En gaupeklo, to røyskattføtter og en rognekjepp – det var
noe av det man fant da bronsealderhaugen Maglehøj nord for København ble åpnet
i 1888. Det hele lå i en beltedåse av bronse. «Trollposer» mer eller mindre som
dette – altså små poser eller esker med det som helst er tryllemidler – er
funnet i arkeologiske kontekster fra høyst ulike tider og steder. Hvordan skal
vi forstå det?
Maglehøj viste seg å skjule en branngrav, der de brente bena
var blitt svøpt i ulltøy. Ovenpå dette lå blant annet beltedåsen, og inne i
denne lå det en snodig kolleksjon av småting: To hestetenner, den ene fra et
gammelt dyr og den andre blankpolert, to røyskattføtter, en gaupeklo, brente
menneskeben, en rognekjepp, ben av én eller flere ormer, et kullstykke, noen
kvartsbiter og litt svovelkis. Lignende «trollposer» er funnet i andre
bronsealdergraver også.
Et meget tidlig eksempel på noe av det samme, kanskje så mye
som tolv tusen år gammelt, kom for dagen i Israel for få år siden. En avdød
kvinne hadde fått med seg en nokså merkelig samling gjenstander over i det
hinsidige: En menneskefot, femti skilpaddeskall, et leopardbekken, to mårskaller,
en villsvinfot og vingen av en kongeørn.
Arkeologer tolker gjerne slike spesielle funn dithen at den
gravlagte har vært sjaman. Sjamanistiske trekk har man ment å kunne påpeke
langt tilbake i steinalderen. Og over like lang tid opptrer altså graver som
skiller seg ut fra den vanlige gravskikken og inneholder gjenstander som peker
i retning av at den gravlagte var sjaman, eller i det minste praktiserte magi.
Sjamanismen er knyttet til animistiske forestillinger, til
oppfatningen om at naturen er besjelet. Sjamanene er religiøse spesialister som
i mange kulturer har «monopol» på kontakt med åndeverdenen. Kontakten skjer
gjennom transe, og gjennom transen blir sjamanens sjel befridd fra kroppen og
legger ut på en reise til åndeverdenen for å hente hjelp eller esoterisk
kunnskap tilbake til denne verdenen. Denne sjelereisen er gjerne forbundet med
hamskifte, ettersom man ofte forestiller seg at sjelen tar bolig i et dyr så
lenge reisen varer.
Sjamanens utstyr har mange fellestrekk på tvers av tid og rom.
Det kan være hans eller hennes rituelle staver eller «uvanlige» gjenstander som
i funnet fra Maglehøj. Mange hundre år senere, i det første århundret e.Kr.,
ble en kvinne gravlagt ved landsbyen Brænde Lydinge på Fyn. Ved føttene hennes
stod et skrin av lindetre, som foruten importerte bronsesaker innehold mer
spesielle ting som flere runde og ovale småsteiner, et fossilt sjøpinnsvin og
et stykke av en øks fra steinalderen.
Eller vi kan gå frem til folkevandringstiden og til Kvåle i
Sogndal. Der finner vi en grav med et lignende inventar – en håndfull runde
steiner av kvarts, et par bergkrystaller og en på det tidspunktet nesten tre
tusen år gammel steinøks, for å nevne noe.
Fra Skåle i Kvinnherad, i en grav datert til 600- eller 700-årene, er
det bevart et par kvartskuler, en kuleformet småstein med en hempe festet til
og et fossilt sjøpinnsvin. Gravskikken og bevaringsforholdene betyr i disse
tilfellene at organisk materiale ikke er bevart, men det er ikke vanskelig å se
forbindelseslinjene bakover til trollposen i Maglehøj. Motsatt kan man se mange
av de samme elementene i en ellers nokså heterogen gruppe kvinnegraver fra
vikingtid, som i de senere år har vært trukket frem som mulige volvegraver, og
som først og fremst kjennetegnes ved at de inneholder gjenstander som antas å
være rituelle staver.
Nå kan det diskuteres hvor langt det er fruktbart å trekke
sjamanismebegrepet, så vel i tid som i rom. Og slike objekter som fantes i
Maglehøj, for eksempel, inngår også i nyere tids trolldomsmedisin. Dagfinn Grønoset
skildrer en trollpose fra Finnskogene en gang i tiårene omkring 1900, «fra den
gangen spåkjerringer og trollgubber trasket stiene med ferdselskiste og
trollpose i nevene». Posen inneholdt ormehoder, bjørneklør, tordivelvinger,
flaggermusklør, bjørneister, haukeklør og lange negler. Fra andre kilder vet vi at trollposene i
senere tid også kunne inneholde kvarts og andre småsteiner, samt deler av døde
mennesker.
På den annen side er det jo også sjamanistiske trekk i den
tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke
Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter: Troen på underjordiske,
troen på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi.
Vi finner igjen noe av dette i en trolldomssak som fant sted
i Kristiansand sommeren 1670, og som endte med at gamle Karen snekkers ble
brent på bål som heks. I løpet av prosessen kom det frem at Karen skulle ha
gravd ned noe «tøy» i byskriver Worms bakgård som skulle ta bort lykken hans og
ødelegge forholdet mellom ham og hans kone. Et vitne fortalte at han selv hadde
sett henne – i skikkelse av en «styg Fugl» - stå i gården og grave ned noe i
jorden. Da bylten ble gravd opp, viste «tøyet» seg å bestå av tenner, negler,
ben, hår og fuglefjær. I dette og mange andre tilfeller er det ikke bare
trollposen og dens karakteristiske innhold vi møter, men også høyst levende
forestillinger om hamskifte.