I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et
ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått
for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved
Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen
bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel
interessant å spørre hvor man tenkte
seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste
på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
 |
| Peder Claussøn Friis |
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge
1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon
om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne
perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord
1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De
fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den
planlagte kjøpstaden, sikkert delvis fordi ekstraktet tilsynelatende ikke sier
noe om akkurat dette. Av forslag som faktisk har blitt satt frem, vil jeg nevne
Johs. Selands, som i «En by og en bank» (1967:12) peker på at det antagelig har
vært tale om Spangereid eller Farsund.
Brevekstraktet
Det dreier seg altså om et ekstrakt av et brev (trykt i NRR
1, s. 118f.) fra kong Christian den 3. til Eske Bille i Bergen, med Otte
Stigssøn som budbringer. Brevet er datert Odense i desember 1549, og ordlyden i
ekstraktet er som følger:
«Otto Stigssøn har været hos
Kongen og tilkjendegivet, at Skotterne med deres Orlogsskibe ligge under Norges
Side, og der haardelig og utilbørlig behandle Kongens Underssaatter og andre søfarende
Mænd, og vare komne der strax efterat Kongens Skibe vare løbne derfra. Otto har
også en Optegnelse hos sig, hvorledes det af Norge skal udgjøres Skibe, som
kunne afværge slig Hinder for Næring og Seilads, og der skulle ligge i
Vinterlag. Kongen har nu dermed affærdiget ham til Eske Bilde, ‘efterdi I vide
den Lands Leilighed og det lade Eder alt forstaa’. Naar han har hørt Otto
Stigssøns Mening, og overveiet Sagen med Andre, skal han sende Kongen sin
Betænkning med Otto, og Kongen vil da med denne sende sit Svar tilbage.
Otto Stigssøn har ogsaa
tilkjendegivet, at der ikke er nogen Kjøbstad i Lister Len, og foreslaaet at
anlægge en saadan paa et beleiligt Sted ved Strandsiden, ‘som han veed Eder det
at nævne, efterdi der ikke kan lægges noget Slot, paa det at dersom der komme
nogen modvillige Skalke, at man da kunde paa en snar Tid tilhobe samle 100 eller
200 Karle af samme Kjøbstad’, og skal der ikke ligge nogen Kjøbstad ved samme
Sted nærmere enn 18 Ugesiøes. Ogsaa herom skal Eske høre Otto Stigssøns Forslag
og meddele Kongen sin Betænkning, og desuden tale derom med noen Borgere i
Kjøbenhavn, og forfare hvad Trøst de give dertil. Hvis der skal anlægges en
Kjøbstad, vil Kongen give dem, som ville boe der, særlige Priviliegier og
Friheder paa nogen Tid, indtil de ere ‘noget komne for dennem’».
Med andre ord har Otte Stigssøn, som på det tidspunktet
hadde vært lensherre i Lister len i syv år, orientert kongen om at det ligger
marinefartøyer fra Skottland på norskekysten og oppbringer både danske/norske og
utenlandske fartøyer. Han har i den forbindelse foreslått at kongen utruster en
flåte som kan sikre de sørnorske havnene. Videre har Otte pekt på at det ikke
finnes noen kjøpstad i hans len, og det ville ha forsvarsmessig betydning om et
slikt anlegg kom i stand. Han har opplyst til kongen at det finnes et egnet
sted ved sjøen der i lenet, 18 «ugesiøes» fra nærmeste kjøpstad. Kongen skriver
at han i så fall vil gi dem som vil slå seg ned i kjøpstaden, privilegier og
friheter i en overgangsperiode (slik det for
så vidt skjedde med Kristiansand etter 1641). Dessverre er verken kongens
svarbrev eller Otte Stigssøns forslag bevart, utover dette ekstraktet, som
finnes i det danske «geheimearkiv» i form en innførsel i en kopibok for
kongelige vedtak ekspedert gjennom det Danske kanselli.
