«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et mannskap på 12. Det som vakte oppsikt, var at farkosten var en fullskalakopi av Gokstadskipet, som var blitt gravd ut 13 år tidligere. For første gang var det blitt bygd en replika av et vikingskip, og bak idéen stod sjømannen Magnus Andersen fra Larvik. Ferden over Atlanteren viste at vikingskipene var fremragende fartøyer, og blåste nytt liv i debatten om hvorvidt norrøne sjøfarere kom til Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus.

Verdensutstillingen i 1893 ble en oppvisning i amerikansk ekstravaganse, pomp og prakt og teknologi. 27 millioner mennesker kom til å besøke det enorme utstillingsområdet i løpet av de seks månedene det stod på; på én enkelt dag var det over 700 000 besøkende innenfor portene. Utstillingen var «overfyldt af Prøver af alt, hvad Mennesket har opfundet og udført fra de tidligste Tider til 1893», og satte for alvor den nye metropolen Chicago på verdenskartet.

Chicago hadde vunnet den interne kampen om vertskapsrollen, etter New York og andre byer i USA også hadde vært blant kandidatene. Sistnevntes kandidatur var støttet av finansfyrster som Vanderbilt, Astor og Morgan, men Chicago trakk altså det lengste strået. Byen hadde gjennomgått en nærmest eventyrlig vekst i løpet av noen få år, fra en halv million innbyggere i 1880 til over millionen ti år senere. I 1893 var Chicago også en hub i utviklingen og anvendelsen av nye teknologiske løsninger, ikke minst på grunn av eskalerende eiendomspriser.

De sosiale konfliktene preget den boomtown som Chicago var, og Haymarket-opptøyene 1. mai 1886 var fremdeles friskt i minne. Byen hadde dessuten opparbeidet seg et rykte som et sted der tvilsomme forretningsmetoder var gjengs, og «Chicago humbug» og «Chicago dollargrubbers» var kjente begreper. Mange av de nye innbyggerne i metropolen var innvandrere – og ikke så rent få av dem kom fra Norge. Chicagos borgermester, Carter Harrison, holdt velkomsttalen for «Viking» da skipet ankom utstillingsområdet i 1893. Han gjorde de fremmøtte oppmerksom på at Chicago nå var den fjerde største «skandinaviske» by i verden – og at bare Kristiania hadde flere norskfødte innbyggere enn Chicago. Borgermester Harrison ble for øvrig skutt og drept noen dager før verdensutstillingen var over – av en aktivist og motstander av jernbanens livsfarlige planoverganger i Chicago.

Vågeferder til sjøs lå i tiden. Den mest berømte av alle de nye sjøheltene, var selvsagt Fridtjof Nansen, som samme år la ut på sin farlige ferd i drivisen over Polhavet. Farefulle Atlanterhavskryssinger i mindre båter var spesielt populære, og allerede i 1878 hadde to brødre fra Farsund seilt fra Nord-Amerika til Le Havre. Den ene av dem, Wilhelm Jahnsen, omkom senere under forsøket på å seile solo mellom Irland og USA. To andre nordmenn, Gabriel Samuelsen og Georg Harbo, ble berømte da de rodde fra Battery Park på Manhattan til Le Havre. Og ikke minst hadde Magnus Andersen selv seilt den 19 fot store arendalssjekta «Ocean» over Atlanteren i 1886, bare med selskap av Christen Christensen; båten havarerte imidlertid øst for Newfoundland.

På 1870-tallet hadde Ole Bull tatt initiativ til å reise en statue over Leiv Eriksson i Boston, og tanken om at nordiske vikinger hadde «oppdaget» Amerika lenge før Columbus, fikk en viss popularitet. I Boston og andre byer på østkysten var Columbus blitt et symbol for de irske og italienske, det vil si katolske, innvandrernes økende politiske og økonomiske innflytelse. For de gamle, protestantiske elitene ble Leiv Eriksson dermed en slags anti-Columbus – en «proto-protestantisk» nordisk viking som hadde brakt handel og fremskritt til Den nye verden, i motsetning til Columbus, som stod for overtro og slaveri.

Magnus Andersen var utvilsomt påvirket av disse strømningene. Han tilbrakte årene etter «Ocean»-ferden i USA, der han var bestyrer for Det Skandinaviske Sjømandshjem i Brooklyn. Han stiftet dessuten en norsk-amerikansk sjømannsforening i New York, og i 1889 fikk foreningen en formannsklubbe laget av trevirke fra Gokstadskipet (!), noe som førte til økt interesse for vikingtiden og vikingenes seilas. Da amerikanske myndigheter samme år besluttet amerikanerne å markere Columbus-jubileet med en verdensutstilling, oppstod idéen om å bygge en replika av Gokstadskipet til utstillingen.

Selv skrev Andersen, som var en ivrig forkjemper for sjømennenes vilkår og rettigheter, at formålet med reisen «var å få istand et iøinefallende og sikrere grunnlag for en eventuell propaganda for Leif Erikson som opdager av Amerika», og «å heve vår sjømannsstands ry».

