Historia Norvegiæ inndeler landet i tre hoveddeler: kystdistriktene (maritima), Opplandene (montana) og Finnmarken. Maritima består av de mindre enhetene Viken, Gulatingslagen, Trondheim (Frostatingslagen) og Hålogaland. Montana begynner ved Gautlands (Värmlands) grense i øst og in
nbefatter 4 patrias og 12 provinciæ: 1) Raumenes og ringenes rike med tilhørende landskaper (Toten, Land, Sigdal m. fl.), 2) Telemark med Råbyggelag[1], 3) Hedmark med Elvdalene (Østerdalen) og 4) Gudbrandsdalen med Lom m. m.[2] Hertil kommer Valdres og Hallingdal, som ligger mellom maritima og montana og hører inn under Gulatingslagen.Den ukjente forfatteren av H.N. er kanskje den av sagaskriverne som interesserer seg mest for geografi.[3] H.N. er trolig fra slutten av 1100-tallet,[4] men antas å bygge på eldre forelegg, blant annet Sæmund frodes tapte historieverk.[5] Likevel har denne kilden i liten grad blitt trukket inn for å belyse historisk-geografiske problemstillinger i tiden før landsloven.[6] Det er helst de sentrale, østlandske innlandsdistriktene som i moderne fremstillinger oppfattes som Opplandene. Andreas Holmsen kan følgelig hevde at ”Opplandene omfattet Romerike med Odalen og Solør, Hedmark med Vardal og Biri, Hadeland med Toten og Land, og Ringerike.”[7]
H.N.s secunda patria, Telemark med Råbyggelag, omtales i nyere historisk forskning sjelden eller aldri som tilhørende Opplandene. Således skriver Edvard Bull (d. e.) om Råbyggelag:
”I den gamle Gulatingsloven forekommer Setesdalen ikke, og man kan vel derfor med stor sikkerhet gå ut fra at den ikke har vært knyttet til den store tingforeningen for de vestlandske fylkene; nogen skreven lov har Setesdalen derfor neppe hatt i den eldre del av middelalderen. ”Rábyggelagen” – distriktet for rábyggerne, de som bor i en vrå, en avkrok – har stått utenom hele riksadministrasjonen, og først ved grunnleggelsen av et moderne riksstyre er disse avbygdene trukket inn under landets administrasjon.”[8]
Gustav Storm hevdet i 1880 kontra Konrad Maurer, som hadde ment at H.N.s inndeling av Opplandene i 4 patriæ og 12 provinciæ var ”gründlich verkehrt” og at H.N. ellers var helt i tråd med oppfatningen av norsk geografi i Landsloven, at dersom ”den er urigtig, maatte den jo kunne opdigtes lige saa godt før som efter 1274; hvis den er rigtig, passer den kun paa Tiden før Landsloven. At den er rigtig, er vistnok nu umuligt at bevise, da Krøniken omtrent er det eneste Vidnesbyrd om Oplandenes ældre Inddeling, som det derfor synes meget vilkaarligt at forkaste”.[9]
Ordet Upplonds etymologi er klar: uppland er ”land som ligg upp ifrå sjøen”, og Upplond er flertallsformen.[10] For Peder Claussøn Friis er fremdeles ”Oplanden” synonymt med ”til Fields oc oppe i Landet”. Hr. Peder diskuterer innlandsdistriktene – inkludert Telemark, Valdres[11] og Hallingdal – i Norrigis Bescrifuelse og opplyser at ”(d)isse fornæfnte Læn til Fields ere i gammel Tid kaldet Oplanden, saa som de endnu kaldis, oc ere rijge Læn paa Korn, Quæg, Slacter oc andet saadant, som der gierne med følger.”[12]
”Opplandene” i H.N. synes altså å være et navn på et meget vidt innlandsdistrikt, som omfatter betydelige landområder utover kjernelandskapene i det indre av Østlandet. ”Opplandene” er hele innlandet, innenfor maritima og sør for Dovre. Når det gjelder H.N.s secunda patria, Telemark[13] og Råbyggelag, var ikke disse distriktene i middelalderen sammenfallende med dagens Telemark og Setesdal. Med referanse til Peder Claussøn Friis skriver Reidar Fønnebø at øvre Numedal i middelalderen ble regnet for tilhørende Telemark,[14] og at ”områdene mellom Halnefjorden og Nordmannslågen sannsynligvis alltid har ”ligget til” øvre Numedal og Telemark”.[15] Råbyggelag er for så vidt heller ikke det samme som Setesdalen. Råbyggelag, i eldre målform Róbyggjalog, var de indre bygdene på Agder, fra Bykle i nord til Iveland i sør, og fra Åseral i vest til Vegårshei i øst.[16]
H.N.s inndeling av landet er selvsagt juridisk. Det er en tingordning som beskrives, men ikke den samme ordning som i senere kilder. Snorre lar oss få vite at ”kong Olav stevnte et mangment ting til det sted som Heidsævistinget siden har vært holdt på. Han satte da i lovene at opplendingene skulle søke til dette tinget og Heidsævisloven skulle gå over alle fylkene på Opplandene og så langt andre steder som den siden har gått.”[17] Andreas Holmsen finner det rimelig at det ligger en realitet bak denne beretningen hos Snorre: ”Det Olav kan ha gjort, var å flytte tinget fra Heidmork til vollen ved Eid øverst på Romerike, som lå mer laglig til som midtpunkt for alle Opplands-distriktene. I så fall ble det vel da samtidig organisert som lagting, etter mønster av Gulating og Frostating. Olav Haraldssons stilling som den første rikskongen etter Harald Hårfagre med makt over Opplandene gir en grunn mer til å se ham som grunnlegger av det opplandske tingforbundet.”[18]
Spørsmålet er imidlertid om ikke det gir god mening å oppfatte dette utvidede (geografiske) Upplond også som en kulturell eller mytologisk kategori.
Kyst og innland – Upplond som kulturell kategori
I Hversu Noregr bygðist fortelles det at brødrene Nor og Gor, ”skiftede (…) Riget mellem sig, saaledes at Nor skulde have alt Fastlandet nordenfra Jotunheime og syd til Alfheime – det kaldes nu Norge -; men Gor skulde have alle Øer, der laa paa Bagbordside, naar han sejlede nordefter langs Landet”.[19] Heri ligger latent en oppfatning av en begrepsmessig motsetning mellom kyst og innland, ikke helt forskjellig fra den som uttrykkes i H.N.
