Gå til hovedinnhold

"Glædelig jul og godt nyt år" fra A. W. Brøgger

Den må ha gjort inntrykk på A. W. Brøgger, den merkelige gruppen med flatmarksgraver han undersøkte på Bringsvær i Fjære ved Grimstad senhøstes 1922. Iallfall var det den ene graven, komplett med skjelett og det hele, som prydet forsiden på de julekortene han sendte til kolleger i inn- og utland senere samme år. "Glædelig jul og godt nyt år" står det på baksiden av kortet, hvis forside er gjengitt her.

Hva var det da som fascinerte den rutinerte arkeologen? Rike gjenstandsfunn kan det ikke ha vært, selv om den avbildede graven inneholdt gravgods i form av en skålvekt, en skinnpung med seks vektlodd, en tysk sølvmynt og en plommekjerne, en kam, en kniv og en øks. De to øvrige gravene var imidlertid tomme. Nei, det var den spesielle gravskikken Brøgger hadde festet seg ved. For de tre gravene som ble påtruffet i forbindelse med nydyrkning på den gamle storgården Bringsvær, en drøy kilometer fra Fjære kirke, skiller seg på vesentlige måter fra vikingtidsgraver ellers i det sørlige Norge.

I de sørnorske kystdistriktene ser det ut til at den hedenske gravskikken i all hovedsak forlates omkring 950 eller tidligere. Kun en håndfull graver på Agderkysten kan dateres til etter 950. Det dreier seg først og fremst om de tre fra Bringsvær. Mynten i den ene gravlagtes pung daterer graven til etter 983. Det i seg selv gjør denne gravgruppen spesiell.

Men også gravformen er bemerkelsesverdig, idet samtlige tre gravlagte var lagt i kister eller kamre av stein. Steinkisten som kan minne om disse, hadde vært vanlig blant aristokratiet i yngre romertid og folkevandringstid i denne landsdelen, men det er ikke spor etter skikken etter begynnelsen av 500-årene. Hadde det ikke vært for at gravgodset i den ene graven så utvilsomt peker mot sen vikingtid, ville trolig Brøgger ha ment at det dreide seg om graver fra folkevandringstid. Og selv om det ikke er helt uhørt med steinkister under flatmark i folkevandringstid, så er datidens steinkistegraver nesten alltid dekket av en gravhaug. På Bringsvær var det ikke spor etter gravhaug over noen av de tre gravene.

Dessuten var kistenes orientering uvanlig. Det klart vanligste i jordfestegraver fra vikingtiden i Sør-Norge er at graven er orientert nord-sør, med hodet i nord. Det finnes bare et fåtall graver med avvikende orientering. I Danmark er derimot Ø-V-orientering vanlig i jordfestegravene. Bringsværgravene var orientert mer eller mindre NØ-SV.

Den største kisten inneholdt viste seg å være bygd for en mann i 30-årsalderen. I graven fantes foruten et så å si intakt skjelett, gravgods som nevnt ovenfor. Plasseringen av gjenstandene i graven tyder på at alle sakene – med unntak av øksen – har vært opphengt i mannens belte. De to andre kistene var mindre, og den ene inneholdt restene av et barneskjelett.

Siden Brøggers tid har man diskutert om gravskikken i Bringsværgravene skal regnes for hedensk eller kristen. Steinkister som minner om dem fra Bringsvær, er kjent fra kristne gravplasser i tidlig middelalder – først og fremst fra De britiske øyer, men også fra hjemlige funn som den antatte kirkegården på Tanberg på Ringerike i Buskerud . Av utstyret i mannsgraven er det bare øksen som ikke direkte kan sies å ha vært del av det personlige utstyret. Spørsmålet om Bringsværmannen var kristen eller ikke, kan ikke avgjøres uten nye arkeologiske undersøkelser på funnstedet. Men ut fra de tilgjengelige funnopplysningene kan man ikke helt avvise den tanken at de særpregede gravene tilhører en tidlig kristen gravplass eller endog en kirkegård.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…