Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunn og markedsplasser – emporier – ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stor del er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtall emporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent – Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse har de emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er i løpet av de siste 20-25 år påvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. I det nåværende Norge er imidlertid Kaupang fremdeles for en enslig svale å regne. Med utgangspunkt i det særegne funnbildet rundt Kaupang i Vestfold, skal jeg i denne artikkelen se nærmere på enkelte trekk ved det norske arkeologiske vikingtidsmaterialet og undersøke om det finnes andre områder med et lignende funnbilde, og om vi i disse i så fall har å gjøre med steder der utveksling og spesialisert håndverksproduksjon foregikk i perioden.
Videre vil jeg spesielt vurdere det arkeologiske materialet fra vikingtiden i omlandet til de byer og bylignende sentra som etter dagens kunnskap først blir etablert i slutten av vikingtiden eller i tidlig-/høymiddelalder, undersøke om det kan påvises forskjeller i så måte mellom middelalderbyene og se på en mulig forklaring på hva dette – hvis så er tilfelle – kommer av.
Det arkeologiske materialet som utgjør det empiriske grunnlaget for herværende artikkel, består av gravfunn og skattefunn. Dette er gjort for å få et mest mulig enhetlig materiale, og bare et fåtall bosetninger fra perioden er undersøkt så langt.
Urbanisering i jernalder og vikingtidDet er flere måter å tilnærme seg urbaniseringsproblematikken på. Fra et arkeologisk ståsted kan det være nærliggende å anlegge et langtidsperspektiv. Dersom vi vektlegger forekomsten av lokaliteter der det foregår håndverksproduksjon og/eller utveksling, men ikke stiller de samme krav til permanens og stedskontinuitet som man gjør til de senere bysamfunnene, kan vi følge denne formen for urbanisering tilbake til romersk jernalder i Skandinavia. Fra da av opptrer i det arkeologiske materialet et betydelig antall lokaliteter som utmerker seg med funn av vekter, mynter, importsaker og verkstedavfall. Innenfor det lange tidsspennet fra yngre romertid til tidlig middelalder dreier det seg om lokaliteter av svært varierende dignitet – fra en rik bondegård der det foregikk utveksling, via en naturhavn til et regionalt eller overregionalt senter med handel og håndverksproduksjon eller en emporie kjennetegnet av fjernhandel. Det er grunn til å trekke opp dette langtidsperspektivet innledningsvis, for flere av de geografiske miljøene vi skal se nærmere på i herværende artikkel, kan i realiteten følges tilbake til romersk jernalder.
I eldre jernalder var eksempelvis kam- og smykkehåndverket i stor grad knyttet til stormannsbosetninger som de som er påvist og undersøkt blant annet i Uppåkra i Skåne og ved Tissø på Sjælland. Det meste som ble produsert på slike steder, var bestillingsprodukter for stormannen og hans hushold. Men samtidig fantes det markedsplasser med serieproduksjon av enklere gjenstander som for det meste har vært avsatt innenfor den egne regionen. På den eldste markedsplassen vi kjenner, Lundeborg på Fyn, startet virksomheten på 200-tallet, i yngre romertid.
Men det er først og fremst urbaniseringen i 800- og 900-årene som er vårt tema her. Denne urbaniseringen er i stor grad knyttet til utviklingen langs det Michael McCormick kaller The ’Northern Arc’, og der det fra og med andre halvdel av 600-årene anlegges emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og etter hvert Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert omtrent samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet. Emporiene ble ofte anlagt i grenseområder, der de var sentrale støttepunkter for produksjon og utveksling av prestisjeprodukter mellom stormenn og konger på tvers av Nordsjøen. En av forutsetningene for at dette utvekslingsnettverket kunne oppstå og vedvare, var frankerrikets stabilitet. Richard Hodges’ klassifisering av emporiene i yngre jernalder som henholdsvis A- og B-emporier har fremdeles gyldighet. B-emporiene er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent, slike som Dorestad, Hamwic, Ribe, Birka og Kaupang. A-emporiene er sesongvise markedsplasser, hvis faste installasjoner av og til kun består av et bryggeanlegg og en håndfull lagerbygninger. Mens B-emporiene ser ut til å ha vært et relativt eksklusivt fenomen, har metalldetektorsøk og arkeologiske utgravninger avdekket en hel rekke A-emporier, ikke minst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. Mange, kanskje alle, B-emporier var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.