Klarest er imidlertid denne kyst-innland-motsetningen utformet i Gylfaginning 12. Her berettes følgende:[20]
”Njord hadde en kone som het Skade, datter til jotnen Tjatse. Skade ville ha den boligen som hennes far hadde hatt, det er på noen fjell, der det heter Trymheim. Njord derimot, ville være nær sjøen. Så ble de enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og de andre ni i Noatun. Og da Njord kom tilbake til Noatun fra fjellene kvad han dette:
Leie synes meg fjellene,
jeg var ikke lenge der,
bare ni netter,
ulvenes tuting
syntes jeg lød ille
mot svanenes sang.
Da kvad Skade dette:
Jeg fikk ikke sove
i seng ved sjøen
for fugleskrik,
han meg vekker
fra det vide hav,
måsen, hver morgen.
Da fór Skade opp på fjellet og bodde i Trymheim… .”
Disse strofene uttrykker et sterkt motsetningsforhold mellom kyst og innland; mellom sær, sjø og fiall, fjell. Gro Steinsland har festet seg ved at de to ulike landskapene omtales ved hjelp av lydbilder: For Njord er fjellet et utrivelig sted der ulvene hyler, mens hans vante kystlandskap er fylt av svanesang. Skade forbinder på sin side kysten med lyden av måkeskrik som holder henne våken om natten.[21]
Som kjent, vil Steinsland se kyst-innland-motsetningen i Gylfaginning i sammenheng med norrøn fyrsteideologi og som et uttrykk for et hierogami eller hellig bryllup mellom en gud og en jotunkvinne. Hierogamimyten ”anvendes som utspring og genealogisk basis for norrøne fyrsteætter.”[22] Steinsland finner spor etter denne myten blant annet i Håløygatal, Ynglingatal og Fundinn Noregr (i Orkneyinga saga).
I denne sammenhengen er det først og fremst det geografiske aspektet som interesserer oss. I Lokasenna 35 håner Loke Njord med følgende ord:
”þú var austr heðan
Gíls um sendr at goðom.
(du ble tatt og sendt herfra
mot øst som gudenes gissel.)[23]
Magnus Olsen sluttet seg til tanken om at det er en vestnorsk synsvinkel som kommer til uttrykk i denne strofen.[24] Nå hevder imidlertid Steinsland at uttrykket austr heðan inneholder ”en mer pregnant mytologisk allusjon, nemlig til øst som retningen for jotunættens boliger” – noe hun finner belegg for i Lokasenna selv, der austr benyttes som retningsangivelse også for Tors reiser til jotnenes riker.[25]
Det er ikke gitt at den ene tolkningen utelukker den annen. At Jotunheimen ligger austr heðan i kosmografisk forstand, motsier ikke nødvendigvis en tanke om at denne kosmografiske forestillingen har influert oppfatningen også av det ”verdslige” kulturlandskapet. Det er for så vidt i tråd med hva en ville forvente når en har å gjøre med den førkristne mentaliteten, som ikke inneholder noen forestilling om et abstrakt, euklidsk rom. Den sammenblanding av den samfunnsmessige og den naturlige orden som forekommer i den norrøne kulturens klassifikasjonssystemer, tjener til å opprette forbindelser mellom kategorier – det være seg grupper av mennesker, elementer eller egenskaper – som tilhører hver sin side av kulturens kosmografi. Dette fenomenet kommer kan hende klarest til uttrykk når klassifikasjonsskjemaene ikke skiller mellom personlige, samfunssmessige, rent geografiske og kosmologiske rom eller landskap. Den britiske kulturgeografen Robert A. Dodgshon påpeker at mentaliteter som den norrøne ikke bare skaper homologier, likheter med hensyn til form og symbolikk, mellom kulturlandskapet, de naturgitte omgivelsene og universet som helhet, men at de også forholder seg til disse homologiene som var de identiske – selv om de refererer seg til høyst ulike størrelser.[26]
Jernalderens og vikingtidens mennesker opplevde m. a. o. seg selv som beboere av en kosmisk/kosmologisk verden i like stor grad som av en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. ”If anything,” påpeker Dodgshon, ”what lay along their vertical axes of reference or what lay above, carried more force of meaning, than what lay around them, or what – to us – was mere geography.[27] Den norrøne mentaliteten innlemmet landskapet i sin kosmologiske forestillingsverden, slik at det vi i dag kaller kulturlandskap, for datidens mennesker fortonet seg som et symbolsk landskap, mettet på mening.
I så måte synes det ikke å være noe i veien for at den mytologiske allusjonen austr heðan har en jordisk parallell i form av et geografisk område som tilkjennes noen av de samme egenskaper som ellers forbindes med Jotunheimen. Og er ikke det tilfellet nettopp med Opplandene (som jo er austr sett fra et vestnorsk ståsted) i deler av sagalitteraturen?
Eyvind Fjeld Halvorsen har konstruert en beskrivelse av Norge i 900-årene med utgangspunkt i Islendingesagaene og Landnámabok. Der skriver han:
”The country consists of a coastal area with a large number of fjords and islands; the central part of the country is þrándheimr, where the kings are frequently to be found, when they are not in the Bergen area further south. Far away to the east there is another coastal area, called Vik, through which one has to pass to go to Sweden or Denmark. Behind Vik there is a remote area called Upplond, a region of petty kingdoms, with large forests and mountains, a somewhat dangerous place where highwaymen, outlaws, and even trolls and other supernatural beings live.”[28]
Fornaldersagaene gir selvsagt et tilsvarende bilde av Opplandene som en farlig og fjerntliggende egn der alt kan skje.[29] Og denne beskrivelsen ser ut til å dekke hele det området som jeg tidligere har kalt det utvidete Upplond, dvs. også f. eks. Telemark og Råbyggelag.