I 1890 var han tilbake i gamlelandet, der han etablerte avisen «Norges Sjøfartstidende», skrev om saken og fikk Hans Rasmus Astrup, som var formann for den norske utstillingskomitéen, interessert. «Jeg fikk derfor i all stillhet 11 skibsførere, med en gjennemsnittsfartstid av 35 år, til å besiktige det gamle Gokstadskib og avgi en erklæring om et nytt fartøi bygget som dette, uten mer enn almindelig fare for dets mannskap, kunde seiles over Atlanterhavet,» mintes Magnus Andersen. Planen ble møtt med skepsis i pressen, men den nødvendige finansieringen kom på plass, ikke minst ved hjelp av små bidrag fra sjøfolk.

Høsten 1892 ble så en replika av Gokstadskipet bestilt på Rødsverven i Sandefjord. Ole Wegger stod for selve byggingen, sammen med tømmermann Jens Carlsen fra Hortens verft. «Viking» ble sjøsatt i februar 1893, og i begynnelsen av april dro skipet med Andersen, Christensen og ti andre sjøfolk, rekruttert fra store deler av landet, langs kysten fra Kristiania til Bergen før det satte til havs. Over alt der skipet var innom, ble det feiret, og først den 30. april kunne «Viking» seile fra Bergen.

Så, den 13. juni, ankret «Viking» opp utenfor havnebyen New London i Connecticut. Kryssingen forløp uten problemer; det hadde «nærmest været en interessant lystreise». Samme dag ankom Larvik-fullriggeren «Tagal» New York; det skipet hadde passert Lindesnes dagen før «Viking» dro fra Bergen. Ryktet om vikingskipskopiens skarpseiler-egenskaper spredde seg raskt.

Andersen og hans besetning ble liggende i New York i en drøy uke, og nye festligheter fulgte. Mannskapet ble utvidet med 24 studenter fra Harvard og Yale; de skulle fungere som roere dersom det ble nødvendig. Et marinefartøy slepte deretter «Viking» opp Hudson River til Albany. Underveis ble de møtt av et dampskip fullpakket av norsk-amerikanere fra Upstate New York. Videre gikk ferden gjennom Eriekanalen og Great Lakes til Chicago. «Viking» ankom verdensutstillingen 12. juli 1893, og ble møtt av 50 000 ventende tilskuere, derav anslagsvis 15 000 av nordmennene bosatt i byen. Chicagos borgermester, Carter Harrison, tok kommandoen på det siste stykket.

Utstillingsområdet var 2,5 kvadratkilometer stort – fire ganger større enn Parisutstillingen fire år tidligere, og utformet som en faktisk by, med nesten 200 bygninger i nyklassisistisk stil, elektriske gatelys, vann og avløp, og eget brannvesen og politistasjon. «Den Pragt og Skjønhed, der straalede en imøde fra det Hele, var overvældende,» het det i en samtidig reportasje her hjemme. Et femtitalls elektriske ferger fraktet de besøkende på kunstige kanaler og laguner. «Den formelle bakgrunnen for verdensutstillingen var 400-årsjubileet for Colombus’ «oppdagelse» av Amerika. I havnen i utstillingsområdet lå «Viking» sammen med replikaer av Colombus’ tre galeoner.

Planleggingen ble ledet av en komité sammensatt av kapasiteter som arkitekten Daniel Burnham, kjent for de hypermoderne skyskraperne i Chicago, Frederick Law Olmsted, landskapsarkitekten som bl.a. hadde stått bak Central Park, og skulptøren Augustus Saint-Gaudens. Sistnevnte uttrykte gruppens ambisjoner og selvbevissthet, da han i et planleggingsmøte stilte følgende retoriske spørsmål: «Skjønner dere ikke at dette er det mest storartede møte mellom kunstnere siden det 15. århundre?»

«Viking» ble en av de store attraksjonene under utstillingen. «Den store Millionby har aldri været skueplass for noget lignende,» skrev «Skandinaven», og la til at ferden hadde «gjort alle Uglespådomme til skamme». Magnus Andersen oppsummerte at reisen «tendte et meget stort bål som lyste over hele Amerika og forkynte at landet var opdaget av Leif Erikson».

Mannskapet ble avmønstret etter ankomsten og dro hvert til sitt. Båtsmannen, Rasmus Elias Rasmussen fra Bergen, reiste rundt i USA for å skaffe midler til sjømannsmisjonen hjemme, og holdt over 400 møter i ulike byer. Han ble senere pastor i South Dakota. Severin Simonsen fra Sandnes dro til vestkysten for å besøke familie og venner der. Bent Stiansen Nygård fra Lillesand fikk jobb som tømmermann i New York, mens østfoldingen Oscar Solberg siden ble perlefisker i New Guinea.

