Ny bok om huler og hellere

Det er litt av et prosjekt - å registrere, kartfeste og samle inn realia og muntlig tradisjon om "alle" huler og hellere i Agderfylkene og i Rogaland. Men det er akkurat det han har gjort, Torfinn Hageland. Over 900 hellere er det blitt, og nå foreligger boken.

Siden det er Vest-Agder fylkeskommune som er utgiver av boken, og all den stund den publiseres som nr. 4 i "min" rapportserie, er jeg fullstendig inhabil i saken, og skal ikke begi meg ut på noe som kan minne om en bokanmeldelse.

Derimot vil jeg komme med en håndfull faktaopplysninger om Den store hellerboka for Agder og Rogaland, som altså er verkets tittel.

Tematikken ligger jo i tittelen. Og utgangspunktet for arbeidet er det store arbeidet som Hageland gjennom en mannsalder har lagt ned med å registrere hellere og andre kulturminner, spesielt i heiene på Agder. Men dette er ikke noen registreringsrapport - det er en rikt utstyrt tekst om hellerne i de tre fylkene, om bruken av dem gjennom tidene (med vekt på ny tid) og om tradisjoner knyttet til dem.

Torfinn Hageland har tidligere utgitt flere bøker, bl.a. Gamle vegar i Vest-Agder (2000), Heieliv i Hekkfjeddet (1989) og Murar og hellerar i heiane (1998).

Forfatteren har selv tatt de fleste fotografiene i boken. Omslagsbildet og flere andre bilder er imidlertid tatt av fotograf Sissel Jørgensen, Kristiansand.

Boken er forsynt med et forord av heller-spesialisten Knut Andreas Bergsvik ved Universitetet i Bergen, og dessuten med en liten tekst av undertegnede om hellernes rolle i norrøn mytologi.

Det finnes et stort antall hellere i Norge. Mange av dem har spor etter bruk i forhistorisk tid, mange har tradisjoner og rikt mytestoff omkring seg. Tradisjon- og mytestoffet og kunnskap om hvor hellerne ligger er i ferd med å gå tapt, fordi dagens generasjon anvender landskapet på en helt annerledes måte enn før. Snart er det for sent å videreføre denne kunnskapen i de aller fleste deler av landet. Men på Sør-Vestlandet er det annerledes. På grunn av Hagelands innsats vil hellerne i dette området glede skolebarn så vel som friluftsfolk og forskere i mange år fremover,

skriver Bergsvik i forordet.

Boken koster 398 kroner. Den kan kjøpes i bokhandler i Agderfylkene og i Rogaland, eller bestilles direkte fra Vest-Agder fylkeskommune (cmd(krøllalfa)vaf.no).

De øvrige utgivelsene i rapportserien fra Regionalavdelingen:

Nr. 1 Kompassroser og annen grafitti i kystmiljøet. Av Endre Wrånes (2006)
Nr. 2 Farmers, Mariners and lords of long-ago. Archaeology and prehistory in the Agder region. Av Frans-Arne Stylegar (2007)
Nr. 3 De gamle fortøyningsfestene I Ny-Hellesund og fortøyningsmetodenes historie. Av Jan G. Langfeldt (2008)

Til Vansebrakteatens funnhistorie

Til de fineste arkeologiske funnene fra folkevandringstid på Lista må vi regne gullbrakteaten fra Vanse prestegård. Men Vansefunnet er også blant de dårligst opplyste funnene, og det krever et dypdykk i arkivene dersom vi skal kunne rekonstruere funnomstendighetene. De følgende avsnittene er resultatet av en slik ”dykke-ekspedisjon”, og ikke for første gang er det Hans Engelharts arkiver som har gitt "ny" kunnskap.

Én ting er sikkert: Den eneste bevarte gjenstanden fra funnet, er gullbrakteaten. Den eies av Kulturhistorisk museum i Oslo (mus. nr. C687). I museets tilvekst står følgende knappe funnbeskrivelse å lese: ”fundet i Jorden paa Kirkegaarden til Vansøe Kirke”. Dersom vi vil vite mer, må vi gå til andre kilder.

Oluf Rygh (i plansjeverket Norske Oldsager fra 1880) og før ham Nic. Nicolaysen (i Norske Fornlevninger fra 1866) opplyser at brakteaten ble funnet i en gravhaug ved Vanse kirke. De kan videre fortelle at flere gjenstander ble funnet sammen med brakteaten. Nicolaysen legger til at gravhaugen lå nær kirken, og viser i den forbindelse til Jens Edvard Krafts bok, Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (1820-1835). Kraft viser seg ofte å være en nyttig kilde til arkeologiske utgravninger som ble foretatt før de moderne museene ble etablert, og det er all grunn til å stole på ham også her.

Hva C. J. Thomsen fortalte
Når det gjelder de andre funnene fra gravhaugen, er det tydelig at kilden for opplysningene hos både Nicolaysen og Rygh, er en oversiktsartikkel over nordiske funn av gullbrakteater i Annaler for nordisk Oldkyndighed for 1855, Om Guldbracteaterne og Bracteaternes tidligste. brug som Mynt. Artikkelforfatteren var ingen ringere enn C. J. Thomsen, ”arkeologiens far” i Danmark, og den som hadde organisert de arkeologiske samlingene ved. Museet for Nordiske Oldsager i København.

I denne artikkelen får vi vite at funnet kom for dagen i 1821, og at det foruten brakteaten bestod av følgende saker:
”Nogle smaa Zirater med Guldblik, nogle svagt forgyldte af støbt Sølv, en lille Steen indfattet i Kobber derved et Spænde, nogle Jernpilspidser, hvori der fandtes Levninger af Træ, Fragmenter af et meget stort Jernsværd, hvis Klinge var 3 Tom. bred og ¼ Tom. tyk, et sønderbrudt Bæger af Glas, der, naar Stykkerne samledes, omtrent vilde kunne indeholde en Pot, Brudstykker af flere Leerkar, hvori fandtes Levninger af en opløst Materie, der dog ikke var brændte Been, men mere lignede Aske.”

Dette er interessante opplysninger, men hvor hadde Thomsen dem fra? Jo, fra Hans Engelhart, viser det seg. Det gikk opp for meg for noen måneder siden da jeg hadde en studiedag på Riksarkivet i Oslo. For få år siden ble det overført en del arkivsaker som gjelder Norge, fra det danske riksarkivet til det norske. Blant disse sakene befinner det seg en hel del dokumenter som i sin tid har tilhørt Hans Engelhart (1775-1842), som var stiftsprost i Kristiansand. Engelhart hadde et bredt interessefelt som blant annet omfattet antikvariske studier. I arkivet etter ham ligger flere innberetninger om funn og fornminner i stiftet – derav min interesse. Frem til Engelhart-arkivet havnet i Rigsarkivet i København, berodde det i Museet for Nordiske Oldsager, så Thomsen hadde direkte tilgang til det.

Brevet til Engelhart
I Engelharts arkiv traff jeg på et dokument som åpenbart er kilden for Thomsens opplysninger. Det er et brev fra prost Abel i Vanse til Engelhart, og brevet er datert 24. august 1821. Det dreier seg tydeligvis om et svar på en henvendelse som Engelhart har rett til Abel, og ordlyden er som følger:

”Hr. Stiftsprost Engelhart.