Ta nå f. eks. følgende passus fra Fundinn Noregr, her i P. A. Munchs gjenfortelling:
”Ved Midvinter kom de til Hedemarken, hvor en konge herskede ved Navn Rolf i Berg, Søn af Svade Jotun nordenfra Dovre og Aashild, Datter af Kong Eystein, der længe havde raadet for Hedemarken. (…) hvorefter Nor begav seg til Gilde hos sin Maag og egtede hans Syster Hadd, Svade Jotuns datter. Der fortælles endvidere om Gors og Nors Efterkommere, hvilke sidste stammede fra hans tre Sønner Thrond, Garde Agde og Raum; Thrond fik Trondhjem, der opkaldtes efter hans Navn, Gard Agde var Fader til Hord, der fik Hordeland, Rugalf, der fik Rogaland, Thrym der fik Agder (…).”[30]
Gro Steinsland vil se dette og andre utgardsekteskap i dikt og saga i forbindelse med norrøn fyrsteideologi. Da er det interessant at Rolf i Bergs, Hadds, Skades og andre jotners hjemstavn ofte omtales eksplisitt som et sted på Opplandene. Så også med den Bergdis, som ifølge Fundinn Noregr, var datter av Trym jotun fra Vorma og hadde tre sønner med Raum.[31] I Gríms saga Loðinkinna får vi vite at Harald herse øst i Viken var gift med Geirhild, datter av Sølge konge, sønn av Rolf ”ór Bergi af Upplöndum”.
Likeledes er det i sørvestnorsk tradisjon allusjoner nettopp til Agder og Rogalands ”oppland” – Råbyggelag og Telemark – som tilholdsted for jotner, og genealogiske kilder ymter om ulike herskerdynastiers tilknytning til Opplandene.[32] Starkad den eldre, med tilnavnet Åludreng, bodde f. eks. ved Áluforsar, Ulefoss i Telemark, stammet av jotunætt, hadde 8 armer og kunne slåss med 4 sverd på én gang.[33]
Den eponymiske kong Augvald fra Avaldsnes på Karmøy knyttes på tilsvarende vis til Opplandene, ettersom han opprinnelig skal ha bodd på et sted kalt Roge, på Jøsurheid – et sted oppe på fjellet mellom Rogaland og Telemark, ”hvilken egn senere blev kaldet Vide,” skriver Munch. Han finner navnet Jøsureid igjen ved Kviteseid i Vest-Telemark, og antar at Vide var området rundt Kviteseid og Brunkeberg, ”omtrent paa Grændsen mellem det østfjeldske og vestfjeldske Thelemarken.”[34] Den mytiske skaldeskikkelsen Flein Hjørsson blir også knyttet til ”Jøsurheid”. Han skal ha tjent hos flere fylkeskonger på Opplandene.[35]
Slektsrekkene i Landnámabók viser likeledes at det vestnorske kystaristokratiet i flere tilfeller regnet sin ætt tilbake til mytiske stamfedre av jotunkarakter – og hjemmehørende på Opplandene.[36] Når P. A. Munch[37] vil se en gammel forbindelse ”mellem Raumsdalen og Oplandene” med utgangspunkt i det faktum at Ragnvald Mørejarls forfader kalles Ivar Upplendingajarl, er det mulig at forbindelsen i så tilfelle er mytologisk mer enn rent geografisk/genealogisk, og at Upplond her refererer til de mytiske Opplandene – ”a dangerous and remote area where anything may happen”, og der jotner har sin hjemstavn.
Gro Steinsland har vist at diktet Ynglingatal og Snorres Ynglinga saga er tuftet på en mytologisk modell der utgardsekteskap og hieros gamos utgjør sentrale elementer.[38] I ynglingetradisjonen spiller Opplandskongene, som ifølge Steinsland er etterkommere av den prototypiske herskerskikkelsen Fjolne, en viktig rolle. Den kobling Snorre foretar mellom konger på Opplandene og ”Ynglingeætten” i Vestfold, understreker det samme forholdet som jeg har hevdet gjelder for det vestnorske aristokratiet, og som kommer klarest til uttrykk i Fundinn Noregr:[39]
Herskerdynastier i kystdistriktene er gjennom utgardsekteskap genealogisk/ideelt knyttet til Opplandene. Upplond er i denne sammenhengen ikke utelukkende et geografisk område, men i like stor grad en kulturell og kosmologisk kategori. Jeg har pekt på forhold som kan indikere at man har forestilt seg dette mytiske Upplond som et vidt innlandsområde ”til Fields oc oppe i Landet”, i overensstemmelse med montanis’ utstrekning i Historia Norvegiæ.
Upplond: Transportkorridor og kulturområde
Kan det påvises andre forhold som gir oss rett til å regne med et ”stor-Upplond” som en historisk realitet? Sagt på en annen måte: Er det noe som binder dette vide, sørnorske innlandsområdet sammen i den grad at det sannsynliggjør at det har blitt oppfattet som en enhet? Jeg tror at svaret er ”ja” – og at det, når alt kommer til alt, er nokså innlysende.
Sverre Steen skriver i Ferd og fest:
”Over hele Oplandene var det en rekke veier som det ikke var hver manns sak å kjenne. Enkelte menn hadde ry for å være særlig veikjente, som Håkon den godes vidt bereiste sendemann som var grunnkjent med veiene i Norge, eller Finn Litle som var den blinde kong Røreks tro mann og utførte ærender for ham. Han kjente alle veier over alle Oplandene og var så rappfotet at ingen hest kunde følge ham.”[40]
Flere har villet tolke Snorre dithen at det i middelalderen fantes fire hovedveier over det norske fastlandet. Viktigst var den veien som gikk mellom Oslo og Nidaros. De tre andre veiene var forbindelser mellom Øst- og Vestlandet: Nordmannsslepa over Hardangervidda, Fillefjellsvegen og veien som gikk om Røldal.[41] Samtlige av disse hovedveiforbindelsene passerte altså gjennom det utvidede Upplond. Heri tror jeg nøkkelen til problemet ligger.
