Arabisk sølv

Den persiske forfatteren og geografen Ibn Ḵordāḏbeh skrev rundt 870 om ‘Rus, vikinger, som på hans tid kom ridende på kameler lastet med pelsverk og andre handelsvarer til Bagdad – den viktigste byen langs Silkeveien. Han nevner ikke hva ‘Rus fikk i retur, men det er liten tvil om at det blant annet dreide seg om dirhemer, arabiske sølvmynter som var ettertraktet også i det fjerne Norden. Tro det eller ei, men det er funnet mer enn en halv million slike lødige sølvmynter her hjemme, og antallet øker for hvert år. Dirhem-funnene er det tydeligste tegnet på kontaktene mellom Kalifatet og Skandinavia i vikingtiden – så vel som et håndfast bevis på vikingenes sans for sølv.

Nå skal det sies at Norge er lillebror når det gjelder funn av dirhemer. I 2008 viste en samlet oversikt at det var gjort i overkant av 600 funn her hjemme. Sverige dominerer stort, og bare på Gotland er det funnet over 65 tusen stykker! Ellers er det gjort mange funn også ellers rundt Østersjøen, samt langs vannveiene i Russland og Ukraina.

Kufiske mynter fra et depotfunn fra Våje, Arendal i Agder.
Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet  Oslo, CC-BY-4.0

Etter hvert som metallsøking er blitt en utbredt hobby, og stadig oftere også tas i bruk i forbindelse med arkeologiske undersøkelser, har antallet funn vokst dramatisk. Jeg har ikke fullstendig oversikt over nye funn i Norge, men bare i Vestfold er det funnet nærmere 200 dirhemer gjennom metallsøk i løpet av de seinere år. Myntene er ellers funnet over store deler av landet, fra Troms i nord til Østfold i sør. Oslofjordområdet har de fleste funnene, men også Innlandet og Trøndelag er godt representert. På Vestlandet er det færre funn.

Funn «over alt»

Fra Danmark fortelles det at et jorde ikke er undersøkt godt nok med metalldetektor dersom det ikke er funnet en arabisk sølvmynt. Den svenske arkeologen Martin Rundkvist har nylig oppsummert at systematisk metallsøk i jordbruksbygder i det sørlige Sverige alltid resulterer i funn av dirhemer – uten hensyn til om det er gjort andre funn på stedet tidligere, og selv om man ikke skulle finne så mye annet. Han foreslår at dirhemer finnes «over alt», men tynt spredt.

Dirhem var sølvmyntenheten i det arabiske myntsystemet i flere hundre år, og er fremdeles myntstandard i enkelte land. I den perioden vi her tar for oss, fulgte dirhemen en sølvvekt på i overkant av 3 gram.

I norske funn spenner dirhemene i pregningstid over tre hundre år fra rundt år 700 til litt etter år 1000. Hovedmengden ligger innenfor 850-950. Myntene er preget over et stort område der islam dominerte. På Kaupang i Vestfold var det dirhemer som dominerte blant myntfunnene – fra myntsteder som Tudgha (Marokko) og al-Abbasiyya (Tunisia) i vest, Basra (Irak) i sør og Samarkand (Usbekistan) i øst.

Slike mynter kalles også «kufiske», på grunn av den spesielle skrifttypen som er brukt i korantekstene og de andre innskriftene de er utstyrt med. Med skrift oppgis navnet på regenten, et religiøst vers, myntsted og årstall. Én av myntene fra et stort skattefunn i Grimstad har følgende innskrift: «I Allahs navn! Denne dirhem ble slått i aš-Šāš i året 286». aš-Šāš er dagens Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan. År 286 tilsvarer tidsrommet 17. januar 899 til 6. januar 900 etter tradisjonell, kristen tidsregning.

 Handel er nok en vesentlig del av forklaringen på hvordan de islamske myntene havnet i Skandinavia. Muslimske handelsmenn ved Volga og Don brukte dirhemer i stor skala, og disse myntene var ettertraktet blant annet på grunn av lødigheten. Myntmetallet kom først og fremst fra de rike sølvforekomstene i Panjshir (Afghanistan) og i dagens Usbekistan. Det er ikke tilfeldig at mange av myntene som er funnet i Skandinavia, er preget under det samanidiske dynastiet, som på 800- og 900-tallet rådet grunnen i store deler av Iran og Sentral-Asia. Sølvutvinningen under det samanidiske styret var nemlig stor at den faktisk skal ha overgått hele verdens produksjon på 1500-tallet, ifølge arabiske kilder.

