Hvor gammel er Vardøhus festning?

Jo, det kan godt hende at den første festningen i Østervågen ble anlagt på 1200-tallet, kanskje allerede i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263). Men det finnes ingen kilder som forteller dette, og realiteten er at første gang det nevnes en festning i Vardø, er i 1340. Når det av og til påstås noe annet, skyldes det noe så merkelig som en feil-lesning av en dansk folkevise.

Vardøhus slott i Østervågen i Vardø, slik den er fremstilt av Jan Huygen van Linschoten i 1590-årene

Den eldste kilden som nevner festningen, er et brev fra 1340. I brevet heter det at kongen, Magnus Eriksson, har overlatt til erkebiskopen enkelte regjeringsoppgaver, bl.a. oppgraderingen av Tunsberghus og Vargø (umbott Tunsbergs hus ok Varghæya). Av sammenhengen forstår man at festningen ikke kan være helt ny i 1340, ettersom den må repareres. Men hvor mye eldre enn 1340 det kan være, vet vi ingenting om.

Det er for så vidt ingenting i veien for at den var hundre år eller vel så det på det tidspunktet, men ingen kilder sier noe om det.

I Håkon Håkonssons tid ble det oppført flere nye borganlegg, mens andre festninger ble forsterket og utbygd. Slik sett er det absolutt tenkelig at han også lot oppføre en festning helt i den nordøstlige ytterkanten av riket. Det er for eksempel vanlig å regne med at skansen i Tromsø ble oppført i hans regjeringstid. Skansen har som festningen i Østervågen en beliggenhet som gjør den lite egnet for en tid der krigføringen foregikk ved hjelp av kuler og krutt, og den må dessuten – igjen på samme måte som «slottet» i Vardø -  ha blitt anlagt først og fremst for å forsvare havnen og den nærmeste bebyggelsen.

Historikeren P.A. Munch mente at Vardøhus var blitt anlagt på begynnelsen av 1300-tallet, og at bakgrunnen var de urolige forholdene under Håkon Magnusson (1299-1319), Håkon Håkonssons barnebarn. Men han antydet også at det var en viss mulighet for at festningen kunne gå tilbake til Håkon Håkonssons tid. Munchs forsiktige påpekning har imidlertid gått inn i et par andre, senere skrifter, og jeg har flere ganger hørt i Vardø at det finnes kildebelegg for at festningen er fra Håkon Håkonssons tid.

Hva var så P.A. Munchs eneste belegg for å antyde en datering til 1200-tallet? Jo, en middelaldersk folkevise, visen om «Den hellige kong Haakon», som lar Håkon overdra til sønnen Magnus «Bergen og Varhus». På Munchs tid antok man at det siste var en henvisning til Vardøhus. Den tolkningen går tilbake til den første utgiveren av visen, Anders Vedel, men han leste feil. I en senere utgave av Danmarks gamle Folkeviser (b. 3, s. 308) er feilen rettet opp, og der står det «Bergen og vaare hus», altså Bergen og våre festninger.

Visen om «Den hellige kong Haakon» blander videre sammen Håkon Håkonsson og Håkon Magnusson, og er antagelig relativt ung. Noen kilde til Vardøhus festnings historie er den uansett ikke.

Etter 1340 må vi helt frem til 1490 før det igjen omtales en festning i Vardø, og fra da av nevnes den jevnlig i kildene.

Bygningstømmer som mangelvare

I 1719 skulle den første kirken i det sjøsamiske området i indre Varanger settes opp på Angsnes i Nesseby, men hvor skulle man få bygningstømmer fra? Man tenkte seg at tømmer fra den gamle kirken i Vadsø – som stod ute på Vadsøya – kunne brukes, men det var ikke nok. Derfor ville man også benytte materialer fra to hus som amtmann Lorch hadde testamentert til Finnemisjonen – ett i Vardø og ett i Vadsø, det siste brannskadet. Likevel regnet myndighetene med å måtte skaffe 50 «tylter» bord fra Bergen. Slik løste man utfordringen som gjennom flere hundre år møtte enhver som ville bygge hus i det treløse landskapet i Varanger.