Den svenske forskeren Christer Westerdahl har i en serie nyere arbeider behandlet det han kaller ”transportgeografiske soner”, et begrep som innbefatter og sammenkobler land- og sjøtransporter.[42] Disse transportsonene gjenfinner han så vel i stadier innenfor kysten som på tvers av kysten. Westerdahl mener at det for hver transportsone eller –korridor finnes én eller flere typer av farkoster som er tilpasset naturforholdene i de farleder og havner som sonen består av. Transportsonene har også et kulturelt uttrykk – Westerdahl skriver om ”the deeply cultural essence of the transport corridors, the routes and the organization of transport, which rather express social practice and the everchanging habits and mental maps, the social space of the users of that practice. (…) The realities of transportation have obvious implications on pictures of the world and on mythology.”[43]
Transportsonebegrepet er utviklet innenfor en maritimarkeologisk sammenheng.[44] Jeg tror likevel at denne innfallsvinkelen er fruktbar også for vår diskusjon. La oss derfor se nærmere på trafikkmønsteret i innlandet, og undersøke om dette kan bidra til å belyse H.N.s oppfatning av Opplandene. Noen utfyllende gjennomgang av alle former for ferdsel i dette vide innlandsområdet vil ikke bli gitt. Jeg vil i stedet konsentrere fremstillingen om de store linjene, og se nærmere på et avgrenset område innenfor ”stor-Upplond”, nemlig Telemark og Råbyggelag (og, i en viss utstrekning, Numedal).
”Innlandsbygdene i Norge spilte en rolle for den gamle samferdsel som vi nu har lett for å overse, fordi deres produkter ikke lenger spiller den samme rolle i samfundsøkonomien som i middelalderen,” skriver Sverre Steen.[45]
Hovedferdselsveien mellom Viken og Kaupangen i Trøndelag gikk over Romerike til Minnesund, videre på Mjøsas østside og opp Gudbrandsdalen, forbi den gamle storgården Tofte og deretter over Dovre og ned Drivdalen til Oppdal. Det var langs denne ruten at pilegrimene til Nidaros vandret. Den mest brukte veien mellom Østlandet og Vestlandet – om sagabeskrivelsene står til troende - var den som gikk over Hakadal eller Ringerike langs Randsfjorden, opp gjennom Valdres og derfra over Fillefjell til Lærdal.[46]
Lenger sør, over Hardangervidda, gikk det fra gammelt av flere viktige tverrforbindelser øst-vest. De synlige spor etter ferdselen, ”slepene”, er etter alt å dømme av høy alder. I alle tilfeller følger de meget gamle ferdselslinjer.[47] De går fra Hallingdal og Numedal over Vidda mot Eidfjord og Sørfjorden i Hardanger. Et av slepene tar av fra Tunhovdfjorden på Vidda og går i sørvestlig retning mot Røldal og Rogaland. Det var denne veien Stavangerbispen dro når han skulle på visitas til Valdres, som inntil 1631 hørte med til hans bispedømme.
Likeledes fantes det sør for Vidda veilinjer som bandt de østre og vestre bosetningene rundt Langfjella sammen. Stiene over Ryfylke- og Setesdalsheiene har tusenårig tradisjon. Her hadde telemarkinger, setesdøler, sirdøler og andre ”opplendinger” sin byvei:”Over Haukeli kom teledølene ned dalførene til Suldal og Hylen, over storheiene lenger sør kom setesdølene og sirdølene ned til Jøsenfjorden og Lysefjorden i årvisse trekk for å rekke kjøpstaden Stavanger med sine nødvendighetsartikler. For dem ble fjordene og dalførene livsviktige løyper som forkortet det ubarmhjertig værharde snaufjellet til noen få, overkommelige mil.”[48]
Betydningen av denne øst-vest-gående heietrafikken skal ikke undervurderes. For svært mange av de sør- og sørvestnorske innlandsdistriktene har ferdselen på tvers av dalførene, over de lave heiene, hatt langt større omfang enn ferdselen langsetter dalførene nord-sør, der veiforbindelsen ofte var dårlig.[49] Det var ikke minst tilfellet for Indre Agder, Setesdal og store deler av Telemark.[50]
Reidar Fønnebø minnes den gamle ferdselen gjennom Uvdal i Hardanger. Så sent som i 1920-årene var flere av de eldre veifarene i bruk. ”Vegene fungerte ennå omtrent på samme måte som de hadde gjort i fortiden. På bar mark brukte man sommersleder nede i bygda, og kløvhest eller slep når ferden gikk til fjells. Om vinteren tok man vintersleden, eller sluffa, i bruk,” skriver han.[51]
Slepet var en kjøreinnretning like enkel som den var genial. Det bestod av to lange sjeker eller drag, som oftest hadde en naturlig bøy på de endene som subbet mot underlaget. Dragene var bundet sammen med to tverrtrær, og oppå disse plasserte man lasten. Slepet gled greit over steiner og andre ujevnheter i terrenget, også i lende der en ordinær slede ville ha kjørt seg fast. Det må ha vært flere fordeler ved å bruke slep i stedet for kløv. For det første kunne man få med større lass, og for det annet kunne kjørekaren av og til selv sitte på hesteryggen De lange sjekene var sikkert ofte temmelig tungt lastet, og satte spor etter seg der hesten hadde dratt dem fram. En variant av slepet ble brukt så sent som i 1940-årene til å frakte båter fra Hardanger innover til fiskevannene på Vidda.[52]
Det ser ut til at bruken av slepet i noen grad sammenfaller med det utvidede Upplond (transportsonen). Etnologen Gösta Berg nevner eksempler fra Hedmark, Buskerud, fjellbygdene i Rogaland, og det indre av Romsdal og Sogn.[53] Det er selvsagt en direkte kausalsammenheng mellom topografi og bruken av en slik kjøreinnretning. Ikke desto mindre understreker spredningsmønsteret Opplandenes karakter av transportsone.
”Honnes ligg’e midt i Vøre!”
Ferdselsårene øst-vest knyttet likeledes Telemark og innlandsdistriktene lenger øst tett sammen.