31. oktober 1893 forlot «Viking» verdensutstillingen og seilte ned Mississippi til New Orleans. Derfra reiste Andersen hjem, mens Christensen ble igjen for å holde oppsyn med båten. Det var høyst usikkert hvilken fremtid som ventet Gokstadkopien. Noen ville plassere skipet i parken foran Det hvite hus (R.E. Rasmussen møtte president Cleveland for å diskutere denne planen), mens andre ville ta det tilbake i Norge – eller selge det til høystbydende. Det endte med at «Viking» ble gitt til et museum i Chicago. Fartøyet eksisterer fremdeles, og har ført en omskiftelig tilværelse i mange år. I 2018 står skipet i Geneva, Illinois, og det er utført betydelige restaureringsarbeider i senere tid. En venneforening jobber for å finne en ny, permanent plassering.

Sanering og bevaring i Kristiansand på 1950-tallet

Den gamle by, Galgebergtangen, Kristiansand.

På Galgebergtangen i Kristiansand, langt fra byens historiske sentrum, ligger «Den gamle by». Bydelen har brede gater og lav, panelt og hvitmalt trehusbebyggelse preget av empiren, slik at man føler seg hensatt til et av trehuskvartalene inne i Kvadraturen. «Den gamle by» er imidlertid ikke spesielt gammel, selv om enkelte av husene der er det. Men den er et interessant, nokså vellykket og, først og fremst, sjeldent eksempel på at et av etterkrigstidens mest ambisiøse bysaneringsprogram her til lands også kunne ta opp i seg vernetanken. Hovedarkitekt for både «Den gamle by» og saneringsarbeidene i Kvadraturen var byplansjef Erik Lorange.

«Flere av de eldre hus er i så god forfatning at de med mindre ominnredning kan bli gode bolighus. De vil i den utstrekning det er økonomisk forsvarlig bli plukket ned og reist på nytt i en spesiell liten bydel og vil gi et godt bilde av det gamle Kristiansand,» fortalte Lorange under Boliglandsmøtet i Trondheim i 1953. Han snakket om «Den gamle by».

Da hadde byplansjefen allerede forklart forsamlingen at bakgrunnen for den da pågående saneringen var at den ene tredjedelen av Kvadraturen aldri hadde vært utsatt for noen bybrann, mens de to andre var brent ned og blitt gjenoppbygd med noen generasjoners mellomrom. Den ene tredjedelen, Posebyen, stod altså igjen med hus som var opptil 250 år gamle. «Når byen nå tar opp saneringsproblemet, er det først og fremst for å bringe ut av verden disse hus, hvor det bor ca. 500 mennesker,» fortsatte han.

Lorange hadde kommet til Kristiansand fra Brente Steders Regulering i Alta, og med erfaring fra storskala planlegging i et bygd landskap som i praksis var totalsanert på grunn av krigen. Han bygde raskt opp en stab av unge planleggere med BSR-bakgrunn, og i Sørlandets hovedstad fant dette miljøet, som var påvirket av moderne tanker om sone- og regionplanlegging, et velkomment laboratorium. Til Kristiansand kom også den nyutdannede arkitekten Alv Erikstad, som fikk stillingen som byarkitekt.

Trangboddhet

Som i mange andre norske byer, var trangboddheten i Kristiansand stor. At det hadde vært forbud mot boligbygging under krigen, gjorde ikke situasjonen noe bedre, og det gjorde heller ikke den raske befolkningsveksten etter fredsslutningen i 1945. Utvidelsesmulighetene var ikke all verden; selv om den delen av Oddernes herred som lå nærmest byen (Lund, som i mange år før den tid hadde vært egen brann- og bygningskommune) var blitt innlemmet i Kristiansand på 1920-tallet, var bygrensene for øvrig uendret siden byen ble grunnlagt i 1641, og herredet la fremdeles beslag på de fleste arealer der det ellers ville ha vært aktuelt å etablere nye boligområder. Jordbrukskommunen Oddernes lå som et grønt belte på tre sider av byen, og på den fjerde lå sjøen.

«Et sant kaos preger de indre delene av de gamle kvartaler,»

het det i bildeteksten som ledsaget Erik Loranges tegning av kvartal 10

før saneringen i hans artikkel i Bonytt i 1956.

Da boligproblemet så ble en hovedsak for bystyret fra midt i 30-årene og med fornyet styrke etter 1945, var det derfor ikke til å undres over at man nokså snart kastet øynene på Kvadraturen, der 18 av de 54 kvartalene så å si utelukkende bestod av eldre trehus, noen av dem helt fra byens barndom. For trehusbebyggelsens fremtid var det illevarslende da den såkalte «Boligkomiteen av 1938» pekte på at «spørsmålet om modernisering av den gamle trebebyggelsen i Kvadraturen vil … melde seg med full styrke».