«18 ugesiøes»
Ekstraktet nevner at det var «ved Strandsiden» i Lister len
– altså kyststrekningen mellom Åna-Sira og Mandal – den nye kjøpstaden skulle
anlegges, men stedet blir ikke spesifisert nærmere. Slik sett er det forståelig
at historikerne stort sett har latt det bli med å vise til lokaliseringen «ved
Strandsiden», og bare unntaksvis forsøkt seg med noen nærmere stedsbestemmelse.
Johs. Selands forslag om Spangereid eller Farsund er vel helst basert på hans
betydelige kjennskap til topografi og historie i vestfylket.
Ingen ser ut til å ha vektlagt avstandsangivelsen i
ekstraktet, kan hende fordi man har ikke har festet seg ved den, eller har
oppfattet den som et svært omtrentlig overslag. Men spørsmålet er om ikke «18
Ugesiøes» i realiteten er en nokså presis formulering? «Ugesiøes» er en senere
tids betegnelse på det gammelnorske uttrykket viku sjofar. 1 «ugesiøes» tilsvarte avstanden mellom to roskifter,
og det gikk seks slike på en dagsreise. Vi har altså å gjøre med et avstandsmål,
og ikke en løs tidsangivelse, og 1 «ugesiøes» var det samme som én mil, altså
11,11 km (Morcken 1978). Det er bevart flere miletabeller fra gammelnorsk tid
og senere. De angir seilingsavstandene på norskekysten, og de eldste av dem
bruker så å si alltid «viku sjofar» som lengdemål. Peder Claussøn Friis bruker
begrepet («ugesiøes») systematisk, og basert på hans angivelser kan man med betydelig
grad av nøyaktighet finne ut hvor i Lister len en befinner seg når det er 18
ugesiøes til nærmeste kjøpstad.
Det er bare to eller tre kjøpsteder som kan være aktuelle å
ta utgangspunkt i, nemlig Tønsberg, Skien og Stavanger. Hr. Peder opplyser at
man regnet 24 ugesiøes fra Tønsberg til Lindesnes, og 24 ugesiøes derfra til
Bergen (Samlede skrifter, s. 317). Fra Tønsberg til Merdø var det 12 ugesiøes,
som altså lå halvveis til Lindesnes. Minimumsavstanden vestover til Lister len
er altså nærmere 24 ugesiøes, og derfor minst en dagsreise lenger enn den
avstanden som er nevnt i ekstraktet fra 1549. Det er tvilsomt om Otte Stigssøn
var så unøyaktig i stedsangivelsen at det var Tønsberg (eller Skien) han mente.
Hva da med Stavanger, den nærmeste kjøpstaden vestover langs
kysten? Peder Claussøn oppgir avstandene på denne strekningen også – 4 ugesieøs
fra Lindesnes til Åna-Sira og 13 ½ videre til Stavanger, noe som gir 17 ½
ugesiøes mellom Stavanger og Lindesnes (Samlede skrifter, s. 317, 326f.). Hr.
Peder gir oss også avstanden mellom Lindesnes og Eikvåg ved Farsund, som er 1 ½
ugesiøes, slik at det altså blir 16 ugesiøes fra Stavanger til Farsund. Det
fører oss jo straks nærmere brevekstraktets 18 ugesiøes, men er likevel for
lite. Det er med andre ord sannsynlig at stedet vi er ute etter, befinner seg
lenger øst, og helst litt forbi Lindesnes.
