Mollestadeika

Mollestadeika eller Vetteeika i Birkenes er ett av Norges største eiketrær, og trolig ett av de eldste også. At det dessuten er ett av de mest sagnomsuste, er like sikkert. En mengde tradisjonsstoff er knyttet dels til kjempen, og dels til den gravhaugen som Mollestadeika står på - stoffet er så omfattende at det i sin tid ble bok av det. I Tveit kirkes kallsbok har sogneprest J.A.R. Bødtker (1826-1908) gjengitt en del av tradisjonsmaterialet, delvis i varianter som jeg ikke kjenner fra andre oppskrifter. Her kommer Bødtkers tekst - i anledning julen, selvsagt...

"Jeg har troet at burde indföre i Kaldsbogen et gammelt Sagn, der findes om den i Birkenæs forefindenes gamle Eeg, der er bekjendt og omtalt viden om i Landet, og som udmærker sig ved sit usædvanlig store Omfang, kaldet «Viteika», da Sagnet kan have Interesse for Efterkommere.

Paa vestre Mollestad i Birkenæs Sogn, Topdal, blev for rundtom 6 a 700 Aar tilbage nedsat en Kornstör paa et Sted, kaldes Haugen, der ligger mellem 1 a 200 Alen fra Vaaningshusene. Om denne Haug havde der nok gaaet forskjellig Tale, at der om Qvelde og Nætter blev seet Lys, og da nævnte Kornstör blev af en Hændelse staaende der, begyndte den at gro, hvorfor Opsidderne paa Gaarden blev bestyrket i sin Tro paa, at der maatte være Underjordsfolk.

I denne Kornstör kom en ualmindelig Væxt, hvilket blev betragtet som overnaturligt, og havde til Fölge, at der hvert Aar, naar der bryggedes til Jul, skulde der tages en Skaal, fuld af det Förste, der randt fra Tappekarret, og slaaes ved Roden af den unge Eenstamme.

Egen maaler i Omkreds nede ved Roden 27 Fod, og Grenene, hvoraf der før i Tiden var 7 i Tallet, spredes ud til alle Kanter, og ere saa store, at der kunde hugges godt Skibskrumholt.

De förste Sangfaugle mödes almindelig der om Vaaren. I Midten af Egestammen var der för en Del Aar siden opgroet et Rognetræ, der havde den Egenskab at kunne lindre Tandpine, naar den værkende Tand blev plukket med en Splint af dette Træ. Dette har en gammel Mand flere Gange fortalt at have prövet som et godt Middel.

Lys, der ofte blev seet paa Haugen, blev kaldet Vittelys, hvoraf Egen fik sit Navn.

Om Haugen, hvorpaa Egen staar, fortælles der:

En Dag i Höstiden Slaattekarlene laa i Skygge af Egen og qvilte til Middag, var deriblandt en ung Gut, som hette Abraham, der ei kunde findes, da de Andre stod op og gik paa Arbeide. Til Ystedag kom han ind og fortalte at have været nede i Haugen og inde hos Vitta. Hun saae ud som en gammel liden Kjærring, og inde i Stuen var som hos andre Folk med Speis, Madbord med Brödkurv under, og hun böd ham baade Mad og Drikke; men han turde ingen Ting smage, da han vidste, at havde han ædt, var det vanskeligt at komme ud igjen. Fra den Dag var han lidt tullen af sig, og det var sjelden, han kunde bringes til at fortælle om den Gang, han havde været inde i Haugen hos Vitta.

Saaledes lyder den Fortælling, der findes oplyst paa Vestre Mollestad, og hvoraf ovenanförte Afskrift er tagen."

"Jeg, Jerven"

En arkeologisk sensasjon var et faktum da en runestein fra eldre jernalder kom for dagen i en privat hage på Hogganvik ved Mandal for to år siden. Men Hogganviksteinens lange innskrift, bestående av 61 runetegn, volder på enkelte punkter forskerne hodebry. Her finnes nemlig ord og tegn som ikke er kjent fra tilsvarende innskrifter, som det fantasieggende utsagnet som avslutter innskriften, og der vi møter runeristeren selv: ek erafar, skriver han, «jeg, jerven».

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nest lengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Sarpsborg i Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 200 og 500 e. Kr. Funnstedet var gjenstand for utgravning i 2010, og en fyldig beretning både om de arkeologiske og de runologiske sidene av funnet er publisert i årets nyss utkomne utgave av tidsskriftet Viking.

Runologen James Knirk ved UiO har gitt følgende oversettelse ord for ord av den litt gåtefulle innskriften:
«Kelbaþewars [etymologisk: «kalv»(?) + «tjeners»] stein [dvs. minnestein] – aaasrpkf|aarpaa – innenfor (hjul)navet/ (hus)nova/???. Jeg Naudigastir [etymologisk: «nød» + «gjest»], jeg Erafar [etymologisk: «jerv»].»

Selv om det ligger et visst monn av tolkning selv bak en slik antagelse, er vi på rimelig trygg grunn dersom vi forutsetter at Naudigastir og Erafar er navn og tilnavn på den som ristet runene, selv om det ikke er like klart hva som er hva. Knirk antar at Naudigastir mest sannsynlig er et navn, mens Erafar er et tilnavn. Det forholder også vi oss til i fortsettelsen. Spørsmålet er så hva et tilnavn som «Jerven» kan bety?

Et Fandens dyr
«Disse dyra er satt inn i fjella av Djevelen og ikke av Vår Herre!» skriver Mikkjel Fønhus om dyret i sin Jerv, men han skildrer også jerven som «en fri og rekende fant i vide fjell». Når man blar seg bakover i kildene, går det raskt opp for en at jerven ikke har vært oppfattet som et hvilket som helst dyr. Peder Claussøn Friis gjengir i slutten av det 16. århundre flere oppfatninger om jerven som peker i den retningen. «Oc er Erffuen saadan en Frodzere at hand vell kand æde en Hest», skriver hr. Peder og legger til at den proppfulle jerven «kryster sig tomb igien» mellom to trær og gir seg til å ete igjen. Videre kan han fortelle at både bjørn og ulv rømmer for jerven, hvilket den gode prest mistenker at skyldes noe «schiult oc himmelig» i jervens natur.

Det er kanskje tvilsomt om Peder Claussøn kjente jerven gjennom selvsyn. Han var som kjent prest i Lindesnes, nær Hogganvik, og det er langt sør for rovdyrets naturlige leveområde. I dag finnes jerven glissent utbredt i mer nordlige områder, i Norge dreier det seg om noe slikt som 360 overvintrende dyr. Trolig har hr. Peder sine opplysninger fra Olaus Magnus’ noe eldre «De nordiske folkenes historie». Beskrivelsen av jerven er iallfall temmelig lik i de to fremstillingene, med det unntaket at Peder Claussøn ikke gjentar alt Olaus Magnus skriver, men tvert imot uttrykker skepsis til deler av det.

Olaus Magnus skildrer jerven nokså utførlig. Kjøttet er helt uegnet som menneskeføde, mener han, mens skinnet derimot er like anvendelig som kostbart. Pelsens vakre mønster sammenligner han med damask, og skriver at skinnene sys sammen til kapper som blir brukt av fyrster og stormenn om vinteren, ikke bare i Sverige, men også i utlandet, der slike skinn er enda dyrere på grunn av sin sjeldenhet (også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn). Men så legger han til et par opplysninger som Peder Claussøn senere skulle latterliggjøre: Ifølge Olaus får nemlig den som tilbringer natten under et dekke av jerveskinn, drømmer som står i forbindelse med jervens liv og natur, i den forstand at «de röra sig om omåttligt frossande eller om försåt eller försiktighetsmått mot vilddjur». Dessuten, skriver han, kan de som ikler seg slike skinn «äta och dricka hur mycket som helst utan att visa något tecken till mättnad».