Emporiene gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Karolingerriket, og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning idet de ble erstattet av regionale markedsbyer (portus) av middelaldertype. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger.
Når det gjelder handelen i emporiene, mener Søren Sindbæk at den yngre jernalderens fjernhandelsnettverk var forbundet gjennom et fåtall knutepunkter som Ribe, Hedeby, Kaupang, Birka, Åhus, Gross Strömkendorf og Truso. Disse emporiene skiller seg ut ved mengden importert keramikk, ikke minst den såkalte Badorf-keramikken, men også Tating-keramikk. Spor etter bronsestøping og glassfremstilling finnes med få unntak bare i emporiene, og da først og fremst i knutepunktene. Råstoffet til disse produktene måtte importeres. Ved siden av knutepunktsemporiene finner vi det langt større antallet mindre emporier av mer lokal og regional betydning. Disse stod i forbindelse med knutepunktene, men ikke med den fjernhandelen som foregikk mellom disse.
I større emporier som Ribe og Birka og på sesongvise markedsplasser som Sebbersund ved Limfjorden og Fröjel på Gotland foregikk masseproduksjon av relativt enkle produkter som smykker og kammer, og disse fikk en langt mer omfattende distribusjon enn tidligere. Det man fremstilte der, var masseprodukter for et marked, ikke bestillingsvarer for den lokale stormannen. De såkalte Berdalsspennene fra Ribe finner vi for eksempel igjen i mange graver på norskekysten.
Utover i 700-årene finner stadig større deler av produksjonen sted i emporiene, og omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia. I løpet av vikingtiden økte typestandardiseringen ytterligere, og produksjonen ble i enda større grad konsentrert til de større handelsplassene. I 900-årene er smykke- og kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spredning. Ser vi på en B-type emporie som Kaupang, viser det seg at handelsindikerende gjenstandskategorier som bruddsølv og vektlodd, forekommer fra og med annen fjerdedel av 800-årene, mens islamsk mynt først kommer til i de senere årtier av 800-årene. Betydningen av sølv og veieredskaper understrekes av Christoph Kilger, når han skriver om de store emporiene som Birka og Kaupang, at de
”var mötesplatser inte bara för olika varor från olika områden i Europa, men också för olika idéer och konventioner om hur man skulle bedriva varuutbyten. Här kunde man neutralisera föremål som användes utanför bosättningen som gåvor och statussymboler som t.ex. silverarmringar. Man styckade de upp, vägde de och bedömde silvret efter metallvärdet. Vägningsredskap som t.ex viktlod hade ett standardiserat formspråk som man lätt kände igjen och som man var beredd att acceptera när man handlade med främmande köpmän som man inte kände personligen”.
I de sørlige deler av Nordsjøområdet fantes en egentlig pengeøkonomi gjennom hele vikingtiden. I Østersjøområdet var vareutvekslingen basert på sølv som verdimetall, og man hadde en vektbasert økonomi med normerte vektsatser. Nord-England, Skottland, Vest-Norge og Jylland utgjorde i denne forstand en egen økonomisk region, der veid sølv var betalingsmiddel, men der vektsatsene ikke ser ut til å ha vært normerte i samme omfang som lenger øst. I dette mellomområdet blir et myntvesen forsøkt innført flere ganger, i Hedeby alt i 820-årene og midt på 900-tallet også i York, men i Norge og Danmark er det først fra og med årtusenskiftet at mynt blir betalingsmiddel. Det østlige vektpengeområdet vises i det arkeologiske materialet gjennom edelmetalldepoter bestående av arabisk mynt som sølvråstoff, mens det mellomområdet som det meste av det norske kystområdet inngår i, kjennetegnes av tallrike gravfunn med insulære metallsmykker.
