01 oktober 2006

To "nye" gullfunn fra Kristiansand

Datoen er 8. september 1643. Stedet er rådstuen i den bare to år gamle byen Kristiansand. En gruppe mennesker er samlet for å avgjøre hvor stor andel kongen hadde krav på av et høyst uvanlig oldfunn som rett over påske samme år var blitt gjort et stykke utenfor byen. Blant de tilstedeværende var lensherren Palle Rosenkrantz til Vesløsgaard, ”Kongelige maiestets befalningsmand” over Agdesidens len, og dessuten ”hoffvids mand” på Christiansø – Gammeløya, som vi kjenner den som. Her var også seks lagrettemenn, foruten de involverte parter – kongens ridefogd i Mandals len, Jens Pedersen, og bøndene Torgi og Osmund Augland. Det var nemlig på Augland i Torridal at det ved påsketider i 1643 var blitt gjort et funn som hadde vakt oppsikt både i landsognet og i byen. Tjenestepiken Sissel Simonsdatter var det som hadde funnet et armbånd av gull på hele 9 lodd kølnske – svarende til ca. 130 gram. Daniel gullsmed hadde probert den tunge ringen og bekreftet at den var av rent gull. Nå ville altså ridefogden vite hvor mye kongen kunne kreve av verdien. Den lovkyndige lagmannen Augustinus Olufsøn kunne da opplyse at ifølge landslovens odelsbolk eide kongen en tredjepart av jordfunnet gods, mens de to andre tredjepartene tilfalt henholdsvis grunneieren og finneren. Landsloven som lagmannen rådførte seg med, var Christian den fjerdes reviderte nyutgivelse av Magnus Lagabøtes gamle, fra 1270-årene. Den var gjeldende lov i Norge helt til Christian den femte laget sin Norske lov i 1687. Daniel gullsmed hadde beregnet at hele gullringen hadde en verdi av 36 riksdaler, så kongen skulle altså ha 12 daler. Like mye skulle altså tjenestepiken Sissel Simonsdatter ha, og for henne må det ha vært en liten formue. For dette beløpet kunne hun ha kjøpt 2 skippund – 320 kilo! – byggmel eller malt fra kongens lager på Akershus slott, eller hele 640 kilo salt fra samme sted. Alternativt kunne Sissel ha kjøpt 4 nye lysekroner til Tveit kirke – den kirken hadde, var i 1626 blitt taksert til 3 riksdaler. 12 riksdaler var med andre ord mye penger, og det gir et godt bilde på metallverdien av gullfunnet. Auglandsbøndene Torgi og Osmund måtte dele de 12 siste riksdalerne.

Tingbøkene fra denne perioden er tapt. Når vi likevel vet god beskjed om hva som foregikk på rådstuen den 8. dagen i september 1643, skyldes det et heldig tilfelle. Hundre år eller så etter dette var Jens Braunmann, herren til Boen i Tveit, innom en uthavn – vi vet ikke hvilken – på reise mellom Arendal og Kristiansand. Der ute brukte en skolelærer den hundre år gamle rettsprotokollen til leseøvelser for elevene. Braunmann tok med seg boken, og da han døde i 1752, havnet boken hos hans svoger, Arendalskjøpmannen Thomas Ellefsen. Siden forsvant tingboken igjen, men ikke før Ellefsen hadde skrevet den av, og denne avskriften er bevart.

Tingboken gir ikke mange opplysningene om selve den funne gjenstanden. Den beskrives altså som et armbånd, den er av rent gull og den veier 130 gram. Både gullgehalten og den store vekten gjør det overveiende sannsynlig at vi har å gjøre med en gjenstand fra romersk jernalder eller folkevandringstid, som er gullalderen fremfor noen i skandinavisk forhistorie. Det må ha vært en slags armring av gull Sissel Simonsdatter fant, uten at det er mulig å utsi noe mer detaljert om hvordan armringen har sett ut. Det kan ha vært en spiralring eller det kan ha vært en tykk, enkel ring. Stor og tung var den uansett – større enn noe annet gullfunn fra jernalderen i Vest-Agder, med unntak av to halsringer funnet i Øksendal i Sirdal.

Om funnstedet får vi ikke vite noe nærmere enn at det altså lå på Augland i Torridal. Men fra andre kilder vet vi at Torgi Berntsen og Osmund Taraldsen eide og drev hvert sitt bruk på Augland. Siden begge opptrer som eiere i 1643, må det ha vært i den felles utmarken at Sissel Simonsdatter gjorde sitt heldige funn.

