Et «ukjent» vrak av et skip fra
middelalderen på Jeløy? Kanskje endatil et skip som i sin tid ble tatt av
pirater? En 170 år gammel avisartikkel åpner i hvert fall for spennende
muligheter, som vi snart skal se.
Det finnes flere kjente skipsvrak i
farvannene rundt øya. Krigsvrakene «Nordvard», «Svein I» ved Gullholmen og «Perseus»
i Værlebukta er vel de mest kjente. Langt eldre er «Jeløyskipet», som ble
delvis undersøkt av arkeologer på Tronvik – ved Gullholmsundet – på
1920-tallet. Den gangen mente man at det kunne være snakk om en ferge, ettersom
det var fergeforbindelse mellom Tronvik og Horten langt tilbake i tid. En ny
undersøkelse i år 2000 av vraket, som ligger godt inne på land og begravd i
sand og leire, konkluderte med at Jeløyskipet var vesentlig eldre enn antatt –
kanskje så gammelt som fra 1300-tallet.
Like gammelt er «Årefjordskipet» fra
Rygge, som også ble funnet på land på 1960-tallet. Begge disse fartøyene har
vært klinkbygde, og av eik. Dateringene er ikke særlig presise i noen av disse
tilfellene, dessverre, men det er ingen tvil om at både Jeløyskipet og
Årefjordskipet skriver seg fra middelalderen.
Et annet «vrak» som er mindre kjent, og
kanskje enda eldre enn disse, ble for mange år siden funnet i Stormyra, mellom
Kongshavn og Singelbukta. Om det vi vi ikke annet enn at det skal ha blitt
funnet betydelige rester av en båt i myra. Det er mulig at det kan dreie seg om
et fartøy som er blitt ofret til høyere makter i jernalderen – noe forlis er
det i hvert fall ikke snakk om så høyt over sjøen.
Kjellandsvik
I Kjellandsvik- eller Skippingbukta ligger
det som kjent flere vrak, ettersom både Moss Mek. Verksted og Norsk
Bjergningskompani dumpet flere utrangerte fartøyer og flytedokker der i nyere
tid. Vraket av stållekteren «Harold» som ble brukt av Bjergningskompaniet som
løftefartøy, er fremdeles godt synlig."Orlogshavna" i Kjellandsvikbukta, slik
Edmund Ree så det for seg.
Det er også opplysninger om eldre vrak i
bukta; arkeologen Erling Johansen opplyste i sin tid at det ligger et gammelt
fartøy med hele lasten i behold nede i mudderet. Inne på land er det plukket
opp en mengde båtnagler, og det er funnet smieslagg nær stranda – kanskje fra
et båtbyggeri.
I lokaltradisjonen, ikke minst formidlet
(og utbrodert) gjennom skriveriene til herrene Ørnulf og Edmund Ree, var
Kjellandsvikbukta en orlogshavn i eldre tid. Stedsnavn som «Kaupanes fioll»,
nevnt i biskop Eysteins jordebok fra rundt 1390, forteller at det også har
foregått handelsvirksomhet i området.
Kåre Hiis, som en gang drev nabogården Fuglevik,
fortalte til Edmund Ree at det ifølge dokumenter som befant seg på gården, en
gang var trukket båter fra Kjellandsvikbukta og over til Rambergbukta (eller
motsatt) på kavler for å unngå fiendtlige angrep. Sannsynligvis var dette under
Den store nordiske krig (1700-1721). Ingen ringere enn Tordenskjold skal ha
ligget i Rambergbukta med skipet sitt fortøyd til et stort eiketre. Draget
mellom buktene kalles fremdeles for «Slepet» og «Båtveien». I 1716 var Moss erobret
og befestet av svenske tropper, og det kan ha vært i forbindelse med dette – eller
helst med gjenerobringen samme år – at den spesielle transporten, som har flere
paralleller i løpet av denne krigen, fant sted.