Noen mindre grep var blitt gjort før og under krigen. En rekke trehus ble sanert alt i 1938, og i 1942 hadde kommunen vedtatt vedtekter til Bygningsloven av 1924 som tillot murhus på fire etasjer med tilbaketrukket femte i Kvadraturen. Men da bystyret i 1945 vedtok en aktiv boligpolitikk, ble det anslått et kortsiktig behov for så mange som 1000 nye leiligheter. Ifølge kommunens egne tall bodde 351 familier – 1222 personer – i for små eller rent ut helsefarlige leiligheter i sentrum, de fleste i Posebyen nordøst i Kvadraturen. Bykommunen hadde for sammenligningens skyld noe over 23 000 innbyggere på det tidspunktet.

Idékonkurranse og ny byplan

I 1946 utlyste bystyret en idékonkurranse for de 18 sentrumskvartalene med homogen trehusbebyggelse. Man vektla at byen hadde «en enestående sjanse til å skape et harmonisk hele, en bydel som i framtiden kan presentere seg som mønstergyldig både når det gjelder rasjonell utnyttelse av plassen og vakker utforming i reguleringsmessig og arkitektonisk henseende.» I «de 18 kvartaler» var det bosatt nesten 4000 personer, mens bydelen ble antatt å kunne romme dobbelt så mange i nye boliger i fire etasjer.

Konkurransen og de innkomne forslag utløse stor debatt. Vilhelm Malling, som var sekretær for det innflytelsesrike Dansk byplanlaboratorium og redigerte selskapets tidsskrift, Byplan, pekte på at

«for en fremmed må Kristiansand endnu stå som en by med et verdifuldt kulturmiljø… Og nu de gamle trehuse. Lad dem være lidet tilfredsstillende i brandteknisk henseende, lad dem være beheftet med sanitære mangler, der er en helhed over dem, en helhed som ikke bør brydes på må og få».

Resultatet av det hele ble imidlertid en ny byplan, vedtatt i 1948. Riksarkitekt Knut Sinding-Larsen førte den i pennen, og samme år presenterte han hovedgrepene i Byggekunst. Boligutbyggingen skulle først og fremst finne sted utenfor sentrum – på Lund, Grim (der planen omfattet uttapping av Møllevannet) og Duekniben.

«De 18 kvartaler» utgjorde en sone avsatt til tett boligbebyggelse med murtvang, med unntak av de seks kvartalene lengst sør (nærmest de nye murbykvartalene som var blitt gjenoppført etter den store bybrannen i 1892), der Sinding-Larsen så for seg et omfattende parkbelte med offentlige bygninger som tinghus, kino og konsertsal i forlengelse av Wergelandsparken. Samtlige 18 kvartaler med eldre trehusbebyggelse skulle altså saneres.

Saneringen

Saneringen er i gang i kvartal 11. Foto utlånt av Knut Mæsel.

I løpet av de 20 årene fra 1945 til 1965 ble rundt regnet 150 trehus sanert i byen, de fleste av dem etter at Saneringskomiteen startet sitt arbeid i 1954. Under Boliglandsmøtet i 1956, som var lagt nettopp til Kristiansand, stod saneringsspørsmålet i fokus. Erik Lorange innledet om temaet, og etter foredraget befarte deltagerne saneringskvartalene pr. buss, og ble «på et av byens kinoer forevist en smalfilm om saneringsarbeidet». Byplansjefen mante frem et bilde av «forsømte boligområder» som finnes i de fleste eldre og litt større byer, med «relativt smale gater, gamle delvis panelte tømmerhus, mange skrøpelige, fuktige, kalde. De står tett i tett langs gatene, på overbygde tomter, med fløyer, uthus, skur, doer og stundom med trange, håpløse verkstedslokaler i bakgårdene.»

Han mente at utviklingen var gått forbi slike strøk, der lite eller ingenting utvikling har foregått på mange år, «når en unntar noen få 3-4 etasjes murgårder i Berlinerstil fra århundreskiftet, enkelte ensomme, kantede betongbygg fra 30-årene som ruver over småhusene med sine følelsesløse og frekke branngavler, og så det alminnelige fenomen: at tallrike smårutede vinduer er skiftet ut med 2- og 3-rams vinduer.»

Lorange mante forsamlingen til at det måtte bli slutt på bare å bygge nye boligstrøk i byenes utkanter og la eldre sentrumsområder seile sin egen sjø og forfalle, for «byenes organiske sammenheng lider ved det, byenes utvikling blir skjev og stadig økende problemer veltes over på våre etterkommere.» Saneringsarbeidet måtte dreie seg om å «bringe falleferdige, helseskadelige, uryddige og mindreverdige bolighus og boligmiljøer ut av verden, og så skaffe nye fullverdige boliger i skikkelige omgivelser i stedet». Når det gjaldt Kristiansand og «de 18 kvartaler» spesielt, vektla han at trehuskvartalene var preget av svært små tomter, helt ned til 50-60 kvadratmeter pr. eiendom, og at tomtene dessuten var overmåte tettbygde, «ofte slik at bare snaue 10 prosent av tomten er … såkalt hage».