Peder Claussøn oppgir ikke noen avstand videre Lindesnes til
Spangereid, men nevner at man regner 1 ugesiøes fra Lindesnes til det stedet
han kaller «Undalsfjord», og som må være samme sted som den danske oversetteren
av Cornelis Anthonizoons losbok (Benedicht 1568:55) benevner «Finesund», som
ligger 1 mil fra Lindesnes og strekker seg mot nordvest, og som vi antagelig
skal oppfatte som uthavna Svinør og videre innover i Remesfjorden. Spangereid
ligger ikke så langt fra midtveis mellom Lindesnes og Svinør, slik at avstanden
fra kjøpstaden Stavanger til Spangereid på 1500-tallet sannsynligvis ble regnet
nettopp som 18 ugesiøes. Spangereid
fremstår dermed som den uten sammenligning rimeligste kandidaten til Otte
Stigssøns prosjekterte kjøpstad.
«oc vilde hafue sæt
der en Kiøpstad…»
Det er dessuten et faktum at det på Spangereid er gammel
tradisjon at man en gang i tiden planla å anlegge en by på stedet. Selvsamme
Peder Claussøn Friis nevner dette på to ulike steder, og med litt varierende
ordlyd.
I Stavanger Stifts
Beskrivelse (1609), som kun er overlevert i bruddstykker, heter det:
«Dette Eid imellomb haffuit oc
lenefiorden haffue Indbyggerne med de engelskes hielp i fordumb tijd begyndt at
graffue igiennom for Segladz Skyld, oc dersom det arbeyde kunde gaaet for sig,
daa vilde de bygt der een Kiøbstad» (Samlede Skrifter, s. 449).
Og i den noe yngre Norriges
Beskrifuelse (1613):
Dette Eid, imellem Hafuit oc
Lenefiorden, hafue Indbyggerne i fordum Tid begynt at grafue igiennem for
seiglatz Skyld, oc vilde hafue sæt der en Kiøpstad» (Samlede Skrifter, s. 310).
Begge tekststeder avslutter Peder Claussøn med at arbeidet
ble stanset fordi man støtte på fjell, og ikke kom videre. Han viser dessuten
til at sporene etter prosjektet var synlig på hans tid, i form av en «grøfft»
over eidet. Det er snakk om den såkalte Groben,
som frem til den nåværende Spangereidkanalen (2007) ble bygd, var synlig som en
grunn grøft fra Lenesfjorden og sørover.
Arkeologiske undersøkelser i 2001 viste at Groben i
realiteten var levningene etter en jernalderkanal som kan hende allerede i
løpet av vikingtiden var blitt oppgrunnet og ubrukelig gjennom landhevningen.
De sporene som i dag er synlige på Spangereid, skriver seg fra et nyere
kanalprosjekt i 1810. Både prosjektet i 2007 og det 200 år tidligere godtgjorde
for øvrig at det ikke finnes fjell, slik Peder Claussøn mente. Han refererer
antagelig til en lokal tradisjon om kanalen/Groben, og denne har selvsagt hatt
et behov for å gi en forklaring på hvorfor grøften ikke gikk tvers over eidet,
dvs. ikke helt til sjøen. Siden landhevning ikke var et forklaringsalternativ
på den tiden, tenkte man seg at kanalgravningen aldri var blitt ferdigstilt.
I denne sammenheng er det mer interessant at Hr. Peder
knytter kanalgravningen til et prosjektert kjøpstadsanlegg,
som han henlegger til «fordumb tijd». Det er vanskelig å unngå tanken om at det
er prosjektet fra 1549 han i realiteten refererer til, men hva mente han
egentlig med i fordums tid? Forteller
i det hele tatt denne formuleringen noe om når
han så for seg at dette hadde foregått?
En moderne dansk ordbok forklarer «fordums» med noe «som
stammer fra eller hører til en tidligere tid», og det er slik Peder Claussøn
også bruker begrepet. Således skriver han om Bohuslän at «dette fylcke bkeff oc
i fordum Tid kaldit Alffheim» (Samlede Skrifter, s. 259), om det nåværende
Østfold at «dette fylcke bleff i fordum Tib kaldet Vingulmarck (s. 259), og om
at den gamle byen «Kongelle» «i fordum Tid» ble kalt «Konningehella» (s. 268).