Bare et fåtall emporier eksisterte etter vikingtidens slutt. Hedeby ble plyndret og brent av Harald Hardråde i 1050, og seksten år senere var det vendernes tur til å herje byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene, trolig også innbyggerne, til Schleswig på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes på sin side å ha blomstret til omkring 970, da den ser ut til å bli erstattet av Sigtuna. På Kaupang tyder resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige bebyggelsen forsvinner senest omkring 950. I begynnelsen av 1000-årene inntreffer imidlertid en ny fase i urbaniseringen i Norden. Flere av de byene som kjennes fra middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt nettopp omkring år 1000. Det gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje omtrent da, og, trolig, Oslo. De tidlige byene viser seg i flere tilfeller å ha vært kongelige initiativer, og de kan av og til synes å være anlagt i områder som kongemakten ennå ikke hadde full kontroll over. Likeledes kan det se ut til at handel og håndverk til å begynne med spilte mindre rolle i disse byene. Det er antagelig først senere, kanskje i løpet av 1100-årene, at disse nye byene blir tillagt funksjoner knyttet til kongemaktens og den organiserte kirkens nærvær, og at de kommer til å spille viktige roller i utviklingen av den norske middelalderstaten.
Hva med Norge?Det anlegges altså et betydelig antall emporier av ulik dignitet ved Nordsjøens og Østersjøens kyster i yngre jernalder, og for en stor del er de er virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Likevel er det i det nåværende Norge kun én slik lokalitet som er påvist og undersøkt arkeologisk, nemlig Kaupang, som med basis i Dagfinn Skres undersøkelser på 2000-tallet nå fremstår som en klasse B-emporie. Men var virkelig Kaupang den eneste? Har ikke de samme urbaniseringstendensene som i Sør-Skandinavia i noen grad gjort seg gjeldende også på norskekysten? Finnes det overhodet ikke A-emporier her?
Det tror jeg det gjør. Og jeg tror videre at disse plassene et stykke på vei kan sirkles inn, i den forstand at det lar seg gjøre å peke på et antall avgrensede regioner der yngre jernalders handelsplasser trolig skal søkes. Argumentet hviler på to forutsetninger: Ettersom det hittil bare er undersøkt et meget begrenset antall vikingtidsbebyggelser her i landet, er det i stedet det rikholdige gravmaterialet fra perioden som vil bli tillagt utsagnskraft. På samme måte krever de manglende bebyggelsesundersøkelsene på mulige markedsplasser at vi nærmer oss disse plassene gjennom deres omland. Konkret vil jeg dermed med utgangspunkt i handels- og håndverksaktivitetene på Kaupang peke på noen av de forbindelsene som finnes i det arkeologiske materialet mellom kaupangen og dens omland, slik de fremstår i gravmaterialet fra søndre Vestfold. Dersom det kan vises at nærheten til Kaupang har ført til trekk ved det arkeologiske materialet som gjør at søndre Vestfold skiller seg fra andre deler av Oslofjordområdet, og dersom de samme trekkene forekommer i avgrensede områder andre steder i Norge, er det sannsynlig at vi er på sporet etter hittil ikke påviste lokaliteter der det foregikk lignende aktiviteter som på Kaupang i vikingtiden. Det er med andre ord markedsplassenes omland som kan antas å være synlige i gravmaterialet, mens selve markedsplassene fremstår som ”sorte hull”.
Mot en slik betraktningsmåte kan det innvendes at eventuelle særtrekk ved det arkeologiske materialet fra søndre Vestfold kan skyldes andre faktorer enn Kaupangs nærvær. Det er riktig nok, men bare dersom funnbildet rundt Kaupang ikke har paralleller i nærområdet til andre emporier. La oss derfor fortsette med å se på forholdet mellom noen emporier og deres omland, før vi ser nærmere på søndre Vestfold.
Mens det tidligere var en klar tendens til å oppfatte vikingtidens urbane samfunn og sesongmessige markedsplasser som isolerte ”ports of trade”, fokuseres det nå i sterkere grad på forbindelsene også med omlandet. Disse store bebyggelseskompleksene - det er anslått at Kaupang på det meste hadde et innbyggertall på 200-800 mennesker – trengte forsyninger i form av matvarer, brensel og råmaterialer. I et større perspektiv står dette nye fokuset i gjeld til tradisjonen etter Walther Christaller og dennes teoretisering rundt fenomenet zentrale Orte. Nære sammenhenger mellom vikingtidens urbane samfunn og deres respektive omland er vist for Dorestad, Hedeby, Ribe og Gross Strömkendorf, samt for Truso.
