Den
berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror,
og den som tok med den da tolvårige Olav på hans første vikingferd. Den siste
troverdige opplysningen om Rane i sagaene, forteller at han dro fra Normandie
til England i 1014. Hva skjedde videre med ham? Én interessant mulighet er at
han som så mange andre skiftet side og ble danekongens mann. For er det
tilfeldig at i det øyeblikket Rane forsvinner ut av den norrøne overleveringen,
dukker en vikinghøvding med samme navn opp i de engelske kildene?
Ranes plass
i sagatradisjonen er først og fremst knyttet til at han oppfattes som Olav
Haraldssons fosterfar. Han er også sentral i sagatåtten om haugbrottet i Olav
Geirstadalvs gravhaug, men regnes mer eller mindre for å være en sagnfigur som
forsvinner ut av sagaen da kong Olav vender tilbake til Norge, i 1015. Kort tid
etter dukker imidlertid en historisk
Rane opp i samtidskildene fra England. Denne Rane underlegger seg Herefordshire
på danekongens vegne i 1016, og inntar deretter en viktig rolle i kong Knuds
regime. Er det han som er
utgangspunkt for sagaenes Rane-skikkelse?
Knud den stores jarl
Hva med
den Rane som figurerer i de engelske kildene? Sporene etter ham slutter i 1041.
Dette året var Rane en av lederne for Hardeknuds brutale straffeekspedisjon mot
Worcester, der innbyggerne hadde gjort opprør mot økt skattetrykk og drept to
av kongens fogder. Den aldrende Ranes ordre var «å drepe alle, plyndre og
brenne ned byen og ødelegge alt rundt den», ifølge kronikøren John av
Worcester.
På dette
tidspunktet var Rane kongens jarl i Herefordshire, og hele hans engelske
karriere ser ut til å ha vært knyttet til dette grenselandskapet mot Wales.
Gjennom flere år på 1030-tallet hører vi ikke om Rane i de engelske kildene,
uten at det trenger å bety all verden. I Knud den stores regjeringstid (død
1035) er det imidlertid tydelig at Rane har vært jarl i Herefordshire, og han
underskriver flere diplomer i 1020-årene i denne rollen (Hrani dux).
Hans
første opptreden i de engelske kildene kan tidfestes til 1016. På slutten av
1000-tallet skrev munken Hemming at tre skandinaviske hærer i 1016 hadde angrepet
og underlagt seg den vestlige delen av Mercia på kong Knuds vegne. Rane stod i
spissen for den ene av disse hærene, og Håkon Eiriksson Ladejarl og en viss
Eilif (som er omtalt i engelske kilder som en av lederne for vikinghæren i
1009) for de to andre. Etter erobringen var det de tre som var Knuds jarler i de
strategisk viktige grenseområdene, henholdsvis i Herefordshire, Worcestershire
og Gloucestershire.
Rane i sagatradisjonen
Sagatradisjonens Rane gjør entré for siste gang da Olav
Haraldsson vender hjem til Norge og vil vinne landet fra Ladejarlene. Han
nevnes to ganger etter hjemkomsten, men begge ganger er det tale om rent
litterære, uhistoriske «innsmett», og det er interessant at han ikke omtales i
forbindelse med Nesjarslaget i 1016.
Noen år
før dette hadde Olav gått i den engelske kong Æthelreds tjeneste, i dennes
landflyktighet i Normandie. I sagaen fortelles det at Olav sendte Rane til
England for å verve krigere, og at Rane tilbragte vinteren der i landet og vant
mange for sin sak.
På det
tidspunktet var Olav Haraldsson, ifølge sagatradisjonen, fremdeles bare
ungdommen; han hadde knapt fylt 20 år. Men han hadde vært i viking i mange år
allerede, og blant annet herjet i England sammen med Rane og den tidligere
«jomsvikingen» Torkjell Høge. Hos Snorre er Rane, kalt «den vidfarne» eller
«kongsfostre», Olavs fosterfar, og den som lærer ham stridskunst og idrett og tar
ham med på vikingferd da den senere kongen fyller tolv år. Selv om Olav ifølge
Snorre fikk kongsnavn den gangen, var det Rane som styrte flokken og satt til
rors.
Etter
Heimskringla var Rane fosterbror av Harald Grenske, en småkonge i Viken.
Sistnevnte ble fostret opp hos lendmannen Roe den hvite i Grenland, som var
Ranes far. Harald Grenske var Olav Haraldssons far. Etter at Harald ble brent
inne på frierferd, var det Rane som overbragte nyheten til Olavs mor, Åsta, og
Snorre forteller at det var ham som «øste vann» over den nyfødte Olav. Helt tak
i Ranes rolle får vi likevel ikke gjennom Snorres fremstilling – han «forblir
blek og konturløs, neppe mer enn et navn», som historikeren Claus Krag
kommenterer. Snorre gjengir ikke den kjente sagatåtten om Ranes rolle i
haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug.