Da Deres Høyærværdighed efter meget Ærede af 24. J. m. er blevet underrættet, at at jeg skulde have fundet en Guldmyndt, maa jeg herved give mig den Ære at tilmelde Dem, at dette er urigtigt. Det fundne er ingen Myndt, men et Udmærkelses Tegn, dannet til at bære i et Baand, altsaa et slags Ridderorden. Dets Størrelse og Præg er saadan som indlagte Afrids udviser. Materien er Guldblik, særdeles tyndt, og dets Præg er saaledes formet, at der vises ligedan paa begge Sider. Den yderste Rand er en fiin sammenbøyet Traad hvorover Guldblikket er bøyet.
Den Høy, hvorudi det fandtes, var tilforn gravet i Biskop Bugges Embeds Tiid, da adskillige Askekrukker fandtes, derfor havde jeg ingen Formodning, at der var mere at opdage. Af den Aarsag blev Højen uden al Opmærksomhed gravet dybere for at indrætte der en frostfri Kielder. Foruden oven anførte blev tillige fundet nogle smaa Zirater af Guldblik og støbt Sølv med lidt Forgyldning, en liden Steen indfattet i Kobber med en Spænde, uden Tvivl bestemt til at kvæsse Piile, nogle Jern Pile hule i den ene Ende med lidt Træ udi, nogle Lævninger af et meget stort Sværd, et Drikke Glas hvis Størrelse, naar Stykkerne blev sammensatte, var omtrent en Potte, og nogle Stykker af Leerkrukker med Aske, men ingen Been. Alt blev uden mit Vidende optaget saa uforstandigt, at det alt var i brudte Stykker. Sværdets Hæfte var af Rust meget fortæret, dog holdt det endnu 1 ½ Tomme i Diameter. Stykkerne af Bladet vare 1 ½ Tomme brede, dog endnu saa tykke i Kanten at de holdt ¼ Tomme, altsaa maa dets fulde Bredde nok have været 3 Tomme eller mer.
Dette er al den Efterretning, som kan meddeles om det i min Gaards Høy fundne.
Med Høyagtelse etc.
Vandsøe Præstegaard den 24de Aug. 1821
Abel”

Det var altså på våren eller sommeren 1821 at en gravhaug som en del år tidligere hadde vært åpnet, ble gravd i på ny. Og det var prosten selv, Paul Severin Abel, som hadde gitt ordre om å grave ut en kjeller i haugen. Opplysningene hos Abel tyder på at graven lå dypt i haugen, antagelig nedskåret i den gamle markoverflaten. Det finnes ingenting i innberetningen om den indre gravbygningen, men trolig har det vært et kammer av tre eller stein, slik det er vanlig ved de aristokratiske jordfestegravene fra folkevandringstid i denne landsdelen.

Alene gullbrakteaten (se figur 1) viser jo at vi befinner oss i folkevandringstid, trolig i begynnelsen av 500-årene. Opplysningene om gullblikket og det forgylte sølvet, om drikkeglasset og om våpnene understreker at det har vært et rikt gravgods.

Originalbrevet fra Abel til Engelhart viser at steinen som var ”indfattet i Kobber med en Spænde”, av Abel ble oppfattet som ”uden Tvivl bestemt til at kvæsse Piile”. Det kan ikke være tvil om at det er en bronseinnfattet belte- eller ildslagningsstein presten har sett. Assosiasjonen til skjerping av piler skyldes selvsagt de karakteristiske furene etter tennstålet. Nicolaysen og Oluf Rygh har fått med seg at den bronseinnfattede gjenstanden må være en beltestein, men begge følger – feilaktig – Thomsen og skriver at det også fantes en spenne i graven. Av Abels brev fremgår det klart at ”spennen” er bronseinnfatningen til beltesteinen.

De tapte gjenstandene
De gjenstandene som ble påtruffet i haugen, var altså følgende: et glassbeger, en gullbrakteat av C-typen, en bronseinnfattet ildslagningsstein, flere pilspisser med treskaftene delvis bevart, et antatt sverd, flere leirkar og fragmenter av gullblikk og forgylt sølv. Gullblikket kan ha vært beslagsstykker påmontert glassbegeret i forbindelse med en reparasjon, levninger av én eller flere øvrige brakteater e.l. Stykkene av støpt sølv med forgylling kan vi tenke oss har vært rester av draktutstyr, f. eks. hektespenner. Det er selvsagt umulig å si nøyaktig hva de har vært, bare basert på beskrivelsen hos Abel. Men forekomsten av ytterligere edelmetall i tillegg til brakteaten viser at det dreier seg om en meget rikt utstyrt grav.

Av brevet fremgår det at man hadde gravd i haugen tidligere, nemlig i ”Biskop Bugges Embeds Tiid”. Peder Olivarius Bugge, senere biskop i Trondheim, var prost i Vanse fra 1791 til 1799. Vi er faktisk i den heldige situasjon at vi vet nøyaktig når Bugges utgravning foregikk. Abel forfattet nemlig i 1810 en innberetning til Oldsagscommisionen i København om funn og fornminner i prostiet, og denne er bevart. Her heter det nokså summarisk: ”Ved Kirken en Gravhaug, aabnet for 14 Aar siden, da deri fandtes murede Begravelser med 2 Lerpotter, hvorudi var Aske.”

Bugges utgravning fant altså sted i 1796. Ser vi beretningene fra 1810 og 1821 i sammenheng, virker det som om de ”murede Begravelser” fra 1796 lå høyere i haugen enn 1821-graven, og at det dreier seg om sekundærgraver. Men vi kan likevel ikke uten videre anta at den nedgravde jordfestegraven med gullbrakteaten er primærgraven i haugen. Den kan like gjerne ha vært gravd ned i utkanten av en eksisterende haug, slik det finnes mange eksempler på.

Én ting er fremdeles uklar hva funnet fra 1821 angår, nemlig spørsmålet om den gravlagtes kjønn. Beltesteinen er mannsutstyr, mens gullbrakteaten er nokså entydig assosiert med kvinnegraver på Sørvestlandet. De ”flere Leerkar” er også et trekk som gjerne finnes i kvinnegraver, mens pilspissene antagelig hører til en manns utstyr. Trolig har vi derfor å gjøre med en dobbeltgrav med en kvinne og en mann. Ut fra Abels beskrivelse kan det ikke avgjøres om ”sverdet” i graven faktisk var et sverd, eller om det dreide seg om et vevsverd. Det er klare likhetstrekk mellom sverdklinger og vevsverd i denne perioden, og i minst ett tilfelle har det vist seg at et vevsverd fra et gravfunn er et modifisert sverd.

Vi vet dessverre ikke nøyaktig hvor denne gravhaugen lå. Kildene er nokså samstemte om å plassere den nær kirken, slik det også fremgår av Abels innberetning til Oldsagscommisionen. I den dyrkede marken nord for kirken er det for så vidt god plass til gravhauger, men ingen synlige spor i dag. I det pågående satelittprosjektet har vi sett spesielt nøye på nettopp dette området, uten resultat. Kirkegården er imidlertid betydelig utvidet nordover siden Abels tid. Og nord på den nåværende kirkegården er det fremdeles en forhøyning som godt kan være restene av 1821-haugen. Det er muligens den som er synlig som en langstrakt forhøyning orientert nord-sør like nord for kirken på vedlagte tegning av prestegården og kirken. Vi vet ikke hvor gammel tegningen er, men den viser iallfall situasjonen før 1848.

Å nærme seg det ukjente

Otto Sindings kjente historiemaleri, ”Slaget ved Svolder”, er malt i 1883. Det sentrale motivet i bildet er Olav Tryggvasons langskip, Ormen Lange. For en moderne betrakter er det slående hvor lite her som minner om vikingtid. Sinding hadde åpenbart andre referanserammer enn vi har. Gokstadskipet var som det første godt bevarte vikingskipet, blitt utgravd tre år tidligere og publisert i 1882, men fremstillingen av Ormen Lange er lite preget av dette. Maleren har i mangelen av foreliggende arkeologiske resultater, tatt utgangspunkt i skipstyper han kjente fra andre sammenhenger. Arkeologene var og er henvist til å gjøre det samme – de nærmer seg det ukjente gjennom å sammenligne med noe som er kjent.Sinding er tydelig inspirert av middelalderen. En generasjon eller to tidligere var det den klassiske antikken som tjente som referanseramme for kunstnere og kulturhistorikere, slik nedenstående illustrasjon fra Nils Henrik Sjöborgs Samlingar för nordiska fornälskare viser.

