Stavanger - en arkeologisk x-faktor

Stavanger domkirke, 1865.

'

 

 

 

 

 

 

 

Hvorfor stod runekorset over Erling Skjalgsson langs den gamle rideveien ved Breiavatnet? Var ikke Erling høvding med sete på Sola? Og når ble byen egentlig by? Stavangers opprinnelse og rolle før bispesetet ble etablert i 1120-årene er selve X-faktoren i Rogalands vikingtid. Kan de pågående utgravningene under Domkirken gi svar?

Spørsmålet om Stavangers alder er gammelt. Peder Claussøn Friis (1545-1614) – født i Egersund, medlem av domkapitlet i Stavanger og én av Norges første topografiske forfattere – balet med problemstillingen allerede for mer enn 400 år siden.

Den første biskopen kom antagelig til Stavanger omkring 1125; det var også utgangspunktet for at byen feiret 800-årsjubileum i 1925. Og der står egentlig saken fremdeles. De skriftlige kildene er tyste, slik historikeren Knut Helle også pekte på i 1975.

Han satte sin lit til at nye arkeologiske utgravninger med tiden ville gi svar på spørsmålet om hva slags sted Stavanger var før den tid. Trolig står vi nærmere å oppfylle denne forhåpningen nå.

Flere mer eller mindre kjente arkeologiske funn underbygger at det fantes «noe» innerst i Vågen, hundre år eller mer før den første biskopen la til kai.

Enkelte gjenstandsfunn fra området nærmest Domkirken må være fra 900- eller begynnelsen av 1000-tallet, og kan skrive seg fra en ødelagt vikingtids-gravplass der – eller også fra eldre bebyggelse. Kristne graver ble påvist under Domkirkens kor i 1968. Disse er senere blitt aldersbestemt, og viste seg å være hundre år eldre enn Domkirken – fra første halvdel av 1000-årene.

Runesteinen fra Mariakirken

 

(foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, UiS)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spor etter bygninger og kulturlag er avdekket flere steder; flest i området ved Domkirken og gatene nærmest den, men også så langt ute som i Kirkegata 22 (Zara). C14-dateringer og gjenstandsmateriale peker i dette og enkelte andre tilfeller på at aktiviteten på disse stedene ligger forut for bispesetets etablering.

Siden midt på 1800-tallet er det også gjort observasjoner og kommet inn en del mer tilfeldige funn til museet fra tomtegraving osv.  Men det dreier seg oftest om middelalderske grunnmurer, skjeletter og andre håndgripelige ting. Kulturlag med avfallsprodukter etter smeder, kam-makere og andre håndverkere har nok i stor grad gått under radaren. Det samme gjelder spor etter dagliglivets hus og bygninger, i motsetning til murer fra kirker og andre monumentalbygg.

Til de sporene som tilhører sluttfasen av vikingtiden, må vi legge til runesteinene. Ikke bare det berømte korset som presten Alfgeir reiste over sin herre, Erling Skjalgsson, ved den gamle hovedinnfartsåren fra Jærbygdene, men også den runesteinen fra omtrent samme periode som ble funnet i ruinene av Mariakirken da denne ble revet i 1880-årene.

Innskriften på denne steinen forteller at en viss Ketill reiste monumentet over sin kone, Jorunn Utyrmesdatter. Ketill er ikke et spesielt sjeldent navn i denne perioden, men skikken med å reise runesteiner er knyttet til et nokså eksklusivt høystatusmiljø. Da er det fristende å foreslå at det er den samme Ketill som minnes på Tu-steinen fra Klepp.

Sammen med korset kan dermed runesteinen fra Mariakirken være en indikasjon på at storbønder og høvdinger på Jæren har reist monumenter i Stavanger i tiden rundt år 1000. Det er det samme mønsteret som opptrer i den svenske vikingtidsbyen Sigtuna. Der tolkes fenomenet slik at de mektigste bøndene i regionen i tillegg til sine gårder rundt i bygdene, også har hatt en bygård. I Sigtuna er det en stor konsentrasjon av runesteiner i og rundt byen. Det er det også i Rogaland.

Midt på 1000- bestod bebyggelsen i Sigtuna av i overkant av hundre bygårder på begge sider av en hovedgate parallelt med stranda. Midt i bebyggelsen lå kongsgården. Gjennom rike gaver og tildeling av tomter i byen knyttet sveakongen allianser til høvdinger og stormenn i hele Mälarområdet.

«För dessa var det viktigt att ibland vistas i staden, men inte att bo där,» skriver arkeologen Sten Tesch. Det kan ha vært slik i Stavanger også. Og så vel Erling Skjalgsson som Ketill på Tu kan ha vært blant dem som holdt seg med bygårder.

En annen mulig parallell til Sigtuna er at de tidligste kristne kirkegårdene der har vært usedvanlig mange og store. Forklaringen er at mennesker som ikke har hatt sitt daglige virke i byen, likevel har blitt gravlagt der – vel fordi byen representerte et tidlig kristent senter. I Stavanger er det opplysninger om skjelettfunn hele veien fra Domkirken opp mot Prostebakken, og videre mot Arneageren. Men så langt mangler nærmere dateringer.

Nyere arkeologiske undersøkelser har vist at flere av de byene som tradisjonelt har vært regnet som kongelige grunnleggelser, har eldre aner. Det gjelder f. eks. Trondheim, der utparsellering av tomter fant sted flere tiår før Olav Tryggvason ifølge sagaene grunnla byen. Sannsynligvis var det Ladejarlene som etablerte den første bymessige bosetningen der.

Gravfunnene peker mot at det kan ha foregått et skifte i politisk og maktmessig tyngdepunkt fra Avaldsnes til Nord-Jæren ved inngangen til vikingtiden. De store skipsgravene på Karmøy er fra slutten av 700-tallet, mens høystatusgravene fra 800-tallet og ut vikingtiden i stor grad har Nord-Jæren skrevet på seg med store bokstaver. De rike funnene fra Gausel står i fremste rekke. Ved overgangen til kristen tid må det være det samme stormannsmiljøet som gjør seg gjeldende ved å reise steinkors og runesteiner.

Kanskje tilhørte den egentlige bygrunnleggeren det samme miljøet? Torgrim Titlestad foreslo i sin tid at det var Erling Skjalgsson som stod bak. Han tilhørte i hvert fall den sikkert nokså snevre kretsen som initiativet kan ha sprunget ut fra.

Spørsmålene er mange, og som en graver, får svar – håper vi.

(medforfatter: Håkon Reiersen)