Hva som skjedde med funnet etter møtet på rådstuen, vet vi selvsagt ikke. Men det er ingen grunn til å tro noe annet enn at armringen ble smeltet om og solgt. Slik har det nok med mange gullfunn opp gjennom århundrene. Det finnes enkelte stedsnavn som tyder på at man har funnet ringgull på stedet. Vi skal for eksempel ikke langt fra Augland før vi finner at Gullringsdalen er et eldre navn på Dalane, og på Frigstad i Randesund har man Gullringsvollen. Det er imidlertid mulig at dette er en slags rosende navn, som ikke har noe å gjøre med konkrete funn på stedet. Flere steder finnes også leddet gullring- i sammensetninger som Gullringstjønna – som jo gjør det mindre sannsynlig at det dreier seg om funn av gull!

Om et annet tapt gullfunn som i sin tid ble gjort på gården Eg, skriver stiftsprost Hans Engelhart:

”Naar man gaaer fra Byen til Eg har man paa venstre Side det Bierg, hvor paa St. Hans Aften festligholdes med store Baal. Den hele Bye og Omegn ligger her for ens Øye. Naar man er forbi afdöde Backeruds Fæstejord, seer man een Bakke ved Elven med en anseelig Steensætning. Var dette kun en Levning af en Bygning under Christendommen, vilde ikke Gravhöyene, der ligge tæt hos, være blevne uforstyrrede. En af disse Gravhöye er udjevnet i senere Tider, jeg fandt her nogle Fragmenter af en Urne. Det var her, at en Hyrde, for 20 Aar siden fandt en Guldstang, der blev indleveret til Rentekammeret, hvilket gav Finderen en Godtgjörelse af 80 rbd. Denne Guldstang laae i noget Sand, som en Ræv havde gravet ud af Gravhöyen for at gjöre sig en Hule.”

Det er ingen tvil om at det er Egslunden med sine gravhauger som beskrives. Engelhart gir flere interessante opplysninger i sin kortfattede innberetning, og vi skal komme tilbake til den senere i kapittelet. Foreløpig er det gullfunnet som opptar oss. Det dreier seg altså om en ”guldstang” som var blitt funnet av en gjetergutt ved inngangen til et revehi. Funnet var kommet for dagen i 1805, og seks år senere var det blitt innløst av regjeringen i København for 80 riksdaler.

Beskrivelsen av den funne gjenstanden er ikke like entydig som den som gjaldt Auglandsfunnet halvannet århundre tidligere. Hva slags oldsak – for en oldsak må det være – er en ”guldstang”? I mangel av bedre beskrivelser, kan det være greit å ta utgangspunkt i finnerlønnen som gjetergutten fikk. Igjen er det nemlig tale om et anselig beløp. Til sammenligning innløste rentekammeret samme år (1811) et vikingtids skattefunn fra Vestfold for 100 riksdaler. Det funnet bestod av fire armringer av sølv, med en samlet vekt på ca. 700 gram. Det tyder på at ”guldstangen” må ha vært av ikke ubetydelig størrelse, når den kunne betales med et beløp som tilsvarte 4/5 av denne verdien. Riktignok kan det være en vanskelig øvelse å sammenligne pengeløp i disse årene, preget som de var av dyrtid og fallende pengeverdi. Men noen eksempler kan likevel anskueliggjøre beløpet størrelse. Således kan nevnes at da løytnant Jæger (på Jægersberg) sikret seg dam- og stemrettighetene til Kyrtjønn i 1809, kostet det ham 3 rd i årlig leie. Regimentfeltskjær von Fangen fikk i 1801 overdratt eiendomsretten til Odderøya fra kongen for 6 rd i årlig avgift til byen. Men grunnet inflasjonen er det tryggest om vi holder oss til prissammenligninger fra det året funnet ble sendt til København. En voksen tjeners årslønn var i 1811 på rundt 30 riksdaler, samt kost og losji. For 80 riksdaler kunne man skaffe seg et lite hus i Posebyen på den tiden.