Han visste hva han snakket om. Byplanavdelingen hadde analysert kvartal for kvartal med hensyn til boligtetthet, eiendomsverdi, husenes bokvalitet, arkitektoniske verdi, næringsaktivitet osv. Et helt årskull med studenter fra NTH hadde deltatt i kartleggingsarbeidet sommeren 1951 i Kristiansand for å få erfaring med saneringsspørsmål.

For Lorange og for Kristiansand kommune var ikke «selvsanering» noen løsning. «De gamle huseiere har ytterst begrenset kapital og ingen interesse av å bygge nytt. De som skal bygge i saneringskvartalet, må nesten utelukkende være andre enn de som bor der.» I kvartal 10, der en ny bebyggelsesplan var blitt vedtatt i 1952, var saneringen alt i full gang. Kvartalet bestod før saneringen av 40 eiendommer, mens planen forutsatte 16, og «et sant kaos preget de indre delene av de gamle kvartaler,» som Lorange påpekte i en artikkel i Bonytt. Han forklarte at man forsøkte å løse problemet gjennom trekantbytte og utstrakt bruk av gjennomgangsleiligheter. Mange av de gamle beboerne flyttet midlertidig inn i to ombygde industrihaller på Lund.

«Estetisk slum»

For den som kanskje først og fremst og kjenner Erik Lorange gjennom hans inspirerte, rikt illustrerte bøker om Europas historiske byer, fortoner det seg kanskje rart at han var en foregangsperson i saneringsarbeidet i Kristiansand, og indirekte i andre norske byer i den første etterkrigstiden. Men når man leser hans argumentasjon, ser man snart den røde tråden og de lange linjene. Lorange var naturlig nok opptatt av problemet med trangboddhet og det han og mange andre i samtiden oppfattet som uverdige boforhold. Men han hadde et tilleggsargument som av og til kommer i forgrunnen, som når han advarer mot «bit-for-bit-sanering» (som rådmann Andreas Kjær var tilhenger av) og råder sine kolleger til ikke å legge for langvarige saneringsplaner:

«Det er først i den siste mannsalder at nybyggene ikke taler samme språk som de gamle hus. De har langt flere etasjer, mer nøktern, funksjonalistisk form og skiller seg for skarpt ut fra det gamle. Etter min mening må vi ikke drive omforming av våre sentrale bydeler ved å la slike nybygg stikke opp hvor som helst. Vi får da noe jeg vil kalle estetisk slum. Jeg tror det er nødvendig at vi konsentrerer vår sanering om bestemte deler av byen så får de som følger etter bygge nye bydeler etter sin oppfatning. Således vil byen få en bydel med bebyggelse fra 1950-årene, en med bebyggelse fra neste generasjon osv.»

Beboerne i saneringskvartalene hadde ikke nødvendigvis samme
oppfatning av de tette trehusmiljøene i Posebyen som det
planleggerne hadde. Her fra bakgården i Kronprinsens gate 51.
Eierne av huset valgte å flytte det med seg til
«Den gamle by» på Galgebergtangen.Privat foto, utlånt av K. Mæsel.

Hensynet til byen som et organisk hele var med andre en del av motivasjonen for byplansjefen, som absolutt ikke var noen teknokrat som ønsket å slette det gamle med jorden. Han var heller ikke fremmed for sjarmen og gleden ved livet som det kan leves i småskala urbane rammer. Under diskusjonen om «bymiljø» på det nevnte boliglandsmøtet, tok han til orde for å «se litt nærmere på de verdifulle sider av småmiljøet», der «barnas liv og lek kan gå fra småbygaten til bryggen med fisker og farkoster, til hyggelige små verksteder borti gatene, - fra den lille skolen og opp i hei og fjell med «Indianerliv» og fri tilværelse rett utenfor byens bebyggelse».

Reguleringen av «Den gamle by»

Tanken om organiske helheter lekte også i bakgrunnen når det gjald «Den gamle by». Byplansjefen var fullt klar over at det fantes eldre hus og husrekker som av «arkitektoniske, historiske, sosiale eller andre årsaker» burde bevares, og mente at det beste var om de kunne «bevares der de står», spesielt i de tilfellene der det var tale om hele bygningsmiljøer. Men han var opptatt av at de gamle trehusene i så fall måtte «få en hensynsfull innramning… med sin egen målestokk», «og ikke stilles ynkelig til skue vegg i vegg med digre betongbygg som billedlig talt knuser det hele.»

På kort sikt innebar dette synspunktet at man la til rette for at enkelte av trehusene i kvartal 10 – og snart i kvartalene 11 og 12, som var de neste på saneringslisten – kunne flyttes til et nytt boligområde på Galgebergtangen. «Den gamle by», som området het, inngikk i reguleringsplanen for Galgebergtangen, som ble vedtatt av bystyret høsten 1954. En optimistisk Lorange fortalte delegatene som var samlet til Boliglandsmøte i Kristiansand to år senere at «40-50 av disse husene kan flyttes» til Galgebergtangen:

«De skal der bygges opp igjen, etter det gamle gatemønster – skjønt en del rommeligere, moderniseres innvendig, får sitt opprinnelige eksteriør, og tas i bruk igjen som boliger – kanskje særlig for eldre mennesker.»