Da sølvinnholdet i myntene gikk ned på slutten av 900-tallet over store deler av den islamske verden, fra Spania til Sentral-Asia, tørket også funnene her hjemme inn. Det har vært anslått at noe sånt som 125 millioner dirhemer havnet i Nord-Europa i løpet av vikingtiden. Det tilsvarer rundt regnet 375 tonn med sølv! Hva skulle man med slike mengder?

Det er vanlig å regne med at mange av myntene ble smeltet ned og brukt som råstoff til å framstille sølvbarrer og draktsmykker. På Kaupang er det funnet BY- en smelteklump fra en produksjon som aldri ble avsluttet. 12 fragmenterte dirhemer er fortsatt synlige i smelteklumpen. Andre mynter ble mistet, gjemt unna som del av nedgravde skatter eller brukt som anheng og lagt i graver.

Som mynt hadde de islamske myntene neppe noen funksjon her hjemme. Når vi likevel finner dem i så stort antall, skyldes det at handel og vareutveksling var basert på sølv som verdimetall. I vikingtidssamfunnene i nord var det veid sølv som var betalingsmiddelet. Derfor viser seg ofte at de dirhemene arkeologene finner, er klippet, bøyd eller risset i med kniv for å teste sølvinnholdet.

Vikingene og Silkeveien

Møtet med muslimske kjøpmenn ved de store elvene i Russland og enda videre innebar at vikingene ble knyttet til de store eurasiske handelsrutene som med en fellesbetegnelse kalles Silkeveien. I realiteten dreide seg om flere ruter som allerede på det tidspunktet hadde vært trafikkert i århundrer, og som spilte en avgjørende rolle i forbindelsene mellom øst og vest – fra Kina og India til Vest-Europa.

Silkeeveien, omkr. 900. Briangotts, CC BY-SA .3.0

<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>, via Wikimedia Commons 

Den voldsomme utmyntningen i Kalifatet var et uttrykk for det økonomiske oppsvinget som byer som Bagdad, Samarkand og Bukhara opplevde etter at islam hadde gått sin seiersgang over store deler av Midtøsten og Sentral-Asia i perioden før vikingtiden. Disse byene lå bokstavelig talt midt i smørøyet, og pleide kontakter mot både øst og vest.

Abbasideriket opplevde en gullalder på 700- og 800-tallet. Det enorme riket – større enn Romerriket hadde vært – var sentrert rundt storbyer som Bagdad og Samara. I perioden som fulgte, spilte samanideriket med sine hovedsteder i Bukhara, Samarkand og Herat en hovedrolle.

De arabiske samtidskildene som skildrer ‘rus eller vikinger langs de store elvene i Russland og Ukraina – som Ibn Fadlans berømte beretning fra begynnelsen av 900-tallet – er knyttet til dette handelsnettverket og til behovet for diplomatiske forbindelser som oppsto i kjølvannet av slike kontakter.

En rekke produkter ble utvekslet langs de øst-vest-gående handelsveiene, ikke bare silke. Men, som arkeologen Marianne Vedeler har vist, spilte også silkestoffer en rolle, selv her nord. Skandinaviske høvdinger fikk smaken på silke, og luksustekstiler fra Sentral-Asia fikk innpass også i Norge. I overklassegraver som Oseberg og Gokstad i Vestfold og Haugen i Rolvsøy i Østfold er det funnet vevde silkestoffer, broderier og bånd med innslag av silke. Det er grunn til å tro at disse stoffene er kommet hit fra persisk område, der det ble importert og produsert silketekstiler i store mengder.

Kina var ikke den eneste produsenten av silke i vikingtiden. Ifølge den bysantinske historikeren Prokopios, ble keiser Justinian i år 552 oppsøkt av kristne munker som hadde vendt tilbake fra en misjonsreise til Kina. Munkene hadde smuglet med seg silkeorm-egg og morbærtrær som føde for silkeormene. Det ble starten på den bysantinske silkeindustrien, med sentra som Konstantinopel (Istanbul), Theben, Beirut og Antiokia (Antakya).

Heldige funn av silkestoffer og andre luksusprodukter som er blitt framstilt i Midt-Østen og enda lenger øst, viser sammen med de islamske dirhemene hva slags saker som nådde Skandinavia via Silkeveien. Men hva slags varer gikk motsatt vei? Sannsynligvis produkter som er langt vanskeligere å etterspore i det arkeologiske materialet. I de arabiske samtidskildene nevnes først og fremst pelsverk og slaver.