Arkeologiske funn taler jo ikke av seg selv. Vi må stille spørsmål til de levningene vi finner, og svarene er ikke uavhengig av hvordan spørsmålene stilles – eller hvem som stiller dem. I siste instans er man nødt til å gå fra det kjente til det ukjente. Derfor har sammenligninger eller analogier en sentral og viktig plass i arkeologien. Bruken av analogier kan gå fra helt enkle forhold til kompliserte sammenhenger. En del gjenstandstyper, for eksempel økser, fant mer eller mindre sin form alt i steinalderen. Finner man en rimelig godt bevart øks fra vikingtiden, er man sjelden eller aldri i tvil om hva slags redskap man har for seg. Banalt, kanskje, men enhver rekonstruksjon av forhistoriske (dvs. skriftløse) kulturer er basert på rekker av mer eller mindre avanserte slutninger av denne typen.

Veien fra rent deskriptive gjenstandsbeskrivelser til fortolkende kulturhistorie, altså til det kulturantropologen Clifford Geertz kaller ”thick descriptions”, er ikke enkel. All kulturhistorie handler om kontekst. Når man har med genuint forhistoriske kulturer å gjøre, er det problematisk å rekonstruere konteksten (dersom man da ikke følger den strukturalistiske tankegangen og lar den samlede materielle kulturen være kontekst for de enkelte deler, uten å skjele til referansepunkter utenfor den materielle kulturen). Arkeologen må av den grunn basere seg på analogier – enten etnografisk-synkrone eller historisk-diakrone. Sistnevnte er det som av historikere kalles den direkte historiske metode. Økseeksempelet vårt er en enkel versjon av dette. Mer komplekse historiske analogier har fått vind i seilene innenfor deler av jernalderarkeologien de siste 10-15 årene, i det forskere både i Danmark, Sverige og Norge har forsøkt å føre eiendoms- og avhengighetsforhold som kjennes fra skrifthistorisk tid, tilbake til romertid og folkevandringstid, delvis med utgangspunkt i arkeologisk materiale, og delvis basert på eiendomsforhold som er kjent fra middelalderen.

Etnografiske analogier brukes dersom man ønsker å studere sammenhengene mellom ulike kulturelle prosesser – det være seg ritualer, arbeidsoperasjoner eller annet – og de materielle sporene etter dem i form av arkeologiske funn og monumenter. I nordisk arkeologi har denne formen for analogier lange tradisjoner; svenske Sven Nilsson grep allerede i 1830-årene til beskrivelser av lavteknologiske samfunn mange steder på kloden når han ville forstå hvordan flintredskaper fra den skandinaviske steinalderen var blitt benyttet.

Innenfor den positivistisk orienterte, såkalte ”nye arkeologien” i 1960- og 1970-årene spilte særlig de etnografisk-synkrone analogiene en stor rolle. Ikke minst den amerikanske arkeologen Lewis Binford kom frem til resultater av vesentlig og varig betydning når det gjaldt å studere spredningsmønstre, arbeidsprosesser osv. hos jegere-sankere. Et nokså mekanisk syn på fortidige menneskelige handlingsmønstre gjorde det imidlertid mulig for mange nyarkeologer å henvise til nålevende kulturer på tilsvarende ”teknologiske nivå” ikke bare for å forklare særegenheter ved det hjemlige arkeologiske materialet, men også for å beskrive sosiale og politiske strukturer i det forhistoriske samfunnet. Man fant støtte for disse idéene dels i amerikansk nyevolusjonisme og dels i stalinismens utlegning av Marx’ historiske materialisme som en lære om stadier som ethvert samfunn er nødt til å gjennomgå i løpet av sin historiske utvikling. For bronsealderarkeologien, for eksempel, førte dette til at den tapte konteksten kunne bli erstattet med referanser til samfunns- og kulturforhold innenfor etnografisk dokumenterte ”høvdingedømmer”, ikke sjelden polynesiske kulturer fra temmelig ny tid. Moderne etnoarkeologi bruker ikke lenger analogier fra etnografiske situasjoner som ”fasit” for å tolke materielle kulturspor fra forhistorisk tid. I stedet legger man stor vekt på å forstå den helhetlige konteksten, sosialt og kulturelt, som den materielle kulturen i etnografisk-synkrone situasjoner opptrer i. Den totale konteksten kan så inspirere forsøksvise ”thick descriptions” i den arkeologiske settingen.

Gode analogier er oftest de som ligger nær både i tid og rom. Å hente analogier fra 1800-tallets Stillehavskulturer og bronsealdersamfunnet i Norden for 3.000 år siden er langt mer problematisk. Sagt på en annen måte: den beste kontekstuelle arkeologien er den som utføres på et materiale fra skrifthistorisk tid. Det betyr ikke at det ikke er mulig å skrive kulturhistorie om helt skriftløse perioder som stein- og bronsealder, men vi må a priori akseptere at denne kulturhistorien vil være mer generell, mer skissepreget og inneholde flere uløste spørsmål enn kulturhistorie fra senere perioder, da det også finnes skriftlige kilder en kan trekke veksler på.

Gutorm Gjessing, Dialectics, and the New archaeology

’The faculty clearly respected him as an iconoclast, as a critical thinker, and as a rebel like themselves. They liked his early (…) research, but they could not embrace him as an ally because they did not know what to make of the theoretical brew he had cooked up. On the one hand, his concerns with history, diffusion, and archaeological cultures seemed old-fashioned and perhaps even normative. On the other, he was clearly a materialist who took a systemic view of society, studied evolutionary change, and searched for patterning in the archaeological record. But he was a materialist who did not discount ideology or relegate it to epiphenomena. He explicitly rejected both the New Archaeology and culture history, but his theory seemed to us like some strange amalgam between the two.’

This could easily have been a description of Gutorm Gjessing and his relationship to the archaeological academia in the 1960s and 70s, but it isn’t. In fact, the words belong to Randall H. McGuire, and the person being described is Bruce G. Trigger (McGuire 2006:62). Gjessing, like Trigger, has been difficult to categorize as a researcher. To artifact-oriented cultural historians he was suspiciously concerned with processes and structures. To positivists he stood out as a traditionalist harking back to the bad old days of cultural history and diffusion. He was an outsider also because of leave of absence from archaeology – his refuge in social anthropology, that is, although there is reason to de-dramatize the importance of this: after all, he continued to publish archaeological studies and act in the capacity of a prehistorian throughout the whole period (witness for instance his works on prehistoric social groups in Northern Norway, 1955a, 1959, his little study on petroglyphs in British Colombia, 1952, his contributions to the collaborative popular volumes on Nordisk kultur, 1953, 1955b, his 1963 article on Socio-archaeology or his seminal paper on nationalism and archaeology from 1969, cf 1974). It’s probably more correct to say that Gjessing’s contributions to archaeology during the 50s and 60s were published in what appeared to most Norwegian archaeologists as rather obscure journals, and the distance between the archaeological establishment and Gjessing was further underlined by the latter now being a professor of ethnography.

To add to this strange brew, Gjessing was also a political activist, associated with, and indeed one of the founding fathers of, the left-socialist Socialist People’s Party (SF), which came to embody the New Left in Norway. He was a staunch supporter of Saami aboriginal rights, a founder of the Saami association in Oslo, and at one point chairman of the radical anti-war organisation Folkereisning mot krig (FMK).