Det var også i Kjellandsvikbukta at det
«ukjente» vraket ble funnet i 1851, ved graving i strandkanten. Og så er det
altså det «ukjente» vraket. Moss Tilskuer kunne onsdag 1. oktober samme år
fortelle følgende om det oppsiktsvekkende funnet:
«Moss, den 30te
Septbr.
Meddelt. – Ved
Udgravningen af en Par Diger, der have sit Udløb til Mosse-Sundet, paa Gaarden
Kjellandsvig paa Gjeløen, kom der tilsyne nede paa Stranden i en lille Bugt Brudstykker
af et Fartøis Vrag.
Da ingen nu her
Levende kjendte noget til at et Fartøi der var strandet eller henbragt, gav
samme Anledning til en foreløpig nærmere Undersøgelse, og er der ved nogen
Udgravning fundet adskillige Tømmere, Forstævnen og formentlig Agterstævnen,
eller muligens Fartøiets Kjøl – hvilket endnu ikke saa ganske kan skjønnes, -
samt noget af Plankningen eller Bordgangen.
Fartøiet viser
sig at være af en ældre Bygningsmaade af meget svære Egematerialier, er
klinkerbygget paa Spandt og naglet med meget svære Egenagler. Plankningen eller
Bordgangen er skjødt ved at være bladet om hinanden og der befæstet med
firkantede Spiger.
Af de fundne
Tømmere viser det sig at Fartøiet er afbrændt, ligesom der fines flere
forkullede Træstykker. Grundeieren opgiver, at han for 5-6 Aar siden har fundet
enkelte Tømmere, uden at kunne forestille sig, at samme hidrørte fra et paa
hans Grund værende Vrag.
Det lader til
at have været et større Fartøi, dels at dømme efter de fundne Vragstykker og
Plankningen, der bestaar af 12 Tomb brede og 2 ½ Toms tykke Egeplanker, dels
efter den Afstand, i hvilken man har fundet Forstævnen fra den formentlige
Agterstævn, nemlig omtrent 50 Fod.
Paa
Vedkommendes Foranstaltning havde Grundeieren lovet at udgrave Vraget, hvortil
han ogsaa havde gjort en Begyndelse; men da Udgravningen kun kan foretages
under meget lavt Vand, og saaledes ikke vel fuldføres uden at sætte en Dæmning
over Bugten, for at hindre det stigende Vands Tilstrømning, fandt den
Foretagende for besværligt. Imidlertid vil der nu formentlig blive truffet
saadanne Forføininger, at man kan vente om kort Tid at se Vraget udgravet, og
derved komme til Kundskab om denne Gjenstands Interesse.»
Noen oppfølgende reportasje kan jeg ikke
se at det finnes i Tilskueren, så flere opplysninger enn dette har vi ikke.
Grunneieren som sørget for den delvise utgravningen, må ha vært Jon Olsen
Kjellandsvik.
Men det er slett ikke så lite, det som
framgår av avisartikkelen. Fartøyet var av nordisk type, klinkbygd, og av grove
eikematerialer. Bordgangene var 30 cm brede og 6 cm tykke og festet til
spantene med trenagler (av eik, ifølge Tilskueren). I skjøtene var bordene
holdt sammen med båtsøm av jern. Lengden av skipet kan ha vært 15-16 meter.
Skipet bar spor etter å ha vært brent.
Fartøysrestene lå altså nede i sanda, men
i strandsonen. Opplysningene om de to dikene og at funnstedet var en «lille
Bugt» gir en god indikajson på hvor vi befinner oss, nemlig i den lille bukta
like nord for restene av en steinbrygge rett øst for tunet på Kjellandsvik.
Ut fra de opplysningene vi har om skipet, var
det trolig fra middelalderen, kanskje jevngammelt med Jeløyskipet. Men hvordan
havnet det på stranda på Kjellandsvik? Dreier det seg om et forlis, et
utrangert fartøy som er blitt etterlatt her eller noe annet?
Sjørøvere?