Innskrifter i kirkene

Eldre kirkedør fra Nesseby Finnmark.

 Har du besøkt en eldre kirke i Norge og lagt merke til alt «krotet» på dører og vegger? Så vel på stein- som trekirker er mengden av «innskrifter» på murer og vegger påfallende. Men ikke overalt: Graffitien er i stor grad konsentrert om dører, døråpninger og rundt alteret. Hvorfor er det slik?

For den som vil se, er både mengden og plasseringen av graffiti påfallende. Det gjelder enten kirkene går tilbake til middelalderen eller er oppført i løpet av de første hundre årene etter Reformasjonen: Dører og innganger, og av og til altertavla, er overstrødd med initialer, bumerker, årstall og andre, mer vanskelig tolkbare tegn, mens kirken ellers gjerne mangler tilsvarende «krot».

I en kilde fra 1800 gjengis én forklaring på dette fenomenet, idet det heter at

af de Syges Navne indskiæres det første Bogstav paa Kirke-Dørren, i den Formening, at det skal virke Forandring.

Det samme gjelder på og rundt alteret. Kilden er Fredrik Arentz Krog (f. 1769), som var prost på Karmøy. Krog var skeptisk til denne praksisen, for å si det mildt:

Hvor daarligt altsaa, at ansee Kirkens Dørre eller Altere for helligere, og mere mirakelske, end alle andre Boeliger. Ønskeligt var det, at man i det øvrige vilde holde sine Forsamlings Huse i bedre Stand, og Orden, og Reenlighed; i det Sted man lader dem see du som Fængsler, forfalde, og fyldes med den uanstændigste Ureenlighed!

Kirkedør fra Avaldsnes kirke, Rogaland.

I katolsk middelalder hadde dørhammeren, jernringen på kirkedøra, hatt en spesiell betydning: Den som var forfulgt, og kanskje flyktet for livet, var berget om det lyktes ham å komme inn i kirken, eller om så bare gripe fatt i jernringer på kirkedøra. Da var han i kontakt med hellige, og å røre ved ham var helligbrøde.

I én av oppskriftene av Draumkvedet heter det om Olav Åsteson at han stiller seg ved kirkedøra og forteller om sine syner, mens presten står for alteret og legger ut om tekstene sine:

Presten stende på predikstolen

legg ut tekstinne sine

Olav han stende for kyrkjedynni

Fortel utav draumene sine.

Inngåelse av ekteskap foregikk før Refomasjonen utenfor kirken, foran døra. I den danske folkevisa om Tyge Hermansens brud, som forgjeves venter på sin beiler, fortelles det derfor:

Bruden staaer for Kirkedør,

Rød som en Rosensblomme.

På kirkeportaler fra middelalderen finnes ofte dyrefigurer. Hensikten med dem var å holde vondemaktene borte. Til ut på 1800-tallet var det vanlig at kirkedørene slo innover og ble stengt ved en bom tvers over døra så snart gudstjenesten var i gang. Denne praksisen ble ikke forbudt før etter den tragiske ulykken i Grue kirke i 1822, da et lynnedslag førte til brann og menigheten styrtet mot døra uten å kunne komme ut, og 113 mennesker omkom.

Innskrifter på baksiden av altertavla,
Gjerde kirke, Etne, Hordaland

Når det gjelder å skjære inn navnet på den berørte av sykdom på kirkedøra eller på alteret, eller eventuelt på kirkeklokkene, ble det regnet for spesielt virksomt mot «elsk» og «grand».

«Elsk» var en tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. En avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn. «Grand» kunne helbredes på samme måte.

Jeg har selvsag ikke besøkt alle landets eldre kirker elle bevarte deler fra disse. Men jeg har sett mange av dem, og er ikke i tvil om det ovenstående i all mulig hovedsak er riktig. Når det gjelder innholdet i «krotet» på dører og portaler, samt på og rundt altere, har jeg ikke observert noe tydelig mønster med hensyn til hva slags innskrifter det dreier seg om. Jeg har observert en miks av initialer, bumerker, årstall og symboler i form av skip, solur og labyrinter.

Én type innskrifter verdt å merke seg er slike som består av bokstavene «VV», «M» eller «MM». Trolig er dette «krot» relatert til jomfru Maria, det være seg «Virgo Virginum», «Maria» eller «Maria møy».