Grav og slektskap i jernalderen

I enkelte regioner i Norden dominerer kvinnegraver klart på bekostning av mannsgraver gjennom deler av jernalderen. Det gjelder både i romertid og i folkevandringstid. Hva kan det fortelle oss om gravskikk, slektskap og politikk i disse periodene?

Ser vi på yngre romertid, dvs. perioden fra ca. 180 til ca. 350 e. Kr., er det en påfallende dominans av kvinnegraver i flere områder i Sør-Skandinavia. Det gjelder eksempelvis landskapene på begge sider av Oslofjorden. I det nåværende Danmark er det en klar overvekt av rikt utstyrte mannsgraver i Jylland, mens rike kvinnegraver er i flertall på øyene. Holder vi oss til Danmark, ser det ut som om gravgodsets kvalitet og mengde avtar med den gravlagtes alder når vi har med menn å gjøre, mens forholdet i kvinnegravene er stikk motsatt. Flere av de rikeste kvinnegravene i Norden i denne perioden tilhører godt voksne kvinner, ofte i 50-60-årsalderen, men det finnes også rikt utstyrte pikegraver. I den påfølgende folkevandringstiden, ca. 350-500 e. Kr. lever kvinnedominansen videre i sør- og vestnorske områder, blant annet på gravplasser som dem på Kvassheim og Hå på Jæren.

En gang etter folkevandringstiden endres dette bildet. I eldre vikingtid, altså i 800-årene, er det på de grundig undersøkte gravplassene på Kaupang i Vestfold en temmelig jevn fordelig av kvinne- og mannsgraver. I 900-årene er det bare hver fjerde Kaupanggrav som kan erkjennes som en sikker kvinnegrav. Generelt er kvinneandelen i kystdistriktene større enn i innlandsdistriktene her hjemme i vikingtiden. Men under enhver omstendighet er innslaget av kvinnegraver langt mindre nå enn i eldre jernalder.

Det er rimelig å se denne overgangen i sammenheng med de omfattende kultur- og samfunnsendringene som finner sted omkring midten av 500-årene – ikke bare i Norden, men over hele Europa.

Én ting er viktig å ha klart for seg i denne sammenheng: Når vi snakker om kvinnegraver og mannsgraver, mener vi noe annet enn alle avdøde personer av begge kjønn i en gitt periode av jernalderen. De fleste graver i arkeologers analyser av de nordiske jernaldersamfunnene er kjønnsbestemt ut fra sitt utstyr, dvs.med basis i om hvorvidt de inneholder gjenstander som oppfattes som typisk kvinnelige eller typisk mannlige. Faren ved en slik betraktningsmåte ligger mindre i at man dermed overfører moderne kjønnsroller til jernalderkulturen – for i mange tilfeller lar det seg gjøre å korrelere antatt kjønnstypisk gravinventar med osteologisk kjønnsbestemte skjelettrester – enn i at man bare forholder seg til et mindretall av de samtidige gravene. Den relativt jevne fordelingen mellom menn og kvinner som vi fant i eksemplet fra Kaupang på 800-tallet, er selvsagt representativ for hele jernalderen – dersom vi ser på forholdet mellom antallet døde kvinner og menn. Det som faktisk forandrer seg fra 300-årene til 800-årene, er forholdet mellom kvinner og menn med utstyrt begravelse, dvs. med gravutstyr i form av draktutstyr, redskaper, drikkekar etc. Misforholdet mellom arkeologiske erkjennbare graver av denne typen fra en gitt periode og det reelle antallet døde i samme periode, viser klart at de utstyrte gravene er relativt få. Med andre ord representerer både de synlige minnesmerkene i form av gravhauger og de utstyrte begravelsene temmelig eksklusive fenomener. Det er bare individer med en særskilt status som har blitt en slik ære til del, og det må i stor utstrekning være en sosial overklasse vi møter i de utstyrte gravene. Hva slags status kan det da være tale om?