I disse tre eksemplene er det tydelig at «fordums» peker tilbake på sagatiden.
Men det er slett ikke alltid at han med «fordums» mener i
riktig gamle dager. Han skriver for eksempel under overskriften «Om det
Haafiskend, som i fordum Tid under
Viigssiden hafuer værit», om håfisket på Bohuslänkysten «heden for 60 Aar
forleden», altså for 60 år siden. Det er slik sett ingen ting i veien for at
Peder Claussøn Friis omtalte begivenheter i 1540-årene som noe som hadde
foregått «i fordums tid», og at det derfor var Otte Stigssøns kjøpstadsprosjekt
han mente. For øvrig er Hr. Peder nokså påpasselig med å angi presise årstall
fra 1550-årene og fremover, altså i hans egen levetid eller fra og med det
tidspunktet han kom til Sør-Audnedal (rundt 1550/1551, han var født i 1545),
men vesentlig mer vag før den tid.
Oldingenes vitneprov
Vi har faktisk bevart enda en kilde som nevner
kjøpstadsplaner på Spangereid, og som knytter dem til kanalgravning. Det dreier
seg om et vitneprov som på Henning Stokkes initiativ ble opptatt på Austad kirkegård
i 1591. Dette diplomet er antagelig også én av Peder Claussøns kilder.
Det er tre lagrettemenn i Lister len, Sommund Birkeland,
Peder Øyhovden og Bent Kolleland som svarer på Hennings spørsmål om hvorvidt de
vet hvorfor Groben på Spangereid finnes. De tre forklarte at de hadde hørt i
sine guttedager at det var gjort for at skip skulle kunne seile gjennom, og at
det skulle legges en kjøpstad med hus her («for skijb skulle løbe der ij gennom
att Enn Købstad skule staa mett Huus»).
Bakgrunnen for spørsmålet var en pågående, og langvarig,
rettskonflikt om hvor det rette byttet mellom gårdene Stokke og Njerve gikk.
Njervefolk hevdet at det var Groben som markerte byttet, mens Stokkefolk stod
på sitt og mente at byttet skulle gå lenger øst. I realiteten var det
inntektene av den viktige varetransporten over eidet som var temaet, slik de
senere rettsdokumentene viser (se Stylegar 1999:262; 2006). Peder Claussøn
Friis var for øvrig direkte involvert i saken, og selv part i den, ettersom han
på prestebordets vegne forvaltet et av brukene på Stokke (Stylegar 1999:176f.).
De tre lagrettemennene i 1591 var alle av skjels år og alder
– Sommund ble sagt å være 110 år, Peder var 80, mens Bent nærmet seg 80
(Agderbrev, V-A 1, s. 94). Nå kan man jo stille spørsmål ved spesielt Sommunds
presise alder, men det er neppe særlig tvil om at vitneutsagnene omhandler
første halvdel av 1500-tallet, og sannsynligheten taler for at det dreier seg
om Otte Stigssøns prosjekt, selv om man kan undre seg over en formulering som «i
sine guttedager» (ij voris drings tijd).
Den smule forvirring som gjør seg gjeldende, skyldes kanskje at kulturminnet
Groben, som jo lå der lenge før de tre gamlingenes barne- og ungdomstid, er
blitt blandet sammen med en senere plan om et byanlegg på Spangereid.
For så vidt er det mulig at Otte Stigssøns prosjekt også
inneholdt oppgraving av eidet; nettopp i Christian den 3.s tid forekom det i
hvert fall flere større kanalprosjekter i riket, så som en planlagt, men aldri
utført kanal tvers over Jylland mellom Ribe og Kolding/Haderslev (Beseke
2009:3), og den 5,4 km lange kanalen fra Nørreåen til Randers, som ble anlagt i
1550-årene (Bay 1906:21ff.).
