13 mars 2010

Tremannen

I 1979 kom et merkelig funn for dagen ved Skjebergkilen i Østfold. Ved grøftegravning støtte man på en noe over én meter lang eikestokk som tydelig var tilhogd for å etterligne et menneske. Den såkalte ”Skjebergguden” ble senere C14-datert til århundrene nærmest etter Kr. f. I norsk sammenheng er dette funnet en sjelden fugl, men menneskelignende trefigurer er funnet mange steder i Nord-Europa – flest i Danmark og England.

Disse figurene er i likhet med den fra Skjeberg, funnet i myr og våtmark. Dateringene varierer fra yngre bronsealder til vikingtid, men langt de fleste tilhører likevel århundrene før og etter vår tidsregnings begynnelse. Figurene har varierende utforming, og det finnes så vel kvinnelige som mannlige figurer. Skjebergfiguren forestiller utvilsomt en mann. Ansiktet er forsynt med streker som ser ut til å illudere barter og et lite skjegg. Dessuten er det lenger nede på figuren en brukket gren, som muligens har markert en fallos.

For mange av trefigurene mangler vi nærmere opplysninger om funnkonteksten. Det gjelder for så vidt også ”Skjebergguden”. Men det finnes heldigvis godt opplyste funn.

I den såkalte ”Offermyra” ved Dorla i Thüringen drev man med utstrakt torvskjæring i årene etter 2. verdenskrig. Ettersom man spadde seg stadig lenger ned i myra, kom det ene snodige funnet etter det andre for dagen. Dorla – det vil si dagens to landsbyer Ober- og Niederdorla – er ellers kjent for sine naturlige kilder, blant dem Kainsprung og Melchiorbrunnen, foruten én av Thüringens største forhistoriske bosetninger. Men nå var det en annen side av fortidslivet man var på sporet av. ”Offermyra” viste seg nemlig å inneholde en mengde spor etter ofringer og kult fra et meget langt tidsrom – like fra 500-årene f. Kr. til 1100-årene e. Kr.

Utgravningene som fulgte, avdekket en rekke rundaktige innhegninger av hasselkjepper. Innenfor disse fantes rester av oppbygninger tolket som altere, av reiste påler – og av antropomorfe trefigurer. Dessuten ble det i tilknytning til innhegningene funnet en stor mengde gjenstander som så ut til å være ofret i myra. Her var knokler av hester, kyr og småfe, men også av mennesker, og dessuten en båt, våpen, verktøy og andre dagligdagse gjenstander.

Funnene fra Dorla peker mot et viktig helligsted der ofringer til høyere makter har foregått gjennom århundrer, og der antropomorfe trefigurer har spilt en vesentlig rolle.

Et annet funn av en trefigur – Skandinavias eldste, fra 600-årene f. Kr., og også det en mannsfremstilling – er fra en myr ved Viborg på Jylland. I kanten av myra var stein stablet opp som et slags alter, og mellom steinene lå skår av flere leirkar, mens figuren av eik lå ved siden av.

I senere nordiske kilder finner vi av og til referanser til gudebilder i form av trefigurer. Vanligvis er det tale om figurer som er stilt opp i særskilte kulthus, slik Adam av Bremen forteller om fra Gamla Uppsala eller Snorre fra Mære. Men vi hører også av og til om ”tremenn” under åpen himmel, som i Håvamål, der det heter:

Klædi mine
kasta eg til
tre-menn tvo på voll.
Kaute karar
med klædi dei vart,
neist vert naken mann.

I den legendariske Ragnar Lodbroks saga fortelles det om en gruppe menn som en gang legger til ved øya Samsø i Kattegat. Inne i skogen fant de en gammel, mosegrodd tremann. De diskuterte så seg imellom hvem som kunne ha blotet til denne store guden, og fikk svar fra tremannen selv. Tremannen kvad at han var blitt plassert på haugen sin for lenge siden av Lodbroksønnene, og at de hadde blotet til ham ”til bane for menn”:

De ba meg stå
tålmodig på stranda
mann med torner
og mose begrodd;
nå skyller skyenes gråt,
over kroppen min som
verken kjøtt eller klær
verner.

Det er ikke klart hvorvidt ”tremennene” i disse tekstene skal oppfattes som gudebilder, som skytsånder eller noe annet. De tilhører under enhver omstendighet en senere periode enn Skjebergfiguren og andre tremenn som er kjent fra arkeologiske kontekster, selv om meningsinnholdet godt kan ha vært noe av det samme.

Ofringer av forskjellig slag i myr og våtmark går langt tilbake i tid, i det minste til bondesteinalderen. Når tremenn- og kvinner først dukker opp i disse offersammenhengene i slutten av yngre bronsealder, er det en endring i folks religiøse liv som møter oss. Ritualene endrer seg på overgangen mellom bronsealder og jernalder, og det gjør kanskje også de religiøse oppfatningene.

Dersom trefigurene med menneskefremstillinger tolkes som personifiserte guddommer, kan det ligge en viktig lærdom i denne delen av vårt arkeologiske kildetilfang. Da kan de eldste funnene – som det nevnte fra Viborg – tenkes å være sammenfallende med den perioden da man begynte å holde seg med personifiserte guder. Iallfall har den danske arkeologen Klaus Ebbesen tenkt seg nettopp det. Han, og andre, ser på tremennene som fremstillinger av guddommer som er eldre enn dem som møter oss i de skriftlige kildene, og som vi derfor vet lite om. Når tremennene stort sett forsvinner idet romertiden ebber ut, kan forklaringen være at de gamle gudene og den religiøse kulten som var knyttet til dem, skyves til side av Tor, Odin og de andre gudeskikkelsene som møter oss i Eddadiktningens panteon.

Ingen kommentarer: