Lønnganger

Hemmelige, underjordiske ganger – konseptet har unektelig et skjær av eventyr over seg. Sagnkarakteren understrekes av historier som den Andreas Faye forteller fra Tønsbergtraktene, om en lønngang som skulle rekke like fra Teie på Nøtterøy til Slottsfjellet. Ethvert større middelalderanlegg – det være seg et kloster, en kongsgård, en herregård eller en by – kan skilte med tilsvarende underjordiske ganger, de fleste av dem mer eller mindre fantastiske. Svært ofte er det knyttet sagnmotiver til disse gangene. Slik er det både i Norge og i Europa for øvrig. Det er lett å uten videre avvise opplysninger om denne typen sinnrike tilfluktsveier som dikt og forbannet løgn. Men av og til kommer det små drypp som gjør at man blir – eller i det minste bør bli – litt mindre kategorisk. Nettopp det var det som skjedde ved Avaldsnes på Karmøy i 1986.

På Avaldsnes hadde folk i mange generasjoner kunnet fortelle om den underjordiske gangen som gikk mellom middelalderkirken på stedet og den gamle prestegården. Så sent som på 1700-tallet, het det seg, skulle en gutt ha tatt seg inn i gangen og krøpet et stykke innover. Men i 1986 var det bare innbitte lokalpatrioter og folk med usvikelig tillit til muntlig tradisjon som tok lønngangen på Avaldsnes på alvor. Det året støtte imidlertid arkeologene på et for dem ukjent kulturminne under bakken på parkeringsplassen ved kirken – den samme lønngangen som folketradisjonen visste å fortelle om.

Tak og vegger i den temmelig smale og lave gangen på Karmøy bestod av store heller, og taket lå ikke langt under dagens markoverflate. Funnet setter enkelte av de andre opplysningene om hemmelige, underjordiske ganger i et nytt lys. Ta nå Tannberg på Ringerike. Der ryktes det om en lønngang mellom den for lengst nedrevne middelalderkirken og runet på den gamle storgården, slik som på Avaldsnes. Verken topografi eller avstand gjør tanken helt urimelig, og med kunnskapen om Karmøy-gangen i hu, fremstår opplysninger fra 1800-årene om en hest som tilfeldig kom til å tråkke gjennom det hellelagte taket på lønngangen, som troverdige. Det samme kan sies om noen av de andre tradisjonsgangene, slik som Huseby på Lista. Men mange av de andre er like sannsynlige eller umulige fremdeles, grunnet voldsomme avstander eller håpløse topografiske forhold – Slottsfjellet tilhører denne kategorien, det samme gjør nok Kapittelkirken i Skien, Fredriksten festning og Steinvikholm.

Lønngangen på Avaldsnes er ikke datert, men regnes vanligvis for å være en del av middelalderens kongsgårdsanlegg der på neset. Avaldsnesfunnet gjør det interessant å lete etter paralleller og forbilder til denne typen av underjordiske anlegg, og det viser seg da også at slike finnes. I skrivende stund er jeg på Island, og det er nærliggende å vise til eksempler på denne typen lønnganger fra sagaøya. En nokså direkte innfallsport til det islandske materialet kan det se ut til at vi har i en underjordisk gang som etter sigende skal befinne seg på Øksendal i Sirdal. Denne lønngangen er knyttet til det lokale sagnet om de såkalte ”hyrmennene”, og gangen skal visstnok gå fra en hustuft og ned til et bekkefar.

Den mest kjente av de islandske lønngangene ligger på Keldur, og den går fra landets eldste bevarte hus og nettopp nedover til en bekk, der den munner ut. Så sant lønngangene først og fremst var ment å skulle være skjulesteder og fluktveier, gir det jo mening at utgangen også er skjult, for eksempel i skråbakken ned mot en bekk. Men i de islandske sagaene finner vi også en annen forklaring på den tilsynelatende forkjærligheten for denne plasseringen. I Droplaugssønnenes saga klager en tjenestejente over at vannet i bekken på gården var blitt så mudret at det nesten ikke var til å drikke. Man trodde det kom av at noen hadde demmet opp bekken, men sannheten var at en viss Grim var i ferd med å lage seg en lønngang opp til sin kones seng, og han kastet jorden i bekken for at det ikke skulle bli oppdaget at han arbeidet med dette. Flere sagaer forteller lignende ting, og det ser i det hele tatt ut til å ha vært nokså vanlig at disse gangene gikk fra sengen, og under bakken ut av huset, ofte altså med utløp ved en bekk. Gisle Sursson gjemte seg ved én anledning i et ”jordhus”, som er betegnelsen kildene gjerne bruker på disse underjordiske gangene, og nedgangen var nettopp under en seng.