The archaeologist-cum-social anthropologist Gjessing’s scientific career spans a large part of the 20th century. His early typological and chronological works were published in the late 1920s and early 30s (Gjessing 1928, 1929a, 1929b, 1934), while his last major archaeological contribution, Ideas about Prehistoric Societies, didn’t surface until 1977 (Gjessing 1977). Gjessing started out as a traditional scholar (see also Johnsen 1997) and as a pupil of the politically conservative but in archaeological respects innovative A. W. Brøgger. Anders Hagen recalled having tried as a student to sell Gjessing an illegal left-wing newspaper during WW2, and was firmly turned down by him. Gjessing’s archaeological works in the 1930s and 40s are to a large extent inspired by Brøgger, cf his Norges steinalder (The Stone Age in Norway, 1945), Fangstfolk (Hunters, 1941), Ophavet til Hålogaland rike (The Origin of Hálogaland, 1929c, 1930), and Hesten i forhistorisk kunst og kultus (The Horse in Prehistoric Art and Cult, 1943).

Gjessing was, however, radicalised by the war and by social struggle and world politics in the immediate post-war era. As a Rockefeller scholar in the US in 1946-47, Gjessing became conscious politically. A year later, he wrote the following in Mennesket er ett (Humankind is One, 1948):

‘Whatever the reason, there can be no doubt that European-American civilization is seriously ill. There must be some kind of cure that can put the balance back in our culture’ (1948:16).

And:

‘He who has seen the New York Broadway at night, he who has seen the almost incomprehendable amount of money being used for commercials to see off the competition, he who has witnessed the competition between the railroad companies with several sets of expensive stations in each and every city, several sets of railroads and bridges, because the companies cannot cooperate – he is bound to, willingly or with a grudge, admit that ‘private enterprice’ is a system that comes with a price’ (1948:18-19).

This was also the period when the Norwegian labour movement turned from being officially pacifist and anti-war to supporting NATO and nuclear bases. Starting from a cultural critique of late-modern society, Gjessing came to play a rather important part on the left of social democracy, and he was one of the founders of the Socialist People’s Party (SF) in 1961. As a political activist, as well as in his anthropological studies in the 50s and 60s, Gjessing embodied many of the concerns of the New Left in Scandinavia: pacifism and social reformism, as well as support for aboriginal struggles and rights and for freedom struggles in the Third and Fourth worlds. Like many others from the same political background, i.e. the anti-nuclear and anti-colonial struggles of the 50s and 60s, Gjessing remained ambivalent towards marxist theory. He was highly critical of the legitimizing role of the state ideology that passed as marxism in the Soviet Union and Eastern Europe.

He was, however, willing to engage with marxist ideas. This is most pronounced in his two latest main works, Socio-archaeology from 1975 and Idéer omkring førhistoriske samfunn (Ideas about Prehistoric Societies) from 1977. The latter is basically a translation of the former into Norwegian, but with some relatively minor adjustments. Uncontroversially, the 1975 study on Socio-archaeology presents itself as an attempt to combine archaeology and social anthropology in order to investigate the possibility of reconstructing some major features of prehistoric social systems. Gjessing stresses that we need to look at archaeology as one of a number of sciences in a broad pattern of disciplines that all are needed to reconstruct a society. Analysis must start from the whole, or from the complex which is comparable with the ethnic group, and must explain and reconstruct the ways in which prehistoric peoples arranged their lives. He pays tribute to V. G. Childe as the pioneer of socio-archaeology (cf. Faulkner 2007; Patterson & Orser 2004), and states that archaeologists must realize that they deal with the concrete evidence of not only ancient peoples’ existence, but also their beliefs, institutions, and behavior, however fragmented.

These remarkable works are rich in ideas, heavily influenced by trends within anthropology, not excluding marxism, for the time unfashionably sceptical of New Archaeology and realist in their outlook. Both the Socio-archaeology paper and the Ideas about Prehistoric Societies caused some debate, in the pages of Current Anthropology and Norwegian Archaeological Review, respectively. But 30 years later the debate seems somewhat confused. Surely, the reason for the partly harsh reactions cannot be simply the provocative claims Gjessing make (‘Archaeologists are in risk of turning into deaf men answering questions nobody asked them’, 1977:13; ‘archaeology’s one hundred years of sleep’, 1977:23; ‘in science as in love, too much concentration on technique often leads to impotence’, 1975a:323; ‘archaeology is suffering from the eye disease glaucoma and needs an operation to get a wider view’, 1975b, quoted after Myhre 1991:163)?

Although critical of both traditional culture historical archaeology and the New Archaeology,’(h)is theory seemed to us like some strange amalgam between the two,’ writes McGuire regarding Trigger. The reason, finds McGuire, was Trigger’s use of dialectics. While I feel that McGuire perhaps to some extent overstates Trigger’s commitment to marxism and dialectics, he does furnish us with a very important clue for understanding the double nature of the latter’s works. I would like to suggest that this is the case with Gjessing, as well. It is mainly his use of the dialectic that accounts for the relative confusion caused by his two major theoretical works in the mid-70s. In Gjessing’s case, his reliance on dialectics is explicit.

Consider statements like these:

‘The weight put by neo-positivism on things that are directly observable, is obvious by it also being called logical empiricism. But the paradox is that with this narrow view of reality, logical empiricism is in fact not empirical enough, because it disregards forces of very great importance. They are forces which are incomparably strong when it comes to initiating action, and which shapes our experience to a great degree. But these forces are impossible to deal with for the neo-positivists with their one-dimensional logic’ (1977:17).

‘A dialectical or complementary way of thinking also makes possible the balanced combination of science and art that is necessary to attain a truly holistic view and to avoid scientism. Art and science are interdependent’ (1975:324).

‘The whole is more than the sum of its parts’ (1977:18).

Dialectics have a much older history, of course, but is in Gjessing – as in Trigger – intimately linked to a critical marxism as a way to know the world, as a critique of the world, and as a means to change the world (cf. Patterson 2003, see also Saitta 1989). What, then, is the dialectic?

Dialectics aims to understand things concretely in their living movement, change and interconnection, with their opposite and contradictory sides in unity. Few would deny that everything in the world is changing and interacting at some pace, or that history and systemic connections belong to the real world. The difficulty is rather how to think adequately about them, how not to distort them and how to give them the attention and weight that they deserve. Dialectics is an attempt to resolve this difficulty by expanding our notion of anything to include, as aspects of what it is, both the process by which it has become that and the broader interactive context in which it is found. Only then does the study of anything involve one immediately with the study of its history and encompassing system. Trotsky once wrote that a dialectical concept is a loop, not a closed circle, one end of which moves into the past, the other – into the future (Trotsky 1986:78). The assumption is that while the qualities we perceive with our senses actually exist as parts of nature, the conceptual distinctions that tell us where one thing ends and the next one begins both in space and across time are social and mental constructs. The dialectic method looks for ways to transcend the opposites presented by formal dualism – be it mind versus matter, culture versus biology, materialism versus idealism etc. – and form synthesis. In dialectics both have something in common, and understanding of the parts requires understanding their relationship with the whole system. ‘The truth is in the whole,’ as Hegel put it (after Ollman 2003).

Let us look at some of the reception Gjessing got. In the discussion in Current Anthropology, some of the commentators described a feeling of confusion after reading Gjessing’s article, while one critic was outright hostile. Donn Bayard stated that ‘this article leaves me somewhat confused’ (Bayard 1975), while Richard Pearson found parts of the paper ‘confusing’, and suggested that ‘the ‘new archaeology’ is in part a response to mindless collections of data, which are all too obvious in this article’ (Pearson 1975). It is interesting that both of the marxists among the commentators, Bruce Trigger (1975) and Leo Klejn (1975), commented favourably, but that both of them partly defended the New archaeology against Gjessing’s criticism, and criticised him for lack of stringency. Another marxist, Jurgen K. Brueggemann, in a later issue of Current Anthropology put Gjessing to task for writing an ‘archaeographical report’, instead of pointing to ‘the theoretical bases and relevant premises for the postulation of a scientific discipline of socio-archaeology’ (Brueggemann 1976:147). These marxists were obviously closer to official ‘dialectical materialism’ than Gjessing was.