Hamskifte
Oppfatningen av at det finnes en sammenheng mellom jerv og menneske, og at forbindelsen ligger i dyrehamen, er interessant. Den fører tanken hen til eldre, i bunn og grunn førkristne forestillinger om hamskifte, sjamanisme og dyrekrigere. Skal vi tro Olaus Magnus, var det imidlertid ikke bare skinnet på jerven det var knyttet spesielle oppfatninger til. Foruten den rent praktiske bruken av tarmene til strenger, nevner han at jervens klør benyttes som øreringer mot svimmelhet – eller til å skremme bort hunder og katter, mens tennene brukes av åndemanere. Fettet kan derimot smøres på verkebyller og gir hurtig bot og bedring. Videre blir blodet blandet i varmt vann og drukket av jegere, eller tilsatt honning og servert i bryllupsfester. Så langt Olaus Magnus. I andre og senere kilder møter vi lignende oppfatninger: I samisk tradisjon var ett eneste jervebitt nok til at rein ble ansett som dødsdømt, og lenger sør i landet mente man at jerven var underjordsfolkets hund.

Hva da med de arkeologiske kildene? Vi vet at det ble drevet jakt på jerv i vikingtiden; fra bygrunnen i Birka og Sigtuna har vi en hel del jerveklør som vitner om denne fangsten – og om pelshandelen. Fra Sigtuna kommer også et annet funn, nemlig en amulett i form av en gjennomboret jervetann. Denne er jo også interessant i lys av Olaus Magnus’ opplysning om at jervens tenner på hans tid ble brukt av (samiske?) «åndemanere».

Kremasjonsgraver fra jernalderen inneholder ofte ben av dyr, men det er sjelden at jerven er representert. Et unntak er den storslåtte begravelsen i gravhaugen Skopintull på Adelsö i Mälaren. Sammen med en voksen kvinne og en voksen mann hadde en mengde dyr vært med på likbålet en gang mot slutten av 800-årene, deriblant syv hunder, to hester og en katt. I graven fantes dessuten pelsverk av mår og jerv, altså funn som knytter an til Birkamiljøet. Jervefellen er en spesiell gjenstand som bør ha vakt oppmerksomhet i samtiden.

Jervekrigere?
Michael Schulte ved Høgskolen i Volda har også arbeidet med Hogganviksteinen, og han har nylig foreslått at tilnavnet Erafar i innskriften viser til at runeristeren hadde en særlig verdifull kappe eller lignende laget av jerveskinn. Det er en interessant mulighet. Mange kremasjonsgraver fra romertid og folkevandringstid her hjemme inneholder levninger av pelsverk, men så å si alltid av bjørn. Dersom noen hadde fått tak i en kappe fremstilt av jerveskinn, kan det jo gjerne ha blitt oppfattet som spesielt nok til at det førte til et tilnavn, «Jerven». I og med at Mandal ligger langt fra jervens naturlige utbredelsesområde, ville både kappen og tilnavnet være synlige bevis på status og langveis kontakter.

Men det er vanskelig å fri seg fra tanken om at den særskilte posisjonen som jerven har i senere folketradisjon, kan ha spilt inn alt i folkevandringstiden. Deler av forestillingskomplekset knyttet til dette dyret, slik Olaus Magnus utlegger det, har altså paralleller i de oppfatninger som i en tidligere periode hørte sammen med berserker, og ulvhedner – og i siste instans til Odinkulten. Disse «ekstatiske krigerne» er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. De inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Gjennom hamskiftet kunne en kriger oppnå en ulvs eller bjørns kraft og raseri – og hvorfor ikke også en jervs? Tenker vi oss så at det er dette som ligger bak tilnavnet (eller navnet) Erafar, skal vi kan hende se for oss Naudigastir som en odinskriger? En slik tolkning gir alternativ perspektiv på dette navnet også – en «gjest som bringer nød» må jo sies å være en nokså presis beskrivelse av en jernalderkriger av den ekstatiske sorten...

«Hvert Huus sin Brønd»

«Der er Kraft i Brøndens Vand», skriver Henrik Wergeland et sted: «Kraft for Manden, mens hos Kvinden Roser springe frem paa Kinden». Om det var like mye kraft i brønnene i Kristiansand, skal være usagt, men dikterens far, Nicolai Wergeland, gav dem iallfall det beste skussmål. «Vandet er meget godt», konkluderte han, og la til at hvert eneste hus i byen hadde sin egen brønn. Dette var omkring 1812.

Wergeland senior, som på det tidspunktet var lærer ved Katedralskolen og kjente forholdene i Kristiansand godt, forklarte videre at byens innbyggere ikke brukte annet ferskvann enn det de mange brønnene kunne levere, og at brønnvannets egenskaper var upåklagelige: Det er «usædvanligt klart, uden Lugt og Smag, skummer godt med Sæbe og koger med Lethed Bælgfrugte møre», listet han opp.

Hvor jeg vil hen med dette? Jo, forrige uke kom to gamle brønner for dagen i Rådhuskvartalet, der arbeidene med nytt administrasjonsbygg for Kristiansand kommune nå foregår. Brønnene – eller det som var igjen av dem – lå seks meter under bakken. Legg til at brønnene var bevart i et par meters høyde, og så befinner vi oss åtte meter ned i Kvadraturens nedre lag. Omtrent der ligger grunnvannsspeilet, så åtte meter har nok vært en vanlig dybde for brønnene i byen. Vi undersøkte begge brønnene, men er foreløpig ikke sikre på hvor gamle de egentlig er. På et tidspunkt har de blitt fylt igjen, og i gjenfyllingsmassene fantes blant annet en del jernslagg. Og nettopp her, i det som var Toldbodgata 35, hadde mestersmeden Peder Strøm sin smie i begynnelsen av det 19. århundre. Trolig er brønnene fra 1700-årene. Og den gangen fantes det altså flere hundre av dem inne i byen.

Åtte meter er en imponerende dybde, men det blekner i sammenligning med hva enkelte andre brønner i landsdelen kan oppvise. En nå ødelagt brønn på Oddernes som ble arkeologisk undersøkt for mange år siden, var 12 meter dyp. Den intakte brønnen på det gamle adelssetet Lunde på Lista er 17 meter! Begge disse er steinsatte, og som de i Rådhuskvartalet vanskelig å datere nærmere. En kan ikke annet enn å beundre dem som for lenge siden stod i bunnen av et trangt hull, langt, langt nede i bakken, og først da kunne begynne det møysommelige arbeidet med å mure opp selve brønnen. Selve brønngravningen ble nemlig utført på det viset at man gravde et firkantet hull med brønnens diameter som sider, og med avstivning helt ned til grunnvannsspeilet.

Så tidlig som i 1748 la en finsk tilreisende, botanikeren Pehr Kalm, merke til at det var spesielt mange brønner i Kristiansand: «I denna staden hafva de i synnerhet den förmon, at de äga en brunn mäst i hvar gård», skrev han. Som Wergeland senere, roste han det gode brønnvannet i byen. Kalm bemerket dessuten at brønnene nærmest Baneheia og midt i byen var sikrere enn slike som lå nærmere stranden, bortsett fra i tørkesomre, og det mente han skyldtes tilsig «från de stora bärg».

