Grav og slektskap i jernalderen

I enkelte regioner i Norden dominerer kvinnegraver klart på bekostning av mannsgraver gjennom deler av jernalderen. Det gjelder både i romertid og i folkevandringstid. Hva kan det fortelle oss om gravskikk, slektskap og politikk i disse periodene?

Ser vi på yngre romertid, dvs. perioden fra ca. 180 til ca. 350 e. Kr., er det en påfallende dominans av kvinnegraver i flere områder i Sør-Skandinavia. Det gjelder eksempelvis landskapene på begge sider av Oslofjorden. I det nåværende Danmark er det en klar overvekt av rikt utstyrte mannsgraver i Jylland, mens rike kvinnegraver er i flertall på øyene. Holder vi oss til Danmark, ser det ut som om gravgodsets kvalitet og mengde avtar med den gravlagtes alder når vi har med menn å gjøre, mens forholdet i kvinnegravene er stikk motsatt. Flere av de rikeste kvinnegravene i Norden i denne perioden tilhører godt voksne kvinner, ofte i 50-60-årsalderen, men det finnes også rikt utstyrte pikegraver. I den påfølgende folkevandringstiden, ca. 350-500 e. Kr. lever kvinnedominansen videre i sør- og vestnorske områder, blant annet på gravplasser som dem på Kvassheim og Hå på Jæren.

En gang etter folkevandringstiden endres dette bildet. I eldre vikingtid, altså i 800-årene, er det på de grundig undersøkte gravplassene på Kaupang i Vestfold en temmelig jevn fordelig av kvinne- og mannsgraver. I 900-årene er det bare hver fjerde Kaupanggrav som kan erkjennes som en sikker kvinnegrav. Generelt er kvinneandelen i kystdistriktene større enn i innlandsdistriktene her hjemme i vikingtiden. Men under enhver omstendighet er innslaget av kvinnegraver langt mindre nå enn i eldre jernalder.

Det er rimelig å se denne overgangen i sammenheng med de omfattende kultur- og samfunnsendringene som finner sted omkring midten av 500-årene – ikke bare i Norden, men over hele Europa.

Én ting er viktig å ha klart for seg i denne sammenheng: Når vi snakker om kvinnegraver og mannsgraver, mener vi noe annet enn alle avdøde personer av begge kjønn i en gitt periode av jernalderen. De fleste graver i arkeologers analyser av de nordiske jernaldersamfunnene er kjønnsbestemt ut fra sitt utstyr, dvs.med basis i om hvorvidt de inneholder gjenstander som oppfattes som typisk kvinnelige eller typisk mannlige. Faren ved en slik betraktningsmåte ligger mindre i at man dermed overfører moderne kjønnsroller til jernalderkulturen – for i mange tilfeller lar det seg gjøre å korrelere antatt kjønnstypisk gravinventar med osteologisk kjønnsbestemte skjelettrester – enn i at man bare forholder seg til et mindretall av de samtidige gravene. Den relativt jevne fordelingen mellom menn og kvinner som vi fant i eksemplet fra Kaupang på 800-tallet, er selvsagt representativ for hele jernalderen – dersom vi ser på forholdet mellom antallet døde kvinner og menn. Det som faktisk forandrer seg fra 300-årene til 800-årene, er forholdet mellom kvinner og menn med utstyrt begravelse, dvs. med gravutstyr i form av draktutstyr, redskaper, drikkekar etc. Misforholdet mellom arkeologiske erkjennbare graver av denne typen fra en gitt periode og det reelle antallet døde i samme periode, viser klart at de utstyrte gravene er relativt få. Med andre ord representerer både de synlige minnesmerkene i form av gravhauger og de utstyrte begravelsene temmelig eksklusive fenomener. Det er bare individer med en særskilt status som har blitt en slik ære til del, og det må i stor utstrekning være en sosial overklasse vi møter i de utstyrte gravene. Hva slags status kan det da være tale om?

Samfunnet i romertid og folkevandringstid var et hierarkisk rangsamfunn, der gjensidige forpliktelser om støtte og beskyttelse holdt hierarkiet sammen. Slekt og slektskap var av stor betydning. For å utvide kretsen av slekt, giftet man gjerne bort døtre til andre mektige, og man satte sine sønner i fostring hos dem. Flere av de rike kvinnegravene i Norden i denne perioden ser ut til å være kvinner som har operert innenfor disse nettverkene. Blant annet har det vært foreslått at en bestemt type draktspenner fra yngre romertid peker ut et lite antall graver i Sør-Norge som tilhørende sjællandske kvinner som har inngått i slike giftemålsallianser. Slik kunne en mektig slekt knyttes sammen med andre, og gjennom gode vennskapsforbindelser ble den knyttet til enda flere.

Det synes å være et mønster i denne perioden at romerske importsaker som på Kontinentet gjerne opptrer i mannsgraver, i Norden i større grad er knyttet til rike kvinnegraver. Her er det utvilsomt klare regionale forskjeller innenfor Norden, men det virker ikke overbevisende å forklare helhetsbildet uten å anta en reell forskjell i slektskapssystemet mellom enkelte områder i Skandinavia og det kontinentalgermanske området. Det faktum at mange av de rikeste kvinnegravene tilhører etter måten eldre individer, antyder at det ikke utelukkende kan være kvinners posisjon som den fornmeste gave i datidens ekteskapsallianser, som gir løsningen. Det er da heller ikke bare de rikeste gravene som kan oppvise dominansen av kvinner; det kan også graver og gravplasser som tilhører et sosialt mellomsjikt. De germanske samfunnene på Kontinentet var karakterisert av bilaterale slektskapssystemer, akkurat som de nordiske samfunnene var det på landskapslovenes tid flere hundre år senere. Kan da de kvinnedominerte områdene i Norden være steder der man regnet slektskap matrilineært?

Ulike måter å regne slektskap på kan opptre side om side i et samfunn, hver til sitt bruk. I et patrilineært system inkluderer medlemmene i slekten både kvinner og menn, men det er bare menn som kan videreføre ”medlemsskapet” til barna sine. I et matrilineært system går arvefølgen gjennom kvinneledd. Korrekt avstamning innebærer en rett til å tilhøre en slekt, men det er ikke dermed sagt at enhver person som har denne retten, bruker den. Det er avhengig av faktorer som livshistorie og individuelle valg. Dessuten kan personer handle som om de var medlemmer av en slekt, selv om den formelle tilknytningen til slekten kan være uklar eller faktisk ikke-eksisterende. Denne fleksibiliteten er avgjørende for at slektskapsbaserte samfunn skal kunne fungere i det praktiske liv. Avstamningsregler kan også definere andre plikter og rettigheter enn medlemskap i en sosialgruppe. Eksempelvis kan rituelle og politiske posisjoner overføres gjennom mannsledd, mens eiendomsrett arves gjennom kvinneledd.

I Nordens eldre jernalder regner mange arkeologer med at utstyrte graver og synlig gravmarkering (gravhauger osv.) er knyttet til eiendomsrett og markering av denne. Aksepterer man det synspunktet, bør man også ha en åpen holdning til spørsmålet om eiendomsrett (til jord) i visse områder i eldre jernalder kan ha blitt overført matrilineært. Var odelsrett kanskje kvinnesak i folkevandringstid?