The reception in Norwegian Archaeological Review was friendly, but open. It is, however, typical for the time and for the theoretical approach that Gjessing was critising, that the editor of the journal asked several scholars to comment on particular aspects of the book. Thus, we have Arne B. Johansen commenting on the relationship between positivism and dialectics, Stig Welinder discussing Gjessing’s ecological approach, and Synnøve Vinsrygg his use of analogies (Johansen 1980; Vinsrygg 1980; Welinder 1980). William Fitzhugh (1980) in his comment mainly focused on Gjessing’s discussion of circumpolar aspects. Although all four commentators are broadly sympathetic to Gjessing’s critique of positivism, none of them really relates to the text as a whole, only to certain aspects of it. The discussion as a whole failed to appreciate Gjessing’s holistic and synthetic approach. This approach was anti-empiricist, but yet he criticised the positivism of New Archaeology. Some of his critics, among them Arne B. Johansen, tried to label him a positivist in disguise, but he clearly was not one (Johansen 1979, 1980). Gjessing’s philosophy of science can best be described as realist – a posititon which holds that there is an objective reality existing independent of our senses, and that it is possible to gain empirical knowledge of this world. But the knowledge thus gained is not a reflexion or a ‘picture’ of the objective reality – rather it is ‘a complex social product that entails both reality and consciousness’ (McGuire 2002:x).

Gjessing’s works from the 70s were never appreciated as a totality within Norwegian archaeology. Although some aspects of it were commented on approvingly, he did not succeed in convincing the archaeologists that this was the embryo of a whole different way of doing archaeology than the one being taught within the positivist paradigm. Perhaps some of his views were too avantguardist to really hit a nerve within Scandinavian archaeology in the late 70s, and his 1975 and 1977 studies were unfortunately disregarded or forgotten when the theoretical tide turned ten years later and mainstream archaeology started to ask the same questions that had occupied Gjessing in the 60s and 70s. By then, many of the answers Gjessing gave, just did not seem relevant any longer. The faith of Gjessing’s socio-archaeology was sealed when the optimism of the social movements of that decade gave way to the economic and political neoliberalism in the 1980s. Gjessing’s methodological and theoretical contributions to archaeology are largely forgotten, while his works from the 1930s and 1940s are still studied. Today, a search on Google for the terms ‘Gjessing’ and ‘socio-archaeology’ yields no more than 18 hits (October 1, 2008).

In my opinion, Gjessing’s works from the 1970s charts a route between the positivism of processual archaeology and the idealism and empiricism of the trends that came to dominate archaeology in the late 1980s. Perhaps the waning popularity of the political and economic regimes that were established in the West as well as in the East in the 1980s and 90s, will make him relevant again. I like to think so, and I like to think that this conference is a small sign that Gutorm Gjessing and his ideas about prehistoric societies is once again in ascendance.

References
Bayard, D. 1975. Comment on Socio-archaeology by G. Gjessing. Current Anthropology January 1975, vol 16 (3), pp 332-333.
Brueggemann, J. K. 1976. More on Socio-archaeology. Current Anthropology March 1976, vol 17 (1), pp 147-148.
Faulkner, N. 2007. Gordon Childe and Marxist archaeology. International Socialism Journal, vol 116.
Fitzhugh, W. Gutorm Gjessing and Arctic Archaeology. Norwegian Archaeological Review vol 13 (2), pp 120-122.
Gjessing, G. 1928. Finsk-ugriske vikingetidssmykker i Norge. Universitetets oldsaksamlings årbok 1927, pp 23-41.
Gjessing, G. 1929a. De norske gullbrakteatene. Universitetets oldsaksamlings skrifter 2, 127-175.
Gjessing, G. 1929b. Norske ryggknappspenner fra vendeltiden. Skrifter fra Det Kgl. norske videnskabers selskap 8. Trondheim.
Gjessing, G. 1929c. Ophavet til Håløygjarlenes rike. Håløygminne 10, pp 35-38.
Gjessing, G. 1930. Mere om ophavet til Håløygjarlenes rike. Håløygminne 11, pp 99-106.
Gjessing, G. 1934. Studier i norsk merovingertid. Kronologi og oldsaksformer. Skrifter utgitt av Det norske videnskaps-akademi i Oslo 2. Oslo.
Gjessing, G. 1941. Fangstfolk. Et streiftog gjennom nord-norsk forhistorie. Oslo.
Gjessing, G. 1943. Hesten i forhistorisk kunst og kultus. Viking 7, pp 5-143.
Gjessing, G. 1945. Norges steinalder. Oslo.
Gjessing, G. 1948. Mennesket er ett. Kulturforskning og kulturkrise. Oslo.
Gjessing, G. 1952. Petroglyphs and pictographs in British Columbia. Proceedings of th 29th International Congress of Americanists vol III, pp 66-77. Chicago.
Gjessing, G. 1953. Bruken av edelmetaller i Norden i førkristen tid. Nordisk kultur 15A, pp 32-43. Oslo.
Gjessing, G. 1955a. Prehistoric social groups in North Norway. Proceedings of the Prehistoric Society vol. 21 (1955), pp 84-92.
Gjessing, G. 1955b. Veiding og sanking i førhistorisk tid i Norden. Nordisk kultur 11-12A, pp 1-63. Oslo.
Gjessing, G. 1958. Arkeologisk feltskole i Arizona. Norsk Geografisk Tidsskrift 16.
Gjessing, G. 1959. Nordnorske samfunnsorganisasjoner i steinalderen. Wissenschaftliche Zeitschrift der Ernst Moritz Arndt Universität Greifswald 8 (1958/1959), pp 147-152.
Gjessing, G. 1963. Socio-archaeology. Folk, No 5, pp 103-112.
Gjessing, G. 1968a. The social responsibility of the social scientist. Current Anthropology, pp 397-402.
Gjessing, G. 1968b. Complementarity, Value, and Socio-cultural field. Ethnographic Museum of the University of Oslo, Bulletin 12.
Gjessing, G. 1969. Archaeology, Nationalism, and Society. In The Teaching of Archaeological Anthropology. Chicago.
Gjessing, G. 1973. Norge i Sameland. Oslo.
Gjessing, G. 1974. Arkeologi, nasjonalisme og politikk. Kontaktstencil nr. 6. Oslo.
Gjessing, G. 1975a. Socio-archaeology. Current Anthropology January 1975, vol 16 (3), pp 323-341.
Gjessing, G. 1975b. Nye signaler i arkeologien. Arkeologiske skrifter fra Historisk museum i Bergen 2, pp 49-72.
Gjessing, G. 1977. Idéer omkring førhistoriske samfunn. U. O. Skrifter, ny rekke, nr. 2. Oslo.
Johansen, A. B. 1979. Anmeldelse av G. Gjessing: Idéer omkring førhistoriske samfunn. Historisk tidsskrift 1979:2, pp 196-202.
Johansen, A. B. 1980. Positivism and Dialectics. Norwegian Archaeological Review vol 13 (2), pp 128-129.
Johnsen, H. G. 1997. Crossing disciplinary boundaries: On Gutorm Gjessing's archaeology and his conversion to ethnography. Acta Borealia, 14:1, pp 33 – 58.
Klejn, L. S. 1975. Comment on Socio-archaeology by G. Gjessing. Current Anthropology January 1975, vol 16 (3), pp 333-334.
Marquardt, W. H. 1992. Dialectical Archaeology. In M. B. Schiffer (ed): Archaeological Method and Theory 4, pp 101-140. Tucson.
McGuire, R. H. 2002. A Marxist Archaeology. 2. ed. New York.
McGuire, R. H. 2006. Marx, Childe, and Trigger. In R. F. Williamson & M. S. Bisson: The Archaeology of Bruce Trigger. Theoretical Empiricism. Kingston, Ontario.
Meskell, L. M. & R. W. Preucel (eds) 2004. Companion to Social Archaeology. Oxford, Blackwell.
Myhre, B. 1991. Theory in Scandinavian archaeology since 1960: a view from Norway. In I. Hodder (ed): Archaeological Theory in Europe: The Last Three Decades, pp 161-186. London.
Ollman, B. 1993. Dialectical Investigations. New York.
Ollman, B. 2003. Dance of the Dialectic: Steps in Marx’s Method. Chicago.
Patterson, T. C. 2003. Marx’ Ghost. Conversations with Archaeologists. New York.
Patterson, T. C. & C. E. Orser 2004. Foundations of Social Archaeology. Selected Writings of V. Gordon Childe. New York.
Pearson, R. 1975. Comment on Socio-archaeology by G. Gjessing. Current Anthropology January 1975, vol 16 (3), pp 332-335.
Saitta, D. 1989. Dialectics, Critical Inquiry, and Archaeology. In A. Wylie & V. Pinsky: Critical Traditions in Contemporary Archaeology, pp 38-43. Cambridge, Mass.
Trigger, B. G. 1975. Comment on Socio-archaeology by G. Gjessing. Current Anthropology January 1975, vol 16 (3), pp 337-338.
Trotsky, L. 1986. Trotsky’s Notebooks, 1933-1935. Writings on Lenin, Dialectics, and Evolutionism. New York.
Vinsrygg, S. 1980. An interpretative view on Gjessing’s use of Analogy. Norwegian Archaeological Review vol 13 (2), pp 123-127.
Welinder, S. 1980. Gutorm Gjessing on Ecology. Norwegian Archaeological Review vol 13 (2), pp 130-131.