Gjenstandstyper som skattefunn, vekter og vektlodd finnes ikke bare i emporiene, men forekommer også i klare konsentrasjoner i deres respektive nærområder, i tilknytning til agrare bebyggelser. Utenfor emporiene og deres nærområder er utvekslingsredskapene langt mer sjeldne. Når det gjelder skattefunnene, tegnes et lignende bilde for Dublin, der særlig de funnene som utelukkende består av utmyntet sølv, har et klart tyngdepunkt i landskapene nærmest Dublin.
Også når man ser på andre gjenstandskategorier enn utvekslingsredskaper, kan det spores forbindelser mellom handelsplass og omland. I Birkas tilfelle ser det for eksempel ut til at stedet forsynte et stort oppland med enklere håndverksprodukter som kniver, kammer, nåler og perler, og muligens også salt og tekstiler. Insulære importfunn og karolingiske metallarbeider med planteornamentikk er i høy grad konsentrert til Birka i det østskandinaviske området, og det samme gjelder Tatinger- og Badorfkeramikk. Det har vært foreslått at gjenstandstyper som visse varianter av skålformede spenner viser Birkas kontaktnett (”down-the-line trade”).
Kan Kaupangs nærområde oppvise noe lignende?
Kaupangs omlandFaktum er at Kaupangområdet og søndre Vestfold som helhet kan oppvise et funnbilde som klart skiller seg fra tilgrensende områder. Ikke minst karakteristisk i så måte er de gravfeltene som kan knyttes til Kaupang og vikingtidsvirksomheten der. Gjenstandstyper fra disse gravplassene finnes igjen i gravene i søndre Vestfold for øvrig (Larvik og Sandefjord kommuner), mens de i hovedsak er fraværende i tilgrensende områder lenger nord i Vestfold og i Grenland. Hvilke gjenstandstyper dreier det seg så om? Jo, delvis det vi kan betegne som utvekslingsredskaper i form av vekter/vektlodd, i noen grad også mynter og umyntet sølv, og delvis utstyr til metallbearbeiding, dvs. støpeformer, digler, smedutstyr osv. Det er med andre ord tale om gjenstander som kan knyttes – praktisk eller ideologisk – til de to sentrale virksomhetene i kaupangen, nemlig produksjon og utveksling. Videre er det enkelte produkter som vi vet ble fremstilt på Kaupang, som viser seg å ha en distribusjon som likeledes er konsentrert til Søndre Vestfold. I særlig grad gjelder det glass og rav, stort sett – men ikke utelukkende – i form av perler.
Det finnes også andre særtrekk ved gravmaterialet i dette området, klarest uttrykt i forekomsten av kammergraver. Disse trekkene viser forbindelsen mellom Kaupang og nærområdets aristokrati, men de skal ikke diskuteres nærmere her. Det er vanskelig å tenke seg noen annen forklaring på dette spredningsbildet enn nærheten til Kaupang. Særtrekkene ved gravmaterialet fra søndre Vestfold kan best forklares ved at aktiviteten i porten i Viksfjorden i stor grad også involverte stormenn i den egne regionen, og ikke kun de tilreisende kjøpmennene.
UtvekslingsredskaperFra Kaupang-gravplassene kjenner vi 7 gravfunn som inneholder ett eller flere vektlodd. 2 av disse funnene inneholder dessuten en skålvekt. Utenom Kaupang har man 10 funn fra Vestfold, og ikke mindre enn 8 av dem kommer fra Larvik kommune. Det dreier seg i hovedsak om funn fra de deler av Hedrum som ligger nærmest Tjølling. De to funnene som ikke er fra Larvik, er fremkommet i nåværende Tønsberg kommune.
Det er neppe riktig å koble forekomsten av vekter og vektlodd i gravene ensidig til handelsmenn. I Birka-gravene forekommer vektlodd i hele 148 graver, også i kvinne- og barnegraver. Til sammenligning finnes skålvekter kun i 4 graver. Som Heiko Steuer peker på:
”Jeder beim Handels- und Zahlungsgeschäft Beteiligte – nicht nur der Kaufmann – hatte eine Waage und solche Gewichte”.
