Sagn på vandring

Sagnet om «syvsoverne» fra Efesos handler om syv unge menn som rømmer fra keiser Decius’ kristenforfølgelser i år 250 og gjemmer seg i en grotte der de havner i en dyp, transelignende søvn og først våkner et par hundre år senere. I løpet av middelalderen vandret syvsover-sagnet og stedfestingen av det den lange veien fra Lilleasia til Varanger, aller lengst mot nord i den da kjente verden.

I 1555 gav Olaus Magnus ut sitt bindsterke storverk, Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om folkene i Norden). Her gjengir han et sagn som han stedfester til lengst nord ved Ishavet. Det dreier seg om den gamle legenden om de såkalte «syvsoverne», syv unge menn som ligger i dyp søvn i en hule ved foten av et høyt fjell ved havet. I tiden forut for Olaus hadde også andre forfattere ment å vite at syvsoverne var å finne lengst nord i Norge.

I sin opprinnelige utforming er legenden knyttet til den romerske keiser Decius’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i Efesos holdt seg skjult i en grotte i Mont Celion, etter at de nektet å ofre til avgudsbilder. Decius lot inngangen til grotten blokkere den med kampesteiner. Nesten to hundre år gikk. I Efesos ville en mann bygge en stall i åssiden ved Mont Celion; han fant noen passende steiner som kunne brukes til grunnmuren, og på det viset åpnet han inngangen til grotten. Da våknet de syv unge mennene, og trodde at de bare hadde sovet én natt. De fryktet Decius’ straff, men oppdaget snart at Efesos nå var en kristen by.

Da en av mennene forsøkte å kjøpe litt brød med det som viser seg å være 200 år gamle mynter, mente folk at han måtte ha funnet en skatt, og ville tvinge ham til å avsløre hvor. Mannen ble ført fremfor biskopen og guvernøren, og de gikk sammen til grotten. Der så de martyrene sitte oppreist, friske i ansiktet. Biskopen og guvernøren fikk sendt beskjed til keiser Theodosius, som skyndte seg til Efesos. Da syvsoverne fikk se keiseren, lyste ansiktene deres opp som solen, og keiseren takket Gud og omfavnet dem. Han sa: «Jeg ser dere, som så jeg Frelseren reise opp Lasarus». Den ene av syvsoverne svarte: «Tro oss for troens skyld, for Gud har reist oss opp før oppstandelsens dag, slik at dere skal tro fullt og fast på de dødes oppstandelse». Deretter bøyde de syv mennene hodene sine, «og sjelene deres vendte tilbake til sin Skaper».

Legenden nådde Europa østfra på et tidlig tidspunkt, og den fikk stor utbredelse i middelalderen. Krønikeforfatteren William av Malmesbury forteller at kong Edvard Bekjenneren en påske satt ved middagsbordet i Westminster, omgitt av sine biskoper og jarler. Under måltidet satt kongen lenge i stillhet, men plutselig brøt han ut i latter. Siden fortalte han at han lo fordi han i et syn hadde sett syvsoverne i Efesos, og de alle plutselig hadde snudd seg over fra høyre til venstre side. Kongen kunne i detalj beskrive hver enkelt av de syv mennene. Straks ble en utsending sendt avgårde til keiseren i Konstantinopel, med brev og gaver fra kong Edvard, og med henstilling om å gi utsendingene adgang til hulen. Og kongen hadde sett riktig – folket i Efesos fortalte at de alltid hadde hørt at syvsoverne lå på sine høyre sider, men da engelskmennene tok seg inn i hulen, lå alle på venstre side. Og dette var et varsel om hva Kristenheten hadde i vente gjennom angrep fra sarasener, tyrkere og tartarer, «for hver gang faren truer, snur syvsoverne seg».

Men allerede hos Paulus Diaconus, i hans Historia Langobardorum (Langobardenes historie) fra slutten av 700-tallet, er et sagn med flere av de samme elementene, stedfestet til «den fjerneste delen av Germania, lengst ut mot havet». Paulus forteller om syv menn som hviler i en grotte under en klippe, og at de er kledd i «romerske klær». Han legger til at en viss mann, drevet av dumhet, forsøkte å ta klærne av en av dem, men at armen hans straks visnet, og at ingen deretter har våget å røre dem. Antallet sovende og grotten kjenner vi igjen, og de «romerske» klærne gir også assosiasjoner til legenden fra Efesos. Men Paulus nevner verken Efesos eller legenden, og selv om han forteller at lokalbefolkningen holder skikkelsene i grotten i ære, forklarer han dette med at de er ignorante barbarer – altså tvert imot den originale legenden. Så skriver han:

«Fremtiden vil vise i hvilken hensikt Det guddommelige forsyn har bevart dem så lange. Kan hende skal disse nasjonene en gang frelses gjennom deres tale, ettersom de ikke kan være annet enn kristne».