Jeg tror ikke vi kan utelukke sjørøvervirksomhet
som en forklaring. For hør bare her:
Om vi ser på alle de skipsvrakene som er
daterte til før år 1600 på kyststrekningen fra svenskegrensa til Åna-Sira,
tegner det seg noen spennende mønstre. Til sammen er det rundt 25 vrak som er
daterte, enten ved hjelp av C14 eller årringsdatering (som er mer presis enn
C14).
For det første ligger nesten alle vrakene
inne i havner eller på grunt vann, mens bare to eller tre av ble funnet på dypere,
mer åpent hav. Flere av dem har dessuten spor etter brenning. Det er lite som
tyder på at flertallet av disse skipene endte opp i fjæra ved et uhell.
Snarere tyder funnkonteksten, inne på
grunt vann i beskyttede bukter og viker, å tyde på at vi for en stor del har å
gjøre enten med utrangerte fartøyer eller skip som er blitt senket med vilje. Noen
steder, som i kjente og viktige uthavner på sørlandskysten, er det funnet flere
vrak fra samme periode.
Så er det dateringene. Dersom vrakene i disse
havnene var et resultat av ulykker til sjøs, ville en forvente en mer eller
mindre jevn fordeling over tid, eller kanskje en økning etter hvert som
omfanget av handelen ble større utover i middelalderen. Men slik er det ikke. Istedet
samler dateringene seg i tre konsentrasjoner: Så mange som 12 av vrakene ser ut
til å være fra tiden rundt 1400, mens fire ligger rundt midten av 1400-talet og
fire rundt 1500. Før og etter dette har
vi bare et fåtall daterte vrak.
Denne tidsmessige fordelingen tyder på at
vi i stor grad har å gjøre med historiske hendelser, og ikke først og
fremst prosesser knyttet til «naturlige» tap til sjøs.
Kildene fra denne tiden viser at krig og
piratvirksomhet var spesielt vanlig nettopp i disse periodene. En vanlig
strategi for piratene var å kreve store løsepenger for skip som de tok, og
senke dem eller sette fyr på dem dersom eierne ikke ville betale. I mellomtiden
kunne skipet bli etterlatt på grunt vann, med avhogde master.
Ett spørsmål må ha meldt seg hos hver en
sjømann som møtte et ukjent skip i den gangen: Venn eller fiende? Kjøpmann
eller sjørøver? Sjørøveri var utbredt i farvannene våre i lange perioder i senmiddelalderen,
samtidig som kapervirksomhet var et ledd i ordinær krigføring hver gang havner
og uthavner på skagerrakkysten ble trukket inn i konfliktene mellom to eller
flere makter og ble en del av den europeiske krigsskueplassen. Og det var temmelig ofte.
Tiden rundt 1400 skiller seg ut, og det er
grunn til å tro at klyngen med skipsvrak datert til disse årene har sammenheng
med fiendtlighetene da. Dette var en helt spesiell tid til sjøs, da lovløsheten
rådde, og all handel mellom England og Frankrike og deres allierte opphørte.
I motsatt ende av den store nordeuropeiske
handelsruten var det ikke noe bedre: I Østersjøen ble hanseater og andre
kjøpmenn angrepet av de såkalte vitaliebrødrene, de mest beryktede sjørøverne i
Hansaens historie. I 1406 tok vitaliebrødrene
en hanseatisk flåte på 13 skip i uthavna Skjernesund ved Mandal, og samme år
drepte hanseater fra Bergen over hundre engelske fiskere som hadde flyktet fra
de samme piratene.
Drapet på fiskerne skjedde ved Hidra i
Flekkefjord, men konfliktene fikk også nedslag nærmere oss, som i Sandefjord og
i havnene på Bohuslänkysten. Og kanskje også på Jeløy?
***
Kanskje finnes det fremdeles rester av
skipet på stranda ved Kjellandsvik? Eller ble kan hende noe av tømmeret fra
1851 tatt vare på og eksisterer fremdeles? Det siste er vel mindre sannsynlig.
Uansett burde det være en oppgave å undersøke om Kjellandsvik-vraket fortsatt
eksistererer, og i så fall dokumentere og datere restene før det er for sent.