Utstyr til metallbearbeidingHvordan stiller det seg da med utstyr til metallbearbeiding, smedutstyr av forskjellig slag? Holder vi oss til de gravfunnene som inneholder 2 eller flere gjenstander, viser det seg at 9 av de 14 funnene som er gjort utenfor selve Kaupang, skriver seg fra Larvik kommune. Det kan være grunn til å trekke frem de fire funnene fra Tjølling, ettersom Grønneberg- og Hybbestad-gravene er blant de best utstyrte smedgravene i landet. Det tilfeldig innkomne funnet fra Hybbestad inneholder bl. a. hammer, ambolt, smedsaks og støpeform til sølvbarrer. Grønneberg med tre smedgraver inntar en særstilling i det norske vikingtidsmaterialet. Disse gårdene ligger henholdsvis 2 km (Grønneberg) og 10 km fra kaupangen.
Ravsmedens produkterProdukter av rav ble fremstilt på Kaupang, slik utgravningene de senere år har avdekket. Ser vi først på spillebrikker og dyrefigurer av rav, viser det seg at Vestfolds to eneste funn er fra Tjølling. Dette er også i landet som helhet sjeldne funntyper. Et sett med spillebrikker av rav (12 stykker) er fremkommet på Østby, en kilometers vei fra Kaupang, mens vi har en dyrefigur (som R419) funnet på Løve – 4 km unna.
Når det gjelder perler av rav, er 12 av 16 Vestfoldfunn fra Larvik kommune. De øvrige funn er fra nærliggende områder i Søndre Vestfold.
Perlemakerens produkterGlassperler ble likeledes produsert på Kaupang. Jeg har kartlagt utbredelsen av større perleoppsetninger (flere enn 10 perler) i Vestfold. Funnbildet er det nå vante: Av til sammen 19 funn, er 15 fra Larvik. To av funnene, fra Virik i Sandar og Skalleberg i Tjølling, er uten sammenligning de betydeligste perlegravene på Østlandet. Virikfunnet inneholder flere enn 175 perler, mens funnet fra Skalleberg har 173. Virik ligger 15 km fra Kaupang og Skalleberg 9 km fra.
Irske beslagstykkerOmformede insulære eller irske beslagstykker av bronse utgjør en ikke ubetydelig funngruppe i Kaupanggravene. Slike gjenstander er funnet i 10 av gravene der, og det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. I to andre graver på Kaupang er det dessuten funnet andre insulære gjenstandstyper av bronse – nærmere bestemt drikkehornbeslag og boller/kar. Av de 12 øvrige insulære funnene fra Vestfold, er åtte fra nåværende Larvik kommune.
Sverd av H-typenIrmelin Martens foreslår at sverd av Petersens H-type kan være produsert i vikingtidsbyer som Kaupang, Hedeby og Birka. Sverdtypen ble produsert gjennom hele 800-tallet og et stykke inn på 900-tallet og er opprinnelig kontinental. Martens mener at den spesialiserte teknologien som disse våpnene er et produkt av, ble tatt opp av et lite antall skandinaviske våpensmeder i 800-årene, og at disse sannsynligvis arbeidet på kongsgårder og kanskje også i byene.
H-sverdene er med 14 eksemplarer den vanligste sverdtypen på Kaupang. Vestfold for øvrig har også et betydelig antall H-sverd; hele 35 eksemplarer. Av disse er 17 funnet i Larvik kommune.
EdelmetalldepoterDe såkalte ”skattefunnene” eller edelmetalldepotene utgjør en viktig kildekategori i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene består i hovedsak av sølv, men med spektakulære unntak som gullskatten fra Slemmedal i Grimstad, Aust-Agder, som består av både gull- og sølvsaker. Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller hakkesølv). De yngre funnene fra 1000-årene inneholder ofte kun mynter, vanligvis tyske eller angelsaksiske. I herværende sammenheng har jeg utelatt funn som sikkert tilhører 1000-årene, og kun tatt med dels de myntdaterte skattefunnene som utvilsomt tilhører den egentlige vikingtiden, og dels de funn som ikke kan dateres nærmere enn til vikingtid.