Samfunnet i romertid og folkevandringstid var et hierarkisk rangsamfunn, der gjensidige forpliktelser om støtte og beskyttelse holdt hierarkiet sammen. Slekt og slektskap var av stor betydning. For å utvide kretsen av slekt, giftet man gjerne bort døtre til andre mektige, og man satte sine sønner i fostring hos dem. Flere av de rike kvinnegravene i Norden i denne perioden ser ut til å være kvinner som har operert innenfor disse nettverkene. Blant annet har det vært foreslått at en bestemt type draktspenner fra yngre romertid peker ut et lite antall graver i Sør-Norge som tilhørende sjællandske kvinner som har inngått i slike giftemålsallianser. Slik kunne en mektig slekt knyttes sammen med andre, og gjennom gode vennskapsforbindelser ble den knyttet til enda flere.

Det synes å være et mønster i denne perioden at romerske importsaker som på Kontinentet gjerne opptrer i mannsgraver, i Norden i større grad er knyttet til rike kvinnegraver. Her er det utvilsomt klare regionale forskjeller innenfor Norden, men det virker ikke overbevisende å forklare helhetsbildet uten å anta en reell forskjell i slektskapssystemet mellom enkelte områder i Skandinavia og det kontinentalgermanske området. Det faktum at mange av de rikeste kvinnegravene tilhører etter måten eldre individer, antyder at det ikke utelukkende kan være kvinners posisjon som den fornmeste gave i datidens ekteskapsallianser, som gir løsningen. Det er da heller ikke bare de rikeste gravene som kan oppvise dominansen av kvinner; det kan også graver og gravplasser som tilhører et sosialt mellomsjikt. De germanske samfunnene på Kontinentet var karakterisert av bilaterale slektskapssystemer, akkurat som de nordiske samfunnene var det på landskapslovenes tid flere hundre år senere. Kan da de kvinnedominerte områdene i Norden være steder der man regnet slektskap matrilineært?

Ulike måter å regne slektskap på kan opptre side om side i et samfunn, hver til sitt bruk. I et patrilineært system inkluderer medlemmene i slekten både kvinner og menn, men det er bare menn som kan videreføre ”medlemsskapet” til barna sine. I et matrilineært system går arvefølgen gjennom kvinneledd. Korrekt avstamning innebærer en rett til å tilhøre en slekt, men det er ikke dermed sagt at enhver person som har denne retten, bruker den. Det er avhengig av faktorer som livshistorie og individuelle valg. Dessuten kan personer handle som om de var medlemmer av en slekt, selv om den formelle tilknytningen til slekten kan være uklar eller faktisk ikke-eksisterende. Denne fleksibiliteten er avgjørende for at slektskapsbaserte samfunn skal kunne fungere i det praktiske liv. Avstamningsregler kan også definere andre plikter og rettigheter enn medlemskap i en sosialgruppe. Eksempelvis kan rituelle og politiske posisjoner overføres gjennom mannsledd, mens eiendomsrett arves gjennom kvinneledd.

I Nordens eldre jernalder regner mange arkeologer med at utstyrte graver og synlig gravmarkering (gravhauger osv.) er knyttet til eiendomsrett og markering av denne. Aksepterer man det synspunktet, bør man også ha en åpen holdning til spørsmålet om eiendomsrett (til jord) i visse områder i eldre jernalder kan ha blitt overført matrilineært. Var odelsrett kanskje kvinnesak i folkevandringstid?

Glemte jernalderfunn fra Bergsaker i Lyngdal

Midt på 1990-talllet ble det overført en del arkivsaker som gjelder Norge fra det danske riksarkivet til det norske. Blant disse sakene befinner det seg en hel del dokumenter som i sin tid har tilhørt Hans Engelhart (1775-1842), som var stiftsprost i Kristiansand. Engelhart hadde et bredt interessefelt som blant annet omfattet antikvariske studier. I arkivet etter ham ligger flere innberetninger om funn og fornminner i stiftet (bispedømmet) – og én av dem gir opplysninger om den første arkeologiske undersøkelsen vi kjenner til i Lyngdal. Den foregikk på Bergsaker for 190 år siden.

Den kortfattede innberetningen lyder som følger:

”En kort Beskrivelse over een af de 3 Begravelses Høie som ligger i Nærheden af Gaarden Bersager i Lyngdahl, hvilken i Aaret 1818 blev gjennemgravet.