På 1000-tallet gjentar Adam av Bremen i sin berømte krønike Paulus’ fortelling om syv menn som ligger som i dvale i en grotte ved oseanet, «i Nordens ytterste egner, blant skridfinnene», og så legger han til at meningene er delte om dette, og at noen mener at de syv skal «predike for folkene når Verdens siste tider kommer». Adam forteller videre at det på stedet skjer jærtegn, og at Olav (den hellige) lot bygge en kirke på stedet. Når Olaus Magnus og andre av renessansens forfattere henlegger sagnet til Finnmark, må det skyldes opplysningen hos Paulus og senere Adam om en syvsovergrotten i eller i nærheten av «skridfinnenes» (samenes) land.

Kjernen i sagnet om syvsoverne har eldre forbilder; Plinius forteller om dikteren Epimenides, som falt i søvn i en grotte og først våknet etter 57 år. Motivet, ikke minst som vi finner det utformet i den nevnte episoden hos William av Malmesbury, kjenner vi dessuten igjen fra legender og sagn knyttet til ulike skikkelser, som Karl den store (sover i Unterberg nær Salzburg, og skal en dag våkne og hevne alle martyrer), Holger Danske (sover under Kronborg slott), Frederik Barbarossa, kong Arthur eller Knez Lazar, som falt i Kosovoslaget i 1389.

Hvordan kan det da ha seg at Paulus og Adam, og senere Olaus Magnus og andre renessanseforfattere, stedfestet syvsovergrotten til lengst nord i Norge? For samtidig – slik for eksempel beretningen om Edvard Bekjenneren viser – var man jo godt klar over at legenden egentlig var knyttet til Efesos. Men i hvert fall for Paulus’ del er det tvilsomt om han faktisk gjør en slik kobling, og det er mer sannsynlig at han bare låner enkelte motiver fra sin samtids litterære tradisjon for å kaste lys over et uvanlig fenomen som ellers ville være vanskelig å forklare.

Det er interessant at Adam også trekker inn jærtegn og olavstradisjon i sin beskrivelse av hulen lengst i nord. Dette bidrar nemlig til at vi med en viss sannsynlighet kan stedfeste syvsovergrotten nærmere. I senere kilder hører vi om et sted som ble oppfattet som «kristenhetens ytterste grense», og som var markert med et kors. Olaus Magnus kaller på sitt nordenkart fra 1539 dette stedet for «St. Olavs forberg». I middelalderens lærde tradisjon ser det ut til å ha eksistert en kobling mellom nettopp St. Olav og et sted lengst mot nord, der man blant annet så for seg at «syvsoverne» hvilte. Dette stedet, slik det fremgår både av Olaus Magnus’ Carta marina og andre tidlige kart, må ligge et sted i Varanger, og er mest sannsynlig identisk med Domen ved Vardø – dette «skumle Urfjeld, Finmarkens Bloksbjerg, hvor Heksene og Dæmonerne fordum havde sine Stævnemøder,» som en forfatter skriver.

Domen har vært og er et viktig landemerke, og alt i sagatiden kjent som stedet der Dumbr, halvt menneske og halvt troll, rådde grunnen. Fjellet er den fremste tradisjonsdominanten i dette området, og en rekke sagn og forestillinger har vært og er knyttet til Domen, både i norsk og samisk tradisjon. Selvsagt er det også en grotte under fjellet – Domsholla eller Helveteshola, kalles den, og beskrives i eldre kilder som «et stort hul, som gaar dybt ind i fieldet».

I dette området finner vi dessuten en mulig forklaring på det fenomenet som vi får tenke oss at både Paulus Diaconus og Adam av Bremen har hørt gjetord om – altså de «sovende» mennene i grotten. For nettopp i Varanger – og også under Domen – opptrer den største samlingen av samiske urgraver som kjennes. Denne gravtypen forekommer typisk i helleurer, der gravene fremstår som nedgravde kamre dekket av steinheller. Beretningene hos våre to forfattere kan godt tenkes å være basert på observasjoner av slike graver, som skilte seg klart fra førkristen gravskikk i Nord-Europa for øvrig, kanskje også ispedd opplysninger om de samiske noaidenes transetilstand, og farget av en legende med utspring i Efesos flere hundre år tidligere.

Fra Man U til Moss - i 1920

I dag tenker jeg på Herbert Burgess (1883-1954), smeden og fotballnomaden fra Manchester. Burgess signerte for den daværende 2. divisjonsklubben Glossop i 1900, og debuterte som 18-åring mot Liverpool. I 1903 ble han kjøpt av Manchester City for 250 pund.

I City gjorde ble han straks en suksess, og ble belønnet med landslagsplass, men klubbens nærmest eventyrlige fremgang i tiden som fulgte, vakte mistanke om uredelig spill. Det viste seg da snart at City betalte spillerne sine vesentlig mer enn de fire pund pr. uke som Football Association tillot, og klubben ble pålagt å selge sine beste spillere på auksjon.

Herbert Burgess og flere andre havnet på den måten hos byrivalen Manchester United, etter å ha vært suspendert i en tid. United vant seriemesterskapet 1907-1908, med Burgess på laget.

I 1911 førte en kneskade til at Burgess valgte å legge opp som aktiv spiller. Han forsøkte seg en periode som pubvert i hjembyen, men flyttet etter hvert til Østerrike-Ungarn, der han spilte for MTK Budapest (1914-1918). Han fikk senere en internasjonal karriere som trener – i MTK Budapest (1921-1922), Padua (1922-1926 og 1928-1930), AC Milan (1926-1928) og Roma (1930-1932).

Hvorfor jeg tenker på Herbert Burgess – jeg er jo mer opptatt av historie enn idrett, og min fotballinteresse begrenser seg i stor grad til Østfold? Jo, i 1920 var Burgess i Norge som trener, hentet inn av fotballforbundet. Og i september nevnte år trente han Moss IF (dagens Moss FK). Det ble med den ene måneden, men Herbert Burgess kunne notere seg for seire over både Kristiania Ballklub og Kvik mens han var mossetrener.

Lastad - navn og havn i Lyngdalsfjorden

Gården Lastad innerst i Lyngdalsfjorden kjenner vi som småbåthavn, og som et tidligere lokalt industri- og håndverkssentrum, med sagbruk, ferdighusproduksjon og møbelfabrikk. Men hva betyr egentlig det litt uvanlige gårdsnavnet, Lastad, og kan navnet fortelle oss noe mer om virksomheten på stedet i tidligere tider? Og kan det tenkes at det dreier seg om oppkalling etter mer kjente «Lastadier» i Amsterdam eller de tyske østersjøbyene?

Aller først: Lastad er et sjeldent, men ikke enestående stedsnavn. Som gårdsnavn finner vi det også i Søgne, ved utløpet av Trysfjorden. Begge steder dreier det seg om nokså unge gårder: Lastad i Lyngdal var husmannsplass under Vilshammer i 1723, mens Lastad i Søgne var plass under Ålo den gangen. Navnet er imidlertid kjent flere steder på sørlandskysten – Lasta(d) i Flekkefjord, Lasta(d) i Lindesnes og Lasta(d)en i Lillesand. Ikke i noen av de sistnevnte tilfellene er Lasta(d)-navnet blitt bebyggelsesnavn i eldre tid, men er marknavn på lokaliteter nær kysten.

Om betydningen av navnet i Søgne skriver Oluf Rygh (i Norske Gaardnavne) at det utvilsomt kommer av Ladstad, i betydningen «ladeplads» (lasteplass) for skip. I så måte slutter det seg til mer utbredte navn av typen Lahelle og Laberg, som er sammensetninger med det gammelnorske ordet (h)lað. Verbet å lade (hlaða) bety «å legge noe opp/å laste fartøy eller lastedyr med noe».

Lahelle og Laberg

Arkeologen Sigurd Grieg tok i sin tid for seg Lahell(e)-navnene i Norge, og kom til at navnene betegnet steder som hadde fungert som viktige markedsplasser og utskipningssteder i vikingtiden. Navnet kan «oversettes» med «laste-hella» (av helle, dvs. flatt berg). Etter Griegs tid har det imidlertid vist seg at det finnes en hel del flere forekomster av navnet enn det han var klar over. Han kjente til seks stykker, først og fremst rundt Oslofjorden og på kysten videre sørover til Kristiansand. I dag vet vi at Lahelle-navnet har noe større utbredelse, og blant annet finnes i Flekkefjord og på to ulike steder i Farsund.

Lahelle er likevel ikke et vanlig navn, og tolkningen som havn og utskipningssted kan være riktig nok. Om akkurat den aktiviteten går helt tilbake til vikingtid, er vanskeligere å si, men utenkelig er det vel ikke. Fra middelalderen må vi i hvert fall regne med at navnene – og funksjonen som havne- og lasteplass – er.