Depotfunnet fra Rauan i Tjølling, som består av 6 halsringer og 2 armbånd av sølv, har av forskere som A. W. Brøgger og Sigurd Grieg blitt satt i sammenheng med Kaupang og virksomheten der. Det er 4 km i luftlinje mellom Rauan og Kaupang. Charlotte Blindheim kobler dessuten et tapt funn fra Gjerstad i Tjølling til kaupangen. Også funnet fra Grimestad i Stokke, som inneholder 77 kufiske dirhemer samt umyntet sølv og er datert til etter 921, er det mulig å se i forbindelse med Kaupang. Av de 4 øvrige funnene fra Vestfold, er ytterligere ett gjort i Larvik, nærmere bestemt i Hedrum. Funnene som helhet er konsentrert til søndre deler av regionen.
For samtlige funnkategorier gjelder det at søndre Vestfold generelt, og Kaupangs nærmeste omland spesielt, står i en tydelig særstilling. Funnene ”sprer seg som ringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen,” som Charlotte Blindheim i sin tid pekte på. Det er vanskelig å tenke seg andre rimelige forklaringer på dette funnbildet enn at det skyldes kaupangens eksistens. Spørsmålet blir da om eventuelle lignende fortetninger andre steder i landet kan vise vei til flere, hittil ukjente markedsplasser fra vikingtid.
Produktive regionerJeg har undersøkt distribusjonen av de samme utvalgte gjenstandstypene i resten av Norge. Flertallet av spredningskartene viser en funnfordeling som er utpreget ujevn, og der de respektive forekomstene opptrer i klart adskilte konsentrasjoner. Ta nå for eksempel edelmetalldepotene. Det finnes en klar fortetning rundt ytre Oslofjord – ikke bare i Vestfold, men også i søndre Østfold. Videre vestover langs kysten er det funntomt frem til kysten av Aust-Agder, der det igjen finnes en markant fortetning av skattefunn med tyngdepunkt i nåværende Grimstad kommune. Lignende fortetninger viser seg på Nord-Jæren og rundt Boknafjorden i Rogaland, på Sunnmøre og i de indre deler av Trondheimsfjorden, samt i mindre grad i Nord-Hordaland og i Lofoten/Vesterålen.
Skålvekter og vektlodd har en distribusjon som ikke er ulik skattefunnenes. Det er de samme områdene som utmerker seg med funnfortetninger. Ved Oslofjorden ligger imidlertid tyngdepunktet tydeligere i søndre Vestfold. De sørlige delene av Opplandene er kommet med, og med bygdene på Mjøsas østre bredd som sentrum. På Vestlandet er det nå funn også i indre Sogn.
Når det gjelder graver med utstyr til metallbearbeiding (jeg har kun regnet med ”egentlige” smedgraver, dvs. graver med tre eller flere redskaper som kan knyttes til metallbearbeiding: tenger, ambolter, støpeformer, digler m.v.), finner vi foruten den kraftige konsentrasjonen i søndre Vestfold, fortetninger på kysten av Aust-Agder, ved Boknafjorden, i indre deler av Sognefjorden, på Sunnmøre med Nordfjord og i Lofoten/Vesterålen. Trøndelag har derimot få graver med redskaper av denne typen. To innlandsdistrikter fremhever seg også: Voss og øvre Telemark.
Fordelingen av insulære metallsaker H-sverd, ravperler og glassperler bryter ikke nevneverdig med dette mønsteret.
Jeg henleder nå leserens oppmerksomhet til kartet, som viser samtlige utvalgte gjenstandstyper. Fortetningene fremstår tydelig, selv om det er et nokså bredt spekter av gjenstandstyper hvis fordeling er fremstilt på kartet. De tydeligste fortetningene finnes i søndre Vestfold, vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen. Mindre tydelige fortetninger har vi på vestsiden av Mjøsa og i Nord-Hordaland. Likeledes forekommer det mindre distrikter som er godt representert med én eller to gjenstandstyper. Det gjelder for eksempel Valle i Setesdal og Namdalen for skålvektenes del og øvre Telemark og Voss når det gjelder smedgravene. Det er et poeng å skille mellom slike mer begrensede funnkonsentrasjoner (som dessuten i realiteten omfatter en enkeltgård eller en begrenset krets av gårder) og slike som faktisk preger det arkeologiske materialet i en mindre eller større region. Det er de siste, som jeg vil kalle ”produktive regioner”, som i særlig grad interesserer oss i denne sammenheng.