Efterat det øfre Lag Jord eller Sand, hvilket omtrent var af 1 ½ Alens Tykkelse, og hvormed Høien overalt var bedækket, var bleven bortskaffet, kom man til et endnu tykkere Lag af store og smaae Kampestener, hvilke, uden Orden, vare kastede paa hinanden. Under disse, i Midten af Høien, befandtes paa Overfladen af Grunden, een af flere flade Graasteene ordentlig opført Kiste, samt Laag, ligeledes bestod af 3 store flade Stene. Denne, som laae i Syd og Vest, var omtrent 5 Alen lang og henved 2 Alen bred. I Kisten, som var fri for Jord, fandt man, foruden nogle Been og forrustet Jern, nogle smaae Stykker Metal, lignende Mæssing, hvori var indfattet nogle smale Sølvringer, samt nogle Stykker ovale Furrebark af omtrent et qvarters Længde, forsynet med et Hul i hver Ende, lignende dem som bruges at paasættes Fiskegarn.

Da Høien liger tæt ved Elven, saa formodentlig den Afdøde været Ejer af et Fiskerie, og indsvøbt i et saadant Garn.

Af Hr. Lieut. Bodom”

”Lieutenant Bodom” er trolig løytnant Mathias Bodum (født 1787). Han tjenestegjorde før dette på Østlandet, men jeg regner med at han i 1818 var knyttet til offisersgården Bergsaker, selv om jeg ikke har funnet ham nevnt i Lyngdalsbøkene.

Gravfeltet ved Lygna
Kan vi så vite noe nærmere om hvor på Bergsaker denne gravhaugen lå? Ja, det kan vi faktisk. Bodums haug var én av tre som lå ”i nærheten” av gården og ”tæt ved Elven”. Da antikvar Nicolay Nicolaysen foretok utgravninger i Lyngdal i 1871, undersøkte han også en del hauger (13 stk.) på Bergsaker. I innberetningen om undersøkelsene i Fortidsminneforeningens årbok samme år, omtaler han dessuten seks hauger til som han ikke gravde ut. Om tre av disse skriver han:

”Et stykke nordenfor den her omhandlede haug og imellem denne og broen over elven ligger ved vestre side af postvejen paa et jordstykke, som tilhører Bergsaker matr. 197 løbeno. 510, 3 runde hauger, hvoraf kun den mellemste er urørt, medens den sydligste har en stor fordybning i toppen, og den nordligste for største delen er bortgraven til vejfyll. Ved denne leilighed fantes brænte ben og en kjedel, efter beskrivelsen sammenklinket af jernplader og staaende mellem omsatte stene.”

Det må ha vært den sydligste av disse haugene, den med den store fordypningen i toppen, som ble utgravd av Bodum. Plyndringsgropen var vel et resultat av undersøkelsen i 1818. Én av de andre haugene var altså kraftig ødelagt av veiarbeid da Nicolaysen så den i 1871. Men den tredje, urørte haugen i denne vesle gravflokken er trolig bevart. Den ligger i dag inne i en hage på Bergsaker, mellom riksveien og Lygna. Det vokser et stort tre i toppen av den.

Vikinggraven
Den nordligste haugen skulle altså etter det Nicolaysen fikk opplyst, ha inneholdt en kjel av sammenklinkede jernplater, samt brente ben. Kjelen ser ut til å ha stått i et lite, hellebygd kammer. Nicolaysen opplyser ikke om hvorvidt benrestene lå oppi kjelen eller kjelen stod i de brente bena. Men etter beskrivelsen å dømme, er det mest rimelig å anta at det dreier seg om en urnegrav, og at de brente bena har ligget i kjelen. Skildringen av kjelen tyder på at den er fra vikingtiden, og selv om urnegraver er sjeldne i denne perioden i Vest-Agder så vel som i landet for øvrig, er ikke skikken ukjent – heller ikke i Lyngdal. Den mest utbredte gravskikken på disse kanter i yngre jernalder er imidlertid brannflaket, der restene av likbålet spres utover bakken og det kastes haug over. En mulig forklaring på at enkelte i vikingtiden har blitt kremert og de brente bena lagt i urne, kan være at vi i disse tilfellene har å gjøre med mennesker som har dødd langt hjemmefra. Så har man på stedet der vedkommende døde, foretatt kremeringen, og deretter samlet sammen benrestene og fraktet dem med seg hjem. Én av de merkeligste vikingtidsgravene i fylket er funnet på Skomrak i Lyngdal, nettopp i en urne. Den graven ser iallfall ut til å ha tilhørt en bereist person – urnen er en praktfull bronsekjel fra Irland, og til gravgodset hører blant annet en vevskje av hvalben, sikkert fra Nord-Norge.