Mens Lahelle-navnene i stor grad er et østlandsk og sørlandsk fenomen, er det et annet navn med lignende betydning som dominerer i lenger vestover og nordover på kysten. Grieg pekte i sin artikkel på det vanlig forekommende stedsnavnet Laberg, som betyr noe slik som et flatt berg som er egnet til å laste skip ved, og som han mente kunne betegne lignende lokaliteter som «lahellene».

Senere har en historiker, Lars Ivar Hansen, tatt opp denne tråden. Han har studert Laberg-navnene i Sør-Troms spesielt, og kommet til at det finnes en plass med slikt navn innerst i alle fjorder, og dit det dessuten fører tradisjonelle ferdselsveier videre opp på fjellet. Dermed konkluderte han med at det trolig er tale om steder der det har foregått utveksling og varebytte.

Det har imidlertid vist seg at utbredelsen av navnet La(d)berg(et) er større enn Hansen antok, og at navnet forekommer langs hele kysten sør til Kristiansand, og med en utløper helt til Vestfold. Navneforskeren Ola Stemshaug mener blant annet av den grunn at Ladberg neppe kan vise til steder med betydning for et større område, men helst har vært lastested bare for en gård eller grend.

Hva med Lastad?

Mellom Lahell(e)-navnene i øst og La(d)berg(et) i vest og nord finnes altså de sørlandske La(d)stad-navnene, som trolig har et lignende betydningsinnhold.

For ut fra det man vet om de nevnte lokalitetene på Agder, passer tolkningen som «ladeplads» for skip godt. Lastad i Søgne ligger ved Trysfjorden, Lasta(d)en i Lillesand ligger ved Kaldvellfjorden, Lasta(d) i Lindesnes ved Naversundet/Snig og Lasta(d) i Flekkefjord på Sundesiden, like utenfor byens havn.

I alle tilfellene dreier det seg om havner som vi vet spilte en viktig rolle, først og fremst for skotsk og etter hvert hollandsk tømmerhandel på 1500-tallet og senere, og er steder som dukker opp i de eldste bevarte tollregnskapene fra begynnelsen av 1600-tallet. For Lyngdals del er det nærliggende å tenke på det nærliggende Dragedalen, som Rygh antar inneholder ordet drag, i betydningen «Vei, ad hvilken Tømmer og Ved slæbes».

Dessuten vet vi at det også fantes folk lokalt som drev med skutetrafikk og tømmerhandel, så som Oluf Nilsson på Kvavig i andre halvdel av 1500-årene. I 1596 klager kong Christian den fjerde i et brev over bøndene i Lister len, som «hugger de skjønneste og største egetræer… (og) selger til fremmede, baade hollændere, engelske, skotter og andre, og de siden deraf skjære de skjønneste planker til skibsbygning og andet». På denne tiden var Lister en av de landsdeler der det ble bygd flest fartøyer, ettersom tilgangen på eiketømmer var stor.

Det er ikke usannsynlig at Lastad-navnet i Lyngdalsfjorden og andre steder på sørlandskysten er minner om denne aktiviteten. Men det kan være verdt å merke seg at de nevnte stedene uten unntak ligger litt perifert, altså i utkanten, av selve den historiske havnen. Og i minst ett tilfelle (Flekkefjord) vet vi at Lasta(d) i hvert fall i nyere tid først og fremst ble brukt til å losse ballast fra seilskutene. Lasta(d) ved Naversundet i Lindesnes er dessuten et navn som er knyttet til sjøområdet, og ikke til et sted på land.

Det fører meg over til en interessant mulighet, nemlig at navnet «lastad» kan være inspirert av stedsnavnet Lastadie, som forekommer i Amsterdam og i så å si alle de nåværende og tidligere tyske (hanseatiske) østersjøbyene. Navnet Lastadie er av flamsk opprinnelse, og betegnet i utgangspunktet «lastested», slik som i Lahelle- og Ladberg-navnene her hjemme. Senere kom Lastadie til å være navn på steder i utkanten av byene der tyngre gods og ballast ble lastet og losset, og der skip ble bygd.

Lastadie i denne betydningen finner man foruten i Amsterdam, i hvert fall i Lübeck, Stralsund, Stettin, Königsberg (Kaliningrad), Danzig (Gdansk) og Elblag. Samtlige var viktige havner, og skip derfra besøkte titt og ofte vår landsdel i denne perioden, og vice versa. At det nettopp på sørlandskysten, der kontakten med de nevnte havnene var særlig stor, kan ha vært nærliggende å kalle opp plasser med tilsvarende funksjoner her hjemme etter disse stedene, er ikke overraskende.