Sjøkrig og
kapervirksomhet omkring 1550
 |
| Siege of Leith |
Andre spor etter kjøpstadsprosjektet i 1549 har vi ikke i de
bevarte kildene. Et diplom fra samme år (DN 15 nr. 573, om grensene mellom
Midtbø, Presthus og Haugtuna på den ene siden, og Stokke på den andre) vitner
riktig nok om fornyet interesse for Spangereid fra kongemaktens side nettopp på
dette tidspunktet, og kan selvsagt tenkes å ha sammenheng med Otte Stigssøns
planer, men det blir kun spekulasjoner. Det vi derimot
kan si noe mer konkret om, er den politiske konteksten forslaget
oppstod i, og derigjennom også utsi noe om hvorfor kjøpstadsplanen ikke ble
realisert.
Vi husker fra brevekstraktet av 1549 at Otte Stigssøn hadde
meddelt Christian den 3. at det lå skotske orlogsskip utenfor norskekysten og
oppbragte så vel danske/norske som utenlandske fartøyer, og at det foreslåtte
byanlegget på Spangereid blant annet skulle være et tiltak mot denne
kapervirksomheten. Også Peder Claussøn Friis nevner den utstrakte
kapervirksomheten på denne tiden. Han skriver om Flekkerøy havn at
«heden ved 60 Aar vaare der mange
franske Orlogsskib oc Siørøfuere udi Vestersiø oc under Norrigis Side, oc
giorde stoer Skade her I Landet, oc søgte de megit denne Hafn for sin
Beleiligheds Skyld (Samlede Skrifter, s. 306-7).
Reformasjonskongen Christian den 3. hadde satt mye inn på å
sikre sin stilling etter Grevefeiden, og inngått flere allianser for å forsøke
å demme opp for den mektige habsburgerkeiseren, Karl den 5, som var svoger av
den avsatte dansk-norske kongen, Christian den 2. Christian den 3. hadde
sluttet seg til en nordtysk allianse av protestantiske byer og fyrster, inngått
militært forbund med Sverige og underskrevet en (hemmelig) forsvarsavtale med
Frankrike. Da Frankrike så ble angrepet av keiser Karl i 1542, ble Danmark
trukket inn i konflikten på fransk side. Ved fredsslutningen i Speyer to år
senere måtte Christian den 3. oppgi forsvarsforbundet med Frankrike, og blant
annet garantere at hollandske byer skulle få handle på lik linje med
hansakjøpmennene i Norge, samt at hollandske fartøyer skulle fritas fra
øresundstollen. Til gjengjeld anerkjente keiseren Christian den 3. som konge av
Danmark. Speyertraktaten ble en bærebjelke i kong Christians utenrikspolitikk
frem til han døde i 1559, og den sikret at Danmark-Norge ikke ble direkte
involvert i konfliktene mellom protestanter og katolikker ute i Europa.
Fredsavtalen var starten på hollendertiden i Norge. Men med
økt skipstrafikk fulgte kaper- og sjørøvervirksomhet. Kapring av fiendtlige
fartøyer var et vanlig virkemiddel, og skillet mellom (lovlig) kapring og
(ulovlig) sjørøveri var i beste fall flytende. Den nye politikken forhindret ikke
at havnene på Agdesiden ble hjemsøkt av begge deler, og landsdelen ble på den
måten skueplass for så å si enhver stormaktskonflikt i Nord- og Vest-Europa.
Foreløpig hadde heller ikke Danmark-Norge noen flåte av betydning som kunne
«holde Strømmene rene», som det het.
Det viste for eksempel krigen mellom England og Frankrike i
1549-1550, som må være den perioden Peder Claussøn refererer til. Og like
tydelig var det altså – som Otte Stigssøn påpekte overfor kong Christian i 1549
– når det gjaldt Skottland. Det er
grunn til å anta at det ligger en konkret historisk begivenhet bak nettopp den
franske, skotske og engelske aktiviteten på Agderkysten på denne tiden. Stikkordet
er Leith, Edinburghs viktige havneby, som stod i spissen for skottenes
utenrikshandel og spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å skaffe
forsyninger til hovedstaden.