Lorange avslørte videre at man vurderte (han skrev dette i 1956) å bevare «visse sammenhengende deler av de 18 kvartaler», men at de aktuelle kvartalene fremdeles ikke var omfattet av saneringsplanene og at byplansjefen dessuten fryktet at «slik planer er lettere å snakke begeistret om i dag, enn å praktisere når tiden er inne og standpunkt må tas.» Tre av trehuskvartalene ble imidlertid vernet i 1964, slik byplankontoret hadde foreslått to år tidligere, kort tid før Lorange forlot sjefsstillingen.

Alt i 1951 hadde Lorange gått med planer om å flytte noen av husene fra kvartal 10 til en «gamleby» etter mønster av «Gamle Bergen», men med den vesentlige forskjell at husene fremdeles skulle brukes til beboelse. Dette representerte noe nytt i Norge. «Den gamle by» ble regulert som to gater som krysset hverandre midt på. Gatebredden var den samme som i Kvadraturen, og bebyggelsen skulle ligge tett, gjerne vegg-i-vegg langs gatene. Den som kom til området, skulle ikke være i tvil om at man befant seg i en miniatyr-utgave av det gamle Kristiansand.

I reguleringsbestemmelsene for «Den gamle by» het det at bebyggelsen prinsipielt skulle bestå av eldre trehus som skulle flyttes fra Kvadraturen, istandsettes, moderniseres og brukes til boliger. Byplanrådet kunne unntaksvis tillate nybygg oppført i planområdet, men bare under den forutsetning at «husets dimensjoner og detaljutforming samsvarer med den stedegne panelarkitektur fra 17-18-hundreårene». Videre het det at det kunne stilles særskilte krav til husenes utvendige detaljering i form av taktekking, panel, belistning osv., og det samme ble gjort gjeldende for gatebelegning, gatebelysning, trapper og gjerder mot gate. Det dreide seg om Kristiansands første bevaringsregulerte bebyggelse, og bestemmelsene var i prinsippet identiske med dem man vedtok for andre bevaringsområder i kommunen helt inn på 1990-tallet, med vekt på estetikk og form mer enn på å ta vare på originale bygningsdeler.

Den praktiske gjennomføringen

Tordenskjolds gate 20 på vei til «Bygada» på det nye friluftsmuseet
i 1959. Privat foto, utlånt av K. Mæsel.

«Den gamle by» er i 2018 et særegent stykke kristiansandshistorie. Den som besøker området, vil legge merke til at så vel planmyndigheten som beboerne lojalt har fulgt opp bestemmelsene i planen gjennom de mer enn 60 årene som har passert siden starten. Enkelte av husene er da også gamle, og flyttet fra Kvadraturen, men de fleste er faktisk «nye», oppført på 1960- og 1970-tallet.

Når alt kom til alt, ble det bare flyttet fire hus fra saneringskvartalene til Galgebergtangen, viser kommunens byggesaksarkiv. De kom dit i første halvdel av 60-årene, samtlige fra kvartalene 11 eller 12. De som var interessert i et hus som var bestemt revet, fikk det gratis av kommunen mot å rive det og flytte det.

Førstemann ut var byggmester Arne Standeren, som la grunnlaget også for hvordan de øvrige husflyttingene skulle komme til å foregå, da han flyttet huset i Kronprinsens gate 49 til Prestvikveien 7 i 1963. 40 år senere fortalte han om hvordan det foregikk:

«Jeg demonterte taket og delte huset i to gjennom utgangsdøra og kjøkkenvinduet. Videre slo jeg av deler av grunnmuren mot gaten, jekket opp ytterveggene og gravde ut under huset slik at tilhengeren til Brødrene Nygaards lastebil kunne kjøre inn. Kjøringen utover gikk greit, bortsett fra at lastebilsjåføren kjørte feil og måtte snu. Vel ute på Galgeberg ble hver del rullet inn på den nye grunnmuren og satt sammen. Transporten ut ble gjort på en dag.»

Til Christianssands Tidende sa Standeren at «denne måten å flytte gamle hus fra Kvadraturen må være den eneste rette», mens byplansjef Lorange, som på det tidspunktet var på vei over i ny jobb, uttalte at «eksperimentet med å flytte hus i hele seksjoner og gjenreise dem i Den gamle by på Galgebergtangen har vist seg å være så vellykket at prinsippet sikkert vil bli fulgt ved fremtidige flytninger.»

Hvorfor flyttet man ikke flere hus?