Skal man dømme etter brønnene som ble avdekket i Rådhuskvartalet, har grunnvannsstanden i byen tidligere stått litt høyere enn i dag. Vannbehovet var stort, og alt på et tidlig tidspunkt begynte byens innbyggere å supplere brønnvannet med vann fra Baneheia. Til mange bygårder gikk det renner av tre som ledet vann fra Baneheia og ned til byen.

Selv om både Kalm og Wergeland lovpriste brønnvannet i byen, sier det seg selv at brønnene som lå midt inne i bebyggelsen, var utsatt for forurensning og spilte en ikke uvesentlig rolle når det gjaldt spredning av epidemiske sykdommer i 1700- og 1800-årene. Bygårder flest hadde hus og uthus rundt samme gårdsplass. Da oberst Christian Hagemann kjøpte et stort toetasjes hus på hjørnet av Kirkegata og Dronningens gate i 1787, fantes det i bakgården matbod, to vedskjul, hønsehus, stall og fjøs – og en brønn med pumpe. I en slik situasjon skulle det ikke så mye til før uhumskheter havnet i brønnen og spredte seg i grunnvannet til andre brønner.

Men det var først og fremst hensynet til brannbekjempelse som førte til at byens myndigheter i 1843 sørget for at det ble lagt en trerørledning som førte vann fra Baneheia gjennom Festningsgata til Torvet, slik at det kunne settes opp vannposter på et par gatehjørner der innbyggerne kunne hente vann. Noen få etter la man et tettere nett av rør (av støpejern), slik at det skulle være vannforsyning ved alle gatekryss. Så, i 1870-årene, kom springvannet, og behovet for de gamle bakgårdsbrønnene forsvant. Da var også tyfoidfeber, kolera og andre vederstyggeligheter fra brønnenes tidsalder snart en saga blott.

Litt om funnene på Hamresanden

Ved Hamresanden i Tveit, der feriefolkets vogner og telt nå står på rekke og rad, gikk bonden Johannes Hamre en vårdag og pløyde. Dette var selvsagt lenge før noen hadde kommet på tanken å lage ferieparadis på den gamle husmannsjorden. Johannes ante ikke noe om verken campingvogner eller det at han selv skulle komme til å gjøre en arkeologisk oppdagelse nettopp denne dagen. Året var 1908, og Johannes Hamre hadde potetåkeren sin ytterst mot den bratte skrenten som avgrenser Hamremonen (som terrassen her jo heter) fra den egentlige Hamresanden i sør og sørvest. Mens han holdt på å pløye, glimtet det i plogfuren. Johannes bøyde seg ned og plukket opp en liten øks eller meisel av flint, fint tilhogd. Han fikk nok blod på tann etter det: Bare 20-30 meter lenger bort fant han nok en meisel, og siden hen flere mindre redskaper og en mengde avfall – bortimot 500 flintstykker – fra redskapstilvirkning. Slik fortalte Johannes Hamre selv historien til Fædrelandsvennen noen år etter. Lite ante han om hva som lå skjult i sanden et par meter under føttene hans! Og det gjorde ikke arkeologene, heller – inntil høsten 2010…

Det var i forbindelse med et planlagt boligprosjekt like ved Hamresanden camping at arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Fylkeskonservatoren ble klar over at det fantes bevarte kulturlag fra steinalderen flere meter under markoverflaten på stedet. Høsten 2010 var det så klart for utgravninger i regi av museet under ledelse av Håkon Glørstad, og det viste seg raskt at funnet var langt mer spennende enn noen kunne ha forestilt seg.

I seg selv er det interessant og løfterikt å finne 5000 år gamle bosetningslag bevart. Det skjer ikke så ofte. Når det først skjer, er det gjerne i flyvesandsområder, der sandflukt opp gjennom tidene kan ha gjort boplasser og gårder ubeboelige – som på Lista. Vi hadde derfor betydelige forventninger til utgravningen. Men det viste seg raskt at det var enestående funn som kom for dagen her ved munningen av Topdalselva: «Norges mini-Pompeii», som Aftenpostens utsendte kalte oppdagelsen.

Vi skal straks se litt nærmere på selve funnet, men først litt bakgrunnsinformasjon.

Boplasser og tidlig jordbruk i Kristiansandsområdet

Det tidligere kjente boplassområdet på Hamre dekker et stort areal, og den har vært i bruk gjennom lang tid. De eldste funnene herfra er fra slutten av eldre steinalder, for ca. 7000 år siden. De yngste tilhører slutten av yngre steinalder – det vil si 3000 år senere.

Funnene fra denne og andre, samtidige boplasser i Kristiansand reiser flere spørsmål. Pilspissene, skraperne og de andre mindre flintredskapene fra Hamre viser at fangsten fremdeles har vært av stor betydning for menneskene som holdt til her. Boplassområdets beliggenhet er også sjøorientert. Med det høyere havnivået i steinalderen må den flaten som boplassen befinner seg på, ha ligget nær stranden.

Funnene fra boplassen på Hamre tyder på at fangst og fiske har vært viktige aktiviteter her. Men vi har funn herfra som likevel synes å fortelle en annen historie. De to flintmeislene som Johannes Hamre fant, er av en type som tilhører datidens sørskandinaviske jordbrukskultur, og vi har flere slike funn fra Kristiansand. Meislene, og de andre flintøksene fra vårt område, er antagelig laget i Danmark – der det i denne perioden fantes flintgruver på Jylland og i Skåne, og det forteller oss at gamle kontakter med folk lenger sør fremdeles ble holdt vedlike. Men datidens mennesker i disse onrådene var jordbrukere. Når vi finner de slipte øksene og meislene som kjennetegner denne jordbrukskulturen igjen hos oss, betyr det at folk også her var blitt bønder? Er det kanskje slik at det bare var til visse tider av året at folk bodde ute ved elvemunningen og i skjærgården enda lenger ute, mens de hadde «gårdene» sine et annet sted?

Pollenanalyser viser iallfall at det fantes folk som drev åkerbruk og holdt husdyr her i distriktet alt i innledningsfasen av yngre steinalder, for nærmere 6000 år siden. Det er blant de tidligste sporene etter kombinert åkerbruk og husdyrhold vi kjenner her til lands – bare ved Oslofjorden og på Lista finner vi like tidlige spor etter samme slags kombinasjonsjordbruk.

Pollenanalyse er et botanisk hjelpemiddel som kan benyttes for å beskrive landskapsutviklingen i et område. Metoden er basert på at man bestemmer mengdeforholdet mellom forskjellige planters pollen (blomsterstøv) i et sediment. Pollen fra ulike plantearter eller -slekter har forskjellig utseende og størrelse. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr.

Det er gjennom årene blitt analysert pollen fra myrer og tjern flere steder ved Kristiansand. De kanskje mest interessante resultatene har vi fra Kolsdalstjønna like vest for bykjernen. På en viss dybde i tjernet dukker pollen fra smalkjempe opp. Smalkjempe er det vi kaller en beiteindikator – ikke uten grunn ble denne urten kalt for ”den hvite manns fotspor” av enkelte indianske folk i Nord-Amerika; de observerte hvordan den fulgte i kjølvannet av kvegflokkene. Sammen med planter som groblad og malurt tyder forekomsten av smalkjempe på at husdyr nå beitet i lysninger i skogen i nærheten av tjønna. Kort tid etter opptrer dessuten de første pollen fra korn i diagrammet, samtidig som det ser ut til at skogdekket er i ferd med å tynnes ut. Dette skjer alt omkring 4.000 f.Kr.

