”Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det blant annet i innskriften på Tunesteinen fra Østfold, slik Ottar Grønvik tolker runene. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.
Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet – og det er vi henvist til å gjøre – var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod. Det dreier seg om en type matrett som i ulike varianter har vært og fortsatt er en viktig del av kostholdet i flere deler av landet – i form av kompe, raspeball og blodklubb, altså en grøtaktig blanding av kornprodukter, fisk, kjøtt og innmat som kokes, syrnes eller stekes.
I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen. I flere av de hustuftene fra romertid og den påfølgende folkevandringstiden som har blitt undersøkt på Sørvestlandet, er det avdekket konstruksjoner som av arkeologer har blitt oppfattet som brødovner.
De fleste funn av selve brødene er imidlertid gjort i Sverige, med et klart tyngdepunkt i Mälarlandskapene. Det er tale om forkullede brød, for bare i forkullet tilstand kan brødene bevares i jorden helt til våre dager. Samtlige funn er fra jernalderen, og det er flest i den siste delen av perioden, i merovingertid og vikingtid. De fleste brød er funnet i kremasjonsgraver, ikke minst på gravplassene ved proto-byen Birka. Den svenske dominansen har i det minste delvis sammenheng med den fremherskende branngravskikken på svensk område gjennom hele jernalderen.
Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene har antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.
Middelalderdiktet RígsÞula beskriver det tykke, grove brødet som trellene er henvist til å spise. Dette brødet er etter beskrivelsen av samme type som de arkeologisk dokumenterte brødtypene fra romertid og folkevandringstid. De tynne hveteleivene som Jarl i diktet spiser, ser derimot ut til å være av den typen brød som introduseres i yngre jernalder, og som blant annet er funnet i gravene ved Birka.
De stekepannene som er et karakteristisk innslag i en del vikingtidsgraver i Norge, viser sammen med for eksempel dreiekverner nedlagt som husoffer at brødkulturen i jernalderen også har et rituelt aspekt. Funnene fra Helgö i Mälaren, som er blant de eldste i Norden, kan endatil tyde på at brød i utgangspunktet inngikk i rituelle sammenhenger.
Enkelte av referansene til brød i sagalitteraturen tyder på en sammenheng med Odinkultusen, som trolig oppstår nettopp på den tiden da brødkulturen innføres. Dette er en aristokratisk kultus, og en indikasjon på at brødbaking og –spising har inngått i aristokratiets rituelle praksis i folkevandringstid, har vi i Tunesteinen, i det minste indirekte.
”Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det jo i innskriften på steinen. Den avdødes navn, Wodurid, er en sammensetning. Det andre leddet har sammenheng med verbet ’ri(de)’, og det betyr’rytter’. Samme etterledd har vi i Odin-tilnavnene Atrídr og Frárídr (’han som rir til/fra). Førsteleddet betyr noe slikt som ’rasende, vill’. Et tilsvarende substantiv finnes fremdeles på tysk i formen Wut (’raseri’). Gudenavnet Odin er avledet til det samme ordet. Wodurid betyr dermed ’den rasende, hissige rytter’. Flere har tenkt seg at den rytteren som er avbildet på gullamuletter fra denne perioden, er Odin i egenskap av ekstatisk rytter. Det er ikke urimelig å tenke seg at Wodurid har spilt en rolle i Odinkultusen i Tune.
Runeinnskriften ser dessuten ut til å vise at Wodurid ikke bare har vært kultleder, men også verdslig høvding. ”Han som sørget for brødet” er Grønviks tolkning av ordet witadahalaiban (leses witandah laiban). Men ”brød-giver” gir klare assosiasjoner til et herre-tjener-forhold. På gammel-engelsk betyr ordet hlaford, som vi kjenner som ’lord’ eller herre, nettopp brød-giver (loaf-giver). I tidlige engelske lovtekster omtales dessuten folk med en avhengig sosial status som ’brød-etere’, underforstått at noen forsyner dem med brød. Referansene til brødkulturen slutter ikke der: Ordet lady, oldengelsk hlæfdîge, betyr noe slikt som ”den som knar brødet”. Herre, frue og undergitt, brødgiver, brødbaker og brødeter – tydeligere kan ikke de sosiale aspektene ved jernalderens nye brødkultur uttrykkes.
1 kommentar:
Legg inn en kommentar