Noen områder er etter min oppfatning påfallende fraværende på kartene. Det er tilfellet med Agder utenom kystbygdene i den vestre delen av Aust-Agder, og ikke minst med Grenland/Telemark. Sistnevnte område har mange og rike vikingtidsfunn, men scorer lavt innenfor de gjenstandstypene som her er tema. Også sentrale vikingtidsområder som de store innlandsdalførene i Buskerud, Oppland og Hedmark er særdeles anonyme i denne sammenhengen.
Fortetningene i vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen kan oppvise et funnbilde som ligner det man finner i Kaupangs umiddelbare omland, dvs. søndre Vestfold. Det klyngevise spredningsbildet gjør, sammen med parallellen til søndre Vestfold med Kaupang, en sammenheng med lokalisert utveksling og produksjon rimelig. Disse fortetningene viser oss trolig miljøer der vektbasert utveksling og spesielt håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Dette er ingen ny tanke, men den har sjeldent vært fremført i et overregionalt perspektiv. Ser vi på den enkelte produktive region, har det imidlertid gjerne fra arkeologisk hold vært fremmet hypoteser som er i overensstemmelse med hovedideene i herværende undersøkelse. En alternativ tolkning kunne være at fortetningene markerer periodens stormannsmiljøer, dvs. politiske sentralområder. At det faktisk er en sammenheng mellom de produktive regionene som diskuteres her, og stormannsmiljøer, er svært sannsynlig, og forholdet ville komme ganske klart til uttrykk dersom man sammenholdt spredningen av de ovenfor diskuterte gjenstandstypene med utbredelsen av f. eks. kammergraver. Men sammenhengen er ikke entydig, og selv om man kan sannsynliggjøre at det befinner seg politiske maktsentra innenfor hver fortetning, finnes det like eller mer sannsynlige politiske maktkonsentrasjoner som ikke kommer til uttrykk gjennom gjenstandstyper som vitner om utveksling og håndverksproduksjon. Tenk bare på Avaldsnes på Karmøy eller Borre i Vestfold, som i beste fall kan sies å ligge helt i periferien av slike fortetninger.
Selv om det er søndre Vestfold med B-emporien Kaupang som er modellområdet i vår sammenheng, så er det kun gjenstandstyper som forekommer på så vel A- som B-emporier, som er vurdert i det foregående. Felles for de gjenstandstypene som utelukkende forekommer på B-emporiene, er at de så å si uten unntak ikke finnes i de samtidige gravene. Rent empirisk kan man derfor ikke avgjøre om det er A- eller B-emporier som skjuler seg innenfor de produktive regionene. B-emporiene er imidlertid et relativt eksklusivt fenomen i vikingtiden, og sannsynligheten taler for at det er sesongvise markedsplasser vi har med å gjøre. Det kan også være grunn til å påpeke at herværende undersøkelse heller ikke er egnet til å klarlegge om hver produktiv region omfatter én eller flere av disse plassene. Likeledes er det mulig og sannsynlig at det også har eksistert plasser der det har foregått enklere utvekslingsformer uten bruk av verdimetall som vareekvivalent, og som dermed heller ikke har satt de samme arkeologiske spor som de lokaliteter som er vårt tema her. Det kan for eksempel dreie seg om steder med spesielle forutsetninger innenfor råvareleveranser (kleber, jern, brynestein, kvernstein osv.). Til sist vil jeg nevne at det også er påvist strandbundne svartjordsområder flere steder i landet, der det er gjort gjenstandsfunn med vikingtidsdateringer. Det finnes flere av disse svartjordsområdene på Vestlandet, og også ett i Rygge i Østfold. Felles for disse lokalitetene er at de ikke har vært gjenstand for nærmere undersøkelser, og det er uklart hva slags status de har hatt i vikingtiden.
Ad arkeologisk vei kan det på generelt grunnlag og gjennom å studere gravmateriale være mulig å antyde noe nærmere om graden av bofasthet og permanens på de plassene som vi trolig har med å gjøre flere steder på norskekysten. B-emporier (”byer”) som Hedeby, Birka og Kaupang har generelt store gravplasser, mens de sesongbaserte markedsplassene vanligvis ikke har det. Sebbersund ved Limfjorden, som ser ut til å ha spilt en viktig regional rolle fra ca. år 700, har en stor gravplass, men ingen av de undersøkte gravene kan dateres til forut for ca. år 1000. Åhus i Skåne ser ikke ut til å ha hatt noen gravplass, og det hadde heller ikke mindre emporier som Löddeköpinge eller Paviken. Bare Fröjel og enkelte andre havnelokaliteter på Gotland med begrenset håndverks- og utvekslingsaktivitet i vikingtid ser ut til å ha hatt gravplasser. Forekomsten av spesielt store, kystnære og ikke åpenbart gårdstilknyttede gravplasser innenfor den enkelte produktive region kan med andre ord vise vei til større emporier. Gravplasser med stor samtidig variasjon i gravskikken kan likeledes peke mot besøk av fremmede. Jeg vil ikke forfølge denne problemstillingen nærmere i denne sammenheng.