”Mellem Telemark og Numedal var det i middelalderen adskillig ferdsel som kan føres tilbake til sagatiden”, skriver Steen:[54]
”Da kong Sverres ribbalder i 1201 kom ned gjennom Hallingdal, fór de ”den øvre vei” om Soknadalen ned i Telemark. Kanskje har de faret veien om Krøderen, Sigdal, Flesberg, Tinnsjøen, som Jens Nilssøn av og til drog på sine visitasreiser. – Da Sigurd Ribbung i 1221 hadde seiret over bøndene på Hadeland, forteller sagaen, gikk også telene ham til hånde. (…) En gang senere, da ribbungene blev jaget av kong Håkon ved Tyrifjorden, holdt de råd sig imellem hvor de skulde dra. ”De var godt kjent oppe i dalene.” Noen vilde de skulde søke op til Telemark, andre mente op i Hallingdal og derfra til Valdres. ”De valgte den siste vei, for da syntes de at de kunde fare som de vilde, enten nord i Sogn til sjøen eller øst til Østerdalene.””
Disse ferdselsårene gir noe av forklaringen på at det nordøstlige Telemark, fra og med Tinn, lå under Hamarbispen og Eidsivatingslagen. Forbindelsen over Hallingdal-Numedal-Tinn må være gammel. Steen hevder at ”(v)isse likheter i bygningsskikken i Telemark og Numedal peker også på en forbindelse den veien før Kongsberg blev til og skapte stortrafikk forbi Bolkesjø gjennem Jondal.”[55]
Vender vi blikket mot Setesdal, er forbindelsene på tvers av landet åpenbare.[56] Setesdølene hadde relativt sett lite kontakt sørover, mot kjøpsteder og ladesteder på Sørlandskysten, men desto mer østover og vestover. Bykle hadde tradisjonelt utstrakte forbindelser med Vinje i Telemark i øst og Suldal i Ryfylke i vest. Fra Valle, Hylestad og Bygland gikk trafikken gjerne til Fyresdal og Tovdal, og ”Skinnevegen”[57] førte fra Brokke i Hylestad og Berg i Valle vestover til Lysefjorden.[58]
”Det dei fekk i underskot av korn i dalen, kjøpte dei i Stavang og førde det sjøvegen så langt dei kunne til dei laut klyvje og bere over heiane,” skriver Olav Bø.[59] Men det foregikk også et utstrakt varebytte flere steder i Setesdal mellom dølene og folk fra bygdene østenfor og vestenfor. Slike markeder er kjent fra så vel Bykle som Valle. I et 1700-tallsmanuskript fra Setesdal heter det: ”En Miil fra Bykle staaer en gammel Boe kaldet Koupmands-Bua, der synes Nordmændene og Sæterbyggerne at have mødt hvert Aar med sine Warer at selge. Nordmændene med Salt, Heste, Klæder, Lærret, Fisk og andet saadant, Sæterbyggerne med Buskap, Huder og Skind.”[60] ”Nordmenn” er dølenes betegnelse for folk fra fjorddistriktene på Vestlandet, mens telemarkinger og numedøler kaltes ”austmenner”. I Bykle kalte man suldølene for ”normenner”, og når byklerene fartet til Suldal, ”reiste dei norivi”.[61] Kaupmannsbuin er lokalisert i knutepunktet for ferdselen mellom Suldal-Røldal-Hardanger i vest, Numedal-Telemark i nord, og den lange Setesdalen rett i sør.[62]
Til disse ”opplandsmarkedene” kom gylendingene fra vest. ”Dei hadde handla med sprit ”fraa Ævorleg Tid”,” skriver Olav Bø. Ofte reiste gylendingene helt til Skien og Ulefoss. Fra øst kom bl. a. tinndølene med smedvarer.[63] Like fra Hardanger kom folk: ”Harangjen å hestelorten æ adde sta” heter det i et gammelt ordtak fra dalen. Sirdølene drev som hardingene utstrakt hestehandel, og det hendte dessuten at setesdølene dro til Røldalsmarkedet for å kjøpe hest. De kjøpte ungdyr og solgte dem til ”austmennene” når de var blitt voksne. Ved Røldalsmarkedet, som ble nedlagt i 1770-årene, møttes harding og tele, numedøl og halling, ryfylking og setesdøl.[64]
Stort marked var det likeledes i Valle:
”Marknaden stod av seg paa Sagneskar Jonsok Bil. Det var so fæl ein Marknad. Dei søkte til av heile Nordlandet og Austlandet. Det var Vinbyggjar og Fyrsdølar; der var Nissdølar og Skafsingar og Vraadølar. Hardingane kaupte i hop Hestar heilt or Nordfjord.”[65]
Ferdelsmønsteret gav enkelte av fjellbygdene en nokså sentral posisjon innenfor dette omfattende innlandsområdet. Flere av disse markedene hadde kirker i middelalderen, således Thomaskirken ved stevneplassen i Smeddalen på Fillefjell og sagnkirkene bl. a. ved Toresmogen ved Møsvatn og Saurbu i Bygland.[66] ”Honnes ligg’e midt i Vøre!” sa en setesdøl. ”Hornnes ting” var et marked som trakk folk fra et vidt omland: ”Der var Nordmenner og Austmenner, der var Aasdølar og Sætesdølar og Vestmenner, Bjellendingar og Ivelendingar og Evdølar”.[67]
Innlandskulturen
Embetsmenn i Setesdal fra presten Gjellebøl og fremover klaget over hvor avstengt dalen var. Etter å ha beskrevet hvor lang Setesdalen er, skriver Gjellebøl:
”Heraf sluttes, hvor besværligt Embedsmænd paa disse Steder have det, især Præsterne, naar de værdelig skal efterkomme deres Pligter, baade i Henseende til Sognebud og Husbesøg og i Henseende til deres Rejser til Annexerne. Hvis enda Vejerne på dette Sted vare af den Beskaffenhed, som i Danmark og andre Steder, var det taaleligt, men da man bestandigt maa rejse over Fjelde, Myre og Moradser, samt snevre Steder og saadanne Veje, som ere saa stenige, at man mangen Gang ikke kan ride om Sommeren, men nødes til at gaae (uden at tale om at man her aldrig kan bruke nogen Vogn eller Cariol), bliver Vanskeligheden større, end nogen Fremmed kan forestille sig.”[68]
Denne oppfatningen står i slående kontrast til P. A. Munchs iakttagelse av ”med hvilken Lethed Valdresboen, Hallingdølen og Thelebonden drager over Fjeldet til Sogn, Hardanger og Ryfylke, og omvendt, Sogns, Hardangers og Ryfylkes Indbyggere til Valdres, Thelemarken”.[69] Likevel er det embetsmannssynspunktet som sterkest har farget senere tiders oppfatning av hvilke landskap som ”naturlig” hørte sammen i middelalderen. Det sørnorske innlandets – det vide distriktet jeg her har benevnt Opplandene – karakter av transportkorridor og kulturområde har nok vært påpekt av en del historikere og etnologer, men innenfor administrativ og politisk historieskrivning har slike tanker i stor grad vært et randfenomen – og innlandsdalførene har gjerne blitt tildelt rollen som mer eller mindre isolerte reliktområder.