Utgravningen

En hadde altså i utgangspunktet flere spørsmål som det var relevant å stille når man nå endelig fikk en mulighet til å grave ut deler av det store bosetningsområdet ved elvemunningen i Tveit: Hva var stedet blitt brukt til i yngre steinalder – fiske og fangst, tidlig jordbruksvirksomhet eller noe annet? Hvordan ville Hamremonen passe inn i mønsteret av steinalderboplasser i området? Og sist, men ikke minst – hvordan var boplassen blitt dekket av tykke lag med sand og leire?

Det gikk nesten umiddelbart opp for arkeologene at man var i ferd med å grave seg ned i noe helt spesielt. Allerede etter kort tid dukket det ene potteskåret etter det andre opp – og innen utgravningen var over, var det funnet mer steinalderkeramikk på Hamre enn på hele resten av Agder til sammen i løpet av hundre år med arkeologiske utgravninger! Blant skårene kom det også en helt intakt krukke, et traktbeger, for dagen. Det alene betydde at en arkeologisk sensasjon var et faktum, og det stoppet ikke der.

Bevaringsforholdene var usedvanlig gode på stedet. Det skyldtes altså at det hele var dekket av to, tre meter med sand og grus. Slik funnene foreløpig tolkes, har steinalderens aktivitetsområde først blitt overlagret i en sandstorm, og siden dekket av et tykt lag med elveavsetninger i forbindelse med en voldsom flom. Sikkert traumatiske hendelser for dem som i sin tid opplevde dem, men for arkeologer over 3000 år senere et tidsvindu av de sjeldne.

Spørsmålet om hva slags boplass en hadde å gjøre med, fikk i løpet av utgravningen et svar neppe noen hadde tenkt på. Ved et lykketreff – for oss, iallfall – viste det seg at det nettopp på den tross alt lille delen av det store boplassområdet på Hamre som ble undersøkt, fantes godt bevarte spor etter et anlegg som da det kom for dagen åpnet et nytt kapittel i norsk arkeologi. Det dreier seg om en steinsatt jordvoll som innhegnet et mindre område. Potteskårene befant seg på innsiden av denne vollen. De er levninger etter ritualer som steinaldermenneskene utførte innenfor vollen.

Slike rituelle innhegninger kjennes fra blant annet Danmark og Sverige, men er aldri tidligere blitt påvist i Norge. Etter et dansk funnsted kalles anlegg av denne typen gjerne for «Sarupanlegg». Enkelte av de funnene som tidligere er gjort på Hamre passer fint inn i tolkningen av stedet som et sted der man utførte offerhandlinger i yngre steinalder. Det gjelder ikke minst de to fine og helt intakte flintmeislene som Johannes Hamre fant for hundre år siden.

Funn av store mengder varmepåvirket stein i det samme laget som potteskårene lå, viser at det har foregått matlagning i stor skala på stedet. Gitt sammenhengen, skal vi helst forestille oss offerfester med flere hundre mennesker til stede.

Anlegg som dette var gjerne plassert på steder der det var lett tilgang på matressurser; det vet vi fra tidligere undersøkte lokaliteter. Selvsagt gjelder det samme for Hamre. I historisk tid hørte det rike laksefiskerier til gårdene her ute ved elvemunningen, og ressurstilgangen var neppe mindre for 5000 år siden. Den gangen lå også elven atskillig nærmere funnstedet enn i dag.

Hvordan passer så boplassområdet på Hamremonen inn i bildet av boplasser i Tveit og områdene nærmest i yngre steinalder? Felles for de fleste kjente boplassene i Randesund, som den gangen var en skjærgård rik på fugl, fisk og jaktbart vilt, er at de er nokså små i utstrekning. Det, og det faktum at det stort sett er skrapere, pilspisser osv. som er funnet på dem, tyder på at de nærmest har vært en slags midlertidige fangststasjoner. Selv om man hadde begynt å drive en form for jordbruk, var fremdeles jakt og fiske viktig.

Sammenlignet med disse kystboplassene er boplassområdet på Hamre meget stort, det er lokalisert ved én sesongpreget ressurs, og det er påvist et rituelt anlegg der. Det peker altså i retning av at de som brukte fangststasjonene i Randesund, samlet seg ved munningen av Topdalselva til faste tider på året og fisket, festet og ofret.

Men hvor hadde da disse menneskene sine «egentlige» boplasser, hvor bodde de hen? Mest sannsynlig på slettene lenger opp langs elven. Antagelig var det også der de første spede åkerlappene i distriktet lå. Vi kjenner et par av disse «faste» boplassene i Tveit. Den ene av dem finnes på Ve, og det er et morsomt poeng at arkeologen Helge Gjessing – som besøkte Johannes Hamre og tok boplassen på Hamremonen nærmere i øyesyn i 1918 – også kikket på Veboplassen. Funnene fra denne og de andre antatt «faste» boplassene i området skiller seg på flere vis fra både boplassområdet på Hamre og kystboplassene lenger ut. Her dominerer nemlig mer eller mindre utslitte økser og køller av bergart, slipesteiner og malesteiner. Disse boplassene er heller ikke strandbundne. De ser – kort og godt – ut slik en ville forvente at de første «gårdene» på Agder ville se ut.

Denne høsten (2011) var arkeologene tilbake på Hamre - nå er det rv 41 som skal utbedres, og det var stilt store forventninger til forundersøkelsene. Men til tross for iherdig leting, ble det ikke funnet ytterligere spor etter aktiviteter i yngre steinalder.

Sentrumsdannelser i Trøndelag i lys av arkeologiske funn – eksemplet Levanger

Dersom man ser på utbredelsen av arkeologiske funn som kan knyttes til vikingtidskaupangen i Skiringssal i Vestfold – dvs verktøy og redskap som kan knyttes til metallbearbeiding, importgjenstander som glass og rav osv. – viser det seg at slike funn opptrer i et større område med selve kaupangen som sentrum. Dessuten er det slik at lignende mønstre forekommer enkelte andre steder i landet – uten at det der er påvist noen kaupang. Ett slikt område er Trøndelag, og da først og fremst Innherred.

Det er neppe slik at det ligger kaupanger og venter på at arkeologene skal oppdage dem i alle de områdene der vi møter tilsvarende funnfortetninger. Men at vi har å gjøre med miljøer der det har foregått varebytte og produksjon i vikingtiden, det er ganske sikkert. Like trolig er det at disse miljøene er knyttet til datidens ledende politiske sjikt, med andre ord at funnkonsentrasjonene viser oss høvding- og stormannsmiljøer i vikingtiden.

I den sammenheng er det interessant at funnspredningen kan tyde på at stormennenes gårder finnes i klynger rundt de økonomiske og politiske – og helst også rituelle – sentrene. Og det er grunn til å merke seg den nokså massive konsentrasjonen i bygdene innerst i Trondheimsfjorden.

Vi finner et lignende bilde om vi tar et steg tilbake til eldre jernalder, til romersk jernalder og folkevandringstid; flere typer av det vi kan kalle ”spesielle funn” opptrer i tydelige konsentrasjoner her til lands. For våpengravenes del, gjelder det f. eks. Hadeland og Toten, Valdres, Sognefjorden – og Trøndelag. Såkalte kammergraver et lignende bilde, igjen med Trøndelag som ett av flere områder. I alle disse tilfellene er det det gamle Inntrøndelag som hevder seg. Vi ville få det samme bildet om vi valgte mange andre typer funn, f. eks. romerske importprodukter (glassbegre, bronser, gull) fra romersk jernalder og folkevandringstid eller ryttergraver fra vikingtid. Og dersom vi i stedet tok for oss synlige monumenter som særlig store gravhauger, ville inntrykket være mye av det samme.

