Gå til hovedinnhold

Tingvatn - gravplass og tingsted

Tingvatnfeltet i Hægebostad kommune er ett av de mest fascinerende fornminneområdene i Vest-Agder. Det er samtidig et av de mest verdifulle. På den flate monen her ligger én rektangulær og tre runde steinsettinger, og et titalls gravhauger. Folketradisjonen har meget å berette om fornminnene på Tingvatn. Særlig steinsettingene har gitt opphav til mange sagn.

Arkeologenes nøkterne dom over monumentene på Tingvatn er at de er gravminner – riktignok uvanlige sådanne – fra jernalderen. Hvor gamle de er, er usikkert. Antagelig er de fra de første århundrene av vår tidsregning, men det er ingenting i veien for at deler av feltet kan gå helt tilbake til bronsealderen.

Men i folketradisjonen er Tingvatn akkurat det som navnet sier at det er: et tingsted fra riktig gamle dager, fra den gangen bøndene selv dømte på tinget. Mange steder, både i Norge og Sverige, kalles runde steinsetninger for ”dommerringer”, og det er sterk og levende tradisjon for at slike monu­menter har vært brukt i rettslige sammenhenger.

På Tingvatn får tradisjonen støtte av de skriftlige kildene. I middelalderen var nemlig Tingvatn midtpunktet i Vats tinghå. Vats eller Vatne er det gamle navnet på Tingvatn, og gården her var gjennom flere hundre år det rettslige sentrum

i et innland­sdistrikt som foruten Hægebostad og Eiken, omfattet Bjelland og Grindheim. På vestsiden av riksveien lig­ger selve gården Tingvatn, der tingstedet lå i middelalderen. Selve Tinghaugen er for delvis ødelagt, men er synlig som et, antagelig delvis kunstig oppbygd, platå ned mot Lygnevatnet. Mellom gravfeltet, som kalles ”den gamle tingplassen”, og gården Tingvatn ligger Galgebakken, som skal ha vært rettersted i gammel tid.

Steinringen i nordkanten av feltet består av 7 reiste steiner og har en diameter på 15 meter. Anlegget går under flere navn: Sjusteinsringen, Skjelvarspranget og Holmgangsringen. Sagnet om den dødsdømte ungjenta Skjelva er knyttet til ringen. Hun skulle etter sigende få slippe fra det med livet dersom hun klarte å hoppe fra stein til stein ringen rundt. Det heter seg at Skjelva klarte alle hoppene helt frem til det siste og avgjørende. Da falt hun mot den sjuende steinen og døde. Avstanden mellom hver av steinene er 6 meter…

Innenfor steinsetningen ligger en lav gravhaug. I 1890-årene ble det funnet en branngrav i haugen.

Umiddelbart sør for Skjelvarspranget finnes en stor, rund steinlegning. Den bærer navnet Offerringen.

Lenger mot sør ligger Nisteinsringen. Denne blir også kalt Dommarringen. Etter det folk vet å fortelle, tok dommerne sete på hver sin stein når de skulle dømme i rettssaker på tinget.


Mellom Dommarringen og Skjelvarspranget står to parallelle rekker med reiste steiner. Til sammen er det 11 steiner her, men det skal ha vært flere tidligere. Slike ”gater” kjennes ikke fra andre steder i Norge. Det er mulig at dette monumentet har hatt en litt annen form tidligere, og at steiner er blitt flyttet på i forbindelse med en utvidelse av den gamle daleveien som går like forbi.

Fornminnefeltet på Tingvatn eies av Hægebostad kommune. I umiddelbar tilknytning til feltet ligger den tidligere Tingvatn leir, som nå er overtatt av kommunen og Vest-Agder fylkeskommune i fellesskap. På det tidligere leirområdet er det under etablering et besøks- og formidlingssenter med utgangspunkt i de store kulturhistoriske verdiene i området.

Arkivert i:

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…