Jan-Petter Blom har gitt viktige bidrag til forståelsen av det sørnorske innlandet som kulturområde. Han hevder at den samlede bondebefolkningen i det sørlige Norge deler den samme kulturen, men at fjellbøndene har utviklet særskilte kulturtrekk eller levemåter i respons til ”adaptive requirements and opportunities provided by variations in ecological conditions”.[70] Mens lavlandsbefolkningen er bundet til gården og fører en stabil tilværelse, er fjellbondens liv knyttet til utnyttelsen av omfattende arealer. Han er hele tiden i bevegelse, på ferd over fjellet – han er jeger, kramkar, driftekar og hesteoppkjøper: ”As a result the mountaineer is often attributed a certain type of character: he is a gambler, an artist and a ruffian in contrast to the sturdy, mild lowlander. (…) My analysis thus indicates that the more a mountaineer involves himself in social competition with peasants of the lowlands, and through them with most Norwegians, the more his overt style of living must diverge from that of people in other tactical positions. Through this specialization, distinctive regional cultures emerge (…).”[71]
Arkeologen Irmelin Martens har likeledes pekt på hvordan man i det sørnorske innlandsområdet frem til sammenbruddet i økonomi og infrastruktur i 1300-årene utnyttet et vidt spekter av utmarksressurser og inngikk i et overregionalt utvekslingssystem: Jernvinne og fangst av elg og rein i omfattende systemer av dyregraver og ledegjerder er godt dokumentert i vikingtid og frem til og med høymiddelalder gjennom de siste to, tre tiårenes arkeologiske undersøkelser.[72] Overskuddet fra denne virksomheten ble i lange perioder investert i prestisjepregede gjenstander – ”dress adornments and buildings strongly indicate the inhabitants’ need for cultural re-assertion, which is also demonstrated in the development of local styles”.[73] Den prestisjepregede trearkitekturen fra middelalderen i form av bur, loft og stover er jo nettopp et fenomen som i utpreget grad er knyttet til ”Opplandene” i den betydning jeg her har gitt begrepet.[74]
Kan hende er det også sammenbruddet i høymiddelalderens overregionale utvekslingssystem som gir oss forklaringen på Opplandenes endrede meningsinnhold fra gammelnorsk til nyere tid. Sverre Steen skriver om middelalderens samferdselssystem at ”(d)et er tydelig at byene i Norge likesom i Europa ellers blir samferdselens knutepunkter – eller omvendt. (…) Veiene mellem byene, ferdselen mellem byene, det blir historiens vei gjennem landet”.[75] Fra Håkon den sjettes tid flyttes ”(t)yngdepunktet i Norge (…) fra Vestlandet til Østlandet”[76] Fra da av blir veien fra Oslofjordens bunn til Trøndelag den viktigste gjennomgangsveien i Norge. I den nye regionale arbeidsdelingen etter nedgangen i senmiddelalderen spiller innlandsbygdene en mindre betydningsfull rolle enn før. Kan hende er det ikke tilfeldig at senmiddelalderens og den nyere tids ”Oppland” er Vikens oppland – mens de øvrige deler av de gamle Opplandene marginaliseres og blir utkantområder løst tilknyttet ulike kjernelandskap nær kysten? De gamle tverrforbindelsene øst-vest holdes riktignok ved like til langt inn i moderne tid, som jeg har forsøkt å vise, men de har en utpreget ”uoffisiell” karakter, ettersom de ikke lenger har den samme rikspolitiske betydning som de en gang hadde hatt.
For å oppsummere: ”Oppland” er et begrep med flere referenter: For det første: Opplandene i ”gammel” betydning, dvs. som distriktene ”til Fields oc oppe i Landet” og som et rettsområde, for det annet: det mytiske Oppland, tilholdsted for jotner og ”a dangerous and remote area where anything may happen” – altså Opplandene som kosmografi, og for det tredje senmiddelalderens Oppland, dvs. Vikens oppland.
Kilder
Berg, G. 1935. Sledges and wheeled vehicles. Ethnological studies from the view-point of Sweden. Stockholm.
Blom, J.-P. 1969. Ethnic and cultural differentiation. I: F. Barth (red.), Ethnic groups and boundaries. The social organization of culture difference. Oslo-Bergen-Tromsø.
Bull, E. 1920. Studier over Norges administrative inddeling i middelalderen. Historisk tidsskrift 25.
Bull, E. 1921. Økonomisk og administrativ historie. Norske bygder, b. 1: Setesdalen. Kristiania.
Bull, E. 1922. Setesdalens forbindelser med utenverdenen i ældre tid. Den norske turistforenings årbok.
Bull, E. 1931. Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Bind II: Fra omkring 1000 til 1280. Oslo.
Bø, O. 1950. Noko om ferdsla til og frå Setesdal i gamal tid. Syn og Segn.
Bø, O. 1980. Tradisjon og truer om fjellferdsle. Den norske turistforenings årbok.
Bø, O. 1992. Ferdsel i fjellet. Fjell og vidde 8-92.
Dodgshon, R. A. 1987. The European past. Social evolution and spatial order. London.
Finne-Grønn, S. H. 1897. Familien Tostrup fra Lister; samt Foged Tostrups beskrivelse af Lister og Mandals amt af 1743. Kristiania.
Fønnebø, R. 1988. Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. Oslo.
Gurevitsj, J. A. 1992. Historical anthropology of the Middle Ages. Chicago.
Hageland, T. N. 1987. Naturen i Eiken sokn. Eiken.
Halvorsen, E. F. 1987. East Norway in the Sagas. Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 9. Oslo.
Hernæs, P. 1997. Karmøys historie – som det stiger frem. Fra istid til 1050. Kopervik.