Rane og haugbrottet
I den
eventyrlige sagatåtten om Olav Geirstadalv møter vi Rane for én gangs skyld i
en hovedrolle. Tåtten eller kortsagaen er overlevert i flere versjoner, noen av
dem eldre enn Snorres kongesagaer. Snorre brukte likevel ikke noe av dette
stoffet. Tåtten er imidlertid inkorporert i flere senere manuskripter av hans
«Store» eller «Særskilte» saga om Olav den hellige, blant annet i Flatøyboken.
Første
del av tåtten forteller om Olav Digerbein, en småkonge i Viken. Olav drømte en
gang at en stor, svart og fæl okse kom østfra til landet med en pest som rammet
landet hardt. Han kalt inn til ting og bestemte at det skulle bygges en mektig
gravhaug, og i den skulle kongen selv og hirden hans legges – sammen med store
rikdommer. Da sotten lettet, var kongen og mange andre døde, og det var uår.
Selv om Olav hadde forbudt det, begynte folk å blote til det døde kongen i
haugen, og kalte ham for Olav Geirstad-alv. Da lettet uåret.
Den andre
delen forteller om Rane, som lang tid etterpå bodde i nærheten av Geirstad, og
som også fikk et drømmesyn. I hans drøm kom Olav Geirstadalv til ham og bad han
om å bryte opp gravhaugen. Han skulle søke hjelp hos Svein Håkonsson jarl, som
befant seg i området. Inne i haugen skulle han treffe på en mann (Olav) som
satt i et høysete, og fra denne skikkelsen skulle Rane ta en armring av gull,
et belte og et sverd. Disse gjenstandene skulle han så holde unna Svein jarl,
som han skulle gi resten av rikdommene i haugen. Dessuten skulle Rane skille
den dødes hode fra kroppen med sverdet. Etterpå skulle han oppsøke Åsta, Harald
Grenskes kone, som han ville finne i fødselssmerter. Han skulle tilby å hjelpe
henne, mot at han fikk være den som gir barnet navn.
Rane fulgte den døde kongens råd, og fikk Svein jarl med seg
på ærendet. En natt brøt de seg inn haugen, og det gikk som i drømmen. Svein
jarls menn våget ikke å bli med inn i gravhaugen, så Rane fikk fritt spillerom
der inne. Møtet med haugbuen gikk nøyaktig som forutsagt, og jarlen var godt
fornøyd med de kostbarhetene han
fikk.
Rane finner deretter Åsta, som ganske riktig ligger i
barnsnød. Han forløser henne så med beltet han har hentet ut av gravhaugen, og
den nyfødte gutten arver den døde kongens navn, ring og sverd.
Sagaens og den historiske Rane
Sagaenes
skildring av Torkjell Høges første år er forvirrende og blandet med legendarisk
stoff – ikke ulikt sagatradisjonens Rane. Det er de engelske samtidskildene som
dokumenterer at han faktisk var en historisk skikkelse. Torkjell spilte en
viktig rolle i toktene mot England på begynnelsen av 1000-tallet, og sluttet
seg i en tid til Æthelred mot danekongenes erobringsforsøk, slik Olav
Haraldsson gjorde. Siden, da Æthelred døde i 1016, stod Torkjell fritt til å
skifte side, hvilket han også gjorde, og ble en av Knud den stores viktigste
allierte.
Det er
ikke urimelig å tenke seg at flere av dem som hadde sverget troskap til
Æthelred og oppholdt seg hos ham i Normandie, også skiftet side etter hans død.
Sagatradisjonen plasserer jo Rane nettopp i England mens kampene mellom Knud og
Æthelred raser, og deretter dukker det opp en «ny» og ellers helt ukjent Rane i
Knuds tjeneste. Ikke bare det, han spiller en hovedrolle i erobringen og
passiviseringen av de urolige grenselandskapene mot Wales, sammen med
trønderjarlen Håkon Eiriksson.
I hvilken
grad det ligger historiske begivenheter bak sagaenes Rane-skikkelse, er
vanskelig å si, på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om fortellingene
om jomsvikingen Torkjell Høge i nordisk tradisjon er historiske. Men de
angelsaksiske kildene viser jo utvetydig at Torkjell faktisk var en historisk
person, og «modell» for sagatradisjonens Torkjell, og det samme kan det altså
være grunn til å mene om Rane, og at den norrøne tradisjonen gjenspeiler
historier som ble fortalt om hans bedrifter før erobringen av England.
