Både kjempeeiker og vettetrær (det eldre navnet på
Mollestadeika var Vetteeika) har det vært mange av i Norge. «Den gamle mester»
i Krødsherad, besunget av Jørgen Moe, Slindebjørka i Sogn som er udødeliggjort
gjennom I.C. Dahls og Thomas Fearnleys bilder og Haugeteddan (Vettefuruene) og
Landeeiki i Setesdal, for bare å nevne noen. Mollestadeika forsvarer absolutt
plassen blant disse.
Eika troner 150 meter fra bredden av Tovdalselva, og er hele
12 meter i omkrets nede ved bakken. Trekronen når en høyde av 15 meter, og er
enda bredere enn det. De seks store greinene som vokser ut fra den imporende
stammen var en gang sju, men for 150 år siden ble den største av dem hogd og
solgt som «kne» til et skipsbyggeri i Lillesand. Vi har altså å gjøre med et av
de største eiketrærne i landet.
Tusen år?
Alderen på treet er vanskeligere å anslå. Noen sier 700 år,
andre 1000 år, men ingen vet sikkert. At det er flere hundre år gammelt, er
sikkert. Men fra Danmark, der flere «tusenårseiker» er aldersbestemt ved hjelp
av dendrokronologi, tilsier erfaringen at selv de antatt eldste trærne «bare»
er fem, seks hundre år gamle. Det kan forresten se ut til at det i en del
tilfeller er stedet, ikke sjelden en gravhaug, som vettetrærne står på, som
«egentlig» representerer det hellige. Jeg har selv vært med på å dendrodatere
et vettetre som er belagt i tradisjonskilder i det minste tilbake til første
halvdel av 1800-tallet. Men selve treet som vokste på stedet på
undersøkelsestidspunktet, var knapt så gammelt som det en gang, og det må ha
vært dets «mor» eller «mormor» som det rent faktisk ble ofret til. Likevel
oppfattet «alle» eika som et vettetre.
Men forestillingen om det hellige treet er likevel eldgammel.
Verdenstreet Yggdrasil fra den norrøne mytologien er velkjent, og tidlige
forfattere som Tacitus, Thietmar av Merseburg og Adam av Bremen beskriver
hellige lunder som kultplasser, steder der offergaver ble overlatt til gudene.
Adam skriver for eksempel om en hellig lund i nærheten av templet i Gamla
Uppsala, og hans opplysninger regnes for å være troverdige. Over store deler av
landet finnes det tradisjonsopplysninger og informasjon i skriftlige kilder fra
nyere tid om trær som fikk offer i form av øl. Fra Agder kjenner man ikke bare
vettetrærne fra nyere tids tradisjonsmateriale; der fantes det så sent som på
begynnelsen av 1800-tallet fremdeles hele lunder som ble regnet for hellige.
Mange av de gamle vettetrærne er det knyttet tradisjonsstoff
til, men få er så til de grader sagnomsuste som Mollestadeika. Stoffet er så
omfattende at det i sin tid ble bok av det. Presten J.A.R. Bødtker (1826-1908) skrev
opp en hel del tradisjonsmateriale om treet i Tveit kirkes kallsbok.
Han gjengir for det første sagnet om hvordan treet kom til å
stå der:
«Paa vestre Mollestad
… blev for rundtom 6 a 700 Aar tilbage nedsat en Kornstör paa et Sted, kaldes
Haugen... Om denne Haug havde der nok gaaet forskjellig Tale, at der om Qvelde
og Nætter blev seet Lys, og da nævnte Kornstör blev af en Hændelse staaende
der, begyndte den at gro, hvorfor Opsidderne paa Gaarden blev bestyrket i sin
Tro paa, at der maatte være Underjordsfolk. I denne Kornstör kom en ualmindelig
Væxt, hvilket blev betragtet som overnaturligt, og havde til Fölge, at der
hvert Aar, naar der bryggedes til Jul, skulde der tages en Skaal, fuld af det
Förste, der randt fra Tappekarret, og slaaes ved Roden af den unge Eenstamme».
Ifølge et annet sagn var det en gjenglemt skistav som i sin
tid slo rot og ble til det mektige eiketreet.
Sagnomsust
Selv ting som vokste på Vetteeika fikk magiske egenskaper. Bødtker
skriver nemlig videre:
«I Midten af Egestammen
var der för en Del Aar siden opgroet et Rognetræ, der havde den Egenskab at
kunne lindre Tandpine, naar den værkende Tand blev plukket med en Splint af
dette Træ. Dette har en gammel Mand flere Gange fortalt at have prövet som et
godt Middel».
Da bøndene på Vestre Mollestad i 1875 kranglet om hvem som
hadde eiendomsretten til eika, sendte en av dem tjenstegutten sin opp i treet
for å kappe ned rognetreet, for på den måten å vise sin rett. Det var en
lignende krangel som noen år tidligere hadde ført til at en annen oppsitter
hadde kappet ned den greinen som gikk til skipsbygging. Jeg bør legge til at
beboerne på Mollestad i dag passer godt på vettetreet sitt!
Som mange andre «vettetrær», står Mollestadeika på en
gravhaug. I den holdt vettene til. Om haugen skriver Bødtker:
«En Dag i Höstiden
Slaattekarlene laa i Skygge af Egen og qvilte til Middag, var deriblandt en ung
Gut, som hette Abraham, der ei kunde findes, da de Andre stod op og gik paa
Arbeide. Til Ystedag kom han ind og fortalte at have været nede i Haugen og
inde hos Vitta. Hun saae ud som en gammel liden Kjærring, og inde i Stuen var
som hos andre Folk med Speis, Madbord med Brödkurv under, og hun böd ham baade
Mad og Drikke; men han turde ingen Ting smage, da han vidste, at havde han ædt,
var det vanskeligt at komme ud igjen. Fra den Dag var han lidt tullen af sig,
og det var sjelden, han kunde bringes til at fortælle om den Gang, han havde
været inde i Haugen hos Vitta».