Sørlandshavner mellom
Skottland og Frankrike
Skottland og Frankrike var gamle allierte, men i Skottland
var det i vår periode oppstått uenighet mellom reformivrige protestanter og det
fransk-vennlige hoffet. Protestantisk innstilte adelsmenn så på franskmennene
som en katolsk kraft, og vendte seg til engelske protestanter for hjelp og
støtte. I 1544 landet okkuperte engelske styrker Leith og bombarderte Edinburgh
Castle, men trakk seg så tilbake. Tre år senere vendte engelskmennene tilbake
til Leith i samme ærend.
Så, i 1548, ankom de første franske troppene, til sammen
8000 mann, Leith, tilkalt av det skotske hoff. Og selv om en fredsavtale i 1550
forutsatte at franskmennene skulle trekke seg tilbake fra Leith, ble de i
realiteten der helt frem til 1560, og reiste hjem først etter en engelsk
beleiring av byen. I de tolv årene fra 1548 til 1560, var aksen Leith – Paris en
politisk og militær maktfaktor. Men den sjøverts forbindelsen mellom Skottland
og Frankrike var utsatt, og i Kanalen lå engelske krigsskip klare for å passe opp
franske og skotske fartøyer. Forsyninger, troppetransporter, diplomatiske
utsendinger – alt måtte foregå sjøveien mellom skottenes hovedstad og Frankrike.
I denne situasjonen fikk sørlandshavnene ny og større
betydning. Det skyldtes delvis at skotske, franske og engelske fartøyer kunne
søke tilflukt her når de traff på fiendtlige kapere i Nordsjøen, og delvis at
disse havnene lå som perler på en snor langs den lengre ruten mellom Skottland
og Frankrike, ettersom den direkte ruten var blokkert. Dessuten forsøkte
skotske og franske orlogsskip alt fra 1548 å gå fra Leith og rundt nordspissen
av Skottland for å omseile de Britiske øyer og nå Frankrike den veien (Beaugué
1707:24f.), og risikerte også da å bli oppbragt av fiendtlige skip i Nordsjøen
eller bli tvunget av storm og uvær til å søke trygg havn på Agdesiden.
Det er liten tvil om at det var situasjonen i Leith som var
foranledningen til Otte Stigssøns klage over «Skotterne med deres Orlogsskibe»,
og likeledes Peder Claussøns erindring om de mange «franske Orlogsskib oc
Siørøfuere».
Dette bildet fremstår i klarere farger enn det som fremgår
av disse to kildene, dersom vi tar for oss et knippe innførsler i Diplomatarium
Norvegicum og Norske Riksregistranter:
I mai 1546 skriver kong Christian den 3. til Eske Bille om
at dersom det er riktig at det ligger tre skotske røverskip («ett skiib paa tu
mers mett ij andre smoo skiib huilcke … siige att were skotter oc dog løbe aff
oc till wnder Norgis siidde oc røffue oc tage paa thee hamborgere oc andre
søffarrende mend») ved Lista, må Eske sende noen jakter dit for å holde
farvannet rent (DN 23, nr. 525). Det sendes kort tid etter brev til rådet i
Skottland med protest (DN 23, 529). I et udatert brev, muligvis fra 1546 det
også, hører vi om franske soldater som har forlist på norskekysten, og at kong
Christian har skjenket klær og penger til de overlevende, samt hjelp til å
komme til Skottland eller Frankrike.
Året etter går det ut en ordre til alle «Lensmændene ved
Søsiden i Norge, at de have flittigt Tilsyn med, at Skotterne ikke ligge der og
bytte og parte, saafremt de ikke ville staa Kongen derfor til rette» (NRR 1, s.
96).
