Gå til hovedinnhold

Aristokratisk identitet i sen-antikken

Den gallo-romerske historikeren Georgius Florentius – bedre kjent som Gregorius av Tours – skriver et sted om sin morbror, hærføreren med det germansk-klingende navnet Gundulf. Gundulf var av samme fornemme romerske avstamning som nevøen, men hans navn og militære bakgrunn er et eklatant eksempel på det skiftet i aristokratisk identitet som fant sted i senantikken. De gamle idealene var på vei ut, og aristokratiets selvoppfattelse ble i økende grad krigersk – og germansk.

Det romerske aristokratiet i perioden forut for Gregorius skilte seg fra de fleste andre før-moderne aristokratier ved at det først og fremst var sivilt og ikke baserte sin posisjon på militær styrke. I og med Romerrikets nedgang og fall foregikk det imidlertid en stadig økende militarisering av aristokratiet – krigskunst og militær identitet ble viktigere enn otium og boklig lærdom, og et aristokrati som det vi kjenner fra middelalderen trådte ut av Romas ruiner. Mange av de romerske aristokratene skiftet språk og identitet – de var stadig aristokrater, men snakket, oppførte og oppfattet seg som frankere, angelsaksere, walisere eller berbere.

Mens Romerriket fremdeles var et verdensrike på fremmarsj, var senatet dominert av en håndfull store klaner, først og fremst Anicii-klanen. Disse familiene var basert i Roma, og de var det vi i dag helst vil kalle superrike. Olympiodoros skriver omkring 425 at flere av de aristokratiske husene i Roma hadde årlige inntekter på mer enn 5000 pund gull (375.000 solidi). Ifølge en (tvilsom) kilde var mange av de aristokratiske byhusene i Roma så store og velutstyrte at de rommet en innendørs hippodrom! Melania (død 439) fra Valerii-klanen hadde ”bare” en årlig inntekt på 120.000 solidi, men hun og ektemannen eide i 405 – da de besluttet seg for å leve resten av sine dager i askese – jord i Roma, Campagna, Sicilia, Nord-Afrika, Spania og Britannia. Da de solgte eiendommene sine, brøt jordmarkedet sammen… Denne snevre gruppen av superrike klaner og de overregionale forbindelsene som kjennetegnet godsbesittelsene deres, forsvinner med den romerske staten i økonomisk sammenbrudd og barbariske invasjoner.

Men det eksisterte også en stor periferi av aristokratiske provinsfamilier, ikke minst i Nord-Italia og i Gallia. Disse ættet vel fra senatorer, men hadde enten ikke råd til å påta seg sentrale embeter eller hadde i mindre grad adgang til slike posisjoner. Det er denne delen av aristokratiet som overlever senantikken, men som altså gradvis skifter identitet – og etter hvert også språk og etnisitet. Det er rett og slett disse – men selvsagt ikke disse alene – som blir den tidlige middelalderens aristokrati i den ene etter den andre av de statene som etterfulgte Imperiet i Europa, Asia og Afrika.

Villasystemets utvikling i den vestlige delen av riket (i øst var det annerledes) er et illustrerende eksempel på forskjellen mellom det tradisjonelle og det nye aristokratiet. Villa betyr simpelthen noe slikt som ”gård” på latin, men en romersk villa i Italia, Gallia eller Britannia var mye mer enn det. Én ting er at det er rimeligere å sammenligne en villa med en større godseiendom i senere tid, men av like stor betydning er det at villaen var stedet der romerske aristokrater nøt sitt otium – altså sin ”fritid”. Enten villaen nå lå i nærheten av Roma eller en annen by og dermed var egnet for kortere visitter i løpet av sommeren, eller den lå lenger unna og forutsatte at en benyttet den som fast sommerresidens, er det noen trekk som går igjen i beskrivelsene av det aristokratiske livet på disse stedene. Plinius den yngres dager i sin villa ser ut til å ha gått med først og fremst til å diktere brev til sin sekretær, lese litteratur på gresk og latin, spasere og ta imot gjester, samt i mindre grad meditasjon, bading og jakt.

Villaene var gjerne store bygningskomplekser av mur, utstyrt med mosaikkgulv og fresker på veggene; vanlig var det også med luksus som sentralvarme. Villaer var et dominerende innslag i den vestlige delen av riket i år 300, men i år 700 var de helt borte. I mange tilfeller har det vist seg at villaene i en periode har fått det som arkeologene gjerne kaller ”squatter-settlements”, og tradisjonelt forklares det med at andre grupper nå har overtatt stedet og satt opp enklere hus av tre. Men av og til ser man at den eldre strukturen følges så nøye at det er mindre sannsynlig at det dreier seg om et brudd i bruken – det er bare arkitektur og byggeskikk som er forandret. Militariseringen gjorde ikke i første omgang aristokratiets bygninger mer germanske, slik man ofte har tenkt seg, men tvert imot mer like den ordinære landbefolkningens hus. For Gallias del viser det seg at denne utviklingen var i gang før frankernes ankomst.

Den forfinede aristokratiske kulturen var på vei ut – otium ble gradvis erstattet av krigskunst og militære oppgaver. Vi ser det også i klesdrakten: det som en romer i det tredje århundre ville ha oppfattet som en typisk militær kostyme, lang tunika, kappe, et tungt belte og bukser, var på 500-tallet blitt verdslige aristokraters ordinære drakt.

Aviti-familien i Clermont viser hva som endret seg og hva som forble som tidligere på lokalt nivå. Omkring 400 var dette en lokalt basert senatorfamilie som frembragte en keiser i 450-årene og en lokal krigsherre en generasjon senere. Andre familiemedlemmer var biskoper blant annet i Vienne omkring 500. I 540-årene ble et medlem av familien, Parthenius, en viktig rådgiver for den frankiske kong Theudebert. Hadde Parthenius ikke blitt lynsjet etter Theudeberts død, kan vi tenke oss at hans etterkommere hadde antatt frankisk identitet.

Gundulf, Gregorius’ ikke fullt så kjente onkel, bar et germansk navn. En samtidig av ham med samme fornemme romerske bakgrunn, Lupus, gjorde ikke det. Han var hertug av Champagne i nordre Gallia. Han hadde til gjengjeld en bror og en sønn hvis navn var henholdsvis Magulf og Romulf, og som vi dermed får tro var i ferd med å bli frankere gode som noen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…