De islandske beskrivelsene av lønnganger eller jordhus finnes vanligvis i sagaer fra den urolige Sturlungetiden på 1200-tallet, og det kan være at fenomenet hadde særlig stor utbredelse akkurat da. Men det er neppe uten betydning at sagaene faktisk plasserer mange av disse anleggene i en vikingtidssammenheng. Leter vi etter forbilder for de islandske underjordsgangene er det i hvert fall mot vikingtiden vi må rette blikket, og vi må til keltisk område, først og fremst Irland. Der er de såkalte ”souterrains” anlegg av lignende type som lønngangene. Det finnes over 1000 av dem i Irland, og en viss utbredelse har de også i Cornwall, på Hebridene og Orknøyene og i Bretagne. De irske lønngangene har vært benyttet på samme måte som de islandske. Det eneste sikkert daterte anlegget i Irland er det i Coolcran, som skriver seg fra 820-årene – og dateringen passer med en hypotese om at bruken av lønngangene øker i vikingtiden som følge av vikingtoktene. Souterrains kan være inntil 130 meter lange, og de er av og til meget forseggjorte, utgravde eller nedgravde, steinsatte eller med trekledning. De har gjerne flere kamre med smale krypganger mellom, og nisjer som er egnet til overraskende angrep på den som måtte komme kravlende. Som de islandske og norske, fører de underjordiske gangene i Irland ofte fra bygninger og vekk fra dem, for eksempel til en elvebredd. I Landnåmabok fortelles det om et herjingstog til Irland, der vikingen Leif dreper en mann i et stort jordhus og kommer seg helskinnet ut igjen med mange kostbarheter. Kan hende er det de irske souterrains som har gitt inspirasjon også til de islandske og norske lønngangene.

Bildet: Fra en arkeologisk undersøkelse av en souterrain i et ringfort i Ballygawley, Irland.

Trell og frihals

Nasjonalmuseet i Dublin: Blant funnene fra vikingenes ”Dyflinn” er utstilt en kraftig lenke av jern, i én ende er festet et halsjern. Gjenstanden er et synlig og i sin praktiske enkelhet rørende vitnesbyrd om trelleholdet i byen. I Dublin fantes et betydelig slavemarked, der skandinaviske så vel som irske høvdinger solgte og kjøpte tilfangetatte treller. De skriftlige kildene har nokså mye å berette om slavehold og -handel i vikingtiden. Halsjernet fra Dublin er derimot én av få arkeologiske levinger etter det omfattende trelleholdet som de skriftlige kildene forteller om. Slik har i hvert fall bildet vært frem til nå.

I siste nummer av det alltid interessante svenske tidsskriftet Fornvännen stilles det imidlertid spørsmål ved den tradisjonelle oppfatningen, og artikkelforfatteren trekker frem et nokså lite påaktet arkeologisk materiale som kanskje setter saken i et noe annet lys.

En irsk kilde forteller historien om en viss Murchad. Han var irsk, gift og hadde en datter. Murchad ble omkring 880 tatt til fange av vikinger, fraktet til Corbridge i Northumbria og solgt som slave til et nonnekloster. I løpet av kort tid hadde han forført ikke så rent få av nonnene, og etter hvert fikk han gjort klosteret om til et veritabelt bordell. Til slutt ble han – slik måtte det jo gå! – kastet ut av klosteret, plassert i en liten båt uten årer og sendt ut på det åpne havet. Der ute ble han plukket opp av vikinger, som solgte han som slave på ny, denne gangen på et marked i Sachsen. Kjøperen var en enke, betalingsmiddelet falske penger. Murchad innynder seg hos enken også, og etter mange flere viderverdigheter reiser han tilbake til kone og barn i Irland.

