Kammergraver, hva er nå egentlig det? I vikingtiden er kammergraver en nokså sjelden foreteelse som det dog finnes eksempler på fra De britiske øyer i vest til Russland i øst. Det er en utpreget overregional gravskikk som tydeligvis er knyttet til periodens aristokrati. I den norske fagdiskusjonen er det først i de senere år at kammergravene har blitt diskutert i noe særlig omfang – mye fordi de lenge ble liggende i skyggen av de store skipsgravene som Gokstad og Oseberg.
Det er få spor i de nordiske skriftlige kildene etter denne spesielle gravskikken. Enkelte sene sagaer beskriver riktignok kammergraver, men hver gang temmelig sjablongmessig. I et sent innskudd i Hervarar saga hører vi om kampen på Samsø mellom heltene Hjalmar og Angantyr. Etter kampen er det Orvar-Odd som sørger for at det bygges kraftig tømrede kamre av eik som de døde berserkene legges i sammen med sine våpen, før det kastes opp gravhauger over dem. De velbygde tømmerkamrene var litt av en karstykke, heter det i sagaen.
Ved Smolensk vest i Russland finner vi det som kanskje er Europas største gravplass fra vikingtiden. Gnezdowo består av åtte mindre gravfelt. ”Mindre” er for så vidt ikke det rette ordet, for det er til sammen godt over 3000 kurganer eller gravhauger her. Siden 1870-årene har omkring 1300 av kurganene blitt arkeologisk undersøkt. Langt de fleste gravene i Gnezdowo er branngraver, men ikke alle. Under noen hauger har man avdekket nedgravninger av til dels betydelig størrelse, helt opp til 4,5 ganger 4,5 meter i firkant. I de største nedgravningene viste veggene seg å ha vært kledd med tre, og av og til fant man spor også etter gulv og tak. Disse kammergravene inneholder rikt utstyrte kvinne- eller mannsbegravelser fra 900-årene. Og de gravlagtes drakter viser at de har kledd seg som skandinaver. Flertallet av gravene i Gnezdowo inneholder ikke slike symbolske referanser til Norden, og de har vært foreslått at de relativt fåtallige rike jordfestegravene, og deriblant kammergravene, rommer skandinaviske druzhina, altså skandinaviske krigere som har inngått i en høvdings væpnede følge.
Den persiske forfatteren Ahmad ibn Rustah, som levde i det nåværende Iran i det 10. århundre, skildrer antagelig en kammerbegravelse når han forteller om en avdød stormann hos rus’ som ble lagt i en ”grav som var som et stort hus”, sammen med mat, amuletter, mynter og andre ting, foruten hans yndlingshustru; ”deretter blir døren til graven forseglet, og hun dør der inne”.
Tilsvarende gravskikk kjenner vi også her hjemme i samme periode. I 1864 støtte man på en bemerkelsesverdig grav på Haugen i Rolvsøy. I en vid, men nokså lav haug fant folk på gården et stort, tømret gravkammer nedgravd i den leirholdige undergrunnen. Det var bygd av liggende stokker, fire av dem i høyden. Tømmerkammeret var kvadratisk, og hver side målte ca. 3,75 meter. Høyden var ca. en halv meter, og over det hele var lagt et flatt tak – også det av tømmerstokker. Gulvet inne i kammeret var dekket med einer. Kammeret hadde vært utstyrt med et meget rikt gravgods. Her fantes en skålvekt av bronse og noen vektlodd av bronse og jern, en del tekstiler, deriblant et silkebånd og et vevd bånd, levninger av dundyner og -puter, hesteutstyr i form av seletøy og et bisselmunnbitt, en nål av bronse, to drikkehorn, en bronsekjele, to kleberkar, to eller tre bøtter av tre, samt ben av minst to store hunder.
Rent teknisk betraktet, er kammergraver graver der den døde ikke har vært fraktet til gravstedet i en kiste av tre, men der kisten i stedet er bygget på gravstedet og ikke har vært flyttbar. Kammergravskikken har paralleller mange steder i vikingenes verden. Og overalt der skikken forekommer, viser både den påkostede byggemåten og gravenes generelt rike utstyr at kammergravene er et høystatusfenomen. Det tømrede gravkammeret i den såkalte Nordhøjen i Jelling i Danmark blir gjerne tolket som kong Gorms hvilested, mens båtkammergraven i Hedeby på tynnere grunnlag har vært forsøkt koblet til Harald Klak.
Gravformen i Hedebygraven er forresten noe atypisk, idet det her var plassert et skip, minst 16 meter langt, over det veltømrede kammeret. Graven er dermed en nokså enestående kombinasjon av kammergrav og skipsgrav. De fleste kammergravene i Danmark er funnet i Hedeby og området rundt. Det kan tyde på at skikken her er knyttet til stormannsmiljøet i og rundt den kongekontrollerte byen. Tanken får støtte av fordelingen av kammergraver i Sverige og Norge, der Mälardalen med Birka og Vestfold med Kaupang har flest funn.
I Norge for øvrig ser det ut til at kammergravene opptrer spredt langst kysten fra Østfold og helt nord til Steigen, der vi har en kvinnegrav i tømret kammer på den merkelige gravplassen på Hagbartsholmen. Av de danske kammergravene som kan dateres nærmere enn til vikingtid, er samtlige fra 900-årene. Hovedmengden av Birkagravene tilhører også det 10. århundre, men her opptrer kammergravene alt i 800-årene. Langt de fleste norske gravene av denne typen er likeledes fra 900-tallet, som den nevnte fra Rolvsøy.
Det finnes enkelte kammergraver i Skandinavia, flest i Danmark, alt i romersk jernalder og den påfølgende folkevandringstiden. Som vikingtidens kammergraver er også disse gjerne særdeles rikt utstyrte, og de representerer utvilsom en eksklusiv gravskikk. For Norges vedkommende er det verdt å nevne den velutstyrte romertidsgraven fra Sætrang på Ringerike. Men det er lite som tyder på at vi har å gjøre med en kontinuerlig tradisjon fra århundrene etter Kristi fødsel og frem til vikingtid. Vi kjenner i hvert fall ikke sikre nordiske kammergraver fra 600- og 700-tallet. Da er det mer sannsynlig at forbildet for denne skikken i vikingtid skal søkes ute i Europa. Der finnes kammergraver fra merovingisk og karolingisk tid på saksiske, frankiske og thüringiske gravplasser, og noe tidligere har vi dem også i det angelsaksiske England.