I 1553 fortelles det om mange «Skalke og Sørøvere» som har
ligget i havner på Agdesiden og handlet med priser (NRR 1, s. 161), og året
etter hører vi atter om «Skalke og Sørøvere» som «skulle lade sig høre at være
Fransoser» (NRR 1, s. 174). I 1555 anløper en skipper, Hans van Hamborg,
Langesund med oppdrag om å «angribe Kongen af Frankrigs Fiender», og det klages
over «Skotter, Engelske og Fransoser» (NRR 1, s. 179).
I 1557 ryktes det at «kongens bønder» i Egersund har slått i
hjel «nogle Karle, som vare paa en fransk Pinke, ligesom en Skottedreng blev
fangen», fordi man fryktet at franskmennene var kommet for å plyndre, slik de
hadde gjort tidligere (NRR 1, s. 231).
Året etter, i 1558, patruljerte fem engelske orlogsskip
Agderkysten. Christiern Munk skriver til kong Christian fra Flekkerøy at det
dreide seg om tre store og to små fartøyer, hvorav to var meget godt utrustet.
Admiralskipet hadde 200 mann om bord, og det andre skipet, som skulle være
dronningens eget, hadde 150. Den 23 juli hadde engelskmannen sendt ut to jakter
som to lagmannen Nils Lystrups skip i Skjernesund. Skipet var hjemmehørende i
Oslo, og på vei fra Konghelle til Holland eller Skottland, og med en skotte om
bord. Admiralskipet lå ved Spangereid, og hadde den 26. juli tatt et skotsk
skip ved Lindesnes. Skotteskipet var velutrustet og med et mannskap på 80. Om
bord var også en utsending fra dronning Maria av Skottland, adelsmannen og
eventyreren Gilbert Balfour. Han hadde kastet brevene han bar med seg, i havet
da engelskmennene kom (DN 22, 492).
Men Spangereid ble
ikke by
Men noen kjøpstad ble det likevel ikke på Spangereid, som vi
vet, og i 1558 var det altså fritt frem for det engelske admiralskipet når det
gjaldt å benytte nettopp Spangereid som base for å angripe skotske fartøyer.
Skjønt «fritt frem» var det ikke. I løpet av tiåret som var gått siden Otte
Stigssøn la frem sin plan om byanlegget, var kystvernet blitt betydelig utbygd
på Agdesiden, og flåten var blitt modernisert. Men det var Flekkerøy som var
blitt valgt som tyngdepunkt for kystforsvaret, og ikke Spangereid.
Hvorfor det ble slik, vet vi for så vidt ikke. For kong
Christian tok utvilsomt trusselen mot «Kongens Strømme», slik Otte Stigssøn
rapporterte om, på alvor, og allerede i februar 1550 ble Otte selv utnevnt til
admiral over skipsflåten i «Vestersøen», for å «afværge Skade og Fordærv for
Undersaatterne og andre Søfarende i Kongens Havner og Strømme, og hindre at
noget Rovgods partes eller byttes i Havnene eller paa Land» (NRR 1, s. 119f.).
Samtidig gikk det ut brev til hovedlensmennene i Norge om at hver dem skulle
utruste et krigsskip og samles i Flekkerøy til 1. mai.
I årene som fulgte, var det Flekkerøy som fungerte som fast
marinebase. En ny flåte ble utrustet i 1555, denne gang under kommando av Christoffer
Trondssøn (Rustung), og i pinsen samme år samlet skipene seg i Flekkerøy sammen
med en dansk flåte ledet av Mogens Gyldenstjerne. Denne gangen traff de ikke på
pirater eller kapere; de hadde vendt tilbake til Frankrike og Skottland.
Etter råd fra Mogens Gyldenstjerne kom det snart også
nødvendig infrastruktur på plass i Flekkerøy (Samlede Skrifter, s. 307). I 1555
kom orden om å befeste Flekkerøy havn, og året etter stod et blokkhus ferdig på
Gammeløya, med 40 manns besetning og bestykket med 15 kanoner. Nyanlegget, «et
Slot eller fast Huus aff stercke Egebielcker» (Samlede Skrifter, s. 307) fikk
navnet Flekkerhus, men bestod bare
frem til 1561.