Hvorfor ble det da ikke flyttet flere hus fra saneringskvartalene? Lorange antydet «40-50» hus, mens det endelige resultatet altså ble fire. Husenes dårlige bevaringstilstand har vært anført som hovedårsak, men det kan neppe være hele forklaringen. Det må i så fall ha vært en subjektiv vurdering av husene slik de stod i saneringskvartalene, for ifølge kommunens byggesaksarkiv var det kun én bygning som ble forsøkt flyttet til «Den gamle by», og som ikke lot seg flytte. Og sistnevnte stod ikke en gang i sentrum, men på Lund. Madame Rolfsens hus var antagelig et av byens eldste, og hadde en lang historie som skjenkestue og tinghus i Oddernes. I 1964 ble husets øverste fasade oppført i kopi i Gabriel Scotts vei 4.

Når vi så tar med at Arne Standeren også stod bak flyttingen av et av de andre husene, og at det tredje faktisk ble flyttet av de gamle eierne, hvis familie fremdeles bor i huset, tyder det på at interessen for å flytte og bo i ny-gamle hus ikke var så overvettes stor i Kristiansand på 60-tallet. Det skyldtes kanskje så vel kostnadene ved flytting som ønsket om større boliger enn de gamle trehusene tillot, gjerne i kombinasjon med en oppfatning om at husene i saneringskvartalene var av dårlig kvalitet.

Det spilte helt sikkert også inn at det så å si fra første stund fantes en alternativ vernestrategi til flytting til «Den gamle by» eller stedlig vern. I 1952 var det da 50 år gamle Kristiansand folkemuseum blitt til Vest-Agder fylkesmuseum, og både styre og ansatte hadde ønske og ambisjoner om å kunne reflektere et bredere utvalg av Sørlandets bygningskultur på sitt nyervervede museumsområde på Kongsgård. Hittil hadde det vært setesdalskulturen som hadde stått i fokus, men på et tidlig tidspunkt forelå planer om å gjenskape en «Bygade», og i 1956 kunne Erik Lorange opplyse delegatene på Boliglandsmøtet om at museet hadde «’tatt opp bestilling på’ og målt opp de beste og interessanteste husene fra våre kvartaler». Flyttingen av hus til det nye friluftsmuseet var i full gang da det første huset kom på plass på Galgebergtangen. To hus ble flyttet til museet i 1959, og året etter flyttet man enda et, sistnevnte fra kvartal 10.

Museet viste forsiktighet i utvalget, og forholdt seg etter eget utsagn utelukkende til bygninger som var vedtatt sanert. Byarkitekt Alv Erikstad var medlem av styret i museet gjennom hele denne perioden (1952-1965), så det gjaldt å trå forsiktig. Resultatet var uansett at utvalget av hus som var aktuelle for flytting til «Den gamle by», ble redusert.

***

Det er på sett og vis litt paradoksalt at det var kommunens planmessige sanering som reddet Posebyen. Gjennom at byplansjefen fulgte Mallings råd om å vise forsiktighet når det gjaldt sanering, og mot flere sterke røster både fra administrativt og politisk hold vedtok å sanere ett og ett kvartal, og dessuten nedlegge byggeforbud i de øvrige, ble konsekvensen til syvende og sist at 10 av «de 18 kvartaler» ble bevart og etter hvert regulert til bevaringsformål.

Den siste av ladejarlene (utdrag)

En sommerdag i slutten av 1040-årene kom et skip fra Island til Kaupangen i Nidaros. En mann fra Nordlandet holdt vakt om bord mens skipet lå oppe i Nidelva, der det het Skipakrok, og en natt ble han vár at det foregikk noe utenom det vanlige oppe i Byåsen, i bakkant av bebyggelsen i byen: I halvmørket så han to skikkelser der oppe, og det så ut som om de var i ferd med å grave i jorden. Uten at noen la merke til ham, gikk han fra skipet, gjennom byen og opp i åsen. Da islendingen var kommet helt innpå de to mennene, så han at de hadde tatt opp en kiste, og at den var full av gull og sølv. Han skjønte nå at skattegraverne hadde tenkt å holde funnet hemmelig, slik at de selv kunne beholde alt sammen, og ikke gi kongen hans andel.

Så gav han seg til kjenne, og sa at han ville ha tre merker veid sølv for å ikke avsløre hemmeligheten. Den ene av mennene, som het Torfinn, godtok det vilkåret. Da først så islendingen at det var ristet runer på kistelokket, og at det stod at rikdommen hadde tilhørt den mektige Håkon jarl, og at jarlen selv hadde skjult den i jorden før han ble drept av Olav Tryggvason mange år tidligere. De tre medsammensvorne forstod godt at de lå tynt an dersom kong Harald fikk vite at de hadde holdt skatten unna ham. De tenkte nok også på hva høvdingen Einar Tambarskjelve på Gimsan ville mene om saken. Einar var hadde i flere år nå ført seg nærmest som en konge i Trøndelag, til kong Haralds store ergrelse, og de to kom ikke godt ut av det med hverandre. Verre var det at Einar Tambarskjelve var gift med Bergljot, datter av Håkon jarl, og at han dermed som arving nok ville gjøre krav på hele skatten – om han skulle få nyss om at den var funnet.

