Vikingtidens byplaner

Den lærde Alcuin (ca. 735-804) skrev om sin hjemby, York, at den i sin tid hadde vært «en kjøpmanns-by for land og sjø», «et mektig feste for sine guvernører», «en havn for skip fra fjerne steder på den andre siden av havet». For Alcuin var fortidens byer steder som mennesker søkte til for å «skape seg et hjem så vel som for å gjøre en god handel».

Kaupang i Tjølling. Rekonstruksjonstegning: F. Bau.

I romertiden hadde York (Eboracum) rommet en garnison på 5000 mann. Så fulgte en lang periode med nedgang og forvirring, etter at det romerske Britiannia forsvant. På Alcuins tid var byen i ferd med å gjenvinne noe av sin gamle prakt og status, og var blitt et viktig støttepunkt for kongene i Northumbria, erkebispesete og et betydelig lærdomssenter.

Mot slutten av sitt liv klaget en sjokkert Alcuin over vikingenes plyndring av klosteret i Lindisfarne: «Aldri før har det vært slik skrekk i Britannnia.., og ingen hadde heller trodd at det kunne komme et slikt overfall fra sjøen». Så, i 866, måtte York gi tapt for skandinavenes «Great army», og byen kom til å forbli på nordiske hender i de neste hundre årene. Sør for Northumbria, i Wessex og Mercia, svarte en annen hersker, Alfred den store, på den skandinaviske trusselen blant annet ved å etablere en ny type befestede byer, de såkalte «burhs».

I løpet av noen generasjoner møtte vikingene fra nord en sammensatt gruppe samfunn som imidlertid hadde én ting til felles, og som på tross av ulik opprinnelse og alder skilte dem fra alt som frem til tidlig i vikingtiden hadde vært kjent hjemmefra: Alle var de nemlig urbane samfunn, i det minste var det samfunn der byer av varierende betydning og til dels med ulik funksjon, fantes. I England og i Vest-Europa ellers kunne det både dreie seg om bysamfunn med romerske røtter og om helt nye bygrunnleggelser; i øst var det dels slaviske byer organisert ut fra helt andre prinsipper som møtte vikingene, og lenger mot sør og øst fikk de mest langveisfarende nordboerne stifte bekjentskap med både islamske byer og med den kristne metropolen Konstantinopel.

Vikingene opplevde byene der ute i egenskap av røvere, handelsmenn eller leiesoldater – men også, som i York, som by-eiere. Disse kulturmøtene, for ikke å si sivilisasjonsmøtene, fikk store og langvarige konsekvenser for de nordiske samfunnene, og gav støtet til den første urbaniseringen her hjemme.

Først ute ser det ut til at man var i Ribe sørvest i Jylland. De eldste aktivitetssporene der går tilbake til begynnelsen av 700-årene, men det er ikke avklart om de representerer en fase med sesongmessig virksomhet forut for den egentlige bygrunnleggelsen. De eldste kulturlagene i Ribe er bedre bevart enn i de fleste andre vikingtidsbyer, og den tidligste bebyggelsens karakter er et av de spørsmålene arkeologene ønsker å belyse i et pågående forskningsprosjekt, «Northern Emporium».

Fra tidligere gjennomførte utgravninger i Ribe ser det ut til bebyggelsen var anlagt på begge sider av en gate som lå på en langstrakt forhøyning parallelt med elva. På hver av sidene var området delt inn i langsmale tomter, adskilt av gjerder og grøfter, og lå med kortsiden mot gata. Produksjonsområdet på hver tomt lå nærmest gata – her ble det fremstilt kammer (med gevir fra norsk villrein som råmateriale), perler, smykker, tøyer og andre produkter. Funnene viser at det var den gjennomgående gata som var fokus for aktiviteten.

I så måte skilte Ribe seg fra de andre, og litt yngre, bydannelsene i Skandinavia i tidlig vikingtid – Birka, Hedeby og Kaupang. På disse stedene er det nemlig sjøen og havnearealet som ser ut til å ha vært styrende for bebyggelsen, og gatene ligger enten parallelt med stranda eller går fra stranda og rett opp gjennom bebyggelsen. Forklaringen er trolig at Ribe er anlagt etter kontinentale, helst frisiske forbilder, mens de andre tre representerer en tilpasning av modellen til nordiske forhold, der sjøveis trafikk og handel har stått i sentrum for oppmerksomheten hos den eller dem som planla byene.

Grunntrekkene finner vi igjen i de byene som blir etablert fra slutten av 900-tallet og fremover i Norge ved kongebud– og for så vidt også i yngre, «selvgrodde» byer som Mandal, Moss eller Egersund. Det er også dette prinsippet som ligger til grunn for de byene som skandinaviske vikinger etablerer eller bygger videre på i for øvrig høyst ulike settinger som Dublin og Kiev.

Størrelsen på tomtene har variert mellom byene; med større tomter i Ribe og på De britiske øyer enn i Kaupang, Birka og Hedeby. Men uavhengig av størrelsen er det selve tomtegrensenes permanens som slår en, i alle de nevnte vikingtidsbyene. Hus har brent eller blitt revet og bygd opp igjen, virksomheter har flyttet ut og nye er kommet til – likevel har grensene mellom tomtene blitt vedlikeholdt på samme sted, i noen tilfeller gjennom århundrer. I Kievs gamleby, Podol, var et gjerde som stod i en tomtegrense, blitt reparert og byttet ut flere enn 15 ganger.

Norges eldste bysamfunn, Skiringssal-kaupangen i Vestfold, hadde noe slikt som 400-600 innbyggere på det meste, mens Kiev kan ha hatt så mange som 10 000 i vikingtiden. Begge ser likevel ut til å være planlagte byer – gater og tomter har blitt stukket ut i en svært tidlig fase, og man har holdt seg strengt til planen. Det tyder på at det har stått en organisert kraft også bak de tidlige vikingtidsbyene, trolig en kongemakt.