Alle disse sammenligningene forutsetter at gjeteren ikke fikk utbetalt dusøren i pengesedler – i mars 1811 måtte man nemlig på grunn av inflasjonen betale 814 riksdalersedler for 100 riksdaler dansk kurant i sølvmynt. Men selv om dette må sies å være en betydelig usikkerhetsfaktor, så står sammenligningen med sølvfunnet fra Vestfold fast. Helt liten kan den altså ikke ha vært ”guldstangen” fra Egslunden. Helt sikre på hva slags gjenstand ”stangen” har vært, kan vi aldri bli. Men i kilder fra første halvdel av 1800-årene blir biter av både arm- og halsringer beskrevet som ”stenger”, og det kan være grunn til å tro at vår ”stang” også har vært en slik opphugget ring, og trolig én av betydelig størrelse. Nevnes skal imidlertid at det i ett eneste norsk skattefunn fra eldre jernalder faktisk finnes runde stenger av gull som ikke synes å være biter av ringer. Det dreier seg om et funn fra Store Oma i Time på Jæren, og vi kan selvsagt ikke se bort fra at funnet fra Eg har vært av denne typen.

I gravfunnene fra romersk jernalder og folkevandringstid er det sjelden at vi finner gull, og da så å si aldri i opphugget form. Selv om Engelhart helt tydelig tolket det som om gullfunnet kom fra én av gravhaugene i Egslunden, er det derfor mest sannsynlig at det er et skattefunn vi har å gjøre med – og at det enten er gjemt sekundært i en eldre gravhaug eller har vært lagt ned mellom haugene på feltet. Gullfunnet fra Eg er dermed av samme slag som det fra Augland i Torridal.

Man må spørre seg hva disse gullskattene representerer? Hvor kom alt gullet fra, hvem gjemte det i jorden og hvorfor? Var det meningen å grave skattene opp igjen? Finnes gullskattene overalt – eller finnes det visse fordelingsmønstre som kan lære oss noe?

La oss først se på mengden av gull. Flest gulldepoter i Skandinavia er det det svenske fastlandet som kan skilte med. Men også i Norge er det mange funn. En opptelling for noen tiår siden viste at det i landet som helhet var gjort ca. 125 skattefunn, som til sammen veide noe over 10 kilo. Fordelingen er slående: Langt de fleste funnene (44) er gjort i Rogaland, fulgt av Vest-Agder (14) og Hordaland (11). Når det gjelder vekten, er Rogaland igjen en klar nummer én med til sammen 3,2 kilo gull, mens Vest-Agder har 940 gram og Akershus 926 gram. Det sistnevnte fylket har imidlertid kun 4 funn. I realiteten dominerer Sørvestlandet stort i denne oversikten. Men det som fremstår som et kjerneområde i Rogaland og Vest-Agder, er i stor grad to betydelige funnkonsentrasjoner – én på Nord-Jæren og én på Lista. Aust-Agder slutter seg til de generelt temmelig funnfattige Østlandsfylkene.

De store endringene i fordelingen av materialet har ikke skjedd siden oversikten ble laget i 1950-årene. Men vi skal merke oss at av funnene fra Kristiansand, var det bare en liten betalingsring fra Nedre Timenes som var kjent på det tidspunktet. De atskillig tyngre ringene fra Eg og Augland må for eksempel legges til, dersom vi skal få et riktig bilde av spredningsmønsteret. Fra Aust-Agder kjennes bare tre funn – begge fra østlige deler av fylket (Fjære, Øyestad og Bygland). Vest for Kristiansand finnes et par funn i nedre deler av Mandalen, men det er først ved Lindesnes at funnene opptrer i større antall igjen. Det kan med andre ord virke som om vi med sentrum i Kristiansand har en østlig funnkonsentrasjon som i mindre målestokk hermer dem på Lista og Jæren. Mengden av depotfunn er under enhver omstendighet et vestlig trekk i det arkeologiske materialet fra Kristiansand i denne perioden.

Ingen av gullfunnene fra Kristiansand kan dateres mer nøyaktig enn til romertid (1-350 e.Kr.) eller folkevandringstid (350-550 e.Kr.), men sannsynligheten taler for at iallfall de fleste av dem tilhører slutten av perioden. I Skandinavia som helhet har imidlertid mange av gullskattene (og de eldre sølvskattene) fra disse første fem, seks århundrene etter vår tidsregnings begynnelse latt seg tidsbestemme, blant annet ettersom det i en del tilfeller inngår romerske mynter i slike funn. Derfor vet vi i dag at nedleggelsene av skatter i Skandinavia samler seg i tydelige horisonter som sammenfaller i tid med perioder av krig, opprør og krise innenfor Romerrikets grenser. Trolig skyldes det at de mulighetene som vanligvis fantes for fredelig samhandling med de mektige romerne, opphørte i slike situasjoner, og at germanerne utenfor grensene (de såkalte limes) svarte med å utnytte situasjonen gjennom plyndringer og så videre.

1 kommentar:

Carnivalesque XX sa...

This post is now showcased in Carnivalesque XX.