Hvordan er det så med Levanger i dette bildet? Jo, kommunen hører klart med til det funntette området i Innherred. Men det er altså betydelig spredning av funnene innenfor dette området, og det gjelder også i Levanger. For eksempel har vi meget rike romertidsfunn fra det store gravfeltet på Geite, mens også andre steder peker seg ut med rike funn i eldre jernalder – f. eks. Salthammar. Ser vi på vikingtiden, er det grunn til å trekke frem ryttergraven fra Tingstad. Hvis vi derimot ser på de synlige fornminnene, er det umulig å komme utenom Olvishaugen ved Alstadhaug kirke. Med sine 55 m i diameter og høyde på 6 m er den én av landets største gravhauger.

Med andre ord er det slik at de funnene som kan knyttes til politiske, økonomiske og rituelle sentralfunksjoner i jernalder og vikingtid i Levanger, opptrer på ulike steder i Levanger. Det er landskapet rundt Eidsbotn som helhet som kan oppvise disse arkeologiske indikasjonene. Det er nytteløst å diskutere hvorvidt Alstadhaug eller Geite er senteret i dette området – de representer bare to aspekter ved dagens Levanger kommune som sentralsted i slutten av forhistorisk tid. Arkeologisk sett hører Alstadhaug og Levanger sammen. Til dette miljøet har det selvsagt også hørt en havn. Om denne har ligget i dagens Levanger by, lenger inn i Eidsbotn eller vest for Alstadhaug, der vi finner navnet Langskipbukta nedenfor kirken, er det bare arkeologiske undersøkelser som kan gi sikkert svar på. Mitt hovedbudskap er uansett at man må løfte blikket og ikke redusere diskusjonen om sentrumsdannelse og byoppkomst til et snevert spørsmål om hvilken del av kommunen som har vært sentrum i jernalderen. Levanger som tettsted, kanskje til og med by, og ikke minst som isfri havn – Alstadhaug som fylkeskirke med kongelig nærvær – gravplassen på Geite med fornemme funn gjennom hele jernalderen – ja, selv klosteret på Munkeby; alt vitner om et sentralt miljø med makt og funksjoner spredt utover et større område.

Ladejarlene

Håkon Sigurdsson Jarl var den mest fremtredende representant for høvdingene på Lade i Trøndelag. Etter sagaene hadde hans bestefar, Håkon Grjotgardsson, vært jarl under Harald Hårfagre. I realiteten ser det ut til at ladejarlene i lange perioder var de virkelige makthaverne ikke bare i Trøndelag, men også i hele den nordlige landsdelen samt i de nordlige deler av Vestlandet. Til tider nådde jarlenes herredømme atskillig lenger, og Håkon Jarl selv var i praksis konge i Norge fra omkring 970 til han døde i 995.

Ladejarlene regnet sin slekt tilbake til Sæming, sønn av Odin og Skade. Én av de mange skaldene som flokket seg rundt Håkon Sigurdsson, Øyvind Skaldespiller, talte i Håleygjatal opp 25 mer eller mindre mytiske slektsledd fra Håkon og tilbake til Sæming. Denne guddommelige bakgrunnen gav jarlene på Lade et ideologisk krav på makten i Norge som ikke stod noe tilbake for de sørøstlandske ynglingenes.

Håkons sønner, Eirik og Svein, var også konger i gavnet etter det korte mellomspillet med Olav Tryggvason i 990-årene. De to styrte landet sammen fra 1000 til 1012; frem til 1015 regjerte Svein sammen med Eiriks sønn, Håkon. Håkon Eiriksson var igjen konge fra 1028 til han omkom på sjøen året etter. Eirik jarl var dessuten jarl av Northumbria fra 1016 til han døde i 1024.

Ladejarlene fant seg også ektefeller som var konger verdig. Håkon Jarl selv var gift med Tora, en datter av stormannen Skage Skoptesson fra Møre. Hun var ifølge sagatradisjonen oldebarn av Harald Hårfagre, men viktigere var det kanskje for Håkon at han gjennom et strategisk ekteskap kunne styrke sin innflytelse på Nordvestlandet. Eirik Håkonsson var gift med Gyda, en datter av Svein Tjugeskjegg, mens broren Svein ifølge sagaen ektet Holmfrid, som var søster eller snarere datter av Olof Skötkonung. En datter av de to, Gunnhild, ble gift med Svein Estridsson. Håkon Eiriksson fikk trolig en annen Gunnhild, en datter av Knud den mektige, til ekte.

Da Håkon Eiriksson døde i 1029, konkluderer sagatradisjonen med at ladejarlsslekten døde ut på mannssiden. I russiske kilder møter vi imidlertid en brorsønn av Håkon i full vigør senere i 1000-årene. Šimon (Sigmundr), som han benevnes i kildene, var blitt landsforvist av Håkon og dro til Kiev. I 1068 overlevde han som ved et mirakel et stort slag, og etter det gav han et forgylt belte og en gullkrans som han hadde hatt med seg fra Norge, til Huleklosteret i Kiev. Der fikk han senere også sin grav. Den mektige russiske Vorontsov-familien regnet sin slekt tilbake til Šimon.

I skyggen av keiser Otto

«Det er skrevet at keiseren kjempet en kamp til hest den dagen som var Cæsar verdig, og da han ikke lenger kunne stanse flukten, gikk han foran sine menn til skipene. Han støtte en forgylt lanse, som var våt med hans blod helt opp til skjeftet, ned i havets bølger, og truet med å komme tilbake. Etter å ha gått om bord seilte han til Sachsen og ble der resten av vinteren.» Slik avslutter Tormod Torfæus sin gjennomgang av sagabeskrivelsene av den tysk-romerske keiser Otto den 2.s tokt til Danmark i 974, der keiserens videre fremrykning var blitt stanset av en norsk-dansk hær ledet av Harald Blåtann og Håkon Jarl. Hendelsene det året innledet et konfliktfylt tiår i Europa – også i Skandinavia. En rekke nye arkeologiske resultater kaster nå nytt lys over storpolitikk og allianser i denne perioden, og gir dessuten delvis støtte til de senere sagaenes fremstilling.

For tre år siden fant arkeologer et godt bevart våpen ved borganlegget Trelleborg i Slagelse på Vestsjælland. Ikke en forgylt lanse, riktignok, men et skjold av furu. Det 80 cm store skjoldet hadde ligget fuktig, og det var derfor meget godt bevart. Det interessante i denne sammenheng er imidlertid skjoldets datering, og ikke minst opprinnelse: Skjoldet er nemlig laget en gang i slutten av 900-årene – på Vestlandet.

Funnet er interessant fordi det på sitt vis knytter en forbindelse mellom Vestlandet og Trelleborg på Håkon Jarls tid, og skjoldet er heller ikke alene om å sladre om denne forbindelsen. Funnmaterialet fra en av de andre ringborgene i Danmark, Fyrkat, har nemlig vært gjenstand for omfattende sammenlignende studier. Det viser seg at mengden av kokekar av kleber er usedvanlig stor på Fyrkat – og kleber forekommer ikke i Danmark, men derimot mange steder i Norge. Foruten denne norske forbindelsen, er det slående med Fyrkat at mange av gjenstandsfunnene har sine nærmeste paralleller i Øst-Europa.

