26 januar 2009

Folketradisjon og vikingtidsgravskikk

For mer enn 1300 år siden bestemte Theodore, den daværende erkebiskopen av Canterbury, at den som for å fremme sitt barns velbefinnende smøg seg gjennom et hull i jorden, skulle straffes med 40 dager på vann og brød. En noe yngre kilde, også den angelsaksisk, fastsetter straffen for en kvinne som forsøker å helbrede et barn ved trolldom, eller som trekker det gjennom jorden ved en korsvei. Det siste er ” mycel hæðenscype”, heter det: Et vederstyggelig hedenskap, med andre ord.

Spol frem til det herrens år 1595 – og vi finner Oslobispen Jens Nilssøn, som i sin reisedagbok fra Telemark skriver om gården Kallåk i Vinje, at ”strax synden for denne gaard vaar der udj en kaarss vey en graff vdj jorden som de bruger til at smøge folck igiennom naar de haffue liggit lenge siuge.”

Smøyging
Nå er det fort gjort å tenke at det som omkring år 1000 hadde blitt oppfattet som en ramhedensk skikk, hadde overlevd i flere hundre år i et marginalområde som Øvre Telemark – tilsynelatende uforandret, jfr. den nære overensstemmelsen mellom Jens Nilssøns beskrivelse og den angelsaksiske. Men det ville være en feilslutning. Tvert imot møter vi praksisen med å smøyge eller smette den syke gjennom et hull i en jordhaug, under en torvflik, gjennom et hull i en åkerrein osv. i trolldomsmedisinen i senere tid, og dét fra hele landet og fra mange områder utenfor landegrensene óg.

Man brukte smøyging mot rakitt og flere andre sykdommer. En fellesnevner var forestillingen om at sykdommen var påsatt av de underjordiske, slik det fortelles fra Voss. Der hadde en mann lagt seg ut med underjordsfolket, som derfor hadde satt sykdom på ham: ”Dai prøvde mangt. Dai grove ait hól i ai aokkúrraina, å so skulde han smetta igjønom, under aokkúrmold’ne.”

Folkloristen Nils Lid mente at forestillingen om at smøygingen skulle foregå ved en korsvei, som vi altså finner i Jens Nilssøns beskrivelse fra Telemark, var et nyere innslag. Men de angelsaksiske kildene tyder på at sammenhengen går langt tilbake i tid.

Et trekk som er beslektet med smøyging, har vi i oppfatningen om at den som legger en gresstorv på hodet, kan se inn i den andre verdenen. I andre varianter kjenner vi forestillingen om at den som tok et stykke grønn torv på hodet og satte seg på kirkegården på juleaften, ville få se de som skulle dø i året som kom. Meningen må være, som H. F. Feilberg har tenkt seg, at ”den som er under jorden, har de dødes kår og kan se dem, der for levende over jorden er usynlige”.

Smøyging som magisk legeråd ser ut til å kunne følges tilbake til førkristen tid. Er det samme kan hende tilfellet med andre elementer innenfor den ”lille tradisjonen” som de folkelige magiske forestillingene som kjennes fra nyere tid, utgjør? Det er selvsagt ingen ny tanke at det faktisk kan være slik, men det er ikke så ofte det føres arkeologiske argumenter til torgs som støtte for idéen. Én type arkeologisk kildetilfang som imidlertid kunne tenkes å bli bedre opplyst gjennom analogier hentet fra senere folketradisjon, er spor etter ritualer knyttet til død og begravelse. La meg ta et eksempel fra vikingtidsgravplassene på Kaupang i Vestfold.

Sporene etter ritualer som har vært utført i forbindelse med gravleggelser i jernalderen, er av mange slag. Det er for eksempel nokså vanlig med rester av bål som har vært tent opp, enten i forbindelse med byggingen av gravhaugen eller under selve begravelsen. Likeledes kan man treffe på spor etter ritualer som har vært foretatt etter at haugen var blitt lukket. På Kaupang har vi imidlertid for oss en skikk som må høre hjemme under begravelsesseremonien. Vi befinner oss på den knausete gravbakken i Bikjholberget, og det er graver under flatmark vi her har å gjøre med. I én av gravene her, en båtgrav, var en øks blitt hugget ned i bakken utenfor båten. Det samme var tilfelle i tre andre graver. Vi kjenner denne skikken også fra en del andre av vikingtidens gravplasser. På Birka i Mälaren var våpen i flere tilfeller blitt hugget ned i bakken på dennne måten, både økser og spyd. Det forekom også at spyd var blitt slynget eller presset inn i sideveggene på kammergravene på Birka. På andre gravplasser ser vi at sverd har blitt behandlet på samme måte, og også kniver.