Spennende vikingtidsfunn i Rygge, Østfold

Moss Dagblad skriver om et av de største dirhem-funn som så langt er kommet for dagen i Norge - på Huseby i Rygge.

Det var i dette området at gullsporen fra ca. 950 ble funnet for 150 år siden.

Les mer om vikingtidsmiljøet i dette området her:

Snekkeberget

Vikingen på Rør

Merovingertid øst i Viken

Grav, gård og gods i Østfolds vikingtid

En trelleborg i Rygge?

Kureåsen - endelig en bygdeborg i tjukkeste Rygge

Rosselandsfunnet

Hørt om Rosselandsfunnet? Ikke det. Du er i godt selskap, for dette 1700 år gamle arkeologiske funnet har stort sett gått i glemmeboken. Og det er i grunnen synd, for funnet er interessant så vel som temmelig sjeldent, og det inngår i en karakteristisk gruppe gravfunn fra samme periode i vårt distrikt.

Gravfunnet fra Rosseland i Greipstad (Songdalen kommune) var for eksempel ikke kjent for arkeologen Helge Gjessing da han skrev om Vest-Agder i forhistorisk tid i begynnelsen av 1920-årene. Funnet nevnes så vidt i Greipstad b. 1 med henvisning til Torridals fellesbind, men det er tydelig på omtalen i arkeolog Oddmund Møllerops bidrag til Torridalsbindet at heller ikke han hadde noen videre kjennskap til dette funnet.

Da funnet ble overført fra Vest-Agder fylkesmuseum til Kulturhistorisk museum i Oslo (Oldsaksamlingen) høsten 1982, slik tilfellet var, var lite kjent om de opprinnelige funnomstendighetene, og katalogiseringen i Oslo bærer preg av det. Ikke alle gjenstandene som hører til Rosselandsfunnet, ble gjenfunnet, og et par gjenstander som fulgte med oversendelsen til Oldsaksamlingen, kunne ikke lenger knyttes til funnet.

Men det er mulig å rydde opp i forvirringen. Den bunner nemlig i at man ikke har kjent til noen beskrivelse av funnet utover de håndskrevne etikkene som lå med gjenstandene i Kristiansand, og som fulgte dem til Oslo. Beskrivelsen finnes imidlertid, og ikke nok med det: Den er til og med trykt – i det som på den tiden var det fremste arkeologiske tidsskriftet her til lands.

Kilden fra 1871
For i Fortidsminneforeningens årbok for 1871 finner vi den første av en håndfull årvisse fortegnelser over ”de til Kristiansand almueskoles museum indkomne oldsager”. Denne samlingen ble grunnlagt omkring 1870 av skolelærer August Abrahamson. Den ble etter noen tiår innlemmet i Kristiansand og oppland folkemuseum, det nåværende Vest-Agder-museet. Det som fantes av arkeologiske gjenstander fra samlingen, ble altså overført til Oldsaksamlingen i 1982.

Men vi skal helt tilbake til almueskolesamlingen første år, og den første trykte tilvekstfortegnelsen, for å finne Rosselandsfunnet. I 1871 kan vi lese følgende:

a) 53 mindre Perler af forskjelligt Stof (Rav, Sten, brændt Ler og Glas)
b)
en større Perle af Talk, ¾” tyk gjennem Hullet; Overfladen er delt i 4 Felter
ved 2 og 2 paralleltløbende Linier
c) et fladt cirkelrundt mot Enderne
afrundet Haandsneldehjul af Klæbersten med Hul i midten, 1½” i Tvermaal, ved
Hullet ¼” tyk, forsiret med rette Linier, der løbe fra Kanten et Stykke indover
mod Hullet
d) Brudstykker af en Broncefingerring og Hægter af samme
Metal
e) Hanken med vedhængende Stykke af en Krukke af sortgraaagtig brændt
Ler, 2½” langt og forsiret med paralleltløbende Linier med mellemløbende
Skraalinier.

Når det gjelder omstendighetene rundt funnet, heter det i samme kilde:
Fundne i en Haug paa Rosseland i Greipstad Sogn. Ifølge Finderens Udsagn vare Krukken og Ringen hele, da de fandtes, men da det ikke faldt ham ind, at de kunde have noget Værd, havde han ladet Børnene faa Krukken til Legetøi. Den var da bleven ituslaaet, og den ovenomtalte Hank var den eneste Levning, som kunde gjenfindes i Skarndyngen udenfor Kjøkkendøren. Ringen og Hægterne havde han selv brudt istykker for at se, hvad Slags Metal der var i dem. Hvorvidt Gjenstandene vare fundne løse i Jorden eller i Gravkammer, kunde han ikke erindre.

Ser vi på de over 60 funnumrene som ble sendt til Oldsaksamlingen i 1982, var det to nummer som med sikkerhet kunne knyttes til Rosseland. Det dreier seg om 51 perler (museumsnr. C35723) og en hank av et leirkar (C35729). Her viste etikettene som var festet til gjenstandene, at gjenstandene var fra vårt funn. Men spinnehjulet (til en håndten) i 1871-beskrivelsen kjenner vi igjen i C35739b – det er av grønnaktig kleber, har svakt hvelvede sider og tverrgående, innrissede streker langs kanten. Den ene av ”perlene” i den gamle tilvekstfortegnelsen – den som sies å være større enn de andre og laget av ”talk” – er ganske sikkert også et spinnehjul. Det må være dette som er C35735 – et dobbeltkonisk spinnehjul av lys kleber.