Denne doble forbindelsen finner man nå igjen ved Trelleborg. Nylig har en gruppe forskere i Danmark gjennomgått skjelettmaterialet som er funnet på vikingtidsgravplassen der. I en artikkel i et nylig utkommet nummer av det velrennomerte tidsskriftet Antiquity, «Who was in Harold Bluetooth’s army?», legger blant andre Andres Siegfried Dobat og Karin Margarita Frei frem resultatene av en strontiumisotopanalyse som er utført på 48 skjeletter fra gravfeltet. Det viser seg, overraskende nok, at de unge mennene som dominerer på gravplassen i hovedsak har hatt sin opprinnelse utenfor Danmark – trolig i Norge eller på slavisk område. Det samme gjaldt de tre kvinnelige skjelettene som er undersøkt; heller ikke de var danske. Resultatene lar seg best forklare dersom en antar at det er en leiehær som har gravlagt sine døde ved Fyrkat.

«Trelleborgene»
Trelleborg og Fyrkat er to av til sammen fem eller seks kjente ringborger i Sør-Skandinavia. «Trelleborgene», som anleggene gjerne kalles, har vært presenterte i Kringla heimsins tidligere, i forbindelse med at det store forskningsprosjektet «Kongens borge» ble igangsatt. De nye funnene og analysene fra Trelleborg ved Slagelse er resultater av dette prosjektet. De to sikkert daterte ringborgene – Trelleborg og Fyrkat – er oppført omkring 980, førstnevnte etter alt å dømme i 981. Alt tyder på at borgene er anlagt omtrent samtidig. Funnene i borgene tyder på at de bare har vært i bruk et fåtall år.

Den strenge geometrien i utformingen av anleggene førte til at man alt på et tidlig tidspunkt tolket dem som kongelige byggverk med militær bakgrunn. De nye resultatene fra Trelleborggravplassen peker i samme retning. Og konge i Danmark i begynnelsen av 980-årene var Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg. En sannsynlig tolkning av borgenes funksjon er at de har tjent som faste støttepunkter rundt i riket, steder der kongen kunne plassere en fast garnison av soldater. De har altså først og fremst vært til «innvortes bruk».

De nye resultatene fra Trelleborg må innpasses i dette rammeverket. Det som i utgangspunktet fører til at man kan hende stusser litt, er de gravlagte krigernes bakgrunn. Det er ikke innlysende at danekongen skulle omgi seg med en hær av nordmenn og slaver.

Om vi ser på de skriftlige kildene – både samtidskilder og senere sagaer – er det imidlertid én historisk sammenheng som både borgene som sådan og forbindelsen mellom daner, nordmenn og slaver passer inn i.

I skyggen av keiseren

Fellesnevneren er keiser Otto den 2. og den tyske ekspansjonen nettopp i denne perioden. Harald Blåtann og ladejarlen Håkon Sigurdsson hadde omkring 970 erobret Norge, og Håkon hadde fått makten fra Lindesnes og nordover. Da keiser Otto den store døde i 973 og det kom til opprør mot den nye keiseren, Otto den 2., i Bayern, hadde Harald Blåtann – og kanskje Håkon Jarl – benyttet anledningen til å trenge inn i riket nordfra og herje på den andre siden av Elben. Det er mulig at det var avtalt spill – opprørsgeneralen hertug Henrik av Bayern fikk iallfall militær støtte av to andre herskere, nemlig hertug Boleslaw i Bøhmen og kong Mieszko i Polen.

Otto måtte samle en hær og rykke nordover, og han lyktes i å tvinge danene tilbake over Danevirke. Keiseren ville ha gått over grensen, men en mektig hær av nordmenn under Håkon Jarl stanset ham ved Hedeby. Keiser Otto kom likevel styrket ut av konflikten. Ved påsketider 978 gav hertug Boleslaw endelig opp og underkastet seg keiseren i Magdeburg, og året etter førte et krigstokt mot Polen til at kong Mieszko kastet kortene. Situasjonen var under kontroll og rolig nok til at keiseren og hele hans hushold i november 980 kunne gå over Alpene med keiserstaden Roma som mål. Etter tre år med nye konflikter i den italiske delen av riket, døde Otto i Roma og ble begravet i Peterskirken. Da hadde hans fravær alt gitt signal til nye opprør overalt langs den tyske grensen, og til en hedensk motreaksjon mot den kristne misjonen. Hertug Bernhard av Sachsen var på vei til riksdagen i Verona da han ble kalt tilbake på grunn av nyheten om at Svein Tjugeskjeggkjegg, som hadde styrtet sin far, Harald Blåtann, nå var trengt over grensen. Luseterne var i fullt opprør, de hadde stukket kirkene i Havelberg og Brandenburg i brann, og mange kristne var blitt drept. Hamburg var blitt brent og plyndret av obodritene, og Zeits av en hær fra Bøhmen.

Det er i tiden mellom Ottos danmarkstokt i 975 og den store slaveroppstanden i 983 at trelleborgene kronologisk hører hjemme. Konfliktlinjene i det nordlige Europa i disse årene førte flere ganger til at daner, nordmenn og slaver fant sammen mot trusselen fra keiserriket. Oppstanden i 983 innebar at den tyske Ostmark i det slaviske området øst for Elben ble avviklet. Er det ikke rimelig å se ringborgene i lys av jellingkongenes militære opprustning med bistand fra allierte i øst og nord med det for øye å unngå at Sør-Skandinavia ble en tilsvarende «Nordmark»?

Surveying old road systems in the Zuya River valley, Simferopol district, Ukraine

As part of the ongoing scientific cooperation between the non-profit foundation Heritage of Millennia and the County Inspectorate of Monuments and Sites in Vest-Agder (Norway), an archaeological survey was carried out in the Zuya River valley, Simferopol district, in the summer of 2011. The field work took place in the period June 28 to July 1, and was carried out by 3 archaeologists, 1 metal detectorist using a White’s MXT Pro, and 1 GIS expert. The scope of the work was to survey the old paths and trackways in the area, as part of a project to analyse and better understand these old road systems, including their chronology, and furthermore to develop a GIS for the area in question, with particular emphasis on historical maps dating from after the Russian annexation of the Crimea in 1783 and later, the earliest one being measured by colonel Betev in 1837.The study area is situated in the middle of the Crimean foothills, c. 20 km eastward from Simferopol and to the north of Karabi Yayla, near the Balanovo reservoir. Central to this area is the Sarmatian and Alan cemetery of Neyzats, where excavations have been conducted since 1996 under the direction of Prof. I.N. Khrapunov, as well as a Late Scythian settlement site nearby, in the Barabanovo Balka (Khrapunov ed. 2011).

The area in question has a complex settlement history, and an ethnic history as complex. There are several villages there, which today are inhabited by ethnic Ukrainians and Russians: Barabanovo to the west, Balanovo close to the Neyzats cemetery in the middle and Krasnogorskoje and Kurortnoe to the east. From the early 19th century onwards, the earliest of the planned German settlements in the Crimea were situated here. Thus, Krasnogorskoje is the former German village of Neusatz, and the nearby village Kurortnoe used to be called Friedental. Both of them were established by German Lutherans in 1804-1805 (Woltner 1941:29ff), and both of them were inhabited by Tatars until then.

Older trackways and paths are criss-crossing the wood covered, low hills surrounding these villages. On the surface of it, they look as complex as the modern settlement history of the Zuya River valley. A few of these tracks are still being used sporadically, while most of them are only recognizable as long, relatively shallow depressions in the ground, often running for several hundred meters. Some of the latter are marked on the first modern maps of the area, but by no means all of them. These are so-called sunken roads or holloways, i.e. roads which has over time fallen significantly lower than the land on either side. Sunken roads are created by erosion, by water and traffic. In Northern Europe a number of sunken roads have been studied archaeologically over the years, and they are in many cases of considerable age (Coles 1984, Jørgensen 1996, Gansum 2002).