Holmsen, A. 1977 [1939]. Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo.
Holmsen, A. 1979. Gård, skatt og matrikkel. Oslo.
Indrelid, S. 1994. Fangstfolk og bønder i fjellet. Bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-2500 år før nåtid. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 17. Oslo.
Koht, H. 1921. Innhogg og utsyn. Oslo.
Krag, C. 1991. Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Lauen, Å. 1975. Hægebostad – ei bygdebok. Gards- og ættesoge. Mandal.
Marold, E. 1999. Historia Norvegiae. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 14. Göttingen.
Marstrander, S. 1980. På vei gjennom tiden. Den norske turistforenings årbok.
Martens, I. 1998. Some cultural aspects of marginal settlement and resource utilization in South Norway. Outland Use in Preindustrial Europe. Lund Studies in Medieval Archaeology 20. Lund.
Midttun, G. 1921. Gamle vegar. Norske bygder, b. 1: Setesdalen. Kristiania.
Midttun, G. 1925. Gamle vegar. Norske bygder, b. 2: Vest-Agder. Bergen.
Mikkelsen, E. 1980. Skinnvegen fra Setesdal til Lysebotn. Den norske turistforenings årbok.
Monumenta historica norvegiæ. Latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen, utg. ved Gustav Storm 1880. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt 1973. Oslo.
Munch, P. A. 1941 [1852]. Det norske folks historie. Oslo.
Møyner, K. 1994. Gamle veger og vegfar: bruk – vern – vedlikehold. Trondheim.
Ohlmarks, Å. 1983. Fornnordiskt lexikon. Stockholm.
Olafsen, O. 1909. Fra Hardangerviddens fortid. Historisk tidsskrift 20.
Olsen, M. 1960. Edda- og skaldekvad II. Oslo.
Resi, H. G. 1987. Reflections on Viking Age local trade in stone products. Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 9. Oslo.
Rudjord, K. & A. Høyland 1977. Herad: Bygda mellom fjorder og fjell. Farsund.
Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, utg. ved Gustav Storm 1881. Kristiania.
Steen, S. 1942 [1929]. Ferd og fest: reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Oslo.
Steinnes, A. 1946. Ikring Historia Norwegiæ. Historisk tidsskrift.
Steinnes, A. 1974. Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen: historisk-topografisk oversyn. Oslo.
Steinsland, G. 1991. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi. En analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljód. Oslo.
Stylegar, F.-A. 1998. Snartemofunnenes miljø.
Surnevik, P. 1992. Norgesryggen i sør. Fjell og vidde 8-92.
Veka, J. 1979. Gamle fjellvegar i Ryfylke. Stavanger.
Westerdahl, C. 1995. Det maritima kulturlandskapet – ett återseende. Marinarkeologi – kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25. september 1993, Korshavn ved Lindesnes. Oslo.
Westerdahl, C. 1996. Beowulf¨s ship type and the pivot of Denmark. Traditional zones of transport geography in relation to vessel types. http://www.abc.se/~m10354/publ/transport.htm
Noter
[1] Remotis ruribus. G. Storm i Monumenta historica oversetter med Råbyggelag (181, n. 6), mens P. A. Munch i Det norske folks historie tolker begrepet som ”de fjernere Fjeldegne”, dvs. ”Setersdalen, Numedalen m. m.”
[2] Mediterranea zona a metis Gautoniæ excipitur; quæ item iiii patrias et xii provincias complectens usque Throndemiam porrigitur. Hujus prima patria regnum Raumorum ac Ringorum cum continuis provinciis; secunda Thelamarchia cum remotis ruribus; tertia Heidmarchia cum convallibus Albiæ; quarta valles Gudbrandi cum Loariis et finitimis provinciis.
[3] C. Krag 1991:133.
[4] Se diskusjon om dateringsspørsmålet i E. Marold (1999).
[5] H.N.s plass i sagatradisjonen diskuteres av bl. a. H. Koht (1921) og A. Steinnes (1946).
[6] I en viss utstrekning er Edv. Bulls ord fra 1920 fremdeles gyldige, iallfall hva vikingtid og tidlig middelalder angår: ”Hovedopgaven for en norsk historisk geografi vil være aa klarlægge landets inddeling, og mens der er lagt adskillig arbeide i undersøkelsen av de geistlige inddelinger, er den verdslige inddeling endnu næsten ubearbeidet” (1920:258).
[7] A. Holmsen 1979:37.
[8] E. Bull 1921:48. Bull synes senere å ha kommet på andre tanker. I 1931 gjengir han Thelamarchia cum remotis ruribus som ”Telemark med Råbyggelagen” og gir indirekte støtte til H.N.s pålitelighet som kilde til Opplandenes eldre inndeling idet han hevder at den ukjente forfatteren ”sikkert (…) er oplending” (1931:20).
[9] G. Storm 1880:xxv-xxvi.
[10] L. Heggstad, Gamalnorsk ordbok. I denne relasjonelle betydningen har ordet vært benyttet om ethvert innlandsområde. Således kaller A. Tostrup Kaller ”fjellet” i Lister fogderi (Vest-Agder) for ”Oplandene”, og fjellbøndene for ”Oplendinger” (Finne-Grønn 1897).
Likeledes gjengir bygdebokforfatteren Ånen Lauen en tradisjon fra 1860-årene fra Hægebostad i indre Vest-Agder, der språkbruken er den samme:
”Ein gong Jon Moy var i Farsund for å handla, så slapp han opp for pengar. Kjøpmannen ville ikkje borga han. ’Er det ingen her i byen som kjenner deg og kan gå god for deg,’ sa kjøpmannen. Jon gjekk då ut på gata og kikka etter opplendingar. Då trefte han på fattige Tollak i Kvåvan” (altså fra nabobygden Kvås, min anm.) (Lauen 1975:41).
[11] Også Snorre regner allfall i én sammenheng Valdres til Opplandene, nemlig i Olav den helliges saga, kap. 36.
[12] P. C. Friis, Samlede skrifter:293. Under overskriften ”Uægte Indskud i Worms Udgave af Beskrivelsen” finnes en oppregning av ”lænene til Fields oc oppe i Landet”, der også ”Raabygdelafuen” er med (Samlede skrifter:466).