Hva da med graven som Bodum fant? Dimensjonene får vi ikke vite noe om, men vi har tydeligvis å gjøre med en kjernerøys omgitt av en jordkappe av nærmere én meters mektighet. Siden kjernerøysen var enda mektigere enn dette, må haugen ha hatt en høyde på minst to meter. Inni kjernerøysen, og på den gamle markoverflaten, fantes et gravkammer bygd av heller. Kammeret eller kisten var orientert nordøst-sørvest og var over tre meter langt og godt over én meter bredt. Så langt virker det som en grav fra romertid eller folkevandringstid, slik de alminnelig forekommer på disse kanter.

Gjenstandene i graven
Funnene fra kammeret blir nokså nødtørftig beskrevet av løytnanten. Han nevner ”nogle Been” – ubrente, får vi tro, for dette er ganske sikkert en jordfestegrav, og dessuten ”forrustet Jern”. Viderer inneholdt kisten noen stykker bronse (”Mæssing”) med innlegg av sølv i form av smale ringer, og ”nogle stykker” av ”Furrebark” som Bodum mente måtte være flå til fiskegarn. De siste forstår arkeologen umiddelbart hva må være, og det har ingenting med fiske å gjøre: ”flåene” er staver fra et lagget kar eller bøtte. Trebøtten har nok vært satt hel ned i kisten, men da gjorden som holdt bøtten sammen har forvitret, har det hele bokstavelig talt falt i staver.

Jernfragmentene kan være rester av våpen, for Bodums knappe beskrivelse gir et bestemt inntrykk av at det dreier seg om en mannsgrav. Her mangler iallfall de fleste av de trekkene som vi forbinder med den eldre jernalderens kvinnegraver: leirkarene som ofte opptrer i betydelig antall, og kvinneutstyr som perler og draktspenner. Bronsestykkene med sølvinnlegg er ikke umiddelbart identifiserbare; kanskje er det rester av beslag til et skjold eller et belte.

De ubrente gravene av denne typen opptrer i Vest-Agder først i yngre romertid, på 300-tallet e.Kr. Det kan se ut til at inspirasjonen kommer fra Nord-Jylland, der slike kistegraver forekommer alt i eldre romertid. Frem til da hadde branngravskikken vært så å si enerådende hos oss i mange hundre år. I 400- og 500-årene er det temmelig vanlig med jordfestegraver i store steinkister i Vest-Agder, men de utgjør fremdeles et mindretall av tidens graver. Jordfestegravene er gjerne over gjennomsnittet utstyrsmessig, og den rike gravskikken kulminerer på begynnelsen av 500-tallet med graver som dem fra Snartemo i Hægebostad.

Bergsaker-graven ser også ut til å ha vært temmelig rikt utstyrt, selv om løytnant Bodums beskrivelse etterlater flere spørsmål enn svar. I den forstand passer graven som ble åpnet i 1818, godt inn i jernaldermiljøet i denne delen av Lyngdal. Vi har godt utstyrte gravfunn fra folkevandringstid så vel på Berge som på Bringsjord, og fra selve Bergsaker har vi et svært sjeldent beslag av gull til en sverdslire (bilde 1). Fra Berge har vi en gullbrakteat fra folkevandringstid (bilde 2).

Dessverre vet vi ikke hvorfor Bodum foretok utgravningen – og strengt talt ikke om han gjorde det heller. Det er mulig at han bare - etter oppdrag av Hans Engelhart – beskriver ting som han eller andre observerte i forbindelse med at man fjernet en gravhaug i helt andre øyemed enn antikvariske. Men det er uansett den første ”utgravningen” vi har kjennskap til i Lyngdal.