What caught our attention initially, was one sunken road (not marked on the oldest maps) that seemed to link the Late Scythian settlement in the Barabanovo Balka with a road (marked on the oldest maps) leading further into the ravine – in the direction of the modern village of Barabanovo, that is, and the fact that an admittedly modern-looking road seems to mark the eastern extension of the Neyzats cemetery. Both of these situations – sunken roads found in connection with ancient settlement sites, and ancient cemeteries aligned with pre-existing roads – have many parallels in Scandinavian and other contexts.

This summer was the first of several seasons of field work. In the course of four days we managed to survey and map digitally most of the sunken roads in the study area; they are now a major element of our new GIS, together with the other known archaeological monuments in the area.

Dating sunken roads is often difficult and time-consuming. An easy and cheap way to get an idea of how old a particular road is, is to survey it by using metal detecting equipment. In this respect, it is important to remember the way a sunken road is created; thus, the oldest layers ought to be near the surrounding surface, where the soil has not been eroded away. This means that the detectorist should follow the middle of the sunken road, while holding the metal detector in an almost straight angle, thus searching the upper sides of the depression. Using this technique, several of the sunken roads in the study area were surveyed.

Of the objects found, four stand out. One Tatar coin (pictured above) dating to the early 14th century was found on the edge of a sunken road situated in the hills south-east of the Balanovo reservoir. Near the cemetery of Neyzats was found another Tatar coin, as well as fragmented Sarmatian bronze mirror. None of the latter are associated with any visible road, however, and the mirror most likely represent a robbed burial. In the same larger area, but on the edge of a c. 30m long and c. 2m wide shallow depression which could be the remains of a path or trackway along the Zuya River, a Roman bronze coin minted by Constantius Chlorus was found (pictured below). It is too soon to draw any conclusion about this possible road and its age; the structure, however, ought to be excavated to make things clearer.
Literature
Coles, J.M. 1984. Prehistoric Roads and Trackways in Britain: Problems and Possibilities. In Fenton, A. & Stell, G. (eds.): Loads and Roads in Scotland and Beyond, pp 1-21. Edinburgh.
Gansum, T. 2002. Hulveger. Fragmenter av fortidens ferdsel. Tønsberg.
Jørgensen, M.S. 1996. Oltidens veje i Danmark. Braut 1, pp 37-62. Viborg.
Khrapunov, I.N. (ed.) 2011. Exploring the cemetery of Neyzats. Simferopol.
Woltner, M. 1941. Die Gemeindeberichte von 1848 der Deutschen Siedlungen, bearbeitet von M. Woltner. Leipzig.

Blant engler og apostler

Like før jul 1939 var en liten krets av gamle kjente samlet i et værelse på Lund gamlehjem for å ta avskjed med en av sine egne. Omgitt av sine gjenværende menighetsfeller ble den døende 85-årige mannen i sengen salvet og mottok den siste nattverd. Det var en av de siste ganger, om ikke den siste gangen, menigheten var samlet. Da hadde denne usedvanlige menigheten, den katolsk-apostoliske, som den het, eksistert i Kristiansand i over 40 år.

Det var i 1896 at den katolsk-apostoliske menigheten var blitt opprettet i byen ved at 13 medlemmer var blitt overflyttet fra Larvik. De var bosatt i Kristiansand, Vennesla og Arendal. Fire år senere dro man i gang en egen menighet i Arendal, og 15 medlemmer flyttet over fra Kristiansand. Kristiansandsmenigheten talte 94 medlemmer ved utgangen av 1903.

Alt i 1877 var en katolsk-apostolisk menighet blitt etablert i Kristiania, og omkring 1900 var det ti menigheter med til sammen ca. 800 medlemmer i norske byer. På det tidspunktet talte dette kirkesamfunnet noe slikt som tohundretusen medlemmer på verdensbasis, fordelt på nesten 1000 menigheter. Men fra 1901 av gikk det raskt tilbake med medlemstallet. I dag er det lite igjen av den apostolisk-katolske kirken, men i flere europeiske byer er de vakkert dekorerte kirkebygningene deres i behold. Av og til kan man se lys fra enkelte av dem, så et visst monn av liv er det fremdeles.

Den katolsk-apostoliske kirken var et religiøst samfunn ulikt det meste annet. Kirkesamfunnet ble organisert i England i 1833, og fra starten av la man vekt på at endetiden og Kristi gjenkomst var nært forestående, foruten at man tilla tungetale og andre ekstatiske fenomener stor betydning. Samfunnet var ledet av 12 «apostler», deriblant den tidligere anglikanske presten Edward Irving. Kirken utviklet en overdådig, «katoliserende» liturgi med bruk av vievann og røkelse og så videre, men var ikke et katolsk kirkesamfunn i annet enn navnet (Bildet viser det praktfulle koret i den tidligere katolsk-apostoliske kirken i New Town, Edinburgh).

Den apostoliske delen av navnet, derimot, tok de nye menighetene med største alvor. Grunnlaget for den katolsk-apostoliske kirken var overbevisningen om at Messias kunne komme når som helst, og i hvert fall i løpet av apostlenes levetid. Det skulle heller ikke utnevnes nye apostler. Dermed bygde man opp et strengt hierarki der enhver utnevnelse av nye kirkelige embetspersoner måtte godkjennes av en apostel. Den handelsreisende Anton Tønnesen kom fra Stavanger til Kristiansand i 1890-årene og bodde med konen Caroline og en stor barneflokk oppe i byen. Tønnesen var diakon i den katolsk-apostoliske kirken, og hans utnevnelse var blitt velsignet av apostelen John Bate Cardale, som hadde et særlig ansvar for Skandinavia.

Da den siste av apostlene døde i kirkens hovedkvarter i Albury nær London i 1901, var det ikke lenger mulig å utnevne nye biskoper og prester, og menighetenes klokketro på at Dommedag var rett rundt hjørnet, hadde også fått seg et alvorlig skudd for baugen. Fra det tidspunktet av ble den katolsk-apostoliske kirken innadvendt, og medlemstallet gikk kraftig ned. Den siste presten i Skandinavia døde i 1957, og den siste presten i verden så sent som i 1971. Da var det ikke lenger noen som kunne gjennomføre de kirkelige handlingene rundt i menighetene. Men be kunne man fremdeles; bønnen var den eneste delen av liturgien som kunne foregå uten prestens ledelse.

Forfatteren og journalisten Odd Eidem vokste opp i den katolsk-apostoliske menigheten. Han var dattersønn av apoteker Karl Eidem, som i en del år var prest i menigheten i Kristiansand. Eidem skriver om kirken i Oslo:

«Bak et stengt gittergjerde ligger min families kirke. Så ofte det var anledning, skulket jeg unna beskjeder om å gå til kirken, som forresten bød på en vakker gudstjeneste. Man så i min barndom opptil femten - seksten fargerike prester foran alteret. … Jeg står som voksent menneske og titter gjennom gitteret. Inne i dette gudshuset, styrt av en såkalt engel som i min tid lød navnet Olsen, inne i denne kirken var begge mine bestefedre prester.»

«Engel» var betegnelsen man brukte på den lokale biskopen, eller det som i andre menigheter ble kalt en forstander. O. C. Olsen var menighetsengel i Kristiansand fra starten av; senere overtok Oskar Bergh, som flyttet til Larvik i 1920. Noen ny engel ble ikke utnevnt – det var ikke lenger noen som kunne godkjenne utnevnelsen.