Velutstyrt grav
Av de opprinnelige 52 perlene (53 minus ”perlen” som faktisk viser seg å være et spinnehjul) var 51 bevart i 1982, så én må ha kommet bort i mellomtiden. Av de bevarte perlene er én av rav, resten av glass. Husfruen på Rosseland må ha vært et fargerikt skue – for om halsen hadde hun røde, blå, gule, hvite og grønne perler. Det øvrige smykkeutstyret som ble funnet i 1860-årene – en fingerring av og hekter av bronse (hektene ble brukt på samme måte som en senere tids mansjettknapper) – fulgte ikke med til Oslo. De har vel forsvunnet, kanskje gått i oppløsning, mens de lå på museet i Kristiansand. Finneren fortalte jo alt i 1871 at han hadde brutt dem i stykker for å se hva slags metall det var i dem. Han håpet nok at det skulle være noe mer edelt enn bronse…

Hanken av leirkaret som ungene på Rosseland brukte til leketøy, skriver seg fra et finere bordkar. Slik kar er vanlige i gravene på Agder i denne perioden, men opptrer oftest sammen med et lite kokekar. Det tyder helst på at Rosselandsmannen ikke fant (eller tok vare på) alt som lå i graven. Det mest påfallende i så måte, er at funnet ikke inneholder fibler eller spenner av bronse. Slike finnes så å si alltid i datidens graver, og i størst antall finner vi dem nettopp i kvinnegravene.

At det er en kvinnegrav vi har for oss, viser perlene med all tydelighet. Begravelsen hennes fant sted en gang i yngre romertid eller folkevandringstid, sannsynligvis på 300-tallet. Ingen av perlene ser ut til å være varmepåvirket, så det er neppe en kremasjonsgrav vi har med å gjøre. De ubrente begravelsene fra denne perioden, fra den tiden arkeologene kaller for yngre romersk jernalder (180-350 e.Kr.), er i de fleste tilfeller foretatt i kister bygd av heller. Slik har det antageligvis vært også i vårt tilfelle, selv om altså finneren ikke kunne huske om oldsakene var funnet i en kiste eller ikke.

Et sentrum i Fjære
Den store perleoppsetningen i funnet fra Rosseland gjør at det hever seg over gjennomsnittet i vårt område. De virkelig rike gravene fra denne perioden inneholder gjerne romerske importsaker og draktutstyr av sølv eller gull. Hektene og fingerringen av bronse i Rosselandsfunnet peker helst mot at den døde kvinnen har hørt hjemme i et et sosialt mellomsjikt. Perlene, hvorav den ene var av rav, som ikke finnes naturlig i Norge, og smykkene plasserer kvinnen i et sosialt og politisk nettverk med forbindelser til det nåværende Danmark.

Ett av de viktigste sentra i Norden i yngre romertid, fantes på Øst-Sjælland. Et område på Agder som ser ut til å ha hatt tett kontakt med dette senteret, er Fjære i Grimstad. Flere av de gjenstandstypene som særpreger senteret på Øst-Sjælland, finner vi igjen i Fjære.

Men i Fjæres omland i vid forstand oppviser funn etter funn, ikke minst i kvinnegravene, spor etter et nettverk med nettopp Fjære som en særs viktig aktør. Trolig viser disse gravene til allianser med Fjæremiljøet gjennom giftermål osv. I denne tiden, før det fantes en stat, var personlige forbindelser gjennom gaveutveksling, giftermål etc. av stor betydning. Rosselandsfunnet er et eksempel på det, i likhet med f. eks. funn fra Øvrebø og Øyslebø. Vi har også et par andre funn som antagelig viser til forbindelser i samme retning – således et spinnehjul av bronse fra Nodeland i Greipstad og et bittelite miniatyrleirkar fra Stokkeland i samme sogn.

Flere funnopplysninger
Vi skulle gjerne ha visst mer om Rosselandsfunnet! Selv om kilden fra 1871 setter oss i stand til å sette funnet inn i en sammenheng, mangler vi helt elementære opplysninger om funnomstendighetene. Jeg har latt meg fortelle av folk på Rosseland at haugen som ble gravd ut i 1860-årene, lå inne i bebyggelsen på gården. Men nøyaktig hvor lå haugen? Og hadde den noe navn, slik gravhauger ofte har? Hvem var det som stod for utgravningen? Er det opplysninger om andre funn fra haugen – eller om funn andre steder på gården? Den som har noe å melde, kan kontakte undertegnede.

Gårder og grenser

Gårdsstrukturen i Gyland (i Flekkefjord kommune) er typisk for det som litt misvisende blir kalt for sørlandske ”landnåmsbygder” (begrepsbruken går tilbake til en gammel, nå tilbakevist teori om at den eldste faste bosetningen i dalbygdene først oppstod i romertid og folkevandringstid gjennom et landnåm av folk fra mer kystnære strøk). Bebyggelsesstrukturen i disse bygdene er generelt sett enklere enn i områder der dyrkbar mark finnes sammenhengende over større områder. Gårdstunene i ”landnåmsbygdene” ligger oftest i god avstand fra hverandre, og selv om det finnes gårder som består av mange bruk, er det enkeltgårdene som dominerer. Gårdsgrensene går i utmark, slik at hver bebyggelse har en klart avgrenset innmark og sitt eget utmarksgjerde.
Det er svært få av de historiske gårdene i Gyland som som har innmarksgrense mot en annen navnegård (ligger voll-i-voll, som man sier), men Klungland og Tesåk har det, og det har også Kongevoll og Fedjesdal. At bebyggelsesstrukturen i Gyland har vært dominert av enkeltgårder også i jernalderen, understrekes av det faktum at vi nesten utelukkende møter mindre samlinger med gravhauger rundt i bygda. Disse gårdsgravfeltene har trolig vært benyttet av enkeltfamilier. Der vi har opplysninger om at det har eksistert større gravplasser eller flere grupper av gravhauger, er typisk nok de få stedene der gårdene i dag ligger voll-i-voll – som ved Kongevollvatnet.

I ”landnåmsbygdene” i Vest-Agder har mange av gårdene navn med endelser på –land. Slik er det også i Gyland. I deler av Vest-Agder og Rogaland kjenner vi også et betydelig antall nedlagte bebyggelser med slike navn. I Gyland har vi for eksempel Skåland i Fedjesdals utmark, Skot(t)land under Seland og Moland (i sammensetningen Molandsfjellet) på Mydland. Det er sannsynlig at mange -land-navn, men ikke alle, betegner gårder fra en periode med omstrukturering av bosetningen som foregikk i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. Det var denne omleggingen som tidligere generasjoner av historikere og arkeologer oppfattet som gårdens fødsel, og den skulle altså være et resultat av et landnåm. Men dersom vi med ”gård” mener bofaste folk som har sin hovednæring innenfor åkerbruk og husdyrhold, må vi atskillig lenger tilbake enn 1800 år for å finne gårdens opprinnelse, iallfall tilbake til eldre bronsealder (1800-1000 f. Kr.). Det som imidlertid faktisk ser ut til å oppstå i romertid, er en gårdstype som på flere vis ligner den som var vanlig blant annet i Gyland helt frem til ”hamskiftet” og moderniseringen av jordbruket satte inn for alvor for 150 år siden. Utskiftninger og nydyrking har gjort at denne gamle strukturen nå kan være vanskelig å få øye på. Men på en plass som heiegården Ronåsen, som vi var innom i forbindelse med vikingtidsfunnet derfra, har vi bevart et særdeles fint eksempel på hvordan det var tidligere - der ligger murene etter inn- og uthus (gården ble fraflyttet omkring 1920) på et lite høydedrag, omgitt av det som en gang var innmark. Innmarka er innhegnet med møysommelig opplagte steingjerder, og det går en steinsatt buvei eller fegate fra tunet og ut til utmarka. I prinsippet er det samme struktur som vi finner på ødegårder fra eldre jernalder som Sosteli i Åseral eller Ullandhaug i Stavanger.