Arkeologien og de skriftlige kildeneDersom vi ser på de produktive regionene i lys av det de skriftlige kildene forteller om urbanisering i tidlig- og høymiddelalder, er det stor grad av sammenfall. Holder vi oss til områdene i vest og nord, er det en rimelig klar sammenheng mellom flertallet av de stedene som betegnes med bytermer i middelalderkildene – Stavanger, Kaupanger, Borgund, Trondheim, Steinkjer og Vågan – og de arkeologisk definerte regionene. Det er bare for Bergens og Veøys del at sammenhengen er mindre klar. Fra et arkeologisk ståsted er det fristende å se kontinuitet i dette bildet. Men i den grad vi har å gjøre med kontinuitet fra urbaniseringstendensene i vikingtid til bydannelser i 1000- og 1100-årene, skal denne søkes på et overordnet, regionalt nivå. Noen direkte slutning fra forholdene i middelalderen og tilbake til vikingtiden – i den forstand at f. eks. et middelalderfenomen som byen Stavanger skulle ha en stedlig forløper i en emporie knyttet til den produktive regionen Nord-Jæren/Boknafjorden – kan det heller ikke være snakk om. Spørsmålet om middelalderbyenes opprinnelse må løses empirisk og konkret, dvs. arkeologisk.
Faren ved å knytte en middelalderby direkte til en produktiv region i vikingtiden, vises best med Vestfold som eksempel: Hadde det ikke vært for at arkeologiske undersøkelser har avdekket Kaupang og virksomheten der, kunne man lett ha koblet middelalderbyen Tønsberg (direkte) til det særpregede vikingtidsfunnbildet i søndre Vestfold, som altså faktisk skyldes Kaupang.
Det er ellers på Vestlandet og i områdene lenger nord at sammenhengen mellom vikingtidsurbaniseringen og de senere middelalderbyene synes klarest. I de sørøstlige delene av landet er bildet mer sammensatt. Det er i dette området vi finner den eneste av de større produktive regionene i vikingtiden der det ikke også anlegges noen by i sen vikingtid eller tidlig middelalder, nemlig kysten av Aust-Agder. Karakteristisk nok har funnbildet nettopp i sistnevnte område ledet til konkrete forslag fra arkeologisk hold om at det her kan ha ligget en vikingtidsmarkedsplass, forslagsvis lokalisert til Fjære i nåværende Grimstad kommune. Herværende undersøkelse gir for så vidt støtte til denne tanken.
I det hele tatt kan se ut til at det er i Viken det er størst divergens mellom vikingtidsurbanisering og middelalderbyer. Området innerst i Oslofjorden og ved utløpet av Skiensvassdraget er så å si ”usynlige” i det arkeologiske vikingtidsmaterialet. Dersom det har foregått økonomiske aktiviteter i form av håndverk eller utveksling på de stedene der middelalderbyene Oslo og Skien senere kom til å ligge, har denne aktiviteten i så fall vært av en helt annen karakter enn i de produktive regionene som vi har diskutert her. I mindre grad kan det samme sies om Borg ved Glommamunningen. Disse middelalderbyene ble på ingen måte anlagt i funntomme områder – vi har rike vikingtidsfunn f. eks. fra Oslo, men mangler klare lokale forutsetninger for bydannelsen i form av handels- og håndverksindikerende funn fra vikingtiden. Knut Helle knytter det særpregede urbaniseringsmønsteret i Viken på overgangen mellom vikingtid og middelalder – med relativt bred bydannelse med nokså uklare lokale forutsetninger – blant annet til regionens rolle som et omstridt grenseområde mellom danske overherrer og norske rikssamlingskonger.