[13] I geistlig forstand er Telemarks tilknytning til det indre Østlandet utvilsom. Hele nordøstre del av Telemark, fra og med Tinn, hørte fra det 12. til det 16. årh. under Hamar bispedømme (S. Steen 1942:257).
[14] R. Fønnebø 1988:150. Den aktuelle passus fra Hr. Peder lyder som følger: ”Item mand kommer over dette Field neder i Hardanger naar man drager Østen fra Sigdal og drager øverst gjennem Tillemarken og saa sønden for Hallingdal.” Fønnebøs kommentar er at ”Hr. Peders påstand om at denne veglinjen går ”øverst gjennem Tillemarken” kan ikke forstås ut fra våre dagers fylkesgrenser. Den bekrefter imidlertid at øvre Numedal i middelalderen ble regnet å høre til Telemark.”
[15] R. Fønnebø 1988:102.
[16] A. Steinnes 1974:13.
[17] Olav den helliges saga, kap. 114.
[18] A. Holmsen 1977:160f.
[19] Sitert etter P. A. Munch 1941:61f.
[20] Etter G. Steinsland 1991:57.
[21] Ibid.
[22] G. Steinsland 1991:24.
[23] Op. Cit.: 53.
[24] M. Olsen 1960:28.
[25] G. Steinsland 1991:54.
[26] R. A. Dodgshon 1987:52.
[27] Ibid. Se ellers A. J. Gurevitsj 1992.
[28] E. F. Halvorsen 1987:62 (min uthevn.).
[29] Eksemplene er mange og godt kjente. En fornøyelig beretning finnes i den vesle helgensagaen om Torvald Tasalde som like før år 1000 sendes til den ramhedenske Bård på Opplandene.
[30] P. A. Munch 1941:61f.
[31] P. A. Munch 1941:319.
[32] Disse allusjonene finnes også i en senere folketradisjon. I ”ei visa om kong Herredag aa Goutlandskonjen” fortelles det om kjempen Osmun Flagrekiempa, som ” bu bort i Bergie der Nora”, og om gygren Gura Goglekaaba, som ”bude der nor paa Jæra”. K. Rudjord & A. Høyland 1977. Gygren må ha sitt navn etter det ”Joglefield” som Peder Claussøn Friis skriver ligger ”imellem Settesdal og Fiordene inden-for Stavanger”. P.C. Friis, Samlede skrifter:314. ”Joglefield” kan ha sammenheng med navnet Jogledalen i øvre Sirdal, jfr. T. N. Hageland 1987:22.
[33] Jfr. Holtsmark 1967:240.
[34] P. A. Munch 1941:76.
[35] Å. Ohlmarks 1983:81
[36] Det er f. eks. tilfelle med Erling Skjalgsson på Sola, gjennom slektstilknytningen til Horda-Kåre.
[37] P. A. Munch 1941:96, note 2.
[38] G. Steinsland 1991:174ff.
[39] Claus Krag har i flere arbeider de senere år argumentert for at ynglingetradisjon er temmelig ung, og at ”ynglingekongen” Harald Hårfagre i det store og hele var en vestlandskonge, se f. eks. C. Krag 1991. I så fall utgjør ættetilknytningen til Opplandene i Haralds tilfelle en parallell til den som kan påvises for andre herskerdynastier i det vestnorske området.
[40] S. Steen 1942:240.
[41] K. Møyner 1994:13.
[42] C. Westerdahl 1995, 1996.
[43] C. Westerdahl 1996.
[44] Westerdahl vil henføre de norske Opplandene til det han kaller ”sone 1b”: ”The inland zone of central Sweden and Norway, to some extent corresponding to 1 (Zavoloshe), but more adapted to slowly running waterways than part of that zone. Portages abound, nevertheless. To this zone belong extensive lakes” (1996).
[45] S. Steen 1943:80.
[46] S. Marstrander 1980.
[47] Arkeologen Svein Indrelid skriver (1994:302) således – med utgangspunkt i spredningen av oldsaksformer fra neolitisk tid på Hardangervidda – at vi ”regne med at Hardangervidda kan ha vært et møtested ikke bare for mennesker fra henholdsvis Østlandet og Vestlandet, men også for kulturimpulser som ved denne kontakten kunne spres begge veier over fjellet.”
[48] P. Surnevik 1992:21.
[49] Se imidlertid H. G. Resi 1987.
[50] F.-A. Stylegar 1998. Se ellers G. Midttun 1925, J. Veka 1979.
[51] R. Fønnebø 1988:11.
[52] R. Fønnebø 1988:13f. (min uthevn.).
[53] G. Berg 1935:33.
[54] S. Steen 1942:257.
[55] Ibid.
[56] Jfr. G. Midttun 1921.
[57] Om ”Skinnevegen” og dens elde, se E. Mikkelsen 1980.
[58] O. Bø 1950:419.
[59] Ibid.
[60] Sitert i O. Bø 1950:420.
[61] J. Veka 1979:53.
[62] R. Fønnebø 1988:130.
[63] O. Bø 1950:420.
[64] O. Bø 1950:421.
[65] Johannes Skar, Gamalt or Setesdal IV, sitert etter O. Bø 1950:420 f.
[66] R. Fønnebø 1988:130; muntl. oppl. Håkon Thorsland, Åseral, 17. des. 2000.
[67] O. Bø 1950:422.
[68] Sitert etter O. Bø 1950:430.
[69] P. A. Munch 1941 [1852]:76.
[70] J.-P. Blom 1969:77.
[71] J.-P. Blom 1969:77, 81.
[72] I. Martens 1998:30.
[73] I. Martens 1998:36.
[74] Martens’ påpekning av at innlandskulturen er et resultat av bevisste sosiale strategier, og at fjellbøndene ikke bare har vært passive mottagere av kulturpåvirkninger fra sentrale strøk, er viktig, men ligger for så vidt på siden av denne artiklens tematikk: ”The inhabitants of the marginal areas were not just the passive recipients of influences seeping slowly in from the central areas, which is the role these poor, isolated people so often have been allotted by Norwegian cultural historians” (s. 38).
[75] S. Steen 1942:162.
[76] S. Steen 1942:225.
