om gravhauger, og det er alltid mer eller mindre erfarne skattejegere som er på ferde. Man kunne kanskje tenke seg at det var frykten for antikvariske myndigheter eller skeptiske grunneiere som var forklaringen, men så enkelt er det neppe. La oss se på et par eksempler.

Like før forrige århundreskifte gikk en kameratgjeng i gang med å grave seg inn i en av de største gravhaugene på Hunnfeltet ved Fredrikstad. Det foregikk om natten. Alle tre var bosatt i nærområdet, og nokså kort tid etter skrev en fjerdemann til Oldsaksamlingen i Kristiania og bød frem gjenstandene de hadde funnet i haugen. Noen fornminnelov fantes fremdeles ikke her til lands, og kjøp og salg av oldsaker så vel som private utgravninger var fullt tillatt. Grunneieren bestemte, og grunneieren var i dette tilfellet en nær slektning av den ene gutten.

En femti år tidligere var det blitt gjort et rikt funn i en gravhaug i Froland. Funnet havnet snart i museet i nærmeste by, Arendal. I museets samtidige protokoll pekes det på at funnet ikke er så godt dokumentert som ønskelig, ettersom ”udgravningen foretoges om Natten, og saaledes kunde der ikke iagttages den fornødne Omhu og Opmærksomhet med Hensyn til de fundne Sagers indbyrdes Stilling".

Hvorfor gravde man om natten? Et siste eksempel bidrar til å kaste lys over saken, selv om denne utgravningen ikke foregikk nattestid. I 1806 klarte nemlig endelig presten Hannibal Wilhelm Ludwig Maaløe å få bøndene på Løken i Råde med på å grave ut noen hauger der på gården, og det først etter mye overtalelse. Saken var den at noen hadde gravd i haugene enda 40 år tidligere; det var en svenske som med følge ”havde for mange ar siden gjort deres konster med gravning; de havde pegestikke, vi ingen; havde gravet i alle höiene og vidste nok, hvor de skulde grave, og at vi kunde ligeså gerne lade være, da de andre havde intet levnet til os.” ”Pegestikke” – det er ønskekvister, det. Ikke bare nattlige utgravninger, altså, men utgravere med ønskekvister som viser vei til gods og gull…

Forklaringen er selvsagt at det å åpne gravhauger fremdeles i 1800-årene var forbundet med betydelig frykt. Skattegraverne på Hunn var for eksempel vokst opp med historier om drager som voktet over haugene og forestillingen om at den som åpnet en bestemt haug på gården, kom til å dø. Andre steder fortelles det om utgravere som blir lokket vekk fra haugen av at husene på gården tilsynelatende står i fyr og flamme, og om utgravingssjakter som på mystisk vis fylles med jord – akkurat idet man la merke til at det glimtet i gull der nede i hullet. En svartebok fra Jeløya forklarer at ”naar et Menneske, som har nedsat en Skat, dør, straks saa kommer en Djævel i hans Hud og lægger sig paa Skatten”. Nei, skulle man lete etter skatter i haugene, måtte man ta visse forholdsregler.

Det er bevart en hel rekke beskrivelser av ulike fremgangsmåter som fantes for å komme til det man forestilte seg var store rikdommer i gravhaugene. Og felles for flere av dem, er nettopp bruken av ønskekvist og det at gravåpningen må foregå i ly av nattemørket. For eksempel kjenner vi en oppskrift fra Eiker fra omkring år 1800 på ”hvorledes man skal skjære en Pegestikke, som viser paa Guld, Sølv eller Juveler, som af et Menneske er nedgravd i Jorden”. Den beskriver i detalj hvordan ”pegestikken” skal skjæres (av et hasseltre), det hele mens man uttaler en besvergelse. Fra Tinn i Telemark er det overlevert en fremgangsmåte for hvordan en skal ”mane Dragen, der han ligger paa Guld eller Sølv”. Den er fra så langt tilbake som 1650, og i den heter det blant annet at man skal vandre tre ganger rundt den haugen som dragen ligger i, lese en besvergelse slik at dragen må flykte og deretter slå dåpsvann på kostbarhetene. Besvergelsen lyder som følger: ”Dette skal jeg fra dig mane med Dagsens Ljus, med Nattens Formørkelse, med ti Guds Finger, med 12 Guds Engle; jeg skal mane dig hen i det Fjeld, som ikke er gaaendes, og i det Vand, som ikke er roendes. Ja, Jomfru Maria skal male dig saa smaa som ”Soell gnisell”… ”

En vanlig oppfatning var at gravåpningen måtte foregå i taushet, og man måtte regne med å bli satt på vanskelige prøver. Fra Nordland fortelles det om et par gutter som var ute på skattejakt en Sankthansnatt. De var i ferd med å ta opp kobberkjelen med penger da det kom en hane hinkende forbi haugen på ett ben mens den gol: ” Til Holland, til Holland tre timer før dag!” Da lo den ene av guttene og svarte hanen: ”Skal du til Holland saa tidlig paa dagen, faar du tage det andre benet dit til hjælp!” Straks forsvant både hane og pengekjel.

Presten Jacob Wilse forteller i sin Eidsbergbeskrivelse (1791) at skattejakt i gravhauger var en populær aktivitet der i sognet på slutten av 1700-tallet. Han sier – i tråd med svartebøkenes oppskrifter – at skattegravingen foregår om natten, især torsdagsnatten, og at folkene er utstyrt med ”pegestikke” (”smiddet af den Jernpig, hvorpaa Misdæderes Hoveder ere fæstede”). Men ”just naar Skatten sees” viser det seg en skrekkelig skikkelse, og da gjelder det å være helt stille. I motsatt fall forsvinner straks den funne skatten.

Dette må være bakgrunnen også for de nattlige utgravningene vi var innom innledningsvis.

Kommentarer

knusto sa…
Litt pussig å bruke illustrasjonen fra tysk middelsalders gruvedrift om arkeologiske utgarvninger. :o)
Det er på grunn av ønskekvisten, vet du!

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…