På det tidspunktet var den politiske situasjonen endret;
franskmennene var jaget bort fra Leith, og det var igjen relativt fredelige
relasjoner mellom England på den ene siden og Skottland og Frankrike på den
andre. Og den nordiske syvårskrig som brøt ut i 1563, ble i hovedsak utkjempet
på andre fronter enn i sørlandsskjærgården. Da man i 1620-årene igjen fant
behov for å etablere en fast garnison på Agdesiden, var Flekkerøy for lengst
blitt den viktigste havn i landsdelen; her var ikke minst fast oppsamlingsplass
for en tallrik hollandsk flåte som hvert år gikk i konvoifart på Norge og
Østersjøen. Det nye festningsanlegget ble uten videre dikkedarer oppført på
Slottsholmen (nåv. Gammeløya) i Flekkerøy, og da Agdesidens første kjøpstad
noen år senere, i 1641, omsider ble grunnlagt, var nærheten til Flekkerøy et av
lokaliseringskriteriene. Spangereid hører vi ikke mer om i kildene, hva
byprosjekter angår.
Kilder og litteratur
Agderbrev 1 = Agderbrev, Vest-Agder 1, 1467-1614. SAK.
Olav
Arild Abrahamsen 1997. Farsund bys
historie 1. En by blir til,
fra stedets oppkomst til 1850. Farsund.
Niels H.
Bay 1906. Randers Befæstning. Samlinger
til jydsk historie og topografi 5, s. 1.37. Aalborg.
Jean de
Beaugué 1707 (1556). History of the
Campagnes 1548 and 1549. Being an Exact Account of the Martial Expeditions
performed in those Days by the Scots and French on the one Side, and by the
English and their Foreign Auxiliaries on the other. London.
Laurenz Benedicht 1568. Søkartet
offuer Øster- og Vester Søen, vdi
huilcken mand finder paa det allerfiittigste aff de beste Piloter optegnet oc
beschreffuen all Søens leylighed oc skickelse, met Grunden, Dybet, Strømmene,
Løbet, Tiderne etc. oc alt andet som Skibsfolcket er fornøden at vide: oc er
denne Søkart colligeret oc vddraget aff de allerbeste Carter mand kand finde oc
huert Koers besynderlig set vdi sin sted, met skiøne Figurer som dertil ere
tienstactige formeret, Alle Skippere, Styrmend oc andre, som bruge Seylatzen
til villie oc tieniste. København.
Carl Beseke 2009 (1893). Der
Nord-Ostsee-Kanal. Entstehungsgeschichte, Bau und Bedeutung. Bremen.
Alexander Bugge 1925. Den
norske trælasthandels historie 2. Fra freden i Speier til slutten av
1600-tallet. Oslo.
Finn
Einar Eliassen 1995. Mandal bys historie
2. Den førindustrielle byen, ca. 1500-1850. Mandal.
Georg P.
Harbitz 1923. Gammeløens befæstninger. Norsk
Artilleri-Tidsskrift 4.
Roald
Morcken 1978. Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst
fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk
Årbok 1977, s. 7-82.
Kåre
Rudjord 1974. Oddernes bygdebok 2.
Bygdehistorie. Kristiansand.
Martin
Skjekkeland 2000. Lågtysk språk i møte med kyst og innland i det sørlege Noreg.
I: E.H. Jahr (red.): Språkkontakt –
innverknaden frå nedertysk på andre nordeuropeiske språk, s. 245-271. København.
Frans-Arne
Stylegar 1999. Spangereid – en sørlandsk
saga. Lindesnes.
Frans-Arne
Stylegar 2006. Portages in South Scandinavia – a typology. I: C. Westerdahl: The Significance of Portages, s.
217-224. Oxford.