Torfinn ble nå uansett en rik mann, og han ble snart kjent i Kaupangen som Torfinn rike eller Torfinn kjøpmann. Ingen kunne forstå hvordan han hadde kommet til rikdom over natten. Med islendingen gikk det verre; han hadde snart brukt opp pengene, og da Torfinn nektet å gi ham en større andel, gikk han til Einar Tambarskjelve for å fortelle hele historien. I mellomtiden hadde imidlertid kong Harald fått vite om skatten, og han hadde tatt alt sammen fra Torfinn. Islendingen på sin side fikk hjelp av Einar til å komme seg hjem til Island, men høvdingen beklaget at han ikke hadde kommet til ham tidligere, ettersom han mente å være rette eier av skatten.

Noe senere var Einar i Kaupangen med et stort følge. Utenfor Olavskirken møtte han på kong Harald og hans følge. Nå spurte Einar kongen om det var slik at han hadde tatt vare på det godset som Torfinn hadde funnet? «Ja,» svarte kongen, og viste til at det stod i landsloven at skatter som ble gravd opp av jorden, tilhørte kongen. Einar svarte at dette bare gjaldt gods som det ikke fantes noen eier til. I dette tilfellet viste både runene på kisten og noen karakteristiske, store gullringer at skatten hadde tilhørt Håkon jarl, og at Bergljot og Einar var arvinger og rette eiere av den rikdommen som kongen hadde tatt fra Torfinn. «Hvis du ikke vil gi meg disse dyrgripene,» sa Einar til kongen, «skal jeg gjøre mitt beste for å få tak i dem likevel».

Sagaen utbroderer ikke innholdet i den oppgravde skatten, men nøyer seg med å nevne eierrunene og de tunge gullringene. Men vi får tro at skattens karakter ikke var uten betydning, utover den rene pengeverdien. Fremdeles på det kristne 1000-tallet var arm- og halsringer av gull og sølv gjenstander med en særlig status. Armringer var et synlig tegn på det spesielle forholdet mellom en hersker og hans håndgangne menn, slik sagaene forteller at det hadde vært i slutten av 1020-årene, da danekongen Knud den mektige skaffet seg allierte blant de norske stormennene i kampen mot Olav Haraldsson blant annet gjennom å gi slike ringer i gave. Da Håkon jarl fremdeles var i live, og hedendommen fremdeles rådet grunnen i landet, var dessuten halsringer av gull en gjenstandstype som i særlig grad var assosiert med fyrsteverdighet, og med sakrale overtoner. I jarlens hov på Lade hadde gudebildet som forestilte Håkons egen skytsgudinne, Torgerd Holgabrud, vært utstyrt med en slik gullring. Det fortelles at da Olav Tryggvason brøt ned hovet, tok han ringen og sendte den til Sigrid Storråde i Sveariket. Da det så gikk opp for Sigrid at ringen ikke var av gull, men av forgylt kobber, bidro det til å forsure forholdet mellom de to, og var – om vi skal tro sagaen – litt av foranledningen til slaget ved Svolder i år 1000.

Ringer med mening

Det er lite trolig at folk i Kaupangen, selv om jarleskatten kom for dagen en generasjon eller to senere, ikke fikk med seg disse konnotasjonene. Det samme gjelder sagaskriveren. En skatt bestående av så meningstunge gjenstander hadde symbolverdi som gir perspektiver til kampen om eiendomsretten til den. Det handlet ikke bare utelukkende om penger, men om makt og legitimitet: Hvem var ladejarlenes rettmessige etterfølgere som herskere i Trøndelag og Norge – Harald eller Einar?

Etter dette var det stadig konflikt og uvennskap mellom Harald Hardråde og Einar Tambarskjelve. Kongen var dyktig lei – og ikke så lite skremt – av den aldrende trønderhøvdingen, som stadig utfordret hans posisjon, og som ikke la skjul på at han foretrakk den avdøde kong Magnus – eller endatil den høyst levende danekongen Svein, Haralds svorne fiende – fremfor Harald. Flere forsøkte å forsone Einar og Harald, men det nyttet ikke. I 1050 fikk maktkampen en brutal utgang; da lot Harald Hardråde både Einar Tambarskjelve og sønnen hans, Eindride, drepe. Likene ble gravlagt i Olavskirken. Med dette var det også slutt på det jarlestyret som hadde preget det meste av vikingtiden i Norge.

Einar var bortimot 60-70 år gammel da han døde, ifølge sagaene. Han var altså født omkring 990 eller noe tidligere, og vokste opp mens Håkon jarl var på høyden av sin makt og styrte Norge som en konge, så godt som uavhengig av danekongene Harald Blåtann og sønnen Svein Tjugeskjegg. Det er på den tiden vi også må begynne vår fortelling.

(Min biografi om Einar Tambarskjelve og hele den spennende fortellingen om kampen om Norge kommer på forlaget Saga Bok).