Mange av kildebeleggene for slaveri og handel med mennesker i vikingtiden er anekdotiske, som denne fra Irland. Trelldom og ufrihet var en selvsagt del av tilværelsen, og kvalifiserte ikke i seg selv til refleksjon eller erindring. De gangene vi får nærmere opplysninger om slaveriet, er det derfor i form av et bakteppe for ekstraordinære hendelser. Eksempelvis fortelles det i Vita Rimberti om Hamburgbispen Rimbert som befinner seg i Hedeby når et følge av sammenlenkede slaver kom til byen. Blant slavene var en nonne som påkalte Rimberts oppmerksomhet ved sin høylytte salmesang. Kilden forteller så at nonnen og biskopen gjennom felles bønn fikk kvinnens halslenke til å briste. Are Frode gjengir en tradisjon om at det islandske Alltinget ble etablert i 930 på jord som hadde tilhørt Thorir kroppinskeggi på gården Bláskógar, men som var blitt beslaglagt da denne hadde drept naboens trell, Kolr. Derfor, skriver Are Frode, hører det også vedskog og hestebeite til tingstedet.

Vi hører også om det som fremstår som regulære nordiske slaveraid mot steder i Irland i flere omganger, og arabiske kilder skildrer de skandinaviske rus’ transporter av slaver og andre varer på de russiske elvene. De samme forfatterne nevner at rus’ viktigste handelsvarer var pelsverk og nettopp slaver. Hvilket omfang trelleholdet hadde i Norden, er vanskelig å si. Fra England viser en kilde som Domesday book fra 1080-årene at ni prosent av befolkningen på det tidspunktet var slaver. Trolig har ufri arbeidskraft spilt en stor rolle også her hjemme, ikke minst i jordbruket. Frostatingsloven regner for eksempel med tre treller på en jevnt god gård, til bruk for en blind mann. Trellene ble brukt til tunge og nedverdigende arbeidsoppgaver. Eddadiktet Rigstula forteller at de grov grøfter, ryddet reiter, bar ved og høy, gjødslet åkeren, alte opp griser og stakk torv. Av diktet fremgår det at trellene ble regnet for å være stygge, dumme, feige og upålitelige. Som det heter i Rigstulas beskrivelse av Træl, her i Ivar Mortensson-Egnunds nynorske gjengivelse: ”Hendene hadde skrukkut hud, kropne knoklar, [kartnaglar ljote] og digre fingrar. Fælt var andlet, lut-ryggja var han, med lange hælar”.

Men hittil har det altså vært nokså få rent arkeologiske bidrag til kunnskapen om vikingtidsslaveriet. Det er dette Ny Björn Gustafsson forsøker å bøte på i siste utgave av Fornvännen. I sin jakt på arkeologiske spor etter trellehold og -handel tar han utgangspunkt i heldige funn som halslenken fra Dublin og de skriftlige kildenes – slik som Vita Rimbertis – beskrivelser av lenkede slaver. Halsjernet fremstår som en sentral del av slavestatusen – både praktisk og symbolsk. En frigitt trell ble befridd fra jernet, han ble frihals, som i kristen språkbruk ble til frelse. Fra museumsmagasinene plukker Gustafsson frem flere halsjern av lignende type som det fra Dublin, blant annet fra vikingtidssentra som Hedeby og Birka. For disse gjenstandene har faktisk en større utbredelse enn antatt, og det er lett å si seg enig med Gustafsson i at det nok ligger mange jern rundt omkring som er feilklassifisert. Dessuten viser han at selve teknologien som ligger til grunn for ufriheten forble uforandret gjennom mange hundre år – lenker og jern som ble benyttet til slavetransporten over Atlanteren på 1700-tallet, er til forveksling lik den 800 år eldre halslenken fra vikingenes Dublin. Gustafsson spør så om ikke det samme er tilfelle med håndjern og fotlenker, og han viser en rekke eksempler på lenker, jern og låser som tradisjonelt er blitt tolket som hesteutstyr, men som etter hans oppfatning like gjerne kan ha vært brukt til treller.

Blant annet trekker han frem et innholdsrikt mannsgravfunn fra Kalvatn i Volda, som viste seg å inneholde en gjenstand som utgraveren tolket som en hesteklave, men som viser stor overensstemmelse med Dublinfunnet. Gustafsson spør: I en tid da mennesker kunne være eiendeler på lik linje med dyr og ting, er det da noe i veien for at man brukte det samme jernet enten man ville forhindre hestetyveri eller hindre en slave i å rømme?