Dendrodaterte bygninger i Agderfylkene i 2010-2011

Fylkeskonservatoren i Vest-Agder utfører dendrokronologiske undersøkelser i samarbeid med Nationalmuseets naturvidenskapelige undersøgelser i København. Bygningsvernkonsulent, byggmester Helge Paulsen hos Fylkeskonservatoren står for den praktiske prøvetagningen, mens analysen foregår ved Nationalmuseet (eik) eller utføres av Thomas Bartholin (furu). Undersøkelsene er finansiert av Vest-Agder fylkeskommune som en del av arbeidet med å etablere regionale grunnkurver for eik og furu. Prøvematerialet oppbevares enten ved Nationalmuseet (eik) eller ved NTNU (furu), mens rapportene fortløpende gjøres tilgjengelig både på Nationalmuseets og fylkeskommunens hjemmesider.

I forbindelse med arbeidet med grunnkurvene blir det utført en rekke analyser som ikke direkte bidrar til å datere stående bygninger. Det dreier seg f. eks. om gjenbrukte bygningsdeler eller andre trekonstruksjoner, skip, myrtømmer eller levende trær. Det som følger, er en oversikt over stående bygninger i Vest-Agder og Aust-Agder som er blitt undersøkt i løpet av 2010 og 2011 (oversikt over en del av de tidligere utførte dateringene finnes i Stylegar & Paulsen 2010).

Kristiansand

Nomelandsloftet
Nomelandsloftet eller ”Trihøgdloftet” (bildet) står på Vest-Agder-museet Kristiansand, der det utgjør en del av museets Setesdalstun. Bygningen stod opprinnelig på Nomeland i Valle kommune (Setesdal), og ble flyttet til daværende Kristiansand og oppland folkemuseum i 1905. Nomelandsloftet er i tre høyder og representerer en meget sjelden bygningstype. Loftet er laftet i raulandsteknikk med ovalhogde stokker av meget grovt tømmer.

Trihøgdloftet er i den muntlige overleveringen satt i sammenheng med sagnene om Vonde-Åsmund Rygnestad (ca. 1540-1596). Johannes Skar forteller om hvordan loftet kom til:

Vonde-Åsmund Rygnestad forlovet seg med en jente fra Nomeland. Hun skulle vente på ham i syv år mens han var i utlandet i krigstjeneste. Da tiden gikk ut og Åsmund ikke var kommet hjem, skulle hun giftes med en kar på Nomeland. Åsmund kom hjem like før bryllupet og og tok bruden med seg. Senere ga Åsmund denne mannen sin egen søster til kone, og sa: “Nå må du komme til Rygnestad og hogge tømmer og sette opp et loft, men bygger du ikke slik at det aldri har vært sett maken, så brenner jeg hele bygningen opp”. Svogeren satte da opp et loft på tre etasjer på Nomeland.

Tradisjonen til tross, har man gjerne antatt at Nomelandsloftet ikke er eldre enn fra 1620-årene. For en femten års tid siden ble det tatt ut prøver for om mulig å få en dendrokronologisk datering, men den gangen var grunnkurven for dårlig utbygd til at det lot seg gjøre. Da loftet høsten 2010 gjennomgikk en omfattende takreparasjon, var det mulig å ta prøver fra taktro og toppsvill, altså fra bygningsdeler som ellers er umulig å komme til.

Det ble tatt åtte prøver fra taktroa og én prøve fra øverste veggstokk mot vest. Av de ni prøvene som ble tatt i 2010, kunne fem dateres – fire til vinterhalvåret 1579-1580 og én til vinterhalvåret 1594-1595. Furukurven er i løpet av de siste årene supplert med en betydelig mengde prøver og er godt utbygd. Det viste seg derfor mulig å datere flere av de gamle prøvene fra 1990-årene, som viste seg å være samsvarende med dateringene fra 2010, idet tre av dem gav som resultat hhv. etter 1557, etter 1569 og etter 1571.

Alt i alt indikerer de utførte analysene at Nomelandsloftet er oppført i 1580.

Flekkefjord

Våningshus – Skarpenes ”Der nede” – gnr/bnr 58/2
Bygningen er i 1 ½ etasje og er et tradisjonelt midtgangshus med to tømmerkjerner.

Tømmeret til veggstokkene er midtdelt, margen vender inn i rommet, og stokkene er i de fleste tilfeller skåret/hugget og høvlet.

Huset på Skarpenes regnes lokalt for å være svært gammelt, kanskje fra før 1700. Undersøkelsen gir for så vidt ikke denne tanken, all den stund de åtte analyserte prøvene (fem fra husets vestvegg i kjøkkenet og tre fra veggen i stue mot sør) entydig peker mot at tømmeret er felt vinteren 1827/1828 og vinteren 1829/1830.

Det er likevel mulig at man har å gjøre med en bygning av eldre dato som er blitt flyttet og ombygd omkring 1830, slik tradisjonen også hevder. Fem av de daterte prøvene (fra kjøkkenet) er nemlig fra utskiftet tømmer.

Mandal

Bygård – Store Elvegt. 38 – gnr/bnr 160/1085
Bygningen, som er midlertidig fredet, er i to etasjer med næringsvirksomhet i første etasje og bolig i andre; i senere tid er også loftet innredet. Huset fremstår som temmelig opprinnelig, men fasaden er preget av “sveitsifisering” omkring 1900 med store butikkvinduer osv.

Det meste av ytterveggene i første etasje er i teglstein, mens en mindre del mot nord er i tømmer. Alle yttervegger og bærevegger i andre etasje er laftet.

Det ble tatt fire boreprøver fra tømmeret i første etasje, stokkene er felt vinteren 1852-1853 og 1854-1855. Av tømmeret i andre etasje ble det tatt 20 prøver, og også her ligger dateringene i 1853-1854.

Åseral

Loft – Bortelid - gnr/bnr 9/7
Bygningen består av bur og loft i to høyder. Tømmeret er ovaltelgjet og laftet i raulandsteknikk.

Det ble tatt fem prøver av veggstokkene i buret og fire av veggstokkene på loftet.

Analysen viste at tømmeret ble felt vinterhalvåret 1768-1769 og 1769-1770, og at bygningen dermed trolig er oppført i 1770.

Vennesla

Mindre tømmerbygning – Kvarstein – gnr/bnr 2/215
Bygningen står i en privat hage på Kvarstein, men har tidligere vært løe på et av brukene på gården. Det fortelles at bygningen opprinnelig stod som redskapshus e.l. på Vennesla kirkegård.

Veggene består av rundstokker i furu, slik regelen er i laftede driftsbygninger i området.

Det ble tatt ut fem prøver i vegg mot øst og fem i vegg mot sør.

Analysen viser at trærne ble felt vinterhalvåret 1827-1828, vinterhalvåret 1828-1829 og våren 1828, hvilket er forenlig med et byggetidspunkt i 1829.

Risør

Bolighus – Tangengata 37 – gnr/bnr 16/37
Bygningen er i 1 ½ etasje og består av en tømmerkjerne med delevegg.

Veggstokkene består hovedsakelig av gran, med noen furustokker innimellom.
I kystnære strøk i Aust-Agder har man et betydelig antall bygninger som er tømret i gran. Veggstokkene i denne bygningen er rettskåret/hugget på sidene, margen ligger midt i og laftet har kinninger på over- og underhogg.

Det ble tatt syv boreprøver, fire i furu og tre i gran. Furuprøvene ble datert til vinterhalvåret 1842-1843. Prøvene fra veggstokkene i gran ble datert til vinterhalvåret 1819-1820 og 1842-1843.

Litteratur
Frans-Arne Stylegar & Hele Paulsen 2010. Bygningsarkeologi i Vest-Agder. Med et tillegg om årringsdaterte bygninger i fylket. I: F.-A. Stylegar (red.): Mangesysleren. Vennebok til Svein Mjaatvedt, s. 175-180. Kristiansand.