Bindemagi
Med støtte i skriftlige kilder har enkelte arkeologer tenkt seg at våpnene er minner om et rituale som ble utført for å vie den døde til Odin. Det er en høyst rimelig tolkning når det gjelder spydene på Birka. Men øksene på Kaupang og sverdene og knivene på andre gravplasser kan neppe forklares tilfredsstillende på dette viset.

I folketradisjonen fra senere tid finner vi imidlertid flere eksempler på våpen som blir stukket i jorden for å binde folk og fe. Fra forestillingene knyttet til henrettelser i nyere tid, kjenner vi et råd mot rettervåpen som ikke ville bite. En østlending skulle henrettes for mord på Voss. Men mannen ”var en saa forhærdet og forstokket Synder, at Sværdet ikke vilde bide paa ham; Skarpretteren hug to gange til uden synderlig Virkning, og da han merkede, der var Troldskab med i Spillet, stak har sit Sværd i Jorden.” Da han deretter hogg til på ny, falt hodet av.

Det fortelles fra Helgeland om ”Martin Sandnes (som) sat i fjøset og skala skjel. Då kom ei ku laus. Han gjekk stad og batt ho; men når han hadde sett seg, kom ho laus att. Ho kom laus tri gonger. Då han batt ho tridje gongen, sputte han tri gonger i båsen og kila kniven i båsen, då vart kua ståande fast.” Fra våre naboland vet vi at man kunne stikke en kniv i stranden for derved å hindre nøkken i å få makt over ungdom som tok seg et bad. Andre steder har man ment seg å kunne stanse ”lyktemannen” ved å stikke en kniv i jorden. Alle disse eksemplene handler om kniver, men også andre redskaper ble benyttet i bindemagien.

Meningen med praksisen er klar: ”Ved dette symbolske bruket vil ein festa til staden det som skal drepast og stogga livet og trolldom,” skriver Nils Lid. En mulig tolkning av øksene i Kaupanggravene kan derfor være at de representerer bindemagiske ritualer. Hvem var det i så fall som skulle bindes? Den døde selv? Det kan det ha vært, men det er ingen påfallende likheter mellom de gravlagte menneskene, så langt det kan spores arkeologisk. Derimot er det bemerkelsesverdig at det i to av gravene har vært nedlagt dyr i et omfang og av en karakter som skiller dem ut fra de øvrige gravene i Bikjholberget. I den ene graven lå ben av både hest, okse og bjørn; i den andre var en hest blitt partert og lagt i en egen nedgravning.

Kan det være dyrene man har villet ”festa til staden”? I yngre slaktetradisjon stakk man slaktekniven i jorden dersom et dyr ikke ville dø første gang det ble stukket. Men skikken er også kjent i den varianten at man skulle stikke kniven i jorden etter slaktingen, slik at man unngikk at kniven ble fortrollet og var virkningsløs når neste dyr skulle avlives. Enkelte steder heter det seg at motivet for å stikke kniven i jorden etter at slakten var utført, var å beskytte folk som kom forbi slakteplassen – de kunne ellers rammes av ”blodmark”. Kanskje var det lignende forestillinger som gjorde seg gjeldende på Kaupang for 1100 år side

2 kommentarer:

Kjell Brevik sa...

Jeg er enig i dette du skriver om feilslutning. Det er ingen tvil om at regioner som Telemark har konservert mye "ramhedensk", men dette beror kanskje meget på et utbredt dokumentasjonsarbeid for å ta vare på folkeminnene, - et innsamlingsarbeid som ofte har uteblitt andre steder i Norden.

Tør jeg nevne den svenske skikken med trädsmörjning: Et tilsvarende magisk "konsept", men folk ble dratt gjennom hule løvtrær. Jeg kjenner ikke nedtegnelser av samme sed i Norge, men det ville vært merkelig om det ikke forelå.

Din analogi til gravriter i jernalderen er utrolig interessant. Jeg vil gjerne understøtte din argumentasjon ved å henvise til det velkjente ritualet "at ganga undir jardar men" i bl.a. "Soga om Gisle Sursson". En lang torvremse skjæres ut, løftes opp og festes i odden på et reist spyd. Fire landnåmsmenn sverget fostbrorskap ved å "gå under jordens smykke". Overleveringen er i seg selv et fascinerende stykke "ramhedenskap", men parallellene er etter mitt syn slående.

Bindemagien er utvilsomt alderdommelig og arkeologisk sporbar. Å binde trollskap med stål er et grunnleggende eventyrelement.

Frans-Arne Stylegar sa...

Så dumt at jeg glemte eksemplet fra sagaen. Det burde ha vært med i artikkelen, selvsagt. Takk for nok en nyttig kommentar!