Endestavene er blant de merkeligste fornminnene i Gyland. Alt egennavnene som brukes om dem avslører at de må være temmelig gamle – vi har Breiøks, Spjode(t) og Jærlestien (Jarlestigen), og disse eksemplene er ikke en gang blant de endestavene som antagelig er de eldste i bygda.

På Sør- og Sørvestlandet finnes en særpreget gårdsgrensestruktur. Denne såkalte sørvestnorske grensestrukturen innebærer at grensene rundt gamle bosetningsenheter danner en firkantform med tilnærmelsesvis rette linjer. Det er vinkelpunktene, der tre eiendommer eller mer møtes, som kalles endestaver. Ut fra disse ende- eller siktepunktene følger de rette grenselinjene på hverandre som kilometerlange kjeder som kalles strenger. Alt land er oppdelt på denne måten, og det finnes ikke almenninger. Gyland er noe av et kjerneområde for den sørvestlandske grensestrukturen, og både grenser og endepunkter har vært studert i detalj av historikerne Ingvald Berner Eikeland og Håkon Hovstad.

I bygdene vest for Gyland brukes betegnelsen ’stavsto’ (stabsto) om hjørnene i de gamle gårdsvaldene. I Gyland ser det ut til at man oftest har brukt det yngre ordet ’endestav’. På gammelnorsk betyr stafr stav, stokk, stolpe (f. eks. takbærende stolper i et hus) eller påle. Det kan være karakteristiske naturformasjoner som har gitt opphav til betegnelsen stav som grensemerke. De antatt eldste grensemerkene i Gyland er knyttet til markerte naturformasjoner som fjell eller koller. Når vi finner grensemerker i lavere lende, kan det så godt som alltid vises at det er tale om senere utskilte gårder. I de fleste tilfeller er de gamle endestavene markert av store steinrøyser, som kalles bytterøyser. Ser vi på en gård som Dunsæ, har den ett av ”hjørnene” sine på Hafsknuden i grensen mot gamle Nes herred. Klungland nordre bytter med Ersdal i Bakke i Stora Støå på Gråhei. Hamar østre har sin endestav i nordøst på Krågeknuden, som den deler med Krågeland i Fjotland. Det er fast tradisjon i Gyland om at det sistnevnte punktet egentlig er gården Gylands endestav, og at Hamar og nabogården Urdal i sin tid er blitt skilt ut fra Gyland. De nye grensene for slike utskilte gårder er markert på andre måter enn ved bytterøyser. Det vanligste er reiste steiner som forekommer enkeltvis, og s.k. femsteiner. Dersom en yngre gård har en endestav av den gamle typen, skyldes det at den har overtatt en yttergrense fra gården den utgikk fra.

Endestaver av den gamle typen er trolig av meget høy alder. Hovstad skriver at typen nesten utelukkende er knyttet til grenseland mellom de eldste bosetningsenhetene, og til markerte høyder i terrenget. Det er rimelig at stavene i utgangspunktet har tjent som grove angivelser av hvor langt en gårds interesseområde strakte seg, og som fastpunkt for grenser som bare var fastsatt som siktelinjer mellom stavene. Stavenes alder understrekes av de tilfeller der strengen for en gammel bosetningsenhet fortsetter rett frem som grense for en klart sekundær gård, og hele veien sikter mot en endestav som altså kan ligge langt utenfor dagens gårdsvald.

Når oppstod disse eldste grensene? Betegnelsen stav kjenner vi fra middelalderkildene. De endestavene som markerer interessesfærene til store og gamle bosetningsområder, er trolig enda eldre. La oss se litt nærmere på de nåværende gårdsgrensene i Gyland. Nesten halvparten av de femtitalls matrikkelgårdene i bygda er fradelt eldre gårder, slik både muntlig tradisjon og skriftlige kilder forteller. Vi har nevnt eksemplet med Urdal og Hamar østre som skal ha ligget under Gyland. Andre eksempler er Eikhom og Ronåsen som må være skilt ut fra Nedland, og Krossli og Løvland som er fradelt Seland. Lars F. Nuland regnet med 17 eller 18 ”grunngårder” i bygda. Det er ikke vanskelig å ane andre og mer primære oppdelinger bak dette mønsteret igjen – Håkon Hovstad ser således for seg at grensemønsteret i bygda bærer bud om tre opprinnelige primærenheter eller ”urgårder”.

Det er imidlertid ikke ”urgårder” med røtter i stein- eller bronsealder som fremkommer på denne måten. Det karakteristiske mønsteret er ikke først og fremst et bebyggelseshistorisk fenomen, men et sosialt og politisk et. Det vi ser, er en gjenspeiling av de lokale maktforholdene på det tidspunktet grensene ble trukket for første gang, trolig i vikingtid eller tidlig middelalder. For innenfor de store og opprinnelige blokkene – enten det nå er tre, ti eller tjue av dem i Gyland – har det neppe på noe tidspunkt bare ligget én gård. I slutten av vikingtiden og tidlig i middelalderen var en vanlig ”gård” både større og mer kompleks enn i senere tid, og det har vært sagt at den typiske vikingtidsgården var en stormannsgård som ofte kunne ha mindre ”gårder” knyttet til seg i mer eller mindre direkte avhengighetsforhold. Det er nærliggende at det er vikingtidens stormannsgårder – med en rekke underliggende bosetninger – som ligger slik, innenfor fire staver. Ta nå eksemplet med Seland. Innenfor Selands endestaver ligger ikke bare de nyere tids matrikkelgårdene Løvland og Krossli, men, som nevnt, også en gård Skotland som må være nedlagt på et tidlig tidspunkt, trolig allerede i middelalderen. Dessuten er det opplysninger om gammel bosetning i Solli (denne delen av Selandsvaldet tilhørte Liknes kirke i middelalderen). I stedet for å forutsette at Seland har ligget i ensom majestet innenfor sitt store, ”opprinnelige” gårdsvald, skal vi tenke oss at vi har for oss en mer kompleks bebyggelsesstruktur der kan hende alle disse plassene har vært bosatt på samme tidspunkt, men der Seland gjerne har hatt en dominerende rolle.

Det er den senere oppdelingen som gir oss et mønster med et langt større antall matrikkelgårder. I prinsippet har også disse firkantede gårdsområder, markert med (sekundære) endestaver. Oppdelingen av de tidligere større enhetene kan ha funnet sted i 1100- eller 1200-årene – kan hende i forbindelse med at gårdene ble skyldsatt for første gang og leilendingsgårdene ble etablert. Navn som Breiøks og Jærlestien kan være fra denne perioden. Lenge øst i Vest-Agder finner vi sekundære endestaver med navn som ”Grev Magnus” og ”Landskrone”, som også vel er middelalderminner.

I den muntlige tradisjonen er konflikter knyttet til grenseforløp og plasseringen av merkesteiner et sentralt motiv. Oftest viser det seg at slike konflikter dreier seg om grenser som var blitt usikre eller iallfall hadde fått endret betydning på grunn av at mange bebyggelser var blitt lagt øde i forbindelse med svartedauen. Man har også utført ritualer i forbindelse med endestavene. Fra Holum i Mandal heter det seg at de gamle la trekull og kattestein (hvit kvarts) under de kunstige grensemerkene. Trekullet er kanskje et minne om en skikk som den islandske tradisjonen om å ”helge” land ved hjelp av ild. I noen tilfeller ser det dessuten ut til at endestavene har tiltrukket seg monumenter som gravrøyser og steinsettinger.