Ronthigården, Vardø, fra 1866. Tømmeret er nokså tydelig av ulik opprinnelse

I sin tid har det nok vært noe skog ved Varangerfjorden, slik funn av trerøtter i myrer viser flere steder. Men det er flere tusen år siden. Helt fra de første tømmerhusene av «norsk» type ble bygd i området på 1500-tallet eller enda tidligere, har finnmarkingene derfor vært nødt til å forholde seg til et landskap så å si uten trær som er egnet til bygningsmateriale.

Gjenbruk

Eksemplet fra Nesseby viser to av de vanligste måtene å løse problemet på: Utstrakt gjenbruk og flytting av eldre bygninger, til dels over betydelige avstander, og import av materialer sørfra. Det er svært mange eksempler på gjenbruk. I Vardø ble den gamle tømmerkirken fra 1714 til en stor enebolig i 1869, mens Gamleskolen samme sted (fra 1886) blant annet inneholder tømmer fra den gamle almueskolen og fra byens fattighus. Da den gamle kirken i Vadsø ble revet i 1864, ble tømmeret brukt til nye skolestuer i Salttjern og Vestre Jakobselv.

Kirkehistorien i nettopp Nesseby illustrerer en annen løsning som også har vært vanlig, nemlig tømmerimport østfra, fra Russland. I 1746 ville man nemlig flytte kirken fra Angsnes og inn til fastlandet, og dessuten gjøre den større, ettersom kirkebygningen var blitt for liten for menigheten. For å kunne utvide kirken, ble det kjøpt inn 450 bjelker fra Kola. De ble transportert sjøveien til Vadsø. Da den nåværende kirken i Nesseby ble oppført i 1858, ble også mye av de gamle materialene gjenbrukt.

Russetømmer

Importen av «russetømmer» var i perioder vel så stor, eller større, enn tømmerimporten sørfra. Det fremgår blant annet av tollregnskapene, men bekreftes av de bygningsarkeologiske undersøkelsene som Varanger museum har gjort av eldre stående bygninger i Vadsø og Vardø i de siste par år. Ved hjelp av dendrokronologi har vi kunnet dokumentere at tømmer fra Kvitsjøområdet er brukt i flere bygninger fra 1700- og 1800-tallet. Det gjelder for eksempel den flotte Harjogården i Skallelv, som spiller en viktig rolle i den flunkende nye Varangerhus-utstillingen på museet i Vadsø. Deler av tømmeret i Harjogården viser seg å være felt i nærheten av Arkhangelsk.

Gjennom avisannonser fra 1870-årene og fremover kan man følge pomorhandelen generelt, og trelastimporten fra Russland spesielt. Bare i Vardø fantes det fire, fem ulike handelsfirmaer som støtt og stadig annonserte i lokalavisene at de hadde russisk tømmer for salg. Men samtidig dukker det opp annonser fra firmaer i Trøndelag som fallbyr ferdigskåret tømmer fra moderne dampsager og høvlerier.

Men hva med de store skogsområdene i indre deler av Finnmark? De var selvsagt også en viktig kilde for bygningstømmer. Et skrift fra 1740-årene forteller at «Field-Lapperne» hogger tømmer i innlandet og fløter det på elvene ut til kysten, der de selger det til nordmennene.

«Raftesiden»

Da det skulle bygges ny amtmannsbolig i Vadsø på slutten av 1600-tallet, gikk det ut ordre til almuen, «nordmænd og finder», om å hogge bygningstømmer i Neiden på Raftesiden. Raftesiden var navnet nordmennene brukte på sørsiden av Varangerfjorden, og på Raftesiden hadde blant annet garnisonen på Vardøhus festning hentet bygningstømmer og ved i lang tid. Det er mulig, men slett ikke sikkert, at navnet kommer av raft, som betyr taksperre, bygningstømmer generelt og brenneved.

Det hører med til historien at almuen mente at det ikke var nok brukbart tømmer i Neiden, og i stedet bestilte et ferdig hus til amtmannen fra Bergen «paa deris egen bekostning». Men senere hører vi titt og ofte at tømmer blir bestilt fra skoltesamene i Neiden og Pasvik. Den kirken fra 1714 som ble til bolighus i Vardø 150 år senere, bestod for eksempel av pasviktømmer. Og til langt ut på 1800-tallet fortelles det om skoltesamer som driver tømmerhandel og